Fredagsdiktet: Enkla ting

Den finlandssvenske forfatteren Solveig von Schoultz (1907-1996) var en god venn av vår Halldis Moren Vesaas. De er født samme året, og døde med bare ett års mellomrom. Diktet "Enkla ting", som er fredagsdiktet i dag, skrev von Schoultz rett etter andre verdenskrig. Det er nok ikke tilfeldig at hun priser de enkle, trygge tingene.

ENKLA TING

Vad enkla ting är underbara.
Min bädd. När mina lemmar går
till lång sval vil och min rygg
sträcks ut och vet: den unnas vara
ännu en natt trött, tung och trygg,
vem är jag at jag detta får.

Vad enkla ting är underbara.
Mitt bröd. På nytt och om igen
sluter jag handen om dig, bröd,
din mørka innerlighet. Spara
ditt leende, trofasta vän,
in i min allra sista nöd.

Vad enkla ting är underbara.
Min eld. Där den slår upp sin ring
av lugna flammor vid mitt läger
så vet jag att ett hem jag äger,
ett hem, närmare mig än fara.
O natt och ro. O enkla ting.

Solveig von Schoultz

Om å være et anstendig menneske

Noen fordeler skal man ha av ikke å få sove. Og ikke før har jeg snufset og hulket over Sean Penns nydelige Oscar-takketale for n-te gang, så snubler jeg over en blogger kalt psykolade. Hun har mange fine poster. I en av dem fant jeg denne filmsnutten. Og blir du ikke rørt (og opprørt) av denne, har du et hjerte av rustfritt stål og sannsynligvis ingen mulighet til å finne kjærlighet selv.

Rett og forbanna slett. Hrmpf.

Har du gjort noe skummelt i dag?

Don't feel guilty if you don't know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn't know at 22 what they wanted to do with their lives. Some of the most interesting 40-year-olds I know still don't.

Spør et hvilket som helst voksent menneske om hvordan de endte opp med å gjøre akkurat det de gjør, og påfallende mange vil si at det skyldtes en tilfeldighet eller et sammentreff. Svært få av oss legger opp en detaljert plan når vi er tenåringer og følger den fram til pensjonistalder. Heldigvis.

Selv hadde jeg aldri noen helt klar plan. Etter videregående dro jeg ett år til Frankrike og bodde tre år i Bergen, hvor jeg studerte og drev med både dette og hint. De store avgjørelsene satt løst.
Så fant jeg ut at jeg ville bli fagoversetter i fransk.
Hah, en plan!
Jeg hadde finfine poengsummer og var trygg på å komme inn på utdanningen ved Høgskolen i Agder. Jeg hadde sågar fikset meg hybel i Kristiansand. Men inntakskontoret klarte å rote bort ett av vitnemålene mine, og dermed ble jeg registrert med imponerende null poeng. Pilutta meg og null studieplass. Naturligvis bestemte jeg meg for å klage.

Men samtidig dumpet det ned et brev fra Høgskulen i Volda, hvor jeg hadde fått plass på journalistikk. Jeg tror det tok en halv dag før jeg bestemte meg for å vende nesa vestover i stedet for sørover. Det var en herlig og kilende følelse: Kaste alle kortene og stokke på nytt. Weee!

Men når man så er ferdig utdannet og smått om senn får kloret til seg en fast jobb, skjer det ting. Kanskje pådrar man seg lån og barn og denslags greier, og plutselig virker det uoverstigelig skummelt å bytte jobb, enn si bransje. Man blir rett og slett litt trygghetsnarkoman.
Det hendte meg (en sann historie fra virkeligheten). Jeg klamret meg til kjente størrelser og våget egentlig mindre og mindre. Et behagelig og bedagelig liv, uten de store kurvene.

Do one thing every day that scares you.

For nesten fem år siden skulle det for alvor spares på arbeidsplassen min. Ledelsen tilbød sluttpakker til de ansatte. Jeg var livredd. Og søkte om sluttpakke. Det var helt jævlig.
Men så skjedde det noe merkelig: Det begynte å kile i magen.
Alt det skumle og utrygge gjorde at jeg begynte å våge ting igjen.

Jeg gjorde bittesmå ting som skremte meg, nesten hele tiden. Jeg opprettet et enkeltpersonforetak og ble frilanser. Jeg fikk gjøre interessante reportasjer. Jeg var på oljeplattform (og oppdaget dermed at jeg slett ikke har helikopterskrekk, selv om jeg har flyskrekk), og jeg travet rekker opp og ned på interiørmesser. Jeg påtok meg noen konferansieroppdrag som gjorde meg kvalm av angst på forhånd og svimmel av glede i etterkant, og så var jeg visst også babysanginstruktør. Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid, og plutselig TV-kranglet jeg med Tore Strømøy i beste sendetid. Det ene tok det andre. Ikke aner jeg hvordan det skjedde. Men det var frydefullt deilig å gjøre så mye forskjellig.
Jeg følte meg rett og slett veldig heldig.

Og så snublet jeg inn på videregående skole for å undervise. Først på timebasis litt sånn fra og til, og siden august i et (nesten) hundreprosent-vikariat med kontaktlærerfunksjon. Snakker om stupbratt læringskurve. Nå nærmer vikariatet seg slutten, og jeg vet ikke hvor mye jobb det er til meg videre.
Det kan være skummelt (jeg har ikke jobb!). Men det kan også være spennende. Uansett er det liten vits i å bekymre seg før man vet hva man har å bekymre seg over.

Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum.
The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.

Så nå har jeg søkt om studieplass igjen - skarve fjorten år siden forrige gang jeg søkte (åh inn i granskauen, det var lenger siden enn jeg trodde!). Deltidsstudium, riktignok. Økonomien tillater ikke noe så råflott som heltidsstudier. Men hvis jeg har lyst til å jobbe som lærer på videregående, kan det være greit å ha denne pedagogikken på plass. Og akkurat nå er det akkurat det jeg vil.

Det er skumle tider.
Iiiiihhhh!
La oss høre hva selveste Ibsen har å si om saken:

Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig å fare!

Noen gjør noe gøy på internettet

...og jeg vil være med!



På den eminente bloggen til Kristin fant jeg en kjempemorsom, liten sak.
Den går enkelt og greit ut på følgende:

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på "Random quotations" er tittelen på bandets første album.
http://www.quotationspage.com/random.php3

3. Det tredje bildet på flickr's "explore last seven days" er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller.
http://www.flickr.com/explore/interesting/7days

4. Bruk Photoshop eller lignende for å sette det sammen.

Jepp, som sagt, så gjort. Det viser seg at bandet mitt åpenbart gir ut en slags fransk elektronika, noe jeg ikke har all verdens befatning med sånn ellers. Men der har du internett - alltid til tjeneste for å utvide ens horisont. Så får det heller være at jeg sannsynligvis aldri ville kjøpt denne plata. Men tittelen er i det minste ganske kul, eller hva?

Fredagsdiktet: Hentet

Noen dikt er breddfulle av trøst og fine ting. Som ukas fredagsdikt av Johann Grip. Han tar en hverdagslig situasjon og løfter den så å si inn i evigheten - på en måte som gjør at man en stakket stund klarer å stirre sin egen dødsangst i hvitøyet og føle seg tryggere. Tenk, så fint om det virkelig er sånn å "bli henta".


HENTET

Barn

har en egen måte

å bruke språket på.

I barnehagen der

sønnen min går,

blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper

de, når for eksempel Sunniva

blir hentet, og Sunniva

slipper det hun har i hendene

løper hvinende

nedover skråningen

rett

i armene på den

som står ved porten

og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang

får øye på

at noen står i porten

og skal hente meg

da håper jeg

at det vil skje

nøyaktig slik

(Johann Grip, Enkle dikt, 2003)

Skip o'hoy, kamerater

I morgen er det karneval i barnehagen. Jeg spurte Lillesøster hva hun ville kle seg ut som. Hun tenkte seg om en stund, før hun erklærte (med finfint trykk på første stavelse):

- Jeg vil være KAMMERAT!

Vi har en stor utkledningskiste i gangen som er full av kostymer, parykker, gamle klær og andre morosaker. Men jeg er litt usikker på kamerat-dresscoden for tiden, så jeg prøvde å spørre meg fram til hva slags kostymeeffekter hun så for seg.
Og etter en stund viste det seg at det kameraten lignet mistenkelig mye på en pirat.
Heldigvis har vi pirat-ting i kista. Vi prøvde det på i kveld, og Lillesøster var storfornøyd.

Mas, mas, mas

Er jeg storforlangende og kjip som forventer å slippe halvannen time med stortutende unger og storkjeftende foreldre når jeg går på kino?
Hvis ja: Når endret vi reglene for hva som er grei oppførsel? Her har jeg muligens sovet i timen.



Det er vinterferie og jeg driver stort sett med kjedelige (men akk, så sårt tiltrengte) rydde- og renoveringsaktiviteter i heimen. Men noe kos må man unne seg, så i dag dro Storebror og jeg på kino for å se Bolt (7-årsgrense). Allerede under forfilmen gikk det over styr for en av småtassene i salen, som ulte som en tåkelur i samfulle ti minutter før han ble geleidet ut av en svett voksen.

Det var stille i salen i temmelig nøyaktig tre minutter, før det brygget opp til storm et par seterader bak oss. Der satt ei mor med to gutter, og disse småkarene hadde slett ingen planer om sitte i ro. Det var konstant masing og jamring, og da mora prøvde å holde den ene fast på fanget, tilta det fullstendig for ham. På det tidspunktet var jeg litt usikker på hva som var mest irriterende, guttens skrik eller mors konstante og ikke spesielt lavmælte gneldring. Til slutt forlot de salen - og kom tilbake like etter.
Dette scenariet, komplett med uling, kjefting og farting fram og tilbake, gjentok seg tre ganger i løpet av filmen.
Mot slutten begynte et par av ungene foran i salen åpenbart å få maur i rompa, og moret seg med å løpe fram og tilbake, fram og tilbake.
Samlet utgjorde det en finfin surroundopplevelse av støy og distraksjon.

For all del, jeg er glad i barn, jeg har vært barn selv, og jeg har to eksemplarer av sorten. Ungene mine er som regel milelangt fra musestille englebarn - og takk og pris for det. Men da må jeg som forelder ha vett på å ta affære når de lager sirkus på steder hvor sirkus ikke er ønskelig.
På knøttekino er kanskje lista lavere for kaos og barneglam.
Men filmen i dag hadde aldersgrense 7 år og en slags handling og dialog det var greit å få med seg.
Hvis barnet ditt ikke klarer å sitte gjennom halvannen time med film uten å springe og rope, er barnet sannsynligvis for ungt å gå på kino. Det er ikke noe mål i seg selv å innvie dem i kinomagien så tidlig som mulig. Noen ting er det greit å vente litt med, så setter de til gjengjeld skikkelig pris på opplevelsen.
Og skulle du ryke på en vurderingssmell i forhold til alder og egnethet, så ha nå endelig vett til å ta med det stakkars, skrikende barnet ditt ut derfra.
Det er ikke barnets ansvar, det er ditt, som forelder.
Kanskje du synes det er surt å sløse bort en liten formue på kinobilletter, men det synes jaggu vi andre også.

Det er ikke bare mulig, men overveiende sannsynlig, at det singler grundig i glasshus mens jeg skriver dette.
For jeg har da vitterlig hatt med mine egne unger både på jobb og på møter, og sånt er garantert til stor irritasjon for mange. For ikke å snakke om støynivået vi kan opparbeide oss når Lillesøster går trassbananas i butikken.
Men jeg fjerner dem fra åstedet når de bråker.
Jeg har i hvert fall tilbragt mye tid i korridorer og entreer og ute på gårdsplasser med bråkete barn, mens vi gikk glipp av et eller annet innendørs.
Men nå blir jeg altså litt i stuss på hvor grensene går for akseptabel barnestøy rundt omkring. Det må da være mulig å bli enig om et slags minste felles multiplum?

Samtale på sengekanten

- Du Mannen?
- Mmm?
- Har du tenkt noe mer på å rydde nattbordet i det siste?
- Nei.
- Sikker?
- Ja.
- ?
- Jeg venter på at Dagens Næringsliv skal ringe og spørre hva jeg har på nattbordet mitt.
- Selvfølgelig.

Fredagsdiktet: Voggesong til Magnus

Hvis du ikke kjenner til diktningen til Marie Takvam, vil jeg sporenstreks anbefale deg å ta en nærmere kikk på noe av det hun har skrevet. Jeg har brukt henne i fredagsdiktet før også. Og jeg kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen. Her kan du forresten se to fine bilder av Takvam, ett av dem sammen med sønnen Magnus.


VOGGESONG TIL MAGNUS

Spør ikkje, spør ikkje
guten min,
- våpen er til for fred –
Alle dei klokaste folk i verda
leiger seg våpensmed.

Gråt ikkje – gråt ikkje
leike deg du.
Bygg deg eit slott av plast.
Inne bak mørke løynlege portar
ligg det eit hjarte fast.

Kom skal vi mane ein tanke dit inn,
legg deg på kne og seg:
- Menneskehjarte, menneskehjarte,
nokon har bruk for deg.

Vakna nå opp og driv ditt blod
til øydemarks årenett,
då skyt dei knopp, dei øydemarks liljer
ingen enno har sett –
­_ _

Spør ikkje – spør ikkje
guten min –
Tidsnok vil du forstå:
mor di har ikkje hjarte til svare
før dagen kjem då ho må.

(Marie Takvam)

Scener fra en parkeringsplass

Hvis du var ei eldre dame som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, ville du ha sett ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og brøle "FORBANNA DRITTUNGE!" til sjåføren.
Og du ville sagt deg hjertens enig.

Jeg kjører ofte bil til jobben, særlig når jeg har litt knapp tid mellom A og B. Som i dag, da jeg skulle rett fra skolen (A) til et møte et annet sted (B), ti minutters kjøretur unna. Møtet skulle begynne klokka 13.30. Klokka 13.15 kunne jeg konstatere at bilen min var fullstendig innparkert bak en (jada, du gjettet riktig) hvit Mitusubishi. Se bare her:

Bilen min er den svarte stasjonsvogna med diskret gaffatape på sidedøra (rett under det tynne laget av skitt). Der står den pent på rad, med en bilrad bak.
Bilen til venstre for meg kommer seg ut. Bilen til høyre for meg har rolig bygd seg en snøhule for vinteren. Begge radene har fri utkjørsel på hver sin side - så lenge ingen parkerer rett foran dem!



Jeg brukte litt tid på å banne og fryse, for kuldegradene var rause i dag. Deretter tok jeg affære. Noen telefonmanøvre senere fikk jeg sendt avgårde en SMS med REGNR til 2282, en prima tjeneste som straks leverer navnet på eieren av bilen.
La oss kalle ham "Kenneth".
Håhå, kanskje dette ordner seg greit, tenkte jeg overmodig, og ringte til "Kenneth", som ganske riktig kunne bekrefte at han sto parkert akkurat der, midt i veien for min bil.

- Kan du brennkvikt flytte bilen din, spurte jeg.
- Øøøøøh, ja....men det blir ikke med én gang, svarte han fraværende.
- Nehei? Hvorfor ikke?
- Ja, jeg er jo på JOBB da, sa han. Med ettertrykk. Som om jeg var helt teit, lissom.
- Det er vel for pokker jeg også! Og jeg skulle vært i et møte som begynner NÅ. Du kommer hit med en eneste gang, forlangte jeg med min strengeste lærerstemme.
Det lød et oppgitt sukk i den andre enden av linja.
- Okei daa, jeg får komme.

Der sto jeg og hutret i snøen.
Minuttene gikk.
Jeg slo ihjel litt tid med å banne. Og da jeg var lei av å banne for meg selv, ringte jeg Mannen og bannet litt til ham, også. Da jeg ikke kunne kjenne fingrene mine lenger, la jeg på og puttet hendene i lomma. Og sparket litt i snøen.
Langt om lenge vurderte jeg å ringe kommunen eller politiet eller hvem det nå er man ringer for å fikse borttauing/bøtelegging/fengsling uten rettergang.
Da så jeg en skikkelse komme sorgløst slentrende mens han snakket i mobiltelefonen. Han halvflirte til meg og satte seg inn i den hvite bilen for å kjøre avgårde, fremdeles med telefonen i øret.

Ikke pokker.

Ikke i huleste heiteste om han skulle slippe unna uten så mye som et lite "beklager at jeg parkerte deg inne/at du måtte vente så lenge/at du mistet alle fingrene i en lei forfrysningsulykke på grunn av meg".
Hvor blir det egentlig av folkeskikken?

Dermed kunne den eldre dama som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, se ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og spørre sjåføren hva i &%$& han tenkte da han parkerte akkurat der.
Videre kunne hun høre sjåføren flire litt og si:

- Slapp av, a'. Er'e så farlig? ...mens han fremdeles hadde telefonen til øret.
Noe som førte til at kjerringa ga sjåføren et lynsnart kræsjkurs i parkering og folkeskikk.
På dette tidspunktet har den oppmerksomme leser kanskje gjettet at sinnakjerringa var meg.

Og da guttung...eh..sjåføren fremdeles bare flirte, endte det altså med at jeg brølte "FORBANNA DRITTUNGE!" det beste jeg kunne og strekte en frostskadd langfinger mot ham i en befriende umoden gest.


Diskuter aldri med idioter. De bare drar deg ned på sitt nivå og slår deg på erfaring.


PS. Den forbipasserende dama sa seg virkelig hjertens enig med meg. Hun viste seg å være en utmerket, liten enkvinnsheiagjeng.

Huset som fikk tenner

- Se, bilen har tenner, sier Lillesøster når hun får øye på biler med istapper foran på støtfangeren.
Men i dag var det sannelig menighetshuset på Skedsmokorset som hadde fått tenner i den praktfulle vintersola.
Og så lang som den ene istappen er! Jeg følte meg som en ekstremsportutøver da jeg våget meg inn under den dryppende tanngarden. Heldigvis kom jeg meg helskinnet ut av det hele. Det hadde jo vært en litt teit måte å ryke på. På den annen side er det jo kort vei til kirken og saligheten når man allerede er på menighetshuset, det er bare rett over veien.
Og nå er det på tide å slutte å skrive, før jeg roter meg enda lenger ut på viddene. Dette henger jo ikke på greip i det hele tatt.

Kort oppsummert: Fint vær, lang istapp. Takk.

Auberginer og bobleplast

Det snør og snør og snør og snør (tiddelibom).

Men vi kan lage moro innendørs, vi! Noen ganger kan det gjøres både billig og enkelt:
Man tager simpelthen et stort stykke bobleplast (som man tilfeldigvis har fått i en postforsendelse tidligere samme dag) og legger det på stuegulvet.
Så lar man barna klatre på sofaen og hoppe ned på plasten derfra.
Det resulterer i noen praktfullt morsomme og høylytte smellelyder. Hours of fun, folkens!

Ungene er i aktivitet, trener motorikk og lærer seg å vente på tur. Mor kan lese lørdagsavis. Jeg har alltid hevdet at foreldreutbyttet blir optimalt når man klarer å kombinere latskap og pedagogikk på sånne fiffige måter.


Og når en sliten Lillesøster er i seng, får de voksne lørdagsgodtet sitt. I kveld hadde Mannen lagd entrecôte med pastinakk og auberginerullader.

Etter en moussakakveld med gode venner for et par uker siden, havnet vi på auberginekjøret.
Det har blitt en del variasjoner over den litt vrange grønnsaken i det siste. For auberginen er litt vrien og sær, men når den behandles riktig, er den så god! Her er aubergineskiver stekt i grillpanne, påført en blanding av fetaost, mynte, chili og sitron og rullet sammen. Enkelt og nammenam.
Egentlig skulle det vært pinjekjerner til rulladene, men det glemte Mannen, og det gjorde ikke så mye. Det var så mange gode smaker uansett.

Og ute snør det fremdeles. Jeg tar meg et glass rødvin.

Fredagsdiktet: Discrimination

DISCRIMINATION

I don’t mind the human race.
I’ve got pretty used to them
In these past twenty-five years.
I don’t mind if they sit next
To me on streetcars, or eat
In the same restaurants, if
It’s not at the same table.
However, I don’t approve
Of a woman I respect
Dancing with one of them. I’ve
Tried asking them to my home
Without success. I shouldn’t
Care to see my own sister
Marry one. Even if she
Loved him, think of the children.
Their art is interesting,
But certainly barbarous.
I’m sure, if given a chance,
They’d kill us all in our beds.
And you must admit, they smell.

(Kenneth Rexroth, 1905-1982)

Der kleine Maulwurf

Nylig hadde jeg en skikkelig mimrerunde på Youtube med barne-TV fra gamle dager. Barbapappa, Paddington, Colargol, Den lille muldvarpen, Lekestue og mye annet. Ungene syntes det var ganske stas - og tidvis ganske eksotisk - å se snutter av det mamma så på TV da hun var liten.

For mamma var liten i gamle dager, helt tilbake i forrige århundre, da NRK hadde TV-monopol og det ikke engang var barne-TV på mandager (helt sant, da var det noe sånt undervisningsopplegg i stedet), og vi fikk se Disneyfilmer bare en gang i året og det verken fantes DVD-plater eller PVR-bokser. Noen av oss hadde svenskeantenne og fikk utvidet vår horisont med Fem myror är fler enn fyra elefanter, Trazan apanson og hun derre heksa som hadde ei ugle på taket og fikk lang nese når hun lot som hun skjønte fremmeord. Noen som husker henne?

Storebror falt pladask for den lille muldvarpen, og særlig denne episoden. Han ble faktisk rørt til tårer. I dag så vi den igjen, og nok en gang ble den lille mannen helt myk i det store hjertet sitt. Skjønner ikke hvem han har det etter, for ingen av foreldrene hans er lettrørte (host).