Søvnløs på Skjetten: Jeg ække redd når sola skinner

Travle dager gir dårlig nattesøvn. I hvert fall når travelheten består i hundre småting som må huskes, saker som må skrives og barn som må ivaretas samtidig. Da blir jeg liggende våken i nattevarmen, én meter over madrassen mens jeg roterer som en grillkylling.

I hodet kverner tankene, og de vender seg snart fra det trivielle "dette må jeg huske i morgen" til det mer eksistensielle. Og før jeg vet ordet av det har jeg endevendt livet mitt. Jeg gremmer meg over ting jeg sa eller gjorde for mellom fem og ti år siden. Jeg blir iskald av skrekk for alt som kan, men sannsynligvis aldri vil, hende med meg selv eller de jeg er glad i. Problemet er at skrekktankene slett ikke virker usannsynlige når man har fått rotere i sitt eget fett noen timer, med cirka trettiåtte finfine varmegrader i rommet og høyfrekvent myggsurring som akkompagnement. Jeg gnurer godt på alt som føles feil og mistenkelig i kropp og sinn og tilværelse.

Den siste gangen jeg ser på klokka er den halv fem. Jeg har ikke fått blund på øyet, men til gjengjeld har jeg rukket å konstatere at jeg lider av hjernesvulst, kjevebetennelse, diabetes 2, en uspesifisert hormonlidelse (mangler litt kunnskap om symptomer, må åpenbart lese meg litt opp der), føflekk-kreft, skrumplever, blodpropp i høyre legg og langt fremskreden prokrastinering.

Ja, og så kanskje et snev av eksistensiell angst og heftig hypokonderi, særlig om natten.

Uansett tilbringer jeg tiden med å fike opp meg selv mentalt for at jeg ikke er sunnere, mer organisert, bedre balansert, flinkere og mer fornuftig. Og jeg sverger mellom gnissende tenner at når dagen kommer, da skal jeg sannelig ta tak i ting! Nuh jäklar, har jeg lært!

Men når dagen kommer og sola skinner, forsvinner de mørke tankene. Enter gullfiskhukommelse igjen. Helt til neste natt. Det er på tide å konstatere at prokrastineringsdiagnosen min ikke har noe med hypokonderi å gjøre, det er helt sant. Og kanskje årsaken til alt det andre.