lørdag 30. desember 2006

Hjelp, vi shopper

Jeg er faktisk ingen shopper. Kors på halsen! Selvsagt kan jeg få frydefulle følelser av å finne akkurat det riktige klesplagget eller en skikkelig morsom ting, men jeg blir utrolig fort lei av å gå i butikker, og jeg får en vond smak i munnen av å bruke massevis av penger på ting jeg ikke visste at jeg trengte. Jeg hater dessuten folk som "bare skal kikke litt", og deretter går og vimer formålsløst rundt i butikker i timevis. Nei, effektivt og målrettet skal det være. Raske beslutninger!

Men i dag hadde jeg den mest lykkelige stund på H&M. Vi har fått reisebeskjed for Lillesøster, og det viser seg at vi får dra allerede i slutten av januar! Altså adskillig tidligere enn vi regnet med. Dermed ble det litt powershopping, for nå ble det med ett så virkelig.

Og så mye nydelig jentetøy det er mulig å finne! Størrelsen er riktignok en utfordring. For en stund siden var hun 7,9 kg tung og målte 70 cm, men hun kan jo ha vokst en del innen vi henter henne. Alle tips mtp klesstørrelse (og eventuelle tips for reising/henting av barn i 16-månedersalderen) mottas med glede og takk!

Vi kjøpte i hvert fall tøffe, små jeans med rosa belte, en brunbeige bluse med rosa små blomster, en pysj med litt sånn søttitallsretromønster, en jeanskjole med seler, en nydelig, hvit strikkelue og en stripete body med Hetti, Letti og Netti på. Sistnevnte var det den stolte storebror som plukket ut.

Det er stas at han engasjerer seg så og gleder seg så mye. Han har forsøkt å insistere på at Lillesøster skal bo på rommet hans, "for lillesøsteren min kan jo bli redd og da trenger hun meg". Dette har vi skånsomt frarådet, og forklart at enn så lenge er det nok bedre plass på soverommet vårt.

tirsdag 19. desember 2006

Negeren og sinnataggen

Jeg er så inderlig lei av å høre på sinnatagger som tramper i gulvet og roper "jeg vil si neger, jeg vil, jeg vil jeg vil si neger". Hvorfor er det så inderlig viktig for den jevne nordmann å tviholde på dette ordet? Hvorfor har noen denne innbitte motstanden mot å lytte til folk som faktisk føler seg støtt av det?

Jeg ser debatten på Standpunkt og registrerer at Frps Ulf Erik Knudsen slår om seg med billige, populistiske poenger og konklusjoner som om de skulle gå av moten i morgen (men så heldige er vi naturligvis ikke). Knudsen mener at neger ikke er negativt for ham, og han er i sin soleklare rett til å kalle folk akkurat hva han vil. Betyr det at jeg kan kalle ham en helsikes møkkaræv og en kukskalle og påberope meg nøytralitet?

Afrikan Youth in Norway (AYIN) har mange gode artikler. Dette en de fleste bør ta en titt på. Den heter "Kunsten å forsvare ordet neger". Les den, vær så snill.

tirsdag 12. desember 2006

Tsedale betyr vakker

Gleden er nesten for stor til å bære!

Klokken 14.15 ringte telefonen, og hyggelige Torill fra Adopsjonsforum spurte om jeg hadde tid til å prate litt. ”Ja”, svarte jeg skjelvende. Og da hun kunne fortelle at vi har fått ei lita jente, begynte jeg å gråte og le samtidig som jeg løp planløst rundt i huset for å finne penn og papir. Noe ironisk, ettersom stuebordet var fullt av skriveark og minst 5-6 penner, men der og da var jeg ikke i stand til å finne noe som helst.

Hun er født i september 2005 og heter Tsedale. Vi skal kalle henne Signe Tsedale, første fornavn etter min mormor. Ifølge papirene betyr navnet hennes vakker, og sannelig er det er riktig. Hun er den vakreste, mest fullkomne lille pike jeg noensinne har sett. Snufs, nå må jeg tute litt igjen.

Mannen er i Stockholm i dag, og kommer ikke hjem før i 20-tiden i kveld. Det tok timevis før jeg fikk tak i ham, og jeg holdt på å gå fra vettet. Han hadde sikkert over 50 ubesvarte anrop på telefonen sin.

Vi har printet ut bildet vi fikk på mail, og Storebror gleder seg til å ha det med på skolen. Han er villt begeistret, særlig over det faktum at hans lillesøster også elsker pasta, akkurat som han.

Så nå skal vi glede oss over at vi endelig vet hvem vår Bitteliten er. Jeg sier navnet hennes igjen og igjen. Jeg har allerede rukket å kjøpe en nydelig, liten hvit bluse med broderier. Storebror feirer med pasta og vi voksne har en flaske champagne på lur i kjøleskapet til senere i kveld. Så heldige vi er!

mandag 11. desember 2006

Hurra for Vetle!


Gratulerer så mye med noenogtrettiårsdagen, verdens beste Vetle!
Håper dere har feiret noe inn i granskauen.

Det er forskjell på folk, del II

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Hvor i heiteste huleste ble det av lovnaden om at adopsjonsstøtten skulle økes? Og ikke bare uteblir den lovte økningen - vi sitter faktisk igjen med en reell nedgang i støtten.

Her er hva jeg sa om saken i oktober 2006:
Det er forskjell på folk

Adopsjon er et likeverdig alternativ. Denne politisk korrekte setningen får vi til stadighet høre, men innholdet klinger tidvis like hult som ei studentlommebok i mai. For sannelig er det forskjell på folk, eller rettere sagt: Det er stor forskjell på hva man får av støtte når man velger å få barn.

I det nye statsbudsjetter for 2007 foreslås det at engangsstøtten til foreldre som adopterer barn fra utlandet (kr 38 320,– pr barn) ikke endres. Reglene for fødsels– og adopsjonspenger endres heller ikke. Dette innebærer i praksis en liten realnedgang i adopsjonsstøtten. Det innebærer også at adoptivforeldre fremdeles avspises med kortere permisjonstid enn andre foreldre.

Kjære Jens, Kristin og co: Hva skjedde egentlig? Hvor ble det av lovnaden om at adopsjonsstøtten skulle heves til 1G? Var det bare noe min ventehormonelle mammahjerne hallusinerte frem? Hvordan har det seg at vi sitter igjen med mindre støtte nå? Og hvorfor trenger vi kortere permisjon?

Riktignok må ikke kroppene våre ta seg inn igjen etter keisersnitt og totalrupturer, men vi reiser over halve verden med splitternye familiemedlemmer som ofte trenger en del ekstra pleie. Og riktignok går vi ikke fremtunge med bekkenløsning og høyt blodtrykk i tre måneder før termin, men vi venter i årevis, forholder oss til terminer med åtte måneders slingringsmonn og springer til legene for attester og vaksiner – som vi for øvrig betaler av egen lomme, i motsetning til svangerskapskontrollene, som dekkes av det offentlige.

Det billigste er naturligvis å mekke ungene sjæl. Da er produksjonskostnaden lik null (eller kanskje en flaske rødvin for stemningen), alle legekontroller og annen oppfølging er gratis, sykehusopphold og barsel dekkes også av det offentlige. Man får sin permisjon til fulle og alt er på stell. Jeg leste for øvrig et sted at en alminnelig graviditet og fødsel koster det offentlige om lag 55.000 kroner, men har ikke fått det bekreftet.

Når man av forskjellige årsaker velger å adoptere, koster det penger. Mange penger. Med utgifter til adopsjonforeningen og reisen kommer man glatt opp i 120.000 kroner. I tillegg må vi betale hvert eneste legebesøk – og dem blir det fort en del av. Og selvsagt er det verdt det! Man måler ikke et barns verdi i kroner og øre (og for ordens skyld, bare så det er sagt: Det er ikke selve barnet man betaler for, men utgiftene knyttet til saksbehandlingen i foreningen og i utlandet).

Vi betaler. Vi betaler for å få våre etterlengtede barn, og deres fremtidige skattebetalere. Men sannelig kan man begynne å undre seg litt på dette med ”likeverdig alternativ”.

Du finner mer om saken her og her.

lørdag 9. desember 2006

Ungene nå til dags

Følgende lett absurde scene utspant seg i heimen for en liten time siden.
Jeg satt på youtube med laptopen, mens Storebror satt ved siden av og leste i favorittboka si, et kjempestort atlas som etter hvert har blitt ganske fillete.

Jeg (opprømt): Storebror, se her! Dette er en musikkvideo med et av verdens tøffeste band. De heter Rage Against The Machine.

Storebror (halvhjertet): Mm. Er Merkur den minste planeten, mamma?

Jeg: Ehhh…hør på den sangen, da! Den er kjempetøff.

Storebror: Dette er i hvert fall Venus, mamma. Det er en veldig liten planet.

Jeg: Ja. Men vet du hva den tøffe sangen handler om? At man skal tenke selv og ikke alltid gjøre som man får beskjed om. Oi, nå stagediver han! Se da!

Storebror: Jeg ser i boka, jeg. De som lager atlas vet veldig mye om verden, mamma. Da dinosaurene levde, så jorden helt annerledes ut.

Her prøver man å gi barnet litt allmenndannelse, og ikke minst få ham hekta på rock før smurfehitene tar ham. Og så er han mer interessert i faktabøker og atlas.

Hva er det med ungene nå til dags?

torsdag 7. desember 2006

Det vi egentlig vet …men ikke liker å tenke på

Da jeg kom til skolen med Storebror i dag, så vi en politibil – til stor glede for den unge mannen, som selv drømmer om en lignende yrkeskarriere.

På nettavisene kunne man lese hvorfor politiet var der. En mann hadde antastet flere småjenter på vei til skolen i dag. En åtteåring ble befølt og slått i ansiktet. Det er vanskelig å finne dekkende ord for hva jeg føler i forhold til de stakkars barna som ble utsatt for dette, og for hva jeg gjerne ville gjort med fyren om jeg fikk tak i ham først. Det involverer i hvert fall et balltre.

Da jeg hentet guttungen på skolen, fikk vi beskjed om at møkkamannen var blitt pågrepet i sitt hjem, her i nabolaget.
Jeg ble lettet. Men den lettelsen varte ikke lenge. For det er så mange tanker som følger av en slik hendelse.

Akkurat denne ble tatt. Men hva skjer når han slipper løs igjen og skal tilbake i leiligheten sin her? Hvor mange slike potensielle overgripere finnes det i nabolaget vårt – i ethvert nabolag? Og hvordan skal vi klare å beskytte barna våre, uten å skremme dem sanseløse eller bure dem inne til de er voksne?

Vi vet at det skjer. Vi vet at risikoen er der. Vi vet at møkkamennene går rundt blant oss og ser til forveksling ut som folk flest. Men vi blir så inderlig svimle av angst og avsky når det kommer så tett på oss.

Æsj.

Flyttemelding

Dette er mitt nye sted på nett. Min gamle nettside kan fremdeles besøkes, men der blir det mindre aktivitet heretter.

Velkommen!

Naive Norge - og dumme dokumentarer

Noen som så den såkalte dokumentaren ”Naive Norge” på TV 2 tirsdag?
Jeg var lattermildt vantro de første ti minuttene, halvveist overbevist om at dette var en avansert spøk. Noe à la Kristopher Schous stunt fra 90-tallet, da han lurte et samlet norsk pressekorps til å tro at han var en anerkjent britisk kunstner. De har jo til og med nesten samme fornavn.

Men nei – nok en gang er det slik at virkeligheten overgår fantasien (eller parodien). Her får en fascinerende fordomsfull kar ture frem med kamera og sterke meninger, subjektivt og uten nevneverdig dokumentasjon for påstandene sine.

Innvandrere lukter, mener Christopher. De er mange. De lager mat – opptil TO ganger om dagen. Og de snakker høyt. Fyttirakker´n. Her flytter man inn i et tettbygd, urbant strøk som består av rekkehus og blokker, og så hører man lyder og har folk rundt seg. Tenk det!
Ikke mindre interessant er TV2s omtale av programmet. Jeg sakser friskt fra kanalen:
”Første dag i Christofers fotostudio på Holmlia blir det sirkus. To familier dukker opp samtidig. Fire pakistanere og ni afrikanere!”
Tenk det. FIRE pakistanere og NI afrikanere. Utropstegn. Her er det åpenbart duket for trøbbel. Er det rart mannen får hetta?

At den såkalte dokumentaren er en ”personlig og subjektiv fortelling”, er det liten tvil om. Problemet er at den engasjerte Christopher hevder å ”se miljøet fra innsiden”. Men her begår han kardinaltabben, ja, nettopp det samme han anklager sine fremmedkulturelle naboer for å gjøre: Han bor der riktignok, men han deltar ikke.

Han står elegant på sidelinjen og betrakter sine naboer med ironisk distanse og en god porsjon nedlatenhet. Han bruker begreper som ”neger” og smiler overbærende når unge, oppegående jenter på flytende norsk forklarer at de føler seg integrerte. Hvor ble det av det åpne sinnet kanalen bruker i omtalen sin? Mannen er jo ravende forutinntatt. Han samtaler ikke, han foreleser.

For ordens skyld: Jeg anerkjenner at vi har utfordringer i intereringspolitikken her til lands. Jeg anerkjenner også at det finnes krefter her til lands som slett ikke er villige til å tolerere andres levesett og individets rett til å definere seg selv. Men det gjelder både de som kan spore anene sine tilbake til Harald Hårfagre og de som kom over med siste fly til Gardermoen. Og Christofer Owes såkalte dokumentar bidrar dessverre ikke til noe som helst konstruktivt i den sammenhengen.

Vi skal kjempe for mangfold, toleranse og frihet. Ikke for retten til å slippe karrilukt fra nabogangen.


P.S. Når naboen min lager fårikål, lukter det på vaskerommet mitt. Jeg liker ikke fårikål. Men jeg liker naboen min. Og jeg har selv valgt å bo i rekkehus.

P.P.S. Den såkalte dokumentaren kan sees på TV2s web-TV.