Prins Caspian: Leve Narnia!

For en som har lest Narnia-bøkene et titalls ganger siden åtteårsalderen, er det litt av et vågestykke å se filmene. Klarer de å ivareta de bildene jeg har skapt meg gjennom mer enn tjuefem års lesing? Er figurene overbevisende? Er endringene til det bedre eller det verre? Jeg må dessuten legge til at i motsetning til de fleste andre, avskydde jeg det lille jeg så av den skrekkelige BBC-serien fra slutten av åttitallet, og gjorde mitt ytterste for å unngå den.

Den første filmen, Løven, Heksa og Klesskapet (2005), var helt ålreit. Jeg senket skuldrene litt, og begynte å glede meg til film nummer to, Prins Caspian. Den så jeg heldigvis i dag, og jeg må nok gå så langt som langt som å si at den er bedre enn boka. Mye bedre. Prins Caspian er rett og slett knallbra!

Tonen i filmen er voksnere og mørkere enn i boka. Rollefigurene har større klangbunn (riktignok innenfor sjangeren, som tross alt ikke skal være noe karakterdrama). Prins Caspian er eldre og mye mer unggutthønky enn han var i hodet mitt, skjønt jeg lurer litt på hvorfor skuespiller Ben Barnes måtte spille ham med en sånn lett parodisk aksent. Det er nok ikke bare jeg som ufrivillig ser for meg Puss in Boots fra Shrek hver gang prinsen blir litt dramatisk. Og det er kanskje ikke helt den effekten man er ute etter i en klassisk helt?

Den store kong Peter er imidlertid blitt en person, i stedet for den endimensjonale prektigpromp-storebroren han er i boka. Og heldigvis er jenterollene blitt oppgradert, som seg hør og bør i et nytt årtusen. C.S. Lewis skrev som kjent bøkene på 40- og 50-tallet, og det merkes. I bøkene tilbringer Susan og Lucy stort sett tiden med å klappe løvens pels og være den passive fornuftens stemmer. Men i filmen er dronning Susan faktisk dronning på slagmarken, og selv lille Lucy viser tenner. Yay!

Så hvordan fungerer filmen for barn? Storebror (snart 8) så den sammen med meg. Filmen har elleveårsgrense, men vi har nettopp lest boka. Selv om mye er endret og språket er engelsk (med innslag av tullete spansk aksent), klarte han å henge greit med i svingene, og han ble både storveis imponert og godt underholdt. Allikevel tror jeg nok at opplevelsen var større for meg enn for ham. Jeg har tross alt ventet på dette i over tjuefem år, mens han er helt fersk i Narnia. Foreløpig, i hvert fall.

En av mine favorittfigurer har for øvrig alltid vært den iltre og selvhøytidelige krigermusa Ripipip. Her har han fått stemmen til selveste Eddie Izzard, noe som selvsagt er en kjempebonus. To favoritter i ett!
Legg til flotte naturbilder, spektakulære og tøffe slagscener, sympatiske dyr og fabelfigurer, og du ender opp med å være utrolig takknemlig for alt det morsomme som har skjedd innen filmutvikling og dataanimasjon de siste tiårene. Noen ganger er det rett og slett veldig fint å leve i framtiden.

---
Tillegg: Jeg ser at langt fra alle er enige i at filmen er superduper. Dagsavisen gir den en skarve treer (og en litt stusselig begrunnelse, spør du meg). Mens Dagbladet i dette tilfellet er mer på linje med undertegnede. Jeg er forresten enig i at man av og til får litt Ringenes Herre-vibber (dog i light-versjon).