Hannes hjørne

Reisebrev fra Göteborg

2012-01-28T00:29:00.000+01:00

Jeg elsker hotell. Jeg elsker forventningene til rommet, piddeliploink-lyden nøkkelkortet lager når det settes i låsen og den lille oppdagelsesreisen for å finne ut hva som er hvor og hvordan ting er. Jeg elsker room service-menyen og velkomsthilsenen på TV-skjermen. Jeg elsker de små flaskene med såpe og sjampo på badet. Jeg elsker den litt distanserte, men profesjonelle servicen som gir meg det jeg trenger uten å kreve noe som helst av meg (annet enn normal folkeskikk og at jeg betaler regningen min før jeg stikker).
Og aller, aller mest elsker jeg hotellsenger.

Hotellsenger er nyoppredde oaser av hvitt, rent, glatt sengtøy som lukter veldig svakt av klor. De roper innbydende: Legg deg ned, slå deg løs, hvil deg litt, se på TV, les ei bok, drikk vin, sov i ni timer, gjør hva du vil, det skulle bare mangle. Alt dette sier de, uten at de skravler i det hele tatt, de bare antyder det. Vi forstår hverandre uten ord, hotellsenger og jeg.
Man kan hevde at hotellsenger og jeg er beviset på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg er verken ryddig eller glatt (eller svakt klorluktende, for den saks skyld), og skal jeg være helt ærlig, prater jeg en hel del, selv når jeg er alene.

Uansett: Allerede da jeg åpna døra til hotellrommet mitt i går, visste jeg at dette var en god match. En kjempeseng med et hav av puter, velegnet å gjøre prinsessen på erten matt av misunnelse. Jeg gjorde som ethvert vettugt menneske ville gjøre: Kastet meg ned, rullet rundt, lo høyt, åpnet en vin og bestilte mat fra room service. Mens jeg zappet mellom oTV-kanalene og knatret på Internett. Og jeg veltet meg i vissheten om at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville.
Frihet!
Rock'n'roll!

Rock'n'roll-frihet: Jeg satt bukseløs i senga mens jeg så Antikrundan (!) på SVT og spilte Yatzy (!!) på iPaden. Og så sov jeg i samfulle ni timer og våkna tidlig, uthvilt og pinlig glad. Jeg spiste en utmerket frokost og sto trippende utenfor Göteborg Konstmuseum da det åpna. Deretter gikk jeg museumsbananas (Åh, det var så mye fint! Jeg må komme tilbake til det, for jeg skjønner ikke helt hva som skal til for å legge inn bilder på bloggen med iPaden) mens jeg lot som jeg var hemmelig agent på oppdrag - som lot som jeg var turist.
Det er alltid morsommere når man later som sånne ting, det er min erfaring. Det var ekstra nyttig den gangen jeg sommerjobba med å pakke 48.000 par tennissokker på et lager i Fredrikstad, men det spriter opp absolutt alle situasjoner, også de som i utgangspunktet er superdupre.
Jeg vaklet tilbake til hotellrommet mitt (my precious!) med slitne føtter og tilfreds sinn utpå kvelden. Og jaggu klarte jeg å komme meg ut igjen for en bedre middag.

Nå sitter jeg her, stappfull av opplevelser, krämig kantarellsoppa, ankbröst med äppelchutney, rødvin og tilfredshet.

Dette tenker jeg på:
Det er sannelig mange hyggelige folk i Göteborg, påfallende annerledes enn i Stockholm.
Svensker forstår meg bedre når jeg virkelig drar på med min opprinnelig østfolddialekt. Samtidig slipper jeg å føle sånn på at jeg svorsker (vinn-vinn).
Tenk at noens jobb er å brette enden av dorullen på badet mitt til en fin spiss mens jeg er ute og gjør hva jeg vil.
Jeg snakker virkelig mye med meg selv.

Snapshot (19)

2012-01-25T17:42:00.000+01:00

Lillesøster rører gjerne i løksuppa, men synes det oser fælt av all denne løken.
En kjapp tur ut i gangen, så var kokkeproblemet kreativt løst: For jeg kan jo se gjennom hullene, vet du, mamma.

Skuffa!

2012-01-24T19:35:00.005+01:00

Det snakkes en del om at unger må lære seg å håndtere skuffelse og nederlag og sånn. Jeg skal ikke terpe så mye på det, for jeg innser at jeg har en del å hente på området selv. Man har vel det når man er trettini og tilbringer brorparten av tirsdagsettermiddagen gråtende på soverommet mens man synes skikkelig, skikkelig synd på seg selv, samtidig som man skammer seg inderlig over å være så selvsentrert at man sutrer putevaret vått over et åpenbart ilandsproblem.

Vel, tydeligvis takler jeg skam på samme måte som så mange av mine ilandskamerater, ved å blogge fullstendig skamløst om det. So here goes.

Saken er den at jeg sjelden er på tur. Jeg mener ikke sånn friskustur med termos i nærmeste skogbryn, men sånn tur som involverer museer, rent hotellsengetøy og ingen deltakere under konfirmasjonsalder, minst. Det er faktisk fire år siden sist jeg var på tur for meg selv.

Nå skulle jeg altså være med på London-tur med jobben til Mannen. Fra torsdag til søndag denne uka. Det skulle være hotellrom og program med middager og forestillinger. Og det aller beste: Hele fredagen hadde jeg til fri avbenyttelse, skinnende ren og blank. Jeg planla museer og gallerier, en kaffe-date med en tidligere elev som studerer der – og kanskje sågar en spasertur innom noen obskure bokhandlere jeg hadde fått tips om. Åh, så fint det skulle bli.

Det var ikke helt enkelt å få det til. Barnevakt fra torsdag til søndager vokser ikke på trær, det tok tid å pønske ut en løsning. Heldigvis hadde greie venninne Rikke både lyst og mulighet til å bo her i fire dager for å passe barna. Griseflaks!
Og ikke minst måtte ordne med fri fra jobben. Heldigvis hadde jeg opparbeidet meg to avspaseringsdager, og til slutt falt alt på plass med skjemaer og vikartimer og planlegging av undervisning mens jeg var borte. Sånt er nemlig ikke gjort i en håndvending. Skikkelig ikke.

Og i dag kom altså beskjeden om at det ikke blir noen tur allikevel. Eller rettere sagt, den blir sannsynligvis utsatt til mars.
Og jeg ble altså så helt alldeles urimelig lei meg. Jeg hadde gle-he-he-he-eeda meg så veldig. Nå sitter jeg altså igjen med to fullstendig meningsløst tomme fridager (og jeg som ikke har noe imot å være på jobb i første omgang!) som jeg kan bruke på å vasse rundt i lego, klesvask og hybelkaniner i stedet for å slange meg på et rent og ryddig hotellrom.

Ja, og så kan jeg se fram til å være hjemme alene med ungene en hel langhelg i mars en gang, når Mannen skal på tur (Igjen. Han reiser nemlig relativt ofte. Det gjør ikke jeg. Skikkelig ikke). For i mars en gang kan jo ikke jeg være med, ettersom jeg brukte opp avspaseringsdagene mine på ingenting nå og ikke jobber i et sted hvor jeg kan ta meg fri akkurat når det passer meg.

Kjempedeal, med andre ord.

Så internettet, beklager at jeg sutrer så fælt. Jeg vet at dette egentlig ikke er noe stort problem. Jeg liker jo egentlig hverdager, jeg. Men det har vært så mye hverdag de siste åra, med jobb, studier, leksehjelp, matpakker, gymbager, planlegging, rydding og andre må-ting, og dessuten har det vært noen tunge ting oppå hverdagene igjen.

Nå hadde jeg sett fram til et bittelite avbrekk. Noe annet. Og jeg ble altså så inn i margen skuffa. Og litt skyldbetynget oppå der igjen, bare for å sette en ekstra spiss på det hele.

Blæh.

Barnearbeid er undervurdert

2012-01-23T17:20:00.004+01:00

Jeg hater å måke snø.
Lillesøster (6) elsker å vise hvor sterk hun er.
Jeg har ikke måkt snø siden i fjor.

Alle vinner, med andre ord.

Til minne om Lala

2012-01-22T00:51:00.002+01:00

Det er et anstrøk av sorg i heimen etter at Lillesøsters imaginære venn Lala ble revet bort fra oss, så altfor tidlig.

Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.

En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.

En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.

Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!

Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.

Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det er ~~litt~~ ganske pinlig at jeg ikke har registrert Lalas ~~befriende~~ åpenbare fravær i det siste, men da Lillesøster fortalte nyheten, falt alle brikker på plass.

Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre. Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.

Fredagsdiktet: Hvis du stapper moren din opp i en koffert

2012-01-20T20:05:00.003+01:00

Hvis du stapper moren din opp i en koffert
Hva får du da?

En håndbagasje
du må slite med opp trappene
inn gatene
over plassene
gjennom byene

Kanskje du vil sette kofferten din igjen
glemme den på flyplassen
låse den vekk i oppbevaringen
Som om du virkelig skulle gjøre det
Som om det ville være nok
Ta en buss eller løpe
Bytte navn
Skifte adresse
Som om det ville hjelpe
Moren din er der
Moren din ser seg
Du trodde du la henne igjen
med kofferten
men hun er fortsatt med
halvt skjult
mellom øyenbrynene dine

(Gro Dahle)

Spøkelsestoget

2012-01-19T08:20:00.000+01:00

I går ble jeg hypotisert på vei hjem fra jobben.
Bilradioen sto på P2 (jeg blir så aggressiv av sånne kjapp-kjappe friskusstemmer på radio, særlig om morgen, og da er P2 en oase), og jeg rakk akkurat å høre at de annonserte noe som hørtes ut som El Tren og Chris Watson. Ingen av delene sa meg noe som helst. Så begynte eh..lydsporet? Litt usikker på hva det kalles i sånne sammenhenger. Men hypnotisert, det ble jeg. Og det varte omtrent hele veien hjem.

Hør på dette.
Len deg tilbake, finn roen og hør ut hele sporet:

Er det ikke helt fantastisk?

Take the ghost train from Los Mochis to Veracruz and travel cross country, coast to coast, Pacific to Atlantic. Ride the rhythm of the rails on board the Ferrocarriles Nacionales de México (FNM) and the music of a journey that has now passed into history.
It’s now more than a decade since FNM operated its last continuous passenger service across country. Chris Watson spent a month on board the train with some of the last passengers to travel this route. As sound recordist he was part of the film crew working on a programme in the BBC TV series Great Railways Journeys. Now, in this album, the journey of the ‘ghost train’ is recreated, evoking memories of a recent past, capturing the atmosphere, rhythms and sounds of human life, wildlife and the journey itself along the tracks of one of Mexico’s greatest engineering projects.
(Fra Touchmusics nettside)

Fredagsdiktet: Venetape

2012-01-14T01:33:00.001+01:00

Det må da være lov å legge inn fredagsdikt etter midnatt, så lenge man fremdeles regner det som fredag. Jeg har vært ute med gode kolleger og snakket om alt og ingenting, og det var både fint og nødvendig.

Onsdag tok jeg, som tidligere nevnt, farvel med en god venn. Sola skinte så skarpt på rimfrosten og han fikk et vakkert hvilested: Under et tre på Østre Fredrikstad gravlund, rett ved vannet. Underveis ble vi overrasket av Sivilforsvarets sirener, og noen av oss var enige om at det var akkurat så upassende at det passet seg, det også. Han ville likt det.

Jeg holdt en liten tale i løpet av seremonien. Avsluttet med det som får bli fredagsdikt i dag. Det er et av de fineste diktene jeg vet om, og det er trist at jeg fikk bruk for det nå.

I boka Vandre med vers skriver Halldis Moren Vesaas om dette diktet:

Mellom Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim var det eit vakker vennskap, heilt fritt for kollegial misunning og kappestrid. Dei planla å bygge seg hytte i lag på heimetraktene. Jan-Magnus bygde hytta aleine etter at Tor var død. Han kalla hytta Torbu.

Eit år etter at Tor døde skreiv Jan-Magnus sitt minnedikt Venetape.

VENETAPE

Eiuro jagar mellom von og misvon –.

Hanlever ennå. Her må skje eit under!

Menvenskap bergar ingen mann. Vi er åleine

påytste øy i våre tyngste stunder.

Detslokna ljos mot gryet. Aldri skal

ditthovud meire reise seg frå pute.

Uverkelegog ørskegrå står dagen

medtunge augnelok mot blinde rute.

Eithjarte slutta slå sin tunge blodkolv

oglivet stupte under krav og kross.

Ogdøden kom. Han lyfte krossen upp att

ogla han teiande og tungt – på oss.

Denfyrste dag – og alle dagar går.

Detsnøar ute. Og eg står her inne

ogventar stilt. Men snø fell aldri over

detnakne stjernehimmeldjup av minne.

Detbankar nattetid. Det opnast dører.

Ogalt som hender – det er nå det hender.

Detsnøar på ei grav. Det er som frøyste tåror

orhimmelauga over våre grender.

Egstår her framfor stengt, og kallar på deg

fråeisemdstrandi ved den stille sjøen.

Ogropet bryt or djupet: Kom attende!

Menvenskap vekkjer ingen upp fra døden.

(Jan-Magnus Bruheim)

Just Breathe

2012-01-12T04:05:00.001+01:00

Jeg skal snart skrive mer. Må bare puste litt først.

Det har vært en tung dag. Det var tøft å si farvel til en venn. Nå hviler han under et tre på Østre Fredrikstad gravlund.

La oss puste litt, alle sammen – og høre på musikk mens vi samler oss.

Jeg lover å komme sterkere tilbake, snart.

Ansiktet, fjeset, andletet

2012-01-10T05:00:00.001+01:00

Noen ganger går jeg rundt i verden med et helt nakent ansikt.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Noen ganger klarer jeg å sette på meg et fjes som passer.
Et alvorlig fjes, for eksempel.
Et med mange seriøse ord, voksne og veloverveide,
som strømmer ut så ingen legger merke til
hvor nakent ansiktet mitt er.

Noen ganger klarer jeg å skjule det nakne ansiktet
bak fakter og fjas.
Hahaha, sier jeg. Promp, sier jeg. Det sa brura også, sier jeg
og fjeset mitt gjør som jeg sier.
Hahahaha, sier jeg igjen, og slår på blinklyset i øyekroken,
og folk slår seg på låra og tenker at
det var jammen morsomt.
Jeg er morsom.
Det virker.

Noen ganger forsvinner det nakne ansiktet mitt bak meg selv.
Jeg gjør bare en manøver
hvor jeg er større enn ansiktet mitt,
eller hvor ansiktet mitt er mindre enn meg
– og vips, spiller det ingen rolle, fordi
jeg er jeg
og andre er andre
og sånn er det.

Men noen ganger,
noen ganger
er ansiktet mitt så nakent
at det ikke har noe å ha på seg.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Lillesøster tar seg en prat med Gud

2011-12-25T18:16:00.000+01:00

Lille julaften, midt på dagen. Lillesøster og jeg er i bilen på vei til kjøpesenteret for å plukke opp den aller siste gaven og litt julegodteri. Lillesøster synes ventetida begynner å bli rimelig drøy, og bestemmer seg for å ta seg en prat med Gud om saken. Jeg sitter i forsetet og kan lytte og smile så mye jeg vil. Og memorere den praktfulle bønnen, ikke minst. Her er den, og jeg sverger på at den er riktig gjengitt.

Kjære Gud,
eller hvem du nå er

La det gå fortere!
Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller.
(tenkepause)

Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.
(tenkepause)

Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen.
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg.
(tenkepause)

Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!

Fredagsdiktet: Tenn lys

2011-12-23T18:02:00.001+01:00

I dag blir fredagsdiktet en sang. En sang som mange sikkert har hørt på juleavslutninger i adventstida. Lillesøster og klassekameratene hennes sang den tidligere i desember, og som alltid måtte jeg klype meg hardt, hardt i hånda for ikke å hulke helt uhørt mye. Jeg blir urimelig rørt av barn som synger, og brister fullstendig når vi kommer til
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.
Det er en nydelig tekst i all sin enkelhet, fordi den ser de som ikke har det så godt, og fordi den inneholder så mye håp, uten å komme med en masse rosenrøde forestillinger.

Nå skal jeg straks ta med meg familien opp til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget her. Så skal vi spise grøt og lete etter mandelen, ungene skal fjase og herje og snakke om hva de ønsker seg og vi voksne skal nok få litt vin og prate en hel del. Det blir veldig, veldig godt.

Jeg ønsker dere alle en varm, raus og trygg jul!

Kjære Lars

2011-12-21T01:11:00.000+01:00

Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.

Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.

Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester. Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.

Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra. Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.

Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.

I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det. Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.

Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.

Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.

...and until we meet again
May God hold you, May God hold you
Ever in the palm of his hand.

Juleevangeliet 2.0

2011-12-19T21:50:00.000+01:00

Tenk om Josef brukte Facebook og de tre vise menn fulgte betlehemsstjerna på Twitter.
Denne fiffige filmsnutten viser juleevangeliet med en vri, et slags juleevangeliet 2.0 om du vil.
Jeg vet at jeg har vist den her før. Men er det jul, så er det jul. La oss like gjerne kalle det en tradisjon.

Fredagsdiktet: Rasist, jeg tar imot deg

2011-12-16T20:07:00.002+01:00

Ukas fredagsdikt kommer også fra den stakkars uberørte diktantologien jeg fant i forrige uke. Men selv om akkurat den nevnte boka var uåpnet av menneskehender, trøster jeg meg med at flere av dikterne i boka er blitt lest i andre sammenhenger. Som Bertrand Besigye, for eksempel. Han debuterte i 1993 med diktsamlinga Og du dør så langsomt at du tror du lever, en tittel jeg husker gikk rett i fletta på meg. Han fikk mye oppmerksomhet, en periode var han vel nesten en slags superstjerne (i diktverdenmålestokk, altså, det er noe litt annet enn å være superstjerne i fotballverdenmålestokk, for eksempel).
Men dette diktet hadde jeg ikke vært borti før. Jeg leste det litt for meg selv, men så måtte jeg lese det høyt for Mannen. Det egner seg svært godt til høytlesning, viser det seg. Og temaet er ikke uaktuelt. På ingen måte.

RASIST, JEG TAR IMOT DEG

Rasist, jeg tar imot deg
om du virkelig hater, og ikke bare er en blind slave
for dine fordommer, om du virkelig hater meg
for da er du også nødt til å se meg
om du dypt og inderlig hater alle andre raser
og ikke bare hater for hatets skyld
for dine likesinnedes skyld fordi du kjeder deg
eller fordi du skremmes av alt fremmed
som fortoner seg truende på din bekvemme sløvhet
om du klart hever deg over slike tamme grunner
om du ville gitt meg ditt hat like helhjerta
selv om det ikke fantes en eneste svarting i dette landet
om du blotter deg i ditt hat
om du vier all din tid og all din energi på hat
og hater meg uendelig hele tida i hver eneste celle i kroppen!
Og ikke fordi du er ute etter en syndebukk
en du kan presse under skammen, et toalettsete for sjelen!
Men for min skyld, for min rases skyld
rasist, jeg tar imot deg, jeg kysser deg!
Om du tar på deg alle andre rasisters hat
og korsfester deg med hat, om bare synet av brunt, gult
og rødt gjør deg så syk at du må innlegges øyeblikkelig
på sykehus, om du er villig til å stikke ut dine egne øyne
bare for å slippe å se flere svartinger
om du ville ofre din mor din far din søster din bror
bare for å kunne dyrke hatet på heltid uten hindringer
om ditt hat var rensa fullstendig for lysten
til egenvinning, om du ville ofre alt gi alt
bare for å kunne reise hatets katedral i ditt indre
bare for å kunne dyppe dine sanser i vannklare former av vrede
om du er absolutt villig til å ta ditt eget liv
bare for å slippe noe så nedverdigende
som å måtte leve på samme planet
som disse satans svartingene!
Da, kjære rasist, tar jeg imot deg
da er jeg din frivillig

(Bertrand Besigye)

Hvis denne grønnsaken var en TV-serie...

2011-12-14T21:12:00.001+01:00

I butikken her forleden ble jeg stående og fnise litt for meg selv ved denne artige grønnsaken mens assosiasjonene fikk flanere fritt. Ja, jeg trakk sågar fram telefonen og tok bilde, mens jeg tenkte at jeg skulle lage en liten bloggpost med noen festlige ordspill og fiffige referanser til sci-fi-serier generelt – og én bestemt serie spesielt.
Vel hjemme kom jeg i bedre tanker. De artige ordspillene dukket aldri opp, og sammenhengen var vel strengt tatt temmelig fjern for alle andre enn meg selv. Bildet ble liggende.

I dag var jeg på vei til å slette det, da Storebror (11) lurte på hva jeg drev med. Tja, det skader jo ikke å teste, tenkte jeg, og spurte ham:
– Hvis du skulle tenke på en film eller TV-serie hvor dette er mat, hva ville du sagt da?
– Star Trek, repliserte Storebror uten ett eneste sekunds betenkningstid.

Enten er vi vanvittig mange som tenker sånn, eller så er Storebror og jeg mye likere enn jeg trodde.

Når telefonen blir storken

2011-12-12T15:11:00.001+01:00

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
– Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.

Fredagsdiktet: Den fordømte eplehunden

2011-12-09T18:49:00.001+01:00

I dag opplevde jeg noe rart. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg vil gå så langt som å kalle det litt trist.

Hvis jeg har tid til overs på jobben liker jeg å stikke nedom biblioteket og henge der. In-house-bibliotek er et prima frynsegode, og ikke sjelden snuser jeg gjennom dikthyllene etter nye opplevelser. I dag fant jeg altså diktantologien som er avbildet her (med en gammel iPhone, derfor den slette bildekvaliteten), og den fikk være med meg på arbeidsrommet for nærmere bekjentskap. Boka ble utgitt i 1998, og jeg antar at den har vært på huset omtrent siden da. Stor var derfor min forbløffelse da jeg oppdaget at boka var jomfru.
Ikke pent brukt, ikke nennsomt tatt vare på, men komplett uåpnet av menneskehender. I nærmere tretten år har den altså stått i hyllene uten at noen har lest den. Stakkars krek. Trist, er det.

Jeg er med i ei Facebook-gruppe som heter Lån ei diktsamling. Gruppa er ment som en påminnelse om at hvis vi ikke låner lyrikk, forsvinner det fra bibliotekene (og dessuten kan man utveksle tips der, det er veldig kjekt). Dagens opplevelse bekrefter i aller høyeste grad behovet for ei sånn gruppe.

Det var mange lesverdige dikt i antologien, og jeg kommer til å lese dem om igjen og spare noen av dem til kommende fredagsdikt. En av leseropplevelsene deler jeg med én gang. Jeg falt pladask for historien om eplehunden.

DEN FORDØMTE EPLEHUNDEN

De forskjellige hunderasene er oppdretta gjennom
tidene med spesielle mål for øyet, eksempelvis er lundehunden
ment å skulle gjøre livet surt for lundene.
Hvorfor eplehunden i si tid ble avla fram er imidlertid
i dag ei gåte. Allerede under fruktblomstringa kommer
den ut og setter seg under et av trærne, hvor den
blir sittende uten å ta til seg føde. Folka på gården
begriper ikke hvorfor de investerte i eplehunden
i utgangspunktet. Kikker de hunden sin i øynene ser de to
små bilder av seg sjøl. I den månelyse vestlandsnatta
er eplehunden en skygge under frukttrærnes skygger.
Trærne sprøytes med pesticider, det gassa dyret holder
stand. Spenninga stiger ettersom fruktene modnes. Så
en dag faller de første fruktene mot bakken. Viser det
seg da at det er pærer eller plommer som faller, er det
noe som skjærer seg inni hodet til eplehunden.

(Arne Østring)

Tradisjoner schmadisjoner

2011-12-08T23:32:00.001+01:00

Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.

På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).

På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).

Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.

Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.

Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).

Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).

Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.

Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.

Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).

Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.

Fredagsdiktet: Tenk at vinden

2011-12-02T22:08:00.003+01:00

Så klart det må være vind i ukas fredagsdikt, sånn som været har vært den siste uka. Ikke at jeg har merket så mye til det, jeg har vært travelt opptatt med å kaldsvette under dyna og hoste opp minst sju lunger. Eller var det åtte?

Mandag fikk jeg eksamensoppgave og skulle bruke fritida til å lage en framifrå presentasjon om fagfeltet retorikk (og bruk av sådan i undervisninga) til muntlig eksamen neste uke. Det ble ikke slik. I stedet for jobb og eksamensarbeid fikk jeg feberfantasier og nok snørr til å fylle et svømmebasseng av olympiske dimensjoner. Og ute ulte altså vinden, har jeg forstått. I dag lettet febertåka litt og jeg har så smått begynt å finne hode og hale på prosjektet (eller rettere sagt: intellectio og inventio er i boks, nå baler jeg med dispositio).

Mens jeg lette gjennom fagbøkene mine i kveld snubla jeg over flere fine dikt (det er jaggu en kjempebonus med å studere norsk, selv om det også kan være litt av en tidstyv), og ett av dem får altså lov til å være fredagsdiktet her i dag. God helg!

TENK AT VINDEN

Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad

ruska i ein jaguarpels
blåse et løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!

Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn i Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!

(Marit Tusvik)

Berg-og-dal-barn

2011-11-28T20:21:00.006+01:00

– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.

Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.

Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.

Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.

Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:

La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.

Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.

Nissens IKT-strategi

2011-11-22T08:38:00.003+01:00

Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.

– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!

Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.

What happens in Nittedal

2011-11-18T23:04:00.014+01:00

– Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).

Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.

Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.

Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Fredagsdiktet: På stranden

2011-11-18T20:35:00.002+01:00

På stranden

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingsplager.
han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

(Rudolf Nilsen)

Men jeg vil dele, ikke googleplusse

2011-11-09T22:06:00.004+01:00

Nå har det oppstått et ørlite teknisk problem her, som jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med.

Jeg bruker Google reader. Og for lenge siden ordna jeg det sånn at når jeg trykket "del" (eller share som det heter på internasjonalt) på et innlegg, kom det opp i Lesverdig fra andre-spalten på høyresida her på bloggen. –––>

MEN! Så endra Google reader hele opplegget sitt, og da forsvant den funksjonen. Nå kan jeg bare googleplusse de postene jeg liker, og ingenting nytt blir lagt til i høyrespalten her på bloggen. Det er jo kjempeteit. Jeg vil jo dele andres fine innlegg med flere!

Og jeg har ikke klart å finne ut hvordan jeg får ordna det. Mulig jeg kunne gjort litt mer research, altså, men hvis noen vet hvordan det ordnes, blir jeg hoppende glad.

Noen?

Fredagsdiktet: Jeg skal falle

2011-11-04T21:51:00.004+01:00

Jeg skal falle

Tar du meg, tar jeg deg
eller nei, jeg beholder meg selv
Jeg skal bruke meg til et eksperiment:
Jeg skal falle

Et fall, eksemplarisk og dypt
for alle som vet
hvor viktig det er – å falle ned
Falle hvor? I et hull så klart

– som er mørkt og stumt
fylt av ormer og kryp
rotterasling og flaggermusvinger
svovelpøler og edderkoppspinn

Er jeg gal?
Nei, dette er nyttig og sunt for forstanden
Jeg måler skrekken og
møter jeg deg blir jeg glad

men du har så mye å ordne med lyset
og dagen som skinner fra a til å
Er du lei for det? Hva de andre vil si?
Noe viktig?

De andre må klare å falle selv.

(Liv Lundberg)

Lillesøster anmelder bok

2011-11-03T21:22:00.008+01:00

I dag hadde vi en nestenkatastrofe i heimen. På lekseplanen til Lillesøster (6) sto det:
Velg ut en av bøkene du har lest og skriv/tegn en bokanmeldelse.
Bruk roboten du har fått i postmappa di.

Men i postmappa lå det ikke noen robot (sic!) eller noe som med den beste godvilje kunne minne om noe sånt (ikke aner jeg hva det skulle vært, men tomt var det uansett, både i mappe og skolesekk forøvrig), og Lillesøster begynte umiddelbart å hyperventilere. Manglende samsvar mellom kart og terreng er åpenbart tøft for små, lidenskapelige lekseelskere. Hadde det skjedd en feil? Hva ville hennes elskede kontaktlærer si nå? Og hva skal vi gjøøøre mamma???

Jeg tok det med litt mer stoisk ro. Hvis leksearket ikke er der, har det vel skjedd en feil. Da gjør vi det beste ut av det, og en bokanmeldelse kan vi klare uansett. Jeg forklarte Lillesøster at en bokanmeldelse er når man forteller andre om ei bok man har lest: Hva den handler om, og hva man synes om den. Og så må man tenke litt på hva man vil at andre skal vite, og deretter kan man tegne og skrive det man synes virker lurt.
Det gjorde hun til gagns.

Boka ble finstudert, tegningene skulle være korrekte i både form og farge ned til den minste detalj, som fargen rundt øynene til Kråka. Og det skulle skrives, må vite. Mye og sirlig. Et helt lite prosjekt ble det. Og her er resultatet:

(klikk på bildet for større versjon)

På bildet kan vi se at boka heter Mamma Mø faller og slår seg. Vi treffer de viktigste figurene i boka, og ser at hovedpersonen har en stor kul i panna, og at bonden er ganske sur (men hvorfor? ah, det avslører ikke anmelderen!). Lillesøster oppsummerer historiens hovedtrekk og konkluderer med at det er en fin bok.

Jeg satt på sidelinja og var blyantspisserassistent og heiagjeng, og det var en sann fryd. Så ja, dette er et reinspikka skryteinnlegg, det må jeg bare tilstå. Men samtidig tenker jeg at kanskje har vi noe å lære av dette. Jeg har sjelden (nei, aldri!) sett sånt engasjement ved leksebordet her i huset.
Det er kanskje like greit at den derre roboten ikke dukka opp. (1)

(1) Men jeg klarer ikke la være å tenke på hva slags robot det er snakk om. En slags C3PO med magiske anmelderevner? En K-9 som spiser opp de bøkene man ikke liker? Åh, det hadde vært kult med en anmelderrobot. Gleder meg til den kommer til rette.

BØ!

2011-10-31T22:50:00.006+01:00

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.

Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.

Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.

BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).

Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

Fredagsdiktet: Folk flest

2011-10-28T23:47:00.004+02:00

Litt i seineste laget for fredagsdiktposting, men det får stå sin prøve. Vi har vært opptatt med andre ting i kveld. Skolen jeg jobber på driver en del med internasjonalisering, og i disse dager har vi besøk av elever og lærere fra samarbeidsskolen vår i Ghana: Hermann Gmeiner International College. På Lillestrøm vgs er nemlig ikke elevene med på Operasjon Dagsverk. De har i stedet sitt eget Ghana-prosjekt, hvor det samles inn penger som går til forskjellige prosjekter i Ghana, i samarbeid med partnerskolen vår der (du kan lese mer om arbeidet og skolen ved å klikke på linkene i teksten over).

I kveld fikk jeg altså lov til å invitere lærerne fra Ghana på middag. Arbeidsfordelinga her i heimen er ganske klokkeklar: Mannen er kokk, jeg er sjarmerende. Gjestene ble traktert med en liten torskebit til forrett, snaddergod reinsdyrgryte til hovedrett og kanel-is med tyttebærkaramellsaus til dessert, og det må være lov å si at det var en ålreit affære. Det er nemlig veldig stas å møte lærerkolleger fra andre land. Praten går engasjert om så mye, latteren sitter løst og man sitter igjen med en sånn glad følelse av at det er så innmari mange hyggelige og interessante mennesker rundt omkring. Jeg håper det er sånn i de fleste andre yrker også. Eller er det bare vi lærere som er griseheldige?

Ettersom det er sent og jeg er både mett, glad og rødvinstilfreds, vil jeg blåse støvet av en liten godbit som riktignok har vært fredagsdikt her før, men det var i 2008. Det tåler absolutt et gjensyn.

FOLK FLEST

Folk flest
er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.

Dette
er et godt utgangspunkt.

(Stig Holmås)

Jeg fant, jeg fant!

2011-10-22T21:33:00.003+02:00

I desember 2008 skrev jeg et rop om hjelp her på bloggen om at julestjerna til vinduet var sporløst forsvunnet. Jeg skulle juleforberede huset, og stjerna som ble rydda bort i januar samme år, var ingensteds å finne, tross iherdig leteinnsats i ei hel uke. Det endte med at jeg kjøpte ny stjerne, og den har heldigvis vært både holdbar og lettfinnelig.

Vi er ikke verdens mest ryddige familie. Vi er ikke det. Mer nærliggende er det å kalle oss rotete, ja, til tider direkte lurvete. Gangen er i ferd med å eksplodere av skolesekker, gymbager, hjelmer, yttertøy og ymse steiner og kvister som Lillesøster er blitt evig venn med og vil ha med hjem. Aviser og magasiner breier seg skamløst i stua, side om side med barneleker, bøker, sakspapirer, DVD-covere med og uten innhold og annet ræl jeg nødig vil beskrive nærmere. Og hybelkaninene stryker seg kjærlig mot føttene våre når vi går gjennom huset.

Med ujevne mellomrom får jeg fullstendig hetta og insisterer på et realt skippertak. Ofte i forbindelse med at vi skal ha gjester, for det får være grenser for hva man kan presentere for skikkelige folk og fremdeles forvente at de skal hygge seg.
Men da ender vi som regel opp med den gode, gamle "ute av syne, ute av sinn"-ryddinga, som enkelt og greit innebærer at vi stapper rotet inn i skap og skuffer. Så er det overflateryddig. Under overflata ser det imidlertid ut som om et loppemarked har kasta opp i huset vårt.

Nå har jeg iverksatt en tretrinnsplan for grunnrydding, og første trinn ble unnagjort for et par helger siden. To samfulle dager tok det å rydde, sortere og kaste alt som lå i det store, mørke rommet under trappa vår. Jeg fant gamle disketter der, for å si det sånn. Da jeg viste en til Storebror (10), stusset han:
– Er det det som er en sånn kassett? Nei? Er det et batteri, da?

Diskettene gikk i søpla sammen med mye annet rart, og plutselig var trapperommet det ryddigste stedet i hele huset. I dag har jeg gått løs på de store skyvedørsgarderobene i gangen og på barnerommene, noe som har resultert i 5 (!) fulle søplesekker. Jeg fant gamle VHS-kassetter der, for å si det sånn. Gadd ikke vise dem til Storebror, han hadde sikkert bare trodd det var en matboks eller noe.
Men så! Mens jeg befant meg langt, langt innerst i garderoben på Lillesøsters rom (som tidligere var kombinert roterom og gjesterom, altså omtrent som nå, når jeg tenker meg om), så jeg noe som satt fast bak ei hylle, helt innerst, øverst og bakerst. Og det var....julestjerna!

Betyr dette at rydding lønner seg? Jeg vil nødig trekke forhastede slutninger, men det er mulig at det er moralen i historien.
Alternativt: Ikke stress med å lete, ting dukker opp etter hvert.

Fredagsdiktet: Pink Moon

2011-10-21T22:05:00.002+02:00

Nå er det på tide at fredagsdiktet er en sang, dere. Denne er en klassiker. Nick Drake døde i 1974, knapt 27 år gammel. Bitter var han, for han fikk aldri det enorme gjennombruddet han hadde håpet og forventet. Det kom først over tjue år senere.

Behagelig er den uansett, musikken hans. Melankolsk og melodisk. God helg, dere. Hvor dere enn er.

Vold, hor og navnedropping

2011-10-21T20:32:00.006+02:00

I dag skal jeg dele noen skikkelig juicy godbiter med dere fra selveste Bøkenes Bok, som jeg har tilbragt et par timer med å lese høyt fra i formiddag.

Nei, jeg snakker ikke om Harry Potter, tøysekopper. Jeg mener selvsagt Bibelen. Og det vil jeg bare ha sagt, at her er det bare å stålsette seg. HP og Ringenes Herre blir nemlig de reneste Knerten-fortellingene sammenlignet med de bloddryppende horrorhistoriene fra GT.
For å markere den nye utgivelsen av Bibelen arrangerer menighetene i Skedsmo bibelmaraton: Hele boka leses høyt fra perm til perm, og til sånt trengs det folk. Veldig fiffig arrangement, synes jeg. Så da jeg hadde et par timer undervisningsfri i formiddag ruslet jeg bort til Lillestrøm kirke, renset halsen og leste et par økter.

Jeg snubla inn i historien et lite stykke uti Dommerne. Riktignok har jeg lest tekster fra GT tidligere, men nå fikk jeg riktig fordypet meg i helheten, og det var - æh, interessant. Det var ikke fritt for at jeg satte teksten litt i halsen et par steder (og måtte kvele fnisingen andre steder).
Hør bare her:

Så sa Gideon til dem: «Jeg har en bønn til dere: at hver av dere gir meg en ørering fra det han tok som bytte.» For midjanittene gikk med øreringer av gull; de var ismaelitter. De svarte: «Dem gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet hver av dem en ring fra byttet sitt. Da han veide gullringene han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundre sjekel gull, i tillegg til halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen.
Av gullet laget Gideon seg en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene der kom og drev hor med den, og den ble til en snare for Gideon og hans hus. (Dommerne 8, 24-27)

Hæ? En efod i Ofra som isrealittene drev hor med, og som ble til en snare? Guri malla, jeg skjønner ingenting, jeg. Mest av alt tenker jeg på Falsk-Mathiesens julekalender, må jeg beskjemmet tilstå.

Og kvinnesynet. Kvinnesynet!
Her er en liten snutt med både gladvold og tvilsomt kvinnesyn, komplett med en heller lakonisk avslutning:

Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust. Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt.
(Dommerne 9, 52-55)

Og stakkars Jeftas datter, i Dommerne 11, som som blir ført fram som brennoffer til Herren fordi hun tilfeldigvis er den første Jefta støter på etter at han har seiret over ammonittene, og noe må jo Jefta gi som takk for seieren (noe annet ville strengt tatt vært uhøflig, ifølge gammeltestamentlig skikk og bruk).

Her har det vært navnedropping over en lav sandal i vers etter vers og time etter time, med Jefta, Gideon, Gilead, Moab og Shion og alle deres fettere, svogere, sønner og onkler. Men datteren, som må bøte med livet, har visst ikke noe navn, hun. Og såvidt jeg kunne forstå av sammenhengen, er det tristeste med hele historien visstnok at hun måtte dø som jomfru.

Samson er jo en relativt kjent figur, men jeg har først og fremst forbundet ham med historien om Dalila og at styrken hans satt i håret. Når man leser hele greia sammenhengende, virker han mildt sagt ustabil. Han dreper løver med bare hendene og spiser honning fra løvens råtnende skrott, lager gåter av hendelsen som folk må gjette på i dagevis mens han går rundt og er dystert hemmelighetsfull, og når kjæresten får ham til å røpe seg, blir han muggen og stryker på dør, mens troloveden må ta til takke med en kompis av ham. Hva med litt anger management, Samson? Komme i kontakt med egne følelser, lissom?

Men for all del, han var jo litt av en poet, også - og jeg går ut fra at den gang som nå tok selvhøytidelige kunstnere seg en del friheter. Dessuten har han jo satt spor etter seg i form av landemerker. Se bare her:

Da han kom til Lehi, sprang filisterne mot ham med høye rop. Da kom HERRENS ånd over ham. Da var det som reipene om armene hans var brent lintråd, båndene løste seg opp i trevler og falt ned fra hendene hans. Så fant han et friskt kjevebein av et esel; det grep han og slo i hjel tusen mann med det. Da sa Samson:

«Med kjeven av et esel
slo jeg en flokk, ja, to,
med kjeven av et esel
slo jeg tusen mann.»
Da han hadde sagt dette, slengte han kjevebeinet fra seg. Siden kalte de dette stedet Kjevebeinhaugen.
(Dommerne 15, 14-18)

…og da har jeg ikke engang begynt å snakke om Ugjerningen i Gibea. Den kan dere lese om selv, hvis dere på død og liv vil ha flere grovt diskriminerende voldspornoskildringer. Jeg garanterer i hvert fall at den lever opp til tittelen sin, på så mange måter.

Nå høres det sikkert ut som om jeg peker nese av hele Bibelen, men det er langt fra tilfelle. Jeg synes det er en villt fascinerende og tidvis genial bok. Noen bibelvers kan gi meg gåsehud og andre kan få meg til å gruble i dagevis. Jesus var på mange måter en briljant retoriker, som i historien om hvem som skal få kaste den første steinen. Dessuten er stedsnavnene alene som små ord-drops man kan smake på. Jeg er glad i Bibelen, og jeg tror på Gud.

Men det må jo være lov til å si at jeg lurer litt på hvordan noen kan gå rundt og insistere på at de (og de alene) lever hundre prosent etter Bibelens ord, med hud og hår og gammeltestamentlig galskap. For selv om jeg tror på Gud, stoler jeg ikke alltid på de som hevder å forvalte hans sannhet.

Den amerikanske skribenten A.J. Jacobs prøvde å leve fullstendig bokstavtro etter samtlige av Bibelens regler i ett helt år i New York. Det innebar blant annet at han måtte bære med seg en egen, liten stol rundt i byen, for ikke å risikere å sitte på samme sete som en menstruerende kvinne. Hvis du ikke har lest om opplevelsene hans ennå, anbefaler jeg det på det aller groveste. Du kan for eksempel lese denne Magasinet-artikkelen om ham.

Jeg for min del har uansett funnet et finfint tidsfordriv i mørke høstkvelder. Jeg skal straks kjøpe en splitterny bibelutgave og fordype meg grundig, for etter formiddagens historier er jeg ikke så rent lite hekta på å se hvordan det går videre med alle GT-gutta.

For øvrig synes jeg det er på sin plass å nevne at selverklært kristne som hytter med neven mot kvinnesyn og andre ting i Koranen kanskje burde bruke litt tid på GT først. Jfr Jesus og den første steinen, lizzm.

Ting som er (litt) viktige for meg en helt vanlig tirsdag

2011-10-18T17:16:00.006+02:00

I dag har jeg vært på norsksamling på den nylig sammenslåtte høyskolen med det velklingende navnet HiOA, og i et øyeblikks galskap (jeg kan ikke forklare det på annet vis) fikk jeg det for meg at jeg skulle bestille en varmrett til lunsj. Varmrettene der egner seg ikke til stort annet enn å være "før"-materiale i et program med Hellstrøm, noe blant andre Kjersti så presist har påpekt.

Jeg burde forlengst ha lært dette, men i dag var jeg åpenbart dummere enn ei middels laboratorierotte. Lasagne høres greit ut, tenkte jeg, og fikk en stabel overkokte pastaplater med noe udefinert, lunka gørr mellom servert på ei seng av dvask mais og ananas. Jeg prøvde å sprite opp (eller kvele) affæren med italiensk dressing, men akk! Pumpeflaska med merkelappen italiensk dressing viste seg å inneholde ketchup. Det gjorde underverker for helhetsopplevelsen, gitt.

På den lyse siden har jeg lært om svarabhaktivokalen, så dagen var ikke helt uten høydepunkter. Og nå tror du kanskje at jeg er sarkastisk, men den siste setningen er helt på ramme alvor. Man leker ikke språkfetisjist. En innskutt, trykklett vokal hvis navn stammer fra sanskrit, og som også kan betegnes som epentese (fra gresk epenthesis) - det er så man kan få gåsehud i nakken av fryd.

Den lett bedøvende språk-euforien kom godt med da jeg havnet i dagligvarekø bak ikke mindre enn to velutviklede kverulanter som helst ville bruke ei ukes tid på å krangle om dagligvarepriser med den stakkars tenåringen i kassa. Som om det er han som bestemmer prisene på Meny, lissom. Men i stedet for å skrike høyt og denge noen med en brokkoli kom jeg på en kick-ass idé: Butikkene burde opprette egne kasser for kverulanter. Og for de som insisterer på å betale storhandelen med småmynt. Så kan vi andre gjøre unna vår helt vanlige handling, og alle vet hva de har å forholde seg til.

Mitt utbytte av handleturen ble Nemi og ertesuppe. Tenåringen og pensjonisten som lever i fullkommen harmoni inni meg skal nemlig begge ha sitt. Og nå kan jeg ikke skrive mer, for jeg skal mate dem.

Fredagsdiktet: Hva er fordelen med en forkjølelse?

2011-10-14T09:14:00.004+02:00

Jeg har etter hvert etablert en litt tvilsom tradisjon for å legge sykdom til feriene, men denne gangen traff jeg bare delvis: Forrige uke var det høstferie, og riktignok har jeg puslet med litt forkjølelse en stund, men den fulle snørr-feber-stemmeløs-effekten satte ikke inn før helt mot slutten av ferien. Å huttetu, så tett i kålen jeg ble da! Og dermed ble det krøll i kalenderen de første par dagene av denne arbeidsuka. Heldigvis ble det ikke mange hjemmesykedager, for jeg er virkelig veldig mye gladere når jeg kan gå på jobb. Jeg elsker jobben min, kors på halsen.

Uansett er ukas fredagsdiktvalg preget av det som bokstavelig talt har fylt hodet mitt i det siste. Legg merke til den kunstferdige illustrasjonen. Ser jeg ikke lidende ut, kanskje? Men det er altså i fortida - nå går alt så mye bedre.
God helg, dere!

Hva er fordelen ved en forkjølelse?

Det gjør deg klar over nesens nærvær:
Et kokt eple mellom slimhinner
hermetisert i hodets kjele
Ganen smeltet i smør
og tungens slappe muskel
altfor stor for munnen

Å svømme sine lunkne kinn
gjennom seige timer
mot sengens endelige måltid
av bomull og dun
Det glatte putevarets Fader Vår
Komme ditt rike
Dynens frelse fra det onde

(Gro Dahle)

Snapshot (18)

2011-10-13T17:45:00.006+02:00

Lillesøster Production AS presenterer en splitter ny oppfølger i Knerten-serien.

"Knerten kommer ut av skapet"

Ukas fredagsdikt: To tunger

2011-10-07T17:31:00.001+02:00

I dag blir det en gammel klassiker, postet i relativt full fart, for jeg har det litt travelt. Men det betyr ikke at diktet bør leses i full fart, ta den tida du trenger og diktet fortjener. God helg!

To tunger

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbel form
der kurrer det en due
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte.
Høre på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

(inger Hagerup)

Året pønken brakk

2011-10-05T01:18:00.006+02:00

Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!

Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.

Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden.
Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.

Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.

Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.

Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?

Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.

Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer!
Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på.
Rock on!

Musikk og butikk

2011-10-04T19:29:00.002+02:00

Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.

– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…

…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.

Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.

Fredagsdiktet: Gartnerløkka

2011-09-30T21:58:00.002+02:00

I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.

Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken?
Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.

Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen.
Syng litt da, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.

Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.

Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.

Gartnerløkka

Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som solen skinte på.

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!

Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.

Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
Og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
En ende, lyseblå!

(Rudolf Nilsen)

Snapshot (17)

2011-09-23T22:04:00.004+02:00

Det er utrolig hva slags triks enkelte tyr til for å utsette leggetida. Skjønner ikke hvem hun har det fra. Hun er åpenbart adoptert.

Fredagsdiktet: Stein under sko'n

2011-09-23T19:48:00.005+02:00

Noen skriver fortrøstningsfulle dikt. Margaret Skjelbred er en av dem, hun har disse litt såre, som skaper gjenkjennelse og får en til å knytte nevene og tørke tårene og tenke ja, sånn er det, og det går jo, det.
En av favorittene mine heter Det er aleine du er. Det var det andre fredagsdiktet jeg delte her på bloggen, allerede i februar 2008 (er det virkelig så lenge siden?), så tida er med andre ord overmoden for en ny dose. Nå, for eksempel. Hvis du klarer å høre vestfolddialekta inni hodet ditt mens du leser, er det en bonus, men det er slett ingen betingelse.
God helg!

Stein under sko'n

Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer'e vel,
og får jeg en stein under sko'n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

(Margaret Skjelbred)

Middagsmatte og kølesing

2011-09-22T20:39:00.006+02:00

En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.

Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.

Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.

Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).

I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.

Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.

Learning by doing.
Jeg bare nevner det.

Sin beste alder, hva er det egentlig?

2011-09-19T23:01:00.005+02:00

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!

I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.

...og visst kler jeg bart? Hæ?

Fredagsdiktet: Sum

2011-09-16T23:38:00.004+02:00

Det er på tide å dra igang fredagsdiktet igjen, kjenner jeg. Den vanlige sommerpausen ble ekstra lang i år. Jeg slapp rett og slett opp for ord. Det har ikke hendt meg siden tidlig nittitall, og jeg håper det blir lenge til neste gang, for jeg trives ikke godt med å være ordløs. Nå prøver jeg igjen, jeg gir meg selv et lite spark i tastaturet og håper at det fungerer på et vis. God helg, folkens.

Sum

Adderer du alle kvinners
plager og naud,
frå omskjering, valdtekt og underbetaling
til fødslar og dagleg hårstell,
og alle menns
plagar og naud,
frå avvising, krig og gruvearbeid
til dagleg barbering og skam i slekta,
får du då den samla elendighet
for heile menneskeslekta?

Du gjer ikkje det
Det står att ein rest.
Sorga til den som legg saman.
Sorga di.
Sorga til alle kvinner
og alle sorgfulle menn
som aldri møtte kvarandre
endå dei ble rekna i hop.

Men er det så at du verkeleg kan addere,
så legg i hop likevel.
Legg dei saman.
Det hender så sjeldan
at nokon gjer det.
Sluttsummen kan kanskje brukast.

(Einar Økland)

Like før jeg starter en folkeaksjon (eller i hvert fall en Facebook-gruppe)

2011-09-09T17:24:00.005+02:00

Fredag etter arbeidstid, ved bakehyllene på Meny. Inne i Hannes hode. Dunkelt belyst (sistnevnte, altså):

– Skaviseee, sammalt hvete, sammalt rug, halvgrov spelt, havremel, grov blanding….Men hva pokker, hvor er det vanlige, siktede hvetemelet hen? Det er jo ikke her! Det finnes mer enn førti sorter mel i disse hyllene, og INGEN av dem er fint hvetemel.

Håh! Nå har det jaggu skjedd!

(Jeg kikker meg iltert rundt)

– Nå har de forbydd hvetemel, de derre dømrade helsefrikene som insisterer på spelt og nullkarbo og helst vil gresse på vidda og skal de spise noe annet enn gress, ja, skal de gnage kjøttet rett fra låret til villreinen som gresser fredelig ved siden av. De som prøver å overgå hverandre i kostholdstrender og "synes synd på" unger som får vanlige brødskiver i matpakka av og til. Hrmpf.

(På dette tidspunktet begynner jeg å gå fra inne-i-hodet-stemme til ut-av-hodet-stemme, og mumler iltert for meg selv og andre som slumper til å høre på)

– Jah, det var jo bare et tidsspørsmål. Før vi ble en jaget og illegal minoritet, vi som skal bake noen stakkars ostehorn til barna våre som fredagskos. Nå må vi vel ratt kjøpe hvetemelet på Plata, i sånne brukerposjoner, og trekke for gardinene før vi setter en deig. Jeg nekter å la meg kue. Vi er ikke mindreverdige mennesker! Jeg skal starte en aksjon, skal jeg.

Ta hvetemelet tilbake, folkens! Vi krever… Å.
Se der, ja.
På nederste hylle. DER var hvetemelet, ja.

Kremt.

Det er ikke rart at jeg liker å være sammen med folk. Det er fint å trives i sitt eget selskap, men av og til kan jeg ha litt uheldig innflytelse på meg.

Skolestart

2011-08-22T20:17:00.003+02:00

Lillesøster (5) har endelig blitt skolejente, og er overivrig etter å lære nye ting. Snart er nok forskjellen mellom F og P på plass, også. Inntil videre får vi holde maska.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn

2011-07-22T22:32:00.002+02:00

Tenk at i går bekymret vi oss først og fremst over været.
Det er vanskelig å finne ord i dag.
Men Jan Erik Vold kan gi oss en påminner om hvordan vi kan velge å tenke framover.

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

Tjuv! Diktatordritt!

2011-07-22T01:37:00.004+02:00

Det er ikke noen frøkensport å delta i brettspill her på hytta. Tonen er ganske barsk og ingen lar noen vinne bare for å være snille. Etter å ha ventet med lengsel noen år, ble Storebror (10) i fjor endelig stor nok til å delta i vårt favorittspill Settlers, noe han mestrer irriterende godt.

Men av og til blir overmakten for stor. Som her, hvor faren hans (hvit spiller), bygde seg ut i alle retninger og attpåtil spilte monopolkortet og stjal all kornforekomsten til øyas bosettere.

Da så Storebror ingen annen utvei enn å demonstrere. Og vips kom det opp sinte plakater på Mannens eiendommer:

Det er jo hyggelig at barna skriver, tenker jeg. Og ikke minst at de har vett til å demonstrere mot urettferdighet i verden generelt (og på Catan spesielt).
Det er med andre ord et visst håp for verden.

Sånn går nå dagene

2011-07-20T21:37:00.011+02:00

Ferien lunter langsomt avsted, og jeg med den. Dagene er varme, kveldene er lange og vi har hatt mange besøk av venner og familie. Det er ren luksus å kunne drive rundt i sommervarmen mens flotte, morsomme folk kommer og går i en herlig strøm av godt selskap.

Armen er fremdeles ikke bra, men jeg klarer i hvert fall å svømme med den, og godt er det for sånne som i stor grad måler kvaliteten av sommeren etter hvor mange ganger jeg har bada. Det er ikke få! Det er heller ikke få liter vann som flyttes når jeg tar bomba fra brygga, huhei. Noen fordeler skal man ha av å være tjukk, og en av dem er altså ungenes udelte beundring over effektfull hopping.

Nå er du sikkert grenseløst nysgjerrig på hva vi ellers driver med her ute, og det kan jeg godt forstå, for det er uhyre interessant. Men ettersom jeg er litt ufrivillig ordknapp i tastaturet for tida, må vi nøye oss med noen iphone-snapshots.

Lillesøster (5) tilbringer uforholdsmessig mye tid i og ved vannet. Nå svømmer hun på dypet med bare små armringer til hjelp, og de fungerer nok strengt tatt mest som Dumbos magiske fjær. Lillesøster kan, nemlig.

Storebror (10) har kunnet lenge, men trives vel så godt når han kan sitte på et varmt svaberg og spekulere over tingene i havet og gjennomgå i tankene hvordan en av de mange Settlers-rundene egentlig utspilte seg.

Den beste ferie-appen for en verdensromentusiast er uten tvil SkyView, som Storebror (og andre hyttegjester) benytter flittig for å få oversikt over stjernehimmelen. Anbefales på det sterkeste.

Når småjenter lager smågodtsuppe, skal de være glade for at Hellstrøm ikke er i nærheten. Eller en fargekonsulent, for den saks skyld. Uansett var det timevis med moro og herlig griseri.

Noen av oss voksne pusler også litt med tullball. Denne installasjonen har jeg kalt
Brudekrone fra Lambertseter, ca 1956.

Hva lykke er? Løpe rundt i kveldssol på svaberg som fremdeles er varme.
Vi er så heldige at det nesten verker litt i brystet når jeg tenker på det.

Havsnød og handikap

2011-07-10T23:50:00.009+02:00

Dette er en bloggpost om havsnød og handikap.

Jeg tilbragte altså den første uka på hytta med Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4), mens den stakkars Mannen var hjemme og holdt samfunnshjulene igang. Hytta ligger langt, langt uti oslofjorden og mangler både vei og vann, og vi nyter tilværelsen.
Forrige mandag skulle vi inn til båthavna for å plukke opp en kanne vann, min Kusine A og hennes sønn, tremenning H (10). Båtturen pleier å være grei og raskt unnagjort. Ikke slik denne gang: Omtrent halvveis, altså cirka midtfjords, skjedde det noe.
Porom-pom-pssh, sa motoren, og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra måkeskrikene. Motoren stoppa, og der lå vi i fri flyt.

Et kort overblikk ga meg følgende situasjonsbeskrivelse:

tre småbarn
ei tom vannkanne
to padleårer, av typen spinkel plast
sør-sørvestlig vind, styrke 9 m/sek
en Yamarin som ikke er velegnet som robåt

Men det måtte padles, og det litt brennkvikt og kraftig, for vi drev mot ugjestmilde trakter, i form av steile fjellvegger. Ikke var det andre båter i sikte, heller. Vi var helt alene med bølgene. Jeg sjekka de mest åpenbare tingene (bensin, koblinger, choc, dødmannsknapp, splint osv), men uten hell.

Heldigvis er jeg gammel speider og attpåtil hadde jeg friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, så jeg er ikke tapt bak ei padleåre. Jeg fikk oss på rett kurs mens jeg sang oppbyggelige temasanger for småjentene: Ro, ro, ro din båt og Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer. Sistnevnte likte Nabokusinebestevenninna så godt at hun ville høre den hele tre ganger. Planen fungerte med andre ord så godt at jeg ble skikkelig lei av de sangene, men småjentene koste seg i hvert fall. Storebror hadde noen tilløp til panikk (vi kommer til å knuses mot klippene!), men han hørte på fornuft, så det ordnet seg også.

Men tida gikk og alene var vi. Jeg ringte det kjekke nummeret 02800, som gjør at du automatisk settes over til det politidistriktet du befinner deg i. Der møtte jeg en hyggelig og behjelpelig kar, som tok kontakt med redningssentralen og kunne opplyse om at en redningsbåt kom til å dukke opp innen tjue minutter, og at vi måtte ta kontakt igjen hvis situasjonen endret seg til det mer dramatiske. Det gjorde den jo ikke, annet enn at jeg begynte å bli skikkelig sliten i armene og skikkelig drittlei av å synge båtrelaterte barnesanger. Den like hyggelige mannen fra redningssentralen ringte meg uansett opp to ganger underveis for å høre hvordan det gikk med oss. Jevnt over følte jeg meg skikkelig godt ivaretatt, uten at det løste motorsituasjonen min noe særlig.

Omlag et kvarter senere hadde vi padlet både langt og lenger enn langt (kors på halsen, jeg var en skikkelig rohelt), og jeg var trett og trengte hvile. Som en åpenbaring, som et fata morgana på østfoldbølgene, kom ei hvit plastsnekke tøffende i vår retning. Aldri har jeg sett noe vakrere! Paret i båten lurte på om vi ville taues til båthavna, og jeg nikket på meg en lett whiplash i pur glede. Jeg ringte sporenstreks redningssentral-mannen og avblåste redningsaksjonen. Båten tauet oss inn til til båthavna vår, hvor han som driver båthavna forbarmet seg over meg og tok en titt på motoren. Han kunne ikke skjønne annet enn at det var batteriet, og ganske riktig – med nytt batteri startet båten finfint og gikk som ei klokke (litt rart uttrykk egentlig, ettersom alle vet at klokker kan stoppe både titt og ofte, men den gikk i hvert fall bra).

Og dermed kunne vi legge ut til vår forblåste øy igjen, nå med full vannkanne, Kusine A og tremenning H ombord. Det ble svømmetur i kveldssol med to frydefulle småjenter som passasjerer på ryggen, grilling og skravling og alt som hører med til en suveren sommerkveld.

Men så!
Neste dag våknet jeg ukristelig tidlig til infernalske smerter i høyre skulder og arm. En rødglødende, spent ståltråd gikk ned fra skulder til ytterste fingertupp. Det gikk pokker ikke over. En sånn type vondt som er vanskelig å overse, for den står og skriker inn i øret ditt hele tida, døgnet rundt. Vi har vanligvis et velutstyrt hjemmeapotek på hytta (da bør det vel egentlig hete hytteapotek), noe som er en dyd av nødvendighet når nærmeste apotek og legevakt ligger en oppdagelsesreise unna. Men nå var det ikke så mye som en Paracet å oppdrive. Gnagsårplaster, sterile kompresser, flåttpinsett, hydrokortison og alskens remedier - men ikke én eneste smertestillende tablett. Du vet du har vondt når du er B-menneske, men står opp kl 06 i ferien og vasker opp, bare for å ha noe annet å tenke på.

Jeg er vant til at ting går over av seg selv, bare man ikke tenker så mye på det. Dessuten måtte jeg bære vannbøtter og gjøre denlags ting uansett, for det var jo ingen andre voksne her ute. Men etter ei uke med hysterisk vond skulder og minimalt med søvn, holdt jeg på å tilte, til tross for at jeg hadde fått selskap av andre voksne som kunne gjøre arbeidsoppgavene. Jeg var rett og slett ikke særlig sosial.

Det ble til slutt en tur på legevakten, hvor jeg fikk flust av smertestillende og muskelavslappende og betennelsesdempende piller, og beskjed om at dette kom nok til å ta sin tid. Jeg var uansett yr av lykke over å bli behørig dopa ned, men noen dager senere var desperasjonen til å ta og føle på igjen. Jeg hadde akkurat like vondt, jeg var bare sløva ned i tillegg. Det var så ille at jeg vurderte å reise hjem.

Jeg krøp til korset og fikk tak i en akupunktør på denne siden av Fredrikstad (nærmere bestemt i Gressvik). Hun ble valgt utfra et googlesøk, og jeg er i utgangspunktet enormt skeptisk til sånne alternativgreier, så forhåpningene var ikke allverdens store – men jeg var villig til å prøve det meste, inkludert den kraftige vedkløyveren vi har stående under uthuset.
Vi fant fram til huset hennes i et boligfelt, hun klemte litt her, spurte litt der, holdt på med en pendeldings og satte noen nåler i armen min. Det virket forsåvidt helt greit. Så satte hun en nål i øret mitt, og jeg kvakk til, for det gikk en strøm nedover skulderen og armen. Der satt den, ja, sa hun fornøyd. Og jeg kjente virkelig at den rødglødende ståltråden hadde løsnet grepet. Tre dager senere kan jeg konstatere at ja, jeg har riktignok vondt i armen, men det er bare litt murring sammenliknet med skrikesmerten jeg hadde.

Det er godt mulig at det er placeboeffekt vi snakker om, men herlighet – jeg tar imot en hvilken som helst effekt med åpne armer. Venninne Rikke fjaser med at jeg kommer jeg til å skrive elleville bloggposter om min helsereise, og erter meg med at jeg heretter bør hete helse-Hanne, men det er ingen fare for sånne tilstander. Jeg registrerer bare at jeg ble veldig mye bedre, og er ubegripelig sjeleglad for at jeg får sove helt til ungene våkner og kan gjøre sånne ting som å taste noen ord på Mac-en og pusse tennene selv. Ikke minst at jeg klarer å like å være sammen med folk igjen, og at jeg kan være tilstede i de ubegripelig fine sommerdagene og sommerkveldene vi har nå. Juhu!

Jeg vinker fra Costa del Østfold

2011-06-26T23:55:00.004+02:00

Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.

Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.

Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.

Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.

Fredagsdiktet: Oh, the places you'll go!

2011-06-24T11:25:00.006+02:00

For den som følger skoleåret er juni en tid for avskjed og avslutning. Vi rydder pulten for papirer, fører sluttvurderinger og eksamenskarakterer sirlig inn i dertil egnede systemer og pakker bort det gamle skoleåret. Vi vinker farvel til elever og håper at vi har gitt dem noe å ha med seg videre på ferden.

Tirsdag kveld var det avslutning med høytid og festtaler i skolens aula for vg3-elevene, med påfølgende samling for klassen og lærerne på et av byens utesteder. Jeg har ikke undervist vg3 i år, men jeg var kontaktlærer for en av klassene både første og andre året deres, så jeg ville gjerne vinke dem avgårde. Stemningen er alltid litt frenetisk. De er sjeleglade for å være ferdige med videregående, samtidig som det hersker en viss skrekkblandet fryd over å stå og vippe på kanten av Resten Av Livet.

Onsdag var det avslutning med vg2-elevene jeg har vært kontaktlærer for i år, med kake og fjas og ha det bra og god sommer. Jeg skal frikjøpes litt for videreutdanning neste år, og skal ikke ha noen av dem i vg3, så for meg føltes dette som en avskjed. For elevene var det bare siste dag før sommerferien, og de kunne knapt vente med å komme seg avgårde. Ikke mye høytid der i gården, med andre ord.

Og deretter bar det videre til sommerlunsj og avslutning for lærerne. Også der var det avskjed. En av kollegene er ferdig med vikariatet sitt. Hun har vært min nærmeste nabo på arbeidsrommet, og det har vært så fint. Jeg kommer til å savne henne, og krysser fingrene for at hun dukker opp hos oss igjen.

Den samme kollegaen sendte meg en tekst tidligere i år (vi har delt ting vi synes er fine eller nyttige), og den passer veldig godt til sånne farvel og lykke på reisen-stunder som juni bugner av. Det er fra en alldeles bedårende Dr.Seuss-bok, og selv om den er lang, anbefaler jeg deg å lese den. Gjerne høyt, så du kan nyte rytmen og rimene til fulle.

Oh, The Places You’ll Go! 

Congratulations! 
Today is your day.  
You’re off to Great Places! 
You’re off and away!

You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself any direction you choose.
You’re on your own. And you know what you know.
And YOU are the guy who’ll decide where to go.

You’ll look up and down streets. Look’em over with care.
About some you will say, “I don’t choose to go there.”
With your head full of brains and your shoes full of feet,
you’re too smart to go down any not-so-good street.

And you may not find any you’ll want to go down.
In that case, of course, you’ll head straight out of town.

It’s opener there
in the wide open air.

Out there things can happen and frequently do
to people as brainy and footsy as you.
And when things start to happen, don’t worry. Don’t stew.
Just go right along. You’ll start happening too.

Oh!
The Places You’ll Go!

You’ll be on your way up!  You’ll be seeing great sights! 
You’ll join the high fliers who soar to high heights.

You won’t lag behind, because you’ll have the speed.
You’ll pass the whole gang and you’ll soon take the lead.
Wherever you fly, you’ll be best of the best.
Wherever you go, you will top all the rest.

Except when you don’t.  Because, sometimes, you won’t.

I’m sorry to say so but, sadly, it’s true
that Bang-ups and Hang-ups can happen to you.

You can get all hung up in a prickle-ly perch.
And your gang will fly on. You’ll be left in a Lurch.
You’ll come down from the Lurch with an unpleasant bump.
And the chances are, then, that you’ll be in a Slump.

And when you’re in a Slump, you’re not in for much fun.
Un-slumping yourself is not easily done.

You will come to a place where the streets are not marked.
Some windows are lighted. But mostly they’re darked.
A place you could sprain both your elbow and chin!
Do you dare to stay out? Do you dare to go in?
How much can you lose? How much can you win?

And IF you go in, should you turn left or right…
or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite?
Or go around back and sneak in from behind?
Simple it’s not, I’m afraid you will find,
for a mind-maker-upper to make up his mind.

You can get so confused that you’ll start in to race
down long wiggled roads at a break-necking pace
and grind on for miles across weirdish wild space,
headed, I fear, toward a most useless place.
The Waiting Place…

...for people just waiting.
Waiting for a train to go or a bus to come, or a plane to go
or the mail to come, or the rain to go
or the phone to ring, or the snow to snow
or waiting around for a Yes or No
or waiting for their hair to grow.
Everyone is just waiting.

Waiting for the fish to bite
or waiting for wind to fly a kite
or waiting around for Friday night
or waiting, perhaps, for their Uncle Jake
or a pot to boil, or a Better Break
or a string of pearls, or a pair of pants
or a wig with curls, or Another Chance.
Everyone is just waiting.

NO! That’s not for you! 
Somehow you’ll escape all that waiting and staying.
You’ll find the bright places where Boom Bands are playing.
With banner flip-flapping, once more you’ll ride high!
Ready for anything under the sky.
Ready because you’re that kind of a guy!

Oh, the places you’ll go! There is fun to be done!
There are points to be scored. There are games to be won.
And the magical things you can do with that ball
will make you the winning-est winner of all.
Fame! You’ll be famous as famous can be,
with the whole wide world watching you win on TV.

Except when they don’t. Because, sometimes, they won’t.

I’m afraid that some times you’ll play lonely games too.
Games you can’t win ‘cause you’ll play against you.

All Alone!  Whether you like it or not,
Alone will be something you’ll be quite a lot.

And when you’re alone, there’s a very good chance
you’ll meet things that scare you right out of your pants.
There are some, down the road between hither and yon,
that can scare you so much you won’t want to go on.

But on you will go though the weather be foul.
On you will go though your enemies prowl.
On you will go though the Hakken-Kraks howl.
Onward up many a frightening creek,
though your arms may get sore and your sneakers may leak.
On and on you will hike. And I know you’ll hike far
and face up to your problems whatever they are.

You’ll get mixed up, of course, as you already know.
You’ll get mixed up with many strange birds as you go.
So be sure when you step. Step with care and great tact
and remember that Life’s a Great Balancing Act.
Just never forget to be dexterous and deft.
And never mix up your right foot with your left.

And will you succeed?
 Yes! You will, indeed! 
(98 and ¾ per cent guaranteed.)

KID, YOU'LL MOVE MOUNTAINS! 

So…
be your name Buxbaum or Bixby or Bray
or Mordecai Ali Van Allen O’Shea,
you’re off to Great Places! 
Today is your day! 
Your mountain is waiting. 
So... get on your way!

(Dr.Seuss)

Blomkålhode, eksamen og trappeangst

2011-06-09T18:04:00.008+02:00

Selvportrett med blomkål.

Hvorfor har jeg tatt et dårlig bilde med blomkål på toppen, undrer kanskje du? Det er for å illustrere akkurat hvor stor kul jeg fikk i hodet mandag, da jeg ramla ned trappa. Ah, stairs – my old nemesis.

Det er altså leggetid mandag, og jeg gamper opp trappa med en sånn stor, blå ikeapose med klesvask. Posen hekter seg fast i rekkverket, jeg rykkes bakover og ramler med bakhodet klask! i parketten. Og øyeblikkelig vokser det fram en kul på størrelse med en blomkål.
Jeg var engstelig for at jeg var alvorlig skadd, mens Mannen mente at ettersom jeg snakket sammenhengende og uten stans i minst tjue minutter etterpå, hadde det neppe oppstått nevneverdig hjerneskade.

Mye tyder på at han hadde rett, og heldigvis for det. Jeg hadde simpelthen ikke hatt tid til sånt nå. Uka har gått i ett med undervisning, møter, prosjektiloppkastende sønn og sensoroppdrag. Og i dag hadde jeg jaggu muntlig eksamen!
Den øvelsen har jeg ikke gjort siden 1997, og det var ikke fritt for at jeg kjente litt på nervene. Heldigvis endte det helt alldeles superdupert bra, og nå er jeg FERDIG med studiet og kan kalle meg lærer på ordentlig.

Men tilbake til dette med trapper som min nemesis. Åh, det er så mange historier! Jeg skal beherske meg, men la meg i det minste fortelle om da det hele begynte, tidlig på nittitallet.

Jeg er nemlig sannsynligvis det eneste mennesket i verden som har skamslått seg ved å ramle opp ei trapp. Ja, du leste riktig. Opp.
Jeg delte leilighet i Frankrike med ei jente fra Kamerun (dette er en relevant opplysning). Vi bodde i en toromsleilighet over to etasjer: kjøkken og stue var i inngangsetasjen, mens soverommet og badet lå ei trapp ned. En morgen lå jeg og sov min dypeste søvn i underetasjen, da telefonen ringte. Dette var på den tida da telefonene var få og satt fast i veggen. Ikke hadde vi telefonsvarer heller. Det var med andre ord ikke så rart at jeg hadde det travelt opp trappa - jeg måtte jo ta telefonen!

Veggen var av den typen du finner på peiser, sånn hvit og veldig stikkende mur. Jeg snubla i hvert fall i tredje trinnet og datt så lang jeg var (1,78 dengang også) opp trappa, langsmed stikkeveggen. Det resulterte i skrubbsår over hele høyresida, samt er pinlig møte med den kamerunske jentas far, som ringte. Han var nemlig en snartur innom Frankrike på forretningsreise, og ringte fra telefonkiosken nede på hjørnet. Nå ville han stikke innom, og jeg måtte jeg ta ham imot og konversere fint mens vi ventet på at datteren hans skulle komme hjem. Selv var jeg altså søvndrukken, ustelt, svært gebrokken i fransk – og full av små, blødende prikker fra panne til legg. Han var ikke synderlig imponert over datterens primitive samboer.

Nok om det. Nå skal jeg velte meg i selvtilfredshet over å ha fullført et studium i dag. Samt spise gratinert blomkål.

Elsker å lære, hater skolen

2011-05-31T23:57:00.010+02:00

Dette fant jeg på spisebordet i ettermiddag:

– Huh? hva er dette? spurte jeg, litt desorientert.
Storebror (10) kikket på meg, uendelig overbærende:
– Men mamma, har du aldri hørt om Einstein og relativitetsteorien?
– Kremt...joda, for all del. Men det er vel ikke noe du driver med på skolen, famlet jeg, mens jeg krysset fingre for at han ikke kom til å avkreve meg noen detaljer om emnet.
– Neida! Det er bare noe jeg liker å drive med på fritida, det.

Og det er da jeg (igjen) begynner å pønske på dette med skole og læring og sånt. Jeg kan nemlig ikke annet enn å undre meg over det enorme misforholdet mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte, femteklassingen.

Vi snakker om en fyr som altså pusler med relativitetsteorier etter skoletid og som har sett en 10 timer lang, ubegripelig kjedelig dokumentarserie om den amerikanske borgerkrigen, hvor eldre herrer snakker om troppeforflytninger, ressursfordeling, det politiske spillet mellom nord og sør og Europas rolle i det hele. Nevnte jeg at den var uten norske undertekster?
En som begeistret forteller at det er mye fysikk og matte i trefelling, mamma! og som hver kveld sovner med nesa i et leksikon eller i en gammel utgave av bladet Astronomi.

En tiåring som tegner kart når han skal kose seg, og som stadig vekk grubler over hvordan Hitler kunne få så stor oppslutning i trettitallets Tyskland, og hva som hadde skjedd hvis von Stauffenberg hadde lykkes med attentatplanene sine. En som raser over at de menneskene som rammes av naturkatastrofer ofte er de samme som har så lite fra før, og som tålmodig prøver å forklare sin mor litt om universet. En som sier jeg føler meg så britisk når jeg drikker te, kan vi dra til England en gang, tror du? En som hopper av glede når han får delta på et kveldskurs med forskerfabrikken.

Det er vanskelig å forstå at dette er den samme tiåringen som stadig glemmer bøker og må bråsykle tilbake til skolen flere ganger i uka for å hente ting. Den samme tiåringen som opplever at ingen andre i klassen er interesserte i det han snakker om, og som veier opp for det ved å være klovnete og fjasete (akkurat det er forsåvidt kjent – selv kastet jeg snøball og sørget dermed for å få gjensitting for å veie opp for karakterene mine på ungdomsskolen).

Den samme tiåringen som sukker tungt hver eneste gang han tar fram sekken for å gjøre lekser. Altfor ofte ender det med sinte tårer over øvelser som skal gjentas og gjentas i det som virker som en uendelighet. Skrivebøker som krever at linje på linje skal føres med sirlig skrift – noe han slett ikke har. Skriften krøller seg nemlig alle veier, blyanten er teit og tankene flakser gjennom fjerne universer, langt fra detaljerte lekseplaner og pragmatiske læreplanmål.

Andre ganger er frustrasjonen enorm fordi han rett og slett ikke skjønner oppgaven. Og det er ikke alltid vi foreldre kan hjelpe, heller – selv om den ene av oss er lærer i videregående skole og den andre har jobbet med kommunikasjon i femten år. Det er vel ikke ubeskjedent å antyde at vi burde ha forutsetninger for å tolke oppgavetekster. Jeg tar meg i lure på hvordan dette oppleves for foreldre og foresatte som har en mer komplisert fortid i skolen, eller som kanskje mangler skolegang her til lands i det hele tatt?

Denne tiåringen har uansett foreldre med et positivt skolesyn, som hele veien har prøvd å formidle en glede over å gå på skole og å få lære. Allikevel jubler han over hver eneste dag han slipper å gjøre lekser. For da kan han heller bruke tiden på faktabøker, dokumentarfilmer, oppslagsverk, internett og tegneblokker –på læring, altså. Jeg prøver å fortelle hvor interessant og gøy det egentlig er å gå på skolen.
Kanskje det blir morsommere når jeg begynner på videregående, mamma?

Jeg vet ikke. Jeg vet hvor vondt jeg får i magen av at tiåringen min biter tennene sammen og sikter mot videregående. Jeg vet at han elsker å lære, men misliker å bli undervist.
Men hva gjør vi med det? Hva gjør jeg med det som forelder, hva gjør jeg med det som lærer? For han er ikke den eneste.

“Personally, I'm always ready to learn,
although I do not always like being taught.”

(Winston Churchill)

Siden sist

2011-05-31T22:11:00.005+02:00

..har Mannen vært på jobbtur i Amsterdam, og der beviste han en gang for alle hvem som er kona i dette ekteskapet. Han røyk på en shoppingsmell så alvorlig at han måtte kjøpe en koffert for å få med seg fangsten hjem.

Selv er jeg en skam for handlende mennesker, jeg mister tålmodigheten, pådrar meg snev av magesår og ender raskt opp på museum eller fortauskafé i stedet. Gjerne begge deler, egentlig.
Således resulterte min egen nederlandstur i fjor med ei kokebok til mannen, en Star Wars-bok til Storebror, en bamse til Lillesøster og solbriller til meg selv - sistnevnte kjøpt på ferja hjem (askefast, måtte busse).

Men se hva han derre shoppingkongen vendte hjem med:

Jøye meg! Det var bøker, oster, trøfler, whisky, kaffekopper, isbitformer, rødvin, slips, sko, sjokkis, tyggis, stroopwafels, aftershave, gensere til Storebror, fire kjoler til Lillesøster og to vesker til undertegnede. Ja, og ny koffert. Og da har jeg garantert glemt en hel del.

Fredagsdiktet: (uten tittel)

2011-05-27T20:44:00.001+02:00

Det er ikke alltid
så lett å være pave
sier paven
Han gjemmer seg under bordet
og roper hunden til seg
Der sitter han til det er mørkt
og alle har sluttet å lete
Når alt er stille
i Vatikanet
kryper han fram
fra under duken
og gir hunden
rent vann i skålen
Så spiser han bokstavkjeks
ved vinduet

(Gro Dahle)

Fredagsdikt: Diktet minner om verden

2011-05-20T23:09:00.004+02:00

Diktet minner om verden

Den som skal skytes
får bind
for
øynene. For at han ikke

skal
se
bøddelen? Nei
- for at bøddelen

ikke
skal
se
ham.

(Jan Erik Vold)

Ferdaminne fra Etiopia

2011-05-19T23:34:00.012+02:00

Ta deg noen øyeblikk for å tenke over følgende spørsmål:
Hva forbinder du med Etiopia?

NRK sender for tida den utmerkede serien Afrikas ukjende historie, og for et par lørdager siden handlet det om Etiopias ganske så spennende fortid. Programlederen prøvde blant annet å finne ut om det var noe hold i at Haile Selassie (selveste Ras Tafari, anyone?) var den siste i en lang rekke etiopiske kongeligheter som ifølge legenden stammer fra ingen mindre enn kong Salomon og dronningen av Saba.

Det var en interessant episode på mange måter, og jeg anbefaler alle å se det – om ikke annet, så for å få en slags forståelse av at det finnes annen historie i verden enn vår eurosentriske versjon.
Nysgjerrig? Du kan se programmet her.

Selv ble jeg helt sentimental av gjensynet med Etiopia, og fikk enormt lyst til å planlegge en ferietur umiddelbart. Vi var der i 2007 for å hente hjem Lillesøster. Selv om vi reiste litt rundt på dagsturer til Debre Libanos, Debre Zeit og andre steder, er det mye som gjenstår å oppleve. Jeg vil til Lalibela, Axum og Lake Tana, som du kan se mer til i programmet.

Uansett fikk jeg lyst til å dele noen snapshots og småplukk fra Etiopia – landet med 13 måneder solskinn i året, som de med rette kan kalle seg. For hvis vi går tilbake til det innledende spørsmålet, skal jeg vedde på at mange av dere tenker på sult, krig og nød, og kanskje på Live Aid. Det er selvsagt riktig at nøden er overveldende og grusom.

Men jeg synes samtidig at vi ikke yter Etiopia og andre afrikanske land rettferdighet ved å redusere historien til dette, litt på samme vis som at en person med en sykdom er mer enn bare sykdommen sin (var det kanskje en litt klein sammenlikning? Jeg beklager, det får stå sin prøve). Jeg tror uansett vi har mye å tjene på et mer nyansert og helhetlig bilde. Og med vi mener jeg vi i ordets mest inkluderende forstand. Nok forbanna sosialistisk PK-snikksnakk (se hvordan jeg kommer anonyme kommentatorer i forkjøpet, HAHA).

Her er noen bilder. Flere kommer - med tildels gode historier.

Vi bodde på et enkelt og trivelig gjestehus sentralt i Addis Abeba. Bare to kvartaler bortenfor gikk en massivt trafikkert, flerflelts bilvei, men i vår gate var det roligere. Fra balkongene på begge sider av leiligheten hadde vi finfin utsikt til mye spennende.

Om ettermiddagene ble dyreflokker som dette drevet gjennom gata. Veldig stas for ungene (og slett ikke uten underholdningsverdi for de voksne, heller).

Det var dessuten kort vei til små butikker som solgte det meste vi trengte av brød, grønnsaker og ymse småtteri. I en turkis kiosk i gata kjøpte vi brus, etiopisk vin (flaska til høyre, smaker litt som portvin) og dopapir. Bokstavene på Colaflaska er amhariske.

Er det ikke fiffig hvordan merkevaregjenkjenninga fungerer utmerket, selv om skriftspråket er et helt annet?

Men Etiopia er ikke bare Addis. Her er vi på vei til Debre Libanos (som skal få en egen bloggpost med en god historie), og har stoppet for en luftepause underveis. Det ble tid til litt fotballspilling også. Fotball er jaggu en finfin icebreaker, uansett hva man ellers måtte synes om sporten. I Addis hadde stort sett alle et engelsk favorittlag. Overraskende mange heia på Arsenal, men Storebror ble vel møtt med Liverpool-trøya si.

Her er vi høyt, høyt oppe. Addis ligger 2355 m.o.h, og vi kjørte i oppoverbakke derfra. Laaangt nede i dalen under oss renner den blå Nilen. Ved siden av oss svevde fuglene, og aloe vera-plantene var enorme.

En gammel portugisisk bro fra 1600-tallet. Portugiserne kom til landet delvis på leting etter den legendariske Jon Prest, og delvis for å sørge for at landet ble behørig kristnet. Men pilutta dem, for Etiopia hadde ikke noen Jon Prest, og dessuten var de kristne lenge før Portugal kunne skryte på seg tilsvarende. Fine broer bygde de gamle portugiserne i hvert fall, og landskapet er til å miste pusten av. Både bokstavelig talt og i overført betydning.

Stay tuned, folkens. Det kommer mer!

Fredagslyd: Ompa i ny innpakning

2011-05-13T21:19:00.006+02:00

Teknologi er gøy, men det burde eksistert et eget ord for den frustrasjonen som oppstår når ting ikke virker som de skal. Det har vært problemer med nettforbindelsen på jobben, og nå har pokkers Blogger (altså den plattformen jeg publiserer denne bloggen på) vært i skikkelig ulage i det siste, noe som har ført til at gårsdagens blogginnlegg med den fabelaktige tegningen har forsvunnet sporløst ut i cyberspace, sammen med en mengde kommentarer. De skal visstnok komme til rette igjen, men jeg er skeptisk avventende.

På den lyse siden: Jeg tror sannelig jeg har skrevet meg ferdig med eksamensoppgaven min. Omtrent i tretida i dag kjente jeg at nå! Nå har jeg sagt alt jeg har å si. Så gjenstår det å se hvordan det går. Det er nesten ei uke til leveringsfristen, så hvis jeg kommer på noe helt udødelig genialt om et par dager, er det fritt fram for endring.

Uansett: Det er fredag og tid for poesi, men også denne uka har jeg valgt å være både ellevill, lat og tidsbesparende – jeg har med andre ord slått sammen tirsdagslyd og fredagsdiktet igjen.
Og denne gang får dere en norsk klassiker i ny visuell innpakning. Låta er Ompa til du dør med Kaizers Orchestra, mens musikkvideoen er lagd av noen av vg1-elevene våre.
Den vant en Gullsnile for beste musikkvideo på MK-awards denne uka, og det er pokker så velfortjent, jeg er grovt imponert.
Jeg anbefaler deg å se hele, du kommer garantert til å bli imponert, du også.

Tips: Dobbeltklikk for fullskjermvisning, for bloggformatet mitt kutter visst bort en god del av bildet.

God helg, folkens!

-------
Oppdatert: Du verden, der kom faktisk gårsdagens blogginnlegg til rette igjen. Det var betryggende.

Hanne med øksa

2011-05-12T18:28:00.001+02:00

Jeg gnåler en del til elevene mine om kunsten å skrive kort, viser det seg. Og jeg er langt over gjennomsnittet glad i å kutte i journalistiske tekster. I løpet av et magasinprosjekt ga vg1-elevene mine meg et splitternytt tilnavn: Hanne med øksa.
Og i dag lagde en av elevene denne illustrasjonen, som hun ga meg til odel og eie. Er den ikke fabelaktig?

Jeg er imidlertid litt usikker på hva den sier om mitt pedagogiske grunnsyn, som det så fint heter. Det er dessuten mulig den ikke bør være vedlegg til eksamensoppgaven jeg straks skal levere.

Vårglede og kretsmester i fiskeboller

2011-05-10T20:58:00.009+02:00

Det er jaggu godt at naturen er så viselig innrettet at den legger høysesongen for lærere og studenter til våren (her burde jeg kanskje heller skrevet at udir er viselig innrettet, men det får være grenser).
Dermed er det ikke så farlig at det er travelt, for på magisk vis har døgnet fått flere timer. Det virker i hvert fall sånn, når alt er så lyst og mildt og finfint, og det både er vanskeligere å legge seg og lettere å stå opp. Ikke skal det så mye til, heller, for å gi en stakkar en følelse av frihet og pusterom.

Husker dere bildene jeg la ut midt i april, med den fantastiske forvandlinga på skoleveien min? Med bare ni dagers mellomrom stoppa jeg på sykkelbrua over Nitelva og tok bilder. Det var helt tullete:

Tirsdag 5.april: Isen har såvidt begynt å forsvinne, og det er masse snø igjen på bakken.

Torsdag 14.april: Makan til forvandling! Bart og fint, og sola skinner.

I dag måtte jeg stoppe på samme sted igjen, for å sammenligne med de gamle bildene. Først trodde jeg at jeg hadde bomma på utsnittet, for det var da vitterlig ikke de samme trærne?

Tirsdag 10.mai: Joda, det er de samme trærne – men de har fått grønne vårklær på!
Det synes ikke på bildet, men det lukter fantastisk av blader, sevje, jord, knopper og gress. Insektene suser travelt forbi, og for hver dag som går blir det mer folksomt på veien. Hundeluftere, tursyklister, barnevogntrillende venninner og innbitte powerwalkere.

Etter jobben sykler jeg til barnehagen og henter Lillesøster, som er dekket av møkk og skrubbsår, og således er verdens gladeste jente. Så sykler vi hjem mens den lille kjeften hennes går som et lykkehjul. Det har jo skjedd så mye som må fortelles, og vi ser så mye på veien som må kommenteres, og alt dette skal helst ut på én gang.

I dag var Nabokusinebestevenninna med oss hjem. Her stålsetter frøknene seg før møtet med sin Nemesis – den lange nedoverbakken, som allerede har merket dem begge med fargerike plaster. Det er sånn man lærer seg å bruke bremser og holde føttene på pedalene.

Og mens vi sykler skravlende hjemover, kjenner jeg at jeg har en bittebitteliten ferie, midt i hverdagen. Vel hjemme blir Lillesøster og Kusinebestevenninna uoffisielle kretsmestere i fiskeboller. Hele tre store porsjoner hver er visst helt nødvendig for to akkurat passe sterke frøkner i sin beste førskolealder.

Etter middag blir Storebror nådig med på leken, og vips ligger tre mette unger i tårn i sofaen.
Vi er en hamburger, skråler de i kor. Jeg er ketchupen, konstaterer Lillesøster fornøyd. Og kjøttet, da!

Og så ler de så de triller ned av sofaen, før Storebror fyker ut til kompiser i vårkvelden og Nabokusinebestevenninna må dra hjem. Da leser Lillesøster og jeg om Marikken som sparker den nye sandalen sin tvers over midtsommerbålet, for Lillesøster får ikke nok av å lese om andre småjenter som gjør ting de ikke får lov til.

Og så kan jeg sette meg ned med eksamensoppgaven min igjen, og det er helt ålreit. Jeg har jo hatt litt ferie allerede, et pusterom mellom jobb og studier, og kvelden er ennå ung. Det er egentlig greiere å være voksen deltidsstudent enn jeg hadde forestilt meg. På så mange måter, men det får bli mat for en annen post.

P.S.
Jeg innser at det kan virke som om Mannen ikke er en del av familien, når han ikke får så mye som et ord i en sånn post. Det beklager jeg virkelig, han var i aller høyeste grad til stede. Noen måtte jo lage den gode fiskebollemiddagen og sortere Mount Klesvask (1,73 m.o.h).

Fredagslyd: What Did You Learn in School Today?

2011-05-06T20:11:00.003+02:00

Ettersom jeg er sprøere enn flatbrød, litt travel, veldig lat og dessuten har sluntret unna med både tirsdagslyd og fredagsdikt i det siste, gjør jeg noe helt ellevilt:
Jeg slår sammen ukas tirsdagslyd og ukas fredagsdikt til en diger klædd og kaller det fredagslyd! See what I did there? Jeg er veldig lur.

Fredagslyden denne uka er fra 1964 og er av og med Pete Seeger, som virkelig er lur. Hvem han er? I kommentarfeltet til sangen omtales han som "the original folk-punk artist", og det synes jeg igrunn er ganske treffende.

A fixture on nationwide radio in the 1940s, he also had a string of hit records during the early 1950s as a member of The Weavers, most notably their recording of Leadbelly's "Goodnight, Irene," which topped the charts for 13 weeks in 1950. Members of The Weavers were blacklisted during the McCarthy Era.

In the 1960s, he re-emerged on the public scene as a prominent singer of protest music in support of international disarmament, civil rights, and environmental causes.

Forza Fugla!

2011-05-06T19:41:00.003+02:00

Mannen i huset er beskjeden på så mange områder.
Han vil for eksempel nødig ha noe oppmerksomhet rundt hvilket lag han holder med.

Det sier vel seg selv at vi måtte flytte fra Oslo sentrum.

Ustabil i dugnadstid

2011-05-04T00:45:00.005+02:00

I kveld satt jeg i stua hjemme og jobbet på spreng – samtidig som jeg huket meg ned bak vinduet som en tjuv og prøvde å argumentere bort den overveldende følelsen av å være unnasluntrer. Det gikk ganske dårlig.

Dugnad er stort i borettslaget mitt, og det er virkelig bare de aller, aller verste slabbedaskene som ikke møter opp i gata med kost, rive og velvilje. Jeg setter pris på dette. Helt sant, jeg synes det er et godt og sjarmerende trekk ved boligområdet mitt. Men noen ganger passer den dugnaden så innmari dårlig.

Som denne gang, da vi i første omgang hadde tatt feil av hvilken dag det var (og det er ikke bare vår skyld, men skyldes blant annet en skrivefeil på den første infolappen). Jeg er som regel alltid hjemme fra jobben i skapelig tid, men akkurat i dag ble jeg sittende igjen en god stund for å sende unna en del ting som hastet noe innmari. Dermed kom jeg seint hjem, sulten som en ...tja, ulv dekker det ikke, er jeg redd. Varulv, minst. Og mens vi (les: mannen) lager middag, ser jeg altså at folk trekker ut i gata, iført arbeidsbukser og godt humør. ÅH NEI!
Mitt innebygde dårlig-samvittighet-o-meter skyter straks i været, helt opp i det røde området.

Jeg begynner straks å snakke med meg selv. Tipper mannen hadde foretrukket at sånne samtaler foregikk inni hodet mitt, men dengang ei:

Å kjære vene, nå er vi unnasluntrere på dugnaden. Men jeg må jo spise! Og ikke bare det, men jeg er nødt til å jobbe etterpå. Jeg har jo eksamen nå, for pokker!

Det begynner altså med fortvilelse, men tar straks mer usjarmerende vendinger.

Men naboene vet ikke at jeg har eksamen. De ser bare hodet mitt her inne, og tenker at her sitter jeg og ser på Hotel Cæsar og spiser konfekt med tærne. Tenk om de tror jeg følger med på Hotel Cæsar! Pokkers folk som trekker sånne slutninger. Det ville jeg jo ikke drømt om. Og det er ekstra urimelig når jeg faktisk sitter og jobber med hjemmeeksamen, i tillegg til at jeg har full jobb. Når tenker de egentlig at jeg skal ha tid til å rake lekeplassen, da? Hæ? Hæ? Kjipe folk som tenker sånn om meg!

På dette tidspunktet er jeg altså både harm og selvrettferdig, og bebreider naboene på det aller urimeligste. Så dreier jeg over i selvbebreidelse og selvransakelse i stedet:

Men jeg kan jo ikke gå ut og fortelle at jeg sitter og stresser med viktige ting, da virker jeg jo bare helt teit. Åh, jeg føler meg så lurvete. Vi ER jo lurvete, bare se på den såkalte hagen vår. Og nå bekrefter vi det altså ytterligere. Hvorfor kan vi ikke planlegge bedre? Hvorfor må vi fremdeles ha en hel akebrettpark stående ute, sammen med syklene? Og når skal vi egentlig få reparert det gjerdet? Oioioi, dette er ikke bra! Hvordan klarer alle de andre voksne sånne ting? Alle andre får det til. De klipper plener og maler gjerder og panter flaskene før vaskerommet deres er helt fullt, og sorterer klesvask og beskjærer epletrær som den naturligste ting i verden. Det er bare vi som ikke er skikkelige folk.

Mannen lytter i stoisk taushet til min jamrende enetale, spiser opp middagen, tar på seg arbeidshansker og går ut i gata. Jeg blir sittende inne foran laptopen og prøver å jobbe mens jeg med jevne mellomrom gjentar meg selv. Fremdeles ikke inni hodet, for jeg trenger slett ikke noe publikum for å snakke høyt og uavbrutt. Jeg er til enhver tid bare få skritt unna en hatt av aluminiumsfolie. Men som regel klarer jeg å gi adskillig mer blanke i det. Jeg klarer som regel å si at nøkkelen til et lykkelig liv, er å legge lista lavt i hverdagen – og mene det. Det viser seg at dugnad er som kryptonitt for min indre superkvinne. For all sunn fornuft, egentlig.

Tirsdagslyd (lissom): Bad Romance

2011-04-27T19:13:00.005+02:00

Jeg kommer adskillig sterkere tilbake innen veldig, veldig kort tid, men akkurat nå må jeg nøye meg å ta treogetkvart minutt innimellom iherdig retting, vurdering, eventplanlegging, møtedeltakelse, lekseoppfølging, hårfletting, eksamensforberedelse (min egen, altså, eksamen begynner på fredag, iiiihh) og denslags herligheter for å dele verdens gladeste og mest sjarmerende videosnutt med dere.

Se på det som et gledesutbrudd fordi våren er her, lyset er her, det går i hundreogti – og jeg er i stand til å holde følge. Weeeeeee!

Blir du ikke glad? Hoi!

Euforisk hilsen fra damen som blir mer påvirket av årstidene enn hun liker å innrømme, og dermed går fullstendig i spinn nå.

Tror nesten jeg må spandere denne bloggens aller, aller første smiley :D

Fredagsdiktet: Ett bloss för moster Lillie

2011-04-16T03:17:00.003+02:00

Jeg har hatt ukas fredagsdikt på vent så lenge, det må jo ut før eller siden.
Så hvorfor ikke nå, en dag hvor glade lærerkolleger på fredagspils fantaserte om hva som hadde skjedd dersom vi, skikkelige menneskene, hadde latt alle normale sperrer falle.

Tenk om vi hadde oppført oss som om vi var jevnaldrende med dem, begynte en av oss.
Ja, og så hadde vi tatt på oss russedresser fra alle våre forskjellige kull - russ '72, russ '91, russ 83, og så hadde vi bare oppført oss som om vi var atten år, lo vi hysterisk.
Åh herregud, tenk dere ansiktsuttrykkene deres når vi kommer seilende med litt for trange russedresser og later som vi er helt med på paaarty, prustet vi. På det tidspunktet lo vi så vi nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Bare tanken på den nakne angsten og sjenansen i ansiktene på russekullet 2011 når de så oss, lærerne sine, oppføre seg som dem, gjorde oss nesten kvalme av lykke. Det hadde vært så skandaløst kleint og morsomt! Jeg måtte oppdatere Facebook-statusen min: "Nå skal skal kollegene og jeg drikke enda mer øl, og så skal vi kræsje russens vrengefest. #lærerpower"

Og så tørket vi lattertårene, drakk ut ølen og gikk hjem. Vi er tross alt voksne mennesker.

Ett bloss för moster Lillie

Vi som lever
Är bara döda på semester
Nån sorts sommargäster
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Ett halsbloss & ett glas rött
Ett bloss för moster Lillie för moster Lillie har dött
Hon gick bort i strumpor med sömmar
& dödliga rock´n rolldrömmar
Hon gick bort till någonstans-
Somewhere för att det fanns
En korsning med inbromsningsspår i
Ifrån West Side Story
Så
Sätt dig på hennes gravsten
& dingla med dina smalben
Minns skymten av hennes lår
När du var tretton år
Hon hatade regler & tjat
& ord som hata och hat
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Lucky Strike & ett stort glas rött
Ett halsbloss för moster Lillie har dött
Hon gick bort i vingliga klackar
I slippriga uppförbackar
Hon sa att hon var fyrtitvå
Sån´t ändrar man inte på
Så
Fimpa på hennes årtal
Låt Waits hålla hennes bårtal
& låt henne gå när hon går
Till Singapore
& minns alla bloss hon gav
& aska på hennes grav
På Alla helgons dag
Så
Ta ett bloss för moster Lillie
Ett djupt bloss – ett fullt glas rött
& skåla för Lucky Lillie som gått nånstans & dött
& minns hennes slitsade kjol
Parfymerna mysk kaprifol
& ringen från Samarkand
& svarta behåband
Minns bourbon & billigt vin
Minns doften av bränd bensin
& minns alla bloss hon gav
& dansa på hennes grav
På Alla hjärtans dag
Så
Ta ett bloss för moster Lillie låt glöden inte dö
Ett svidande halsbloss Lucky Strike
För att hon måste dö
Hon gick bort med sin walkman på
Dit icke hon går att nå
Hon tog sitt Downtown Train
Till Prince i Purple Rain.

(Bodil Malmsten)

Vår i en fei, huhei

2011-04-14T17:30:00.002+02:00

Sånn så det ut på skoleveien min for ei uke siden:

Og sånn ser det ut på samme sted i dag:

Tenk på det!
De to bildene er tatt fra sykkelbrua over Nitelva, henholdsvis tirsdag i forrige uke og torsdag denne uka – altså med bare 9 dagers mellomrom! Våren er her! Jeg klarer ikke slutte med utropstegn!
Åh, er det rart at vi er yre nå om dagen, vi vinterbleke nordboere?

Tirsdagslyd: At last

2011-04-12T23:47:00.004+02:00

Lang dag, rett fra jobb og til den såkalte fasteaksjonen, hvor alle årets konfirmanter skulle organiseres, registreres og utstyres med bøsser og godt mot for å samle inn penger for Kirkens Nødhjelp. Som vanlig tenker jeg i forkant at jeg er vant til tenåringer, for jeg underviser dem jo daglig. Og som vanlig blir jeg slått av hvor mye som skjer med disse kidsa mellom konfirmasjonsalder og videregående skole-alder. Herlighet, så mye de forandrer seg på de små årene. Det er jaggu ikke rart det kan være litt turbulent til tider.

Men utagerende armer og bein og svingende stemmevolum til tross, konfirmantene gjorde en hederlig innsats i kveld. De trampet tappert rundt i pøsregnet og fikk erfare både det ene og det andre. Mange hyggelige mennesker som ga både smil og store og små summer, heldigvis. Men også gardiner som rørte på seg uten at noen tok seg bryet med å åpne, dører som ble smelt igjen foran kalde nesetipper og sure huseiere som ville diskutere. De delte ivrig av opplevelsene da de kom tilbake med regndryppende bøsser og god samvittighet. DE hadde i hvert fall gjort en god gjerning i dag. Og opptil flere av dem takket for i dag før de dro hjem.

Da jeg snublet inn døra her hjemme godt utpå kvelden, var jeg altså sliten og tilfreds. Jeg fikk lagt inn en liten arbeidsøkt ved bordet her hjemme også, for det er mye som skal i boks før påskeferien. Nå er det imidlertid beina på bordet og laptop i fanget en stakket stund før jeg legger meg.

Jeg tror vi trenger å runde av dagen med noe litt smooth, for å si det på godt norsk. Etta James er fløyel for ørene. Deilig.

Fredagsdiktet: Trøstedikt

2011-04-08T18:36:00.005+02:00

Det er vår og sol og generelt fine tider, særlig fordi jeg har levert den aller siste oppgaven min og vært på den aller siste samlinga før eksamen – yay for meg! Samtidig gjenstår altså eksamen, og for øvrig det er bare å stålsette seg for litt av hvert framover.
Men det er lyst ute. Det er lyst!

Og forrige dagen fikk jeg bildemail fra Kjersti, som også er sjeleglad for at den helsikes vinteren endelig har takket for seg. Se på de fine, gule, fortrøstningsfulle bustehodene. Hva med et trøstedikt som følge på veien videre?

Trøstedikt

April, mai og skoene løper av sted
med føttene mine
og grøftene lyser.
Dette lille diktet mitt peker på grøftekantene
og sier:
- Se grøftekantene,
er de ikke praktfulle, sier diktet
og peker på det tørre bleke gresset
og hestehovene
og vårkålen
og gullstjernene.
Alt er gult
og vårpengurten vokser seg lang og knoklete
og hvitveisen overtar etter blåveisen
det er førstemann til sankthans
og bokfinkene er helt desperate
og gresset springer for harde livet inn i sommeren.
Det er da
du snubler
og faller
og slår deg
og noen må blåse, stryke, holde.
Hvis ingen andre ser deg falle,
kanskje diktet kan trøste?

(Gro Dahle)

Tirsdagslyd: Smells Like Teen Spirit

2011-04-05T21:51:00.002+02:00

I dag er det 17 år siden Kurt Cobain døde. I obduksjonsrapporten ble 5.april 1994 anslått å være dødsdatoen hans, men han ble ikke funnet før tre dager etterpå.

Jeg kommer alltid til å huske den første gangen jeg hørte Smells Like Teen Spirit, i leiligheten til en kompis i Frankrike. Siden har den vært en av de absolutte låtfavorittene. Kanskje ikke særlig originalt, men det får bare være – vi snakker om en evigvarende ungdomskjærlighet. Og jeg er så ubegripelig glad for at jeg rakk å se Nirvana live, på Kalvøya, før det var for seint. Bare to år etter døde altså Kurt Cobain, 27 år gammel.

Det er vel helt åpenbart hva som må være ukas tirsdagslyd.

Snapshot (16)

2011-04-05T13:24:00.005+02:00

Nitelva i formiddag: Det går riktig vei!

Jeg har altså gått og gleda meg så inderlig til at sykkelveiene endelig skulle bli fri for is og snø – og jeg kunne ta fram den fine, røde sykkelen min igjen. Jeg er ganske pysete når det gjelder tohjuling på glatte veier, nemlig, så jeg ville være på den sikre siden. Men i dag, altså. Endelig!

Weee, hvinte jeg for meg selv da jeg tråkket i vei. Frihet!
Ouheeeee, hveste jeg da jeg høyrød i fjeset slingret inn i skolegården. Den ganske beskjedne etappen gikk da adskillig raskere i høst? Litt forstemmende, med andre ord.

Men nå er vi i gang, både våren og jeg. Gi oss noen uker, så skal det nok bli resultater.

Knerten og Barbie sittin' in a tree

2011-04-02T19:52:00.004+02:00

Det er ekstra liv i huset for tida, ettersom vi har både en liten og en litt større gjest. Venninne Rikke lever egentlig det urbane liv på Sagene, men da borettslaget hennes ga beskjed om at håndtverkere skulle invadere leiligheten generelt og badet spesielt i opptil flere uker, søkte hun asyl i forstaden. Vi var henrykte, for det er alltid hyggelig med selskap, og særlig selskap som både sørger for underholdning og hjelp i heimen. Vinn-vinn (og vin), med andre ord. Jeg trivdes i kollektiv som student, og jaggu har flerboerskap sine fordeler fremdeles.

Og på fredag flyttet Nabokusinebestevenninna inn også, med godt humør og en liten trillekoffert. Hun skal være her i helga mens foreldrene hennes nyter noen velfortjente dager i tosomhet. Stor stas for småjentene, som fniste seg langsomt i søvn i går kveld.

Vi hadde finfine planer for dagen i dag: Barnevennlig teatime på Kunstindustrimuseet, hvor ungene skulle få lære å lage marokkansk myntete og male på fliser mens vi voksne skulle få omvisning i en spennende utstilling. Dermed bar det avgårde med alle sammen: Vi tre voksne, pluss Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4). Ungene var i ekstase allerede på bussen, for kollektivtrafikk er noe av det morsomste de vet om.

Stemningen sank noen hakk da vi kom fram på museet. Hvor var teselskapet? Og flisene? Og alle menneskene? Rikke gikk på leting, og kom tilbake med forklaringen: Vi var ei uke for tidlig ute. Dette med datoer er visst ikke så lett for alle, og nå måtte ungene omstille seg. De flotte kjolene til dronning Maud fungerte delvis som plaster på såret, men porselensutstillinga imponerer ikke verken småjenter eller litt større gutter. Heldigvis var det tegneark og fargestifter der. Og etterpå ble det pizza på hele gjengen. Men vinneren for de yngste i gruppa var allikevel hjemturen.

For å sprite opp kollektivtrafikkmoroa ytterligere, bestemte vi oss nemlig for å ta t-banen til Helsfyr og bussen videre derfra. Hvilken lykke! Lillesøster insisterte på å stå i midtgangen hele veien for å vise fram sine suverene sjøbeinferdigheter, mens Nabokusinebestevenninna ikke helt klarte å fatte at hun både fikk kjøre buss og tog på en og samme dag. Som å vinne i Lotto, bare litt skumlere – vi var jo under jorda.

Og det viste seg at vi røyk på en veritabel Viking-lotto da vi mistet den raske bussen hjem og endte opp på ei melkerute som snirklet seg rundt i absolutt alle avkroker som finnes både i Groruddalen og på Nedre Romerike. Vi snakker Ruter#-festivalen 2011. Idiotisk irriterende for voksne, men for småfrøknene var dette altså et vidunderlig høydepunkt. Og ettersom vi kom på at vi slett ikke hadde dårlig tid, ble det en ålreit tur for oss også, selv om Rikke fikk sett litt mer av Nedre Romerike enn hun opprinnelig ba om.

Vel hjemme kastet vi alle voksenrestriksjoner over bord og lot ungene fortsette det elleville festivallivet. Det er lurt å gjøre sånt når man er i det rause hjørnet. Hoppe i senga vår? Vanligvis off limits, men i dag var det helt greit, kjør på. Vi ryddet unna nattbordlamper og lot det stå til. Og folk som sier at dagens unger er blaserte og kravstore skulle vært her for å høre gledeshylene som kom fra de tre som spratt rundt på madrassen.

Etter en fullstendig utagerende festivaldag er det deilig å koble av med spa. Badekaret ble fylt opp med dyrefigurer, dukker, plastglass og litt vann. Lillesøster og Kusinebestevenninna boltret seg i ro og mak, mens vi kikket inn til dem med jevne mellomrom.
Og godt var det, for vi fikk ta del i en saftig bit sladder: Knerten og Barbie har noe på gang, dere. Jeg så det med egne øyne – vi snakker heftig kyssing. Barbie har rett og slett tatt seg en pinne.

Så nå vet dere det. Og jeg har nettopp begått en klassisk dagbok-bloggpost, noe jeg vanligvis ikke driver så mye med. Men jeg er så himla tilfreds med en dag som verken har gått etter planen eller tilsynelatende har inneholdt noen store begivenheter. Den har allikevel vært så fin. Så innmari kjempefin (for å si det på reality-norsk). Å få være sammen med gode venner og glade unger, le og fjase og gjøre små, små ting – det er ikke noe annet enn en velsignelse.

Fredagsdiktet: Når de sover

2011-04-01T19:48:00.002+02:00

Forrige uke fikk jeg verdens hyggeligste overraskelse i posten. Bare å få ting tilsendt i posten er en fryd i seg selv nå for tida, det er jo ikke så ofte sånt skjer. Når postsendingen i tillegg inneholder et hyggelig brev, ei bok og et bilde, da er lykken komplett!

Det var min finfine leser og kommentator Merel som var opphavskvinnen bak overraskelsen. Og bildet var et kort med barndommens helt Jon Blund, denne østtyske dukkemannen som norske åttitallsbarn for alltid vil forbinde med adventstid og barns rettigheter.
Jeg har hatt noen grublerunder for å finne et dikt som passer til bildet. Jon Blund - søvn - drømmer - barn - nattasang - natt og så videre i sånne baner. Utstillingsdokkebruden i bakgrunnen er en kompliserende faktor, men jeg velger nok en gang å ta tak i tja, stemningen og assosiasjonene i stedet for å henge meg opp detaljene.

Og til stadighet kom jeg altså tilbake til to ting: Søvnen. Og barndommen.
Da var et egentlig ganske åpenbart hvilket dikt som måtte få ledsage bildet.

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)

P.S. Ettersom scanneren min er ødelagt, måtte jeg ta bilde av bildet. Det er vanskelig og resultatet blir.. tja, ikke helt optimalt, så dere må være litt overbærende.

Tirsdaglyd: On and on Chameleon

2011-03-30T21:01:00.003+02:00

Ja ja, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg visste ikke at det var tirsdag i går. Eller altså, i går hadde jeg tankene mine helt andre steder, og derfor kommer tirsdagslyden en dag for sent. Det får vi bare leve med, alle som en.

Ukas tirsdagslyd er Lillesøsters nye favoritt. Storebror har lenge kjørt en massiv (og ganske følelsesladet) kampanje for å få den unge damen bort fra Justin Bieber. Det har til tider vært et tøft klima her i huset.

Gjennombruddet kom imidlertid da jeg begynte å spille Blood Command i bilen på vei til barnehagen. Den lille baksetesjåføren falt pladask for On and on Chameleon, og når noen snakker om Bieber nå, erklærer hun med blasert mine:
– Jeg liker ikke djustinbiber lenger, jeg liker blådd kåmæææænd. Og den der steinaldersangen, da.

Fredagsdiktet: Warning

2011-03-25T16:46:00.004+01:00

Ny fredag, ny bildeutfordring. Dette bildet er også fra Rikke, som åpenbart prøver å tegne de mest absurde ting for å vippe meg av pinnen. Denne gangen er det en gris med vinkartonger på hodet og en diger foam-finger som avslører at den er hockey-fan. Spennende motiv, og sikkert litt å ta tak i for en psykoanalytiker med tid til overs.

Jeg velger uansett å tolke bildet temmelig vidt, og det JEG ser da, er en skikkelig gladgris. En fri sjel som gjør som hun vil, følger innfallene sine og nyter livet til fulle, uten å bekymre seg over hva andre måtte mene. Og da har jeg tilfeldigvis et alldeles passende dikt liggende: Warning, av Jenny Joseph.

Og det er bare å følge med, for neste fredag kommer et nydelig bilde jeg fikk tilsendt av Merel. Jeg må bare finne det perfekte diktet til det. Skal kaste meg over bøkene mine, nå.

God helg, folkens!

Warning

When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn't go, and doesn't suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we've no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I'm tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
I shall go out in my slippers in the rain
And pick flowers in other people's gardens
And learn to spit.
You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.
But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read the papers.
But maybe I ought to practice a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.

Jenny Joseph

Snapshot (15)

2011-03-24T21:46:00.005+01:00

Og så med alle rettigheter, da gitt. For de fleste blir det vel bare med drømmen.
I hvert fall hvis det er snakk om mer enn halvveis.

Porom-pshh!

Presisering: Det er nok en fordel å kjenne etternavnet mitt for at denne skal bli et snev morso...eh, forståelig.

Tirsdagslyd: Forever Young

2011-03-22T19:01:00.003+01:00

Denne uka har jeg en skikkelig godbit til dere, folkens: Bob Dylans sangtekst med Eddie Vedders framføring – what's not to like, som det heter på godt norsk.

Jeg er glad i Dylans versjon også, særlig etter at min eminente svigermor spilte den for meg en sen kveld og sa at hun tenker at den er til Storebror, en slags ønskesang om hvordan hun vil livet hans skal fortone seg. Men Eddie Vedder er, ja...Eddie Vedder. Jeg så ham på Kalvøya i 1993, året etter at han egentlig skulle vært der. Var det ikke noe med et uhell i Roskilde, tro? Uansett, det var verdt å vente på.

May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
May you stay forever young.

May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you
May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay forever young
May you stay forever young.

May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift
May your heart always be joyful
And may your song always be sung
May you stay forever young
May you stay forever young.

MILF-brenning, anyone?

2011-03-21T14:13:00.004+01:00

Jeg kom i skade for å plukke med meg MILF av Alexia Bohwim fra skolebiblioteket her forleden, og kan trygt erklære at jeg er ferdig med den desidert dårligste boka jeg noensinne har lest (det er en ganske høythengende tittel, all den tid jeg leser drøyt hundre bøker i året).

MILF har et plot som på sitt beste er haltende, men stort sett ikke-eksisterende. Forvirrende og usammenhengende dialoger, usympatiske og endimensjonale personer og et språk som gir en stakkar lyst til å rive ut sin egen hjerne med heklenål for om mulig lindre smerten. Tittelen er åpenbart et skamløst forsøk på å selge (i motsetning Bohwims forrige bok, med det diskrete navnet Frognerfitter).

Boka er rett og slett en hån mot all seriøs litteratur, inkludert Romantikk og Sagaen om Isfolket. Sagaen om Isfolket har i hvert fall en medrivende handling, og salige Romantikk hadde i hvert fall noen pikante sex-scener innimellom. Det eneste formildende elementet ved MILF var at den tok utrolig kort tid å lese.

Jeg tror jeg må be skolebiblioteket arrangere en aldri så liten bokbrenning. Sånt kan vi ikke ha i hyllene. Da er det bedre at kidsa leser kommentarfeltet i nettavisene.
Nå må jeg slutte. Blir bare sur.

This is not a novel to be tossed aside lightly. It should be thrown with great force.
- Dorothy Parker

Fredagsdiktet: Vårvise

2011-03-18T20:33:00.004+01:00

Riktignok snødde det littegrann tidligere i dag, men ikke nok til å fjerne den frydefulle følelsen sola har gitt oss den siste uka. Det sildrer og drypper fra takrenner, jeg har solbriller på nesa og i veien titter den bare asfalten fram. Det samme gjør visst klisjeene, men hvem bryr seg vel om det – noen klisjeer er fulle av fryd og sannhet. Nå er det mulig å se for seg våren. Hurra!

Og snille Heidi har sendt meg et bilde til bildeutfordringen som også får meg til å tenke i vårlige baner. Det er lurt å overlate diktingen til folk som kan det bedre enn meg. La oss nynne litt på ei vårvise av Einar Skjæråsen mens vi venter.

Vårvise

De'r linnvær i skogen,
det pipler tå gren,
det varmer om hjarte
og tiner kring sten.
Kom inn-åt meg jente,
no er du så pen.

Det føljer e vise
med vær og med vind:
Kom inn-åt meg jente
med blømkjakan din.
Det smalar i isen
det smelter og rinn.

Det blonker i vatten
og blinker i tårn.
En blåveis har vakne,
i barflekken står'n.
Kom inn-åt meg jente,
får no er det vår'n.

(Einar Skjæraasen)

En liten bonushistorie helt til slutt, en real godbit med både kjendiser og kjærlighet: Visste du at Einar Skjæraasen og Halldis Moren Vesaas hadde noe på gang? Jepp, helt sant.

I boka Vandre med vers skriver hun:
"Einar Skjæraasen. Svært nær venn. Sambygding og så smått kjærast ein ør junimånad da han var 25 og eg 17. Han skreiv dikt, det gjorde han enda meir spennande og tiltrekkande.
Han skulle nok komme til å gi ut dikt ein gang!"

Hva morderkottet skjulte

2011-03-17T19:18:00.003+01:00

Et av nyttårsforsettene mine var å se mer på TV ⁽¹⁾ , og det har jeg nok lykkes litt i overkant godt med. Drømmene mine er i hvert fall i ferd med å bære preg av en viss kryssklipping og øh…spenningsvri. De har til og med fått klare, sammenhengende (om enn litt snodige) plot. Og det er ikke en forbedring.

Forleden natt skjedde følgende:
Jeg bodde i et stort hus, i en leilighet i andre etasje i et skikkelig kråkeslott, og var relativt nyinnflyttet. Over alt fant jeg spor etter de tidligere beboerne: På loftet var det støvete kasser med juletrepynt og i bokhyllene sto det en og annen gammel bok. Huset var som sagt fullt av kroker og krinkler, så jeg var slett ikke ferdig med å utforske det ennå. I leiligheten i første etasje bodde det en mann som jeg ikke visste hvem var, annet enn at han var mystisk.

Merkelige ting begynt å skje i huset, og jeg mistenkte at beboeren i første etasje hadde noe med det å gjøre. Av og til hørte jeg rare lyder i oppgangen som forbandt etasjene. Av og til var det flyttet på ting i leiligheten. En dag, mens mannen min⁽²⁾ var ute, oppdaget jeg ei bod-dør inne leiligheten, og jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den døra før. Den var tross alt midt på stueveggen.

Da jeg dyttet opp døra, kjente jeg lukta av støv i nesa, og det lå døde fluer i vinduskarmen. Men veggene i kottet var fulle av uniformer, både gamle nazi-uniformer og mer moderne varianter. Og på gulvet sto det flere ferdig pakkede ryggsekker, komplett med soveposer og alt. På lokket til den ene sekken sto navnet "Brother Sinatra" og på den sto det "Saw-Trygve Gundersen".
Helt klare morder-aliaser (særlig det siste navnet var ganske avslørende).

Dette var åpenbart det hemmelig rommet til en gal, gal morder, og jeg hadde oppdaget det. Det var også ganske åpenbart at morderen bodde i huset – det hadde jo alltid vært noe rart med den mystiske beboeren i første etasje. Og nå var jeg alene i leiligheten!
Med bankende hjerte listet jeg meg ut av rommet. Jeg tenkte at hvis han ikke oppdaget at jeg hadde avslørt det hemmelige lageret hans, var jeg kanskje ikke i umiddelbar fare.

Og heldigvis, i samme øyeblikk kom mannen min hjem. Jeg pustet lettet ut og tok ham med til boden for å vise ham hva som var der, sånn at vi kunne ringe polititet og ikke minst komme oss til helvete vekk derfra. Idet boddøra svingte opp og støvet begynte å danse, snudde han seg mot meg, og ansiktet hans var helt forvrengt. Det ble grålig i fargen og grotesk i konturene rett foran øynene mine, og jeg kjente angsten bite seg fast i meg da alle brikkene falt på plass – det var han som var morderen.

Aaargh!
Jeg sverger på at jeg våkna på sånn klassisk filmvis, hvor hovedpersonen setter seg brått opp i senga med oppsperrede øyne og bankende hjerte. Bare at jeg lå musestille med bankende hjerte, da, men følelsen var den samme. Hvor ble det av de gode, gamle drømmene, de som var kaotiske, fragmenterte og ganske ubegripelige? Må. Slutte. Å. Drømme. Hele. Historier.

(1) Se mer TV som i å øke konsumet av gode TV-serier drastisk, ikke som i å bedrive mer mindless glaning på alt mulig dritt. Men uansett var jeg rimelig fornøyd med et såpass uortodoks nyttårsforsett.

(2) Ektemannen min i drømmen var forsåvidt Mannen, men samtidig ikke – en sånn snål logikk som det ofte er i drømmer. Dessuten hadde vi nettopp møtt hverandre.

Tirsdagslyd: Bridge over troubled water

2011-03-15T21:28:00.005+01:00

Ukas tirsdagslyd er en trøstelyd for tunge tider. Den er på ingen måte munter, men den er fin i innhold. Og så liker vi jo Johnny Cash.

When darkness comes
And pain is all around,
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.

If you need a friend
I'm sailing right behind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.

Seg selv og andre

2011-03-14T19:05:00.007+01:00

– Hanne, har du sett Kongsvik ungdomsskole, flirer elevene.
– Ja, den er kjempemorsom, samtykker jeg.
Tenåringene fryder seg over Lene Kongsvik Johansens skoleparodier, og siterer allerede lærertypiske replikker fra serien.
– Hahaha, det er så LETT å kjenne igjen de lærerne, asså. Ansvar for egen læring, smilegeiper de.
– Ja, det er en del gjenkjennelse, sånn typemessig. Men hva synes dere om elevene, da?
– …..heh?
– For det er jo ganske lett å kjenne igjen dem også, eller?
– Næsj. Elevene er IKKE noe morsomme.

Og da måtte JEG le litt.

Fredagsdiktet: Ny elsk

2011-03-11T21:33:00.009+01:00

Forrige fredag var det bildeutfordring i ukas fredagsdikt, og jeg må få lov til å si at det gikk ganske så greit. Oppildnet av suksessen ba jeg leserne om flere bildebidrag med dertilhørende utfordringer. Det gikk ikke fullt så greit. Responsen var rett og slett litt lunken – med et svært hederlig unntak. På bloggen Et hjerte om dagen poster Ellen et egendesignet hjerte hver dag (ta deg en tur inn til henne, du også).
Hun kom med et raust tilbud: Jeg kunne bare forsyne meg av hjertebuffeten. Hurra!
Sånn ble det:

Ny elsk

Ny elsk
ville du helle
i gammel sekk.
Nye kyss
i gamle kar.
Fyll, om du kan,
en forsvunnet vår, kyss
mine tapte år, elsk
meg igår.

(Annie Riis)

Kvinnedagen? Trenger vi den, da?

2011-03-08T17:30:00.008+01:00

Det er kvinnedag. Jeg slår på stortromma og tilbyr en aldri så liten kavalkade, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere. Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr:

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka.

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.
Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var ironisk. For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det, som i denne bloggposten:

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.

Hva tilbyr vi jentene?

For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? Da kan du for eksempel gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du også kan bestille boka ved samme navn. Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Fredagsdiktet: Bildeutfordring, nå

2011-03-04T19:28:00.004+01:00

Sist lørdag fikk jeg en mail fra venninne Rikke med følgende innhold:

Ser at du fremdeles illustrerer diktene dine med egne tegninger. Men klarer du å finne et dikt som kan illustreres av denne tegningen?? Det er, hvis det skulle være utydelig, en tegning av en veldig sinna vampyrflaggermus med biekropp og fez på hodet i en tekoppbutikk.

I dare ya! :D

Hvorpå jeg sporenstreks svarte:

Haha, challenge accepted - og bildet med dertilhørende dikt publiseres som neste ukes fredagsdikt.
Countdown!

Og her er mitt forslag:

Vepsen

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

(Inger Hagerup)

Vil du sende meg et bilde?
Det var en snedig vri å begynne i den andre enden, altså først med illustrasjonen og deretter velge dikt utfra den. Så snedig at jeg tenkte jeg skulle be dere bedårende lesere om å gi meg flere sånne oppgaver:

Send meg tegninger og fotografier, så lover jeg å finne et mer eller mindre passende fredagsdikt til hvert enkelt.

Du kan legge ut bildet på din egen blogg og linke til den i kommentarfeltet, eller sende det til meg med epost: hannejahrenÆTTgmail.com

Snapshot (14)

2011-03-03T20:24:00.004+01:00

Innbyggerne på Skjetten er i seiersrus etter at Lammen har vunnet ullmedalje i VM.

Tirsdagslyd: 197

2011-03-01T20:59:00.003+01:00

Etter hvert som man gradvis blir voksnere, blir det gradvis mer slitsomt å henge med på alle nye band som dukker opp. Eller, det er kanskje urettferdig å generalisere så fælt, jeg får heller kvinne meg opp og si at jeg blir stadig med bedagelig anlagt når det gjelder musikkutvalget. Det er så enkelt bare å høre på de samme, gamle bandene og låtene som jeg ble kjent med i min grønne og musikkinteresserte ungdoms vår.

Da er det kjekt å ha sånne som venninne Siren, som fremdeles orienterer seg lekende lett blant platenyslipp og konserter og spennende spillelister – og som generøst deler sånt med sine trengende venner. Før Øya lager hun finfine Spotify-spillelister med oversikt over hva vi bør sjekke ut, og til jul gir hun bort både Myk pakke og Hard pakke.

Ukas tirsdagslyd var en del av årets Hard pakke, og er av Major Parkinson (et band jeg kjente til fra før, takket være venninne Sirens tidligere gaver). Jeg har spilt den mye i bilen i det siste, det er en sånn låt som jeg liker bedre og bedre. Nå som den har holdt meg med selskap gjennom siste rest av denne vinteren, tror jeg den fortjener å få bli med og nyte ferielivet på hytta til sommeren også.

I telefonen, mandag formiddag

2011-02-28T20:31:00.003+01:00

– Duu, kone?
– Mmm (mens jeg fikler med noen arbeidsoppgaver).
– Uhm…jeg er invitert med på noe VM-greier etter jobb i morgen, jeg. Hele ettermiddagen og kvelden. Det virker veldig, veldig, veldig gøy.
– Det skjønner jeg godt at du vil være med på. Kos deg, du.
– Åh, så bra! Men..uhm..du husker at jeg er borte i kveld også, ikke sant?
I det derre fagrådet jeg nevnte?
– Jepp. Men det gjør ikke noe, så lenge du kan komme tidlig hjem onsdagen. Da skal jeg nemlig på varemessa for å hjelpe elevene å rigge til fylkesmesse for ungdomsbedrifter.
– Åkei, joa, det går vel bra.
– Og den fylkesmessa varer til godt utpå kvelden torsdag, og så har jeg litt oppgaveskriving og sånt. Så torsdag er også hjemmekveld for deg.
– Ikke problem.
– Fine greier!
– Jah…
– Sååå…
– …
– Da ses vi på fredag, da.
– Ses! Gleder meg.

Og der gikk startskuddet for hverdagsstafetten. Publikum er i ekstase.

Fredagdiktet: Hvis du vil

2011-02-25T19:01:00.001+01:00

HVIS DU VIL
Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.
Også du kan si et ord om glede.
Du har en hånd
varm,
hvis du vil.

(Rolf Jacobsen)

Urettferdighet - eller hvordan femåringer stopper kjeften på de fleste

2011-02-22T22:36:00.004+01:00

– Jeg vi ikke at pappa skal legge meg i kveld! Jeg vil at mamma skal gjøre det! brøler Lillesøster (5).

Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).

– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.

Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!

Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.

Tirsdagslyd: Free fallin'

2011-02-22T21:30:00.003+01:00

I dag har Storebror (10) fått æren av å velge en tirsdagslyd. Det er ikke annet enn rett og rimelig, så mye som vi henger sammen nå i vinterferien. Den unge mannen syntes oppdraget var litt overveldende, for det er jo så mange fine sanger!
Dessuten har jo mora hans allerede brukt opptil flere av hans åpenbare alternativer (Thåström og K'naan, for eksempel).

Etter å ha tatt en kjapp gjennomgang av (den mildt sagt eklektiske) spillelista si på Spotify, falt han imidlertid ned på Free fallin' med Tom Petty.

Storebror har nemlig hatt en Tom Petty-periode i det siste. Han hørte Free fallin' på radio, og etter det har han sett veldig, veldig mange Petty-musikkvideoer på Youtube.
– Det er en fengende sang. Og den gir meg liksom... en frihetsfølelse, sier han selv.
Han liker videoen også, selv om han synes folk ser litt rare ut.
– Fordi det er på åttitallet, og da var de jo ganske rare, slår han fast.

Så her kommer altså en fengende sang med en dertilhørende musikkvideo featuring rare folk fra åttitallet (nærmere bestemt 1989) - verste tida for mote, vettu, ifølge Storebror.

Fredagsdiktet: Et kjærlighetsdikt

2011-02-18T15:45:00.003+01:00

Et kjærlighetsdikt

Jeg lengter etter deg med lim i hjertet
når du vikler deg ut av mitt favntak
for å bo i fremmede byer, synge
andalusisk eller bretonsk i en tom spotlight,
maile meg dine drømmer sent på natten
når månen er en bue uten pil

Jeg lengter etter å sløse min kjærlighet bort
til den brenner i håndflatene dine
som en medisin mot ensomme kvelder
uten vin til nattverden, uten en bønn
på din tunge til en Gud eller et barn
dansende på et sted vi aldri skal møtes

(Øystein Wingaard Wolf)

Mobbing er teit - i teorien

2011-02-16T22:59:00.009+01:00

"Jeg lover at jeg skal mobbe så mye og grundig som jeg kan."
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.

Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.

Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!

Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.

Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.

Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.

Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.

Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.

Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.

Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.

Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.

Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.

Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.

Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.

Jeg vet at jeg er det.

Tirsdagslyd: The Muppets -Bohemian Rhapsody

2011-02-15T17:00:00.003+01:00

Jeg skal ikke syte over at snøen bare laver ned og det er glatt og kaldt og våren virker milevis unna. Jeg skal bare spørre om noen av dere har gode oppkvikkingstips å dele med en grågusten stakkar, sånn på tampen av denne fimbulvinteren. Noen?

For nå trenger vi noe muntert og fjasete, dere. Jeg begynner liksågodt med ukas tirsdagslyd. Værsågod – ei lita, animert gladpille. Klassiker på mange måter:

Fredagsdiktet: Verden er ingen teori

2011-02-11T11:40:00.003+01:00

Verden er ingen teori

Verden er ingen teori, den er open
så blir den teori

verden er ikkje meg ikkje deg
verden er open
verden er meg er deg

Og sanneleg, tenker vi, er ikkje du ein god
teori verdig

(Eldrid Lunden)

Tygge først, så svelge

2011-02-10T17:42:00.004+01:00

Har ikke amerikanere lært av mammaene sine at de skal tygge maten grundig? Dette lurer jeg fælt på, kjenner jeg.

Forrige dagen så jeg den episoden av The Simpsons hvor Homer og en trailersjåfør konkurrerer om å spise en gigantisk biff på en restaurant, og restauranten har sin egen Heimlich-manøver-automat for gjester som setter mat i halsen.
Siden har jeg gått og tenkt på at restaurantgjester utrolig ofte setter ting i halsen i amerikanske filmer og TV-serier. Det chokes rett og slett over en lav sko.

Rollefigurene har en hyggelig middag og diskuterer forholdene sine eller planetens framtid eller et mordmysterium på jobben, og plutselig, brak! så faller en av gjestene sammen og det ropes oh my God, is there a doctor here (og ekstra vanskelig blir det selvsagt de gangene en av folkene i serien har gitt seg ut for å være lege, noe som også skjer helt urimelig ofte, men det er en digresjon).

Og her er vi altså tilbake til det egentlige spørsmålet mitt: Setter amerikanere mat i halsen oftere enn folk ellers på kloden? Eller er dette en typisk film-og-TV-greie, tilsvarende sånne ting som at folk på film aldri sier ha det når de avslutter en telefonsamtale, mens i virkeligheten gjør de selvsagt det.

Noen som vet?

Snapshot (13)

2011-02-10T12:30:00.005+01:00

Skal det aldri ta slutt?

Indre skolegård ved lunsjtider i dag. Det er ikke mye av klasseromsvinduene våre som stikker fram fra snøfonnene. Selv er jeg overklar for snøsmelting og sykkelføre, men akkurat nå har jeg vondt for å se for meg at det noensinne kommer til å skje.

Tirsdagslyd: Vackra pojkar, vackra män

2011-02-08T21:13:00.005+01:00

I snart tjue år har Rikard Wolff hatt skikkelig sjangs på meg, av så mange grunner (alle sammen ganske åpenbare, spør du meg). I mer enn tjue år har ikke jeg hatt sjangs på ham, av så mange grunner (som også er ganske åpenbare, spør du hvemsomhelst).

Egentlig hadde jeg tenkt å dele hans versjon av salmen Tryggare kan ingen vara, ettersom jeg nettopp har kommet hjem fra møte i menighetsrådet og føler meg i salmestemning. Men den versjonen fant jeg ikke på YouTube.

I stedet fant jeg Vackra pojkar, vackra män, og når jeg tenker meg om, er den slett ingen dårlig tirsdagslyd.

Jeg leste nylig i Utdanning at "jævla homo" er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Nasjonale holdningsstudier har vist at unge mellom 12 og 18 år er den gruppa som har størst fordommer mot homofile, lesbiske og bifile. Det siste overrasker meg ganske kraftig. Spør du ungdommene selv, tipper de fleste at eldre er mest fordomsfulle.

La oss sørge for at folk slipper å bli mobbet og diskriminert for legning, folkens. Det betyr at du (ja, DU) som bruker ordet homo som skjellsord eller tyn, bør jobbe med vokabularet ditt. Og at vi (ja, VI) som føler oss flinke og korrekte, bør følge med og si fra.
Jeg vet at jeg gjorde det i dag. Jeg håper jeg gjør det i morgen også.

Fredagsdiktet: Dalen

2011-02-04T14:16:00.003+01:00

Dalen

Ingen tog dig i handen och sa:
passa på.
Detta är nu.
Dalen du ser med slingrande vatten
med gömmande skogar och mild luft
med ängar och gröna källor
denna dal bär namnet Kärlek.

Ingen sa:
gå långsamt.
Akta dig för att färdas alltför fort
att tro på en annan dal
en större som du hört om
det finns ingen annan
inte för dig
dröj kvar
prägla vart löv i minnet.

Ingen sa:
detta är nu.
Detta är mycket.
Detta är tilräckligt.

Alldeles ensam sprang jag genom dalen
först när jag såg mig om förstod jag:
den såg ut så.
Det var den.

(Solveig von Schoultz)

Reisesyke

2011-02-02T22:12:00.004+01:00

Er det bare jeg som stusser over at hele nasjonen driver og reiser for tida? Ikke bokstavelig talt (skjønt, det er ikke mangel på sydenfarere, heller), men i overført betydning.

Folk utvikler seg for eksempel ikke lenger, de foretar en reise. Det er ikke snakk om å drøfte hypotetiske situasjoner eller ha idédugnad, men å være med på en tankereise. Og dersom noen kritiserer noen, blir kritikken slått til jorden med en beskjed om dette er min reise. Herlighet, for en utferdstrang.

Det finnes motespråk, og akkurat nå sprer reisen seg som ruccola på nittitallet. Jeg trenger reisesyketabletter, tror jeg.