torsdag 26. april 2007

Sannheten ifølge iPod

* Put your music player on shuffle.
* Press forward for each question.
* Use the song title as the answer to the question - even if it doesn't make sense.
* NO CHEATING!


Dette er beskjeden man får på verdensveven for tiden. Og selvsagt adlyder jeg. Så her er resultatene fra den skjettenbyske juryen. Og ja, jeg vet at enkelte av sangene på iPoden min ikke er helt comme il faut. Det er jeg altfor voksen til å bry meg om.
Tror jeg.

How am I feeling today?
Crème brulee (Sonic Youth)

Will I get far in life?
Sisters are Doin’ It for Themselves (Aretha Franklin)

How do my friends see me?
In My Life (Johnny Cash)

What is my best friend's theme song?
All This And Heaven Too (Frank Sinatra and the Tommy Dorsey Orchestra)

What is the story of my life?
Migration (Nitin Sawnhey/Hotel Costes)

What was highschool like?
Right Next to the Right One (Tim Christensen)

How can I get ahead in life?
Angel (Gavin Friday)

What is the best thing about me?
Stay Away (Nirvana)

How is today going to be?
Godless (The Dandy Warhols)

What is in store for this weekend?
I’m Losing You (Lani/Something for Everybody)

What song describes my parents?
Like Suicide (Soundgarden)

To describe my grandparents?
Desperado (Johnny Cash)

How is my life going?
Your Song (Elton John)

What song will they play at my funeral?
Come As You Are (Nirvana)

How does the world see me?
Polka Dots And Moonbeams (Frank Sinatra and the Tommy Dorsey Orchestra)

What do my friends really think of me?
The Birmingham Ho (Morten Abel)

Do people secretly lust after me?
Big Indian (The Dandy Warhols)

How can I make myself happy?
Lovefool (Snooper Persson/Something for Everybody)

What should I do with my life?
Fångad av en stormvind (Carola)

What is some good advice for me?
Høydepunkt (Raga Rockers)

How will I be remembered?
Batteri (Knutsen & Ludvigsen)

What is my signature dancing song?
Place To Be (Nick Drake)

What do I think my current theme song is?
Mr. Pussy (Gavin Friday)

What does everyone else think my current theme song is?
Tear Stained Letter (Johnny Cash)

What type of men/women do I like?
Sannsynligvis ingenting (Raga Rockers)

Konklusjon? iPod-spådommer er omtrent nøyaktig som astrologi. Noe er forbløffende presist, det meste er sludder & pølsevev - men underholdende er det! Jeg vil dermed oppfordre alle mine venner til å gjøre det samme.

tirsdag 24. april 2007

Afrohår, første forsøk

Håret mitt er såkalt "typisk nordisk", hvilket betyr at det er tynt, glatt og en enerverende blanding av elektrisk og fett. Da jeg var liten ble det holdt kort, så det kunne vokse seg tykt. Noe som selvsagt ikke skjedde (til gjengjeld har jeg rikelig med minner om å bli tatt for å være gutt, men det er et traume verdig en egen post).

Jeg har med andre ord et helt elendig utgangspunkt for å lage frisyrer på ei lita jente med afrohår. Men det jeg mangler i erfaring, tar jeg igjen i entusiasme. For, nu jäklar, skal det ordnes hår!
I går ble dermed frøkna plassert i tripp trapp-stolen med bestikkelser innen rekkevidde (pasta funker finfint) mens jeg gikk på med krum rygg. Her skulle det flettes!

Resultatet ble... interessant. Litt ujevne fletter, litt tilfeldig fordelt.



Heldigvis hadde jeg et ess i ermet - eller rettere sagt, tolv ess i ermet, i form av små, lilla, bamseformede hårklemmer.
Flettene ble snurret opp og festet med disse. Det så straks ryddigere ut.

Noen lesere lurer nok på dette tidspunkt på hvorfor i all verden jeg gidder å dille med sånt når jentungen bare er halvannet år. Det er fordi afrohår er veldig forskjellig fra det nordiske. Det er mye tørrere, floker seg lettere og trenger en helt annen omsorg. Til gjengjeld er det misunnelsesverdig flott når man først vet hvordan det skal håndteres! Dermed er det lurt å begynne å øve tidlig. Slik får amatørmamma erfaring, og den unge damen blir vant til at håret skal ordnes.
Jeg bruker timevis på nettsteder viet afro hair care og tar ydmykt og takknemlig imot tips fra erfarne foreldre jeg er blitt kjent med.



Slik så det ut med alle bamseklemmene på plass. Jeg har fremdeles noe å lære når det gjelder oppdeling av flettene...

Til vanlig har vi latt håret hennes være løst, og setter det inn med "Brazil Nut - Define & No Frizz" fra Body Shop daglig, slik at det skal holde seg mykt og ikke bli altfor flokete.

Det vaskes/skylles 1-2 ganger i uka, og gres omhyggelig ut med grovtannet kam mens det fremdeles er fuktig. Av og til får det en ekstra kur med olivenolje eller Body Shops Brazil Nut-hårkur.







Frøkna var heldigvis både tålmodig underveis og fornøyd med resultatet da vi var ferdige.
Hun har allerede svært sterke meninger om klær og pynt, så jeg var glad for å få godkjent på prøven.
Her er hun klar for en tur i nabolaget, med dokka si trygt plassert i bæresjalet.




Snart prøver vi igjen. Og tips mottas fremdeles med takk!

onsdag 18. april 2007

Vokt deg for kjerringa

Her myldrer det av barn i alle aldre. Bittesmåttinger som vingler fortrøstningsfullt avgårde med engstelige foreldre halsende bak, førskolebarn som tar sine første, stolte tråkk på tohjuling, rabbagaster med grus i luggen og skateboard under skosålene og fnisende skolebarn som leker en slags flørtesisten rundt hushjørnene. De reker rundt i store horder, og smetter møkkete og andpustne hjemom for å få ei brødskive i neven eller forhandle om innetidene. Skjettenbyen er et barneparadis, på en litt sånn søttitallsaktig måte.

Mye av tryggheten ligger i at borettslaget vårt er såkalt bilfritt. Vi har en bilvei med 30-grense som deler oss sånn cirka i to, med oddetallsrekkehusene på den ene siden og partallsrekkehusene på den andre. Ungene skal nå et visst ansvarlighetsnivå før de får besøke venner på den andre siden uten tilsyn. Alle andre veier i boligområdet er i utgangspunktet bilfrie, og må man av nødvendige grunner kjøre inn, skal det skje i gangfart.

Det er ingenting som avdekker min indre kjerring raskere enn hodeløse tullinger som råkjører i stikkveiene. Hva som er gangfart kan alltids diskuteres, men når du aksellererer og skifter gir både en og to ganger, er det IKKE gangfart.
Jeg kjenner at jeg foretar et slags hamskifte à la Supermann, bortsett fra at jeg stikker innom boden for å iføre meg forkle, hårruller, fornuftige sko og verdens største kjevle (vi snakker i overført betydning, men jeg tror virkelig jeg skal vurdere den kjevla - eller kanskje et balltre).

I dag kommer jeg gående med Lillesøster i vogna for å hente Storebror på skolen. Plutselig blir jeg avskåret av en rød, rånete Opel som rygger innover stikkveien i en fart som ville fått Solberg-brødrene til å fremstå som engstelige søndagskjørere. Og vi snakker rygging!
Innerst i stikkveien hopper ei jente i 19-årsalderen kjekt ut, tar opp en jevnaldrende passasjer og er på vei ut igjen. De har sett meg. Jeg signaliserer at de skal stoppe. De gir gass. Jeg stiller meg foran bilen. De vrenger harrymobilen sin ut forbi meg og vogna (vi er fremdeles på en smal gangvei og det er hårfine marginer) og GIR GASS! Mens de ler!

Så hør her, du altfor dumme sjåfør med den altfor store selvtilliten. Du som ikke skjønte at jeg var iferd med å gjøre deg en tjeneste, ved å advare deg mot å råkjøre på gangveien og risikere å få barnedrap på samvittighet og rulleblad. En ting er at du råkjørte i første omgang. Noe helt annet er at du utviste en sånn skammelig mangel på innsikt.
Jeg vet hvem du er. Det tok meg atten minutter å finne ut. Jeg vet hvor du bor. Jeg vet hvem foreldrene dine og storebroren din er. Jeg har snakket med folk som kjenner deg. Jeg har bilnummeret ditt, og i morgen får politiet en telefon. Kanskje foreldrene dine også, for du bor fremdeles hjemme.

Jeg har kjerringlisens og nøler ikke med å bruke den.

søndag 15. april 2007

Politimenn og imamer - foren dere

Mye er allerede sagt om Kadra Yusufs uttalelser om tolkninger av Koranen, om kvinners rettigheter i islam og ikke minst om det nedrige, skammelige overfallet hun ble utsatt for.
Men sannelig klarer jeg å sette kaffen i halsen i dag igjen, når jeg leser hva en representant for ordensmakta sier om saken.

Med mindre politimannen er blitt grovt feilsitert er dette en uttalelse som virkelig ikke bør få gå upåaktet hen. For hva signaliserer han egentlig? Jo, at politiet har så mye å gjøre at det er traurig for dem å bruke sparsomme ressurser på en storkjefta jentunge som strengt tatt er skyld i vanskelighetene selv.

Det er alvorlig og skremmende når politiet uttrykker slike holdninger, direkte eller indirekte. Skulle Kadra liksom bare holdt kjeft da, og sluppet å bli overfalt? Det er ikke veldig langt derfra til Forstanderen for Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, hvis reaksjon er å spørre om hva Kadra gjorde ute i byen om kvelden i det hele tatt.

For alle vet jo at flinke piker sitter stille og holder kjeft. Og den holdningen er åpenbart ikke begrenset til visse reaksjonære krefter i moskeene.

Kanskje likestillingsministeren burde invitere oslopolitiet til en dialog om saken? Det er jo så moderne for tiden.

torsdag 12. april 2007

Mer om hentereisen

Jeg har endelig klart å samle tanker og dagboknotater fra hentereisen vår, og lagt det inn med bilder på en egen side. Så dersom noen skulle ønske å lese mer om turen, er dere velkomne på:
http://etiopiareise.blogspot.com/

tirsdag 10. april 2007

Hjemmepåsken




Det er kommet meg for øre at noen mener min mann er påfallende fraværende i denne bloggen. Det er ikke noen bevisst utelatelse, men kommer vel mer av at jeg skriver om meg selv og om barna. Så får heller han lage sin egen blogg, om trangen skulle melde seg.


Men her er han altså. Ektemann, tullebukk, pappa til to, PR-konsulent og ihuga LSK-tilhenger. Bildet står også som en god illustrasjon på påsken 2007. Vi koste oss utendørs hele familien og gjorde ikke så mye annet enn å leke med familie og venner. Brillefint, med andre ord.


Marian Keyes i Etiopia


Jeg er veldig glad i de lettleste, morsomme bøkene til Marian Keyes. Hun er selveste dronningen av såkalt chick lit, eller brain candy som jeg også liker å kalle det.
Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hun ikke bare har vært i Etiopia, men også har en interessant artikkel om reisen på hjemmesiden sin. Artikkelen kan leses her. Enjoy!

tirsdag 3. april 2007

Om kjærlighet og blod

Ettersom jeg er adoptert, har jeg gått gjennom livet uten å kjenne noen jeg deler gener med. Det har vært mye mindre traumatisk enn hva enkelte ynder å tro, kanskje særlig om de har sett litt for mye på Tore Strømøys genfetisjistiske lørdagsporno.
Ja vel, så vet jeg ikke hvem jeg har nesa mi etter, eller om jeg har anlegg for en eller annen obskur sykdom. Men jeg vet utmerket godt hvem som har gitt meg omsorg, støtte, selvtillit, trygghet og evnen til å gi og ta imot kjærlighet. I slike sammenhenger blir nesa litt triviell (selv om den er ualminnelig velformet).

Da jeg gikk gravid med Storebror, var jeg imidlertid litt spent. For på et eller annet tidspunkt underveis i svangerskapet kom jeg på at jeg sannsynligvis kom til å få noen å ligne på, og jeg lurte litt på hvordan det var. Det vet jeg fremdeles ikke.

Storebror kom ut og var sin helt egen, lille person, som vi fikk gleden av å bli kjent med og fascinert av. Og i den grad han ligner på noen, er det ikke meg (mamma påstår riktignok at han har leggene mine, men det blir nok folk av ham allikevel). Han er blond og blåøyd, jeg er mørkhåret og grønnøyd. Han er rolig og tålmodig, jeg er nevrotisk og utålmodig. Han elsker allerede matte, jeg vil heller rotfylle mine egne tenner med knekk og sukkertøy enn å løse en ligning.
Og slik kunne jeg fortsette, men jeg satser på at jeg har fått frem poenget mitt: Barn er ikke nødvendigvis små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst.

Nå har vi hatt Lilesøster i litt over ni uker og vært hjemme i litt over sju uker. Helt utrolig at det ikke er lenger, for det føles som om vi alltid har kjent hverandre. Men jeg kan allerede se at den unge damen og hennes mamma kommer til å få mange ...eh… spennende stunder sammen i oppveksten. Vi deler nemlig både staheten og temperamentet, og det lille fandenivoldske glimtet i øyet hennes er heller ikke helt ukjent. Men resten av forundringspakken som heter Lillesøster Tsedale får vi bli kjent med dag for dag, uke for uke. Er hun musikalsk? Liker hun lagspill? Kommer hun til å være veldig opptatt av Etiopia? Blir hun en lesehest? Uansett får vi mulighet til oppmuntre henne og følge med på ferden som best vi kan.

Astrid Trotzig er en svensk forfatter som er adoptert fra Korea. Hun sier det så godt:
Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.