Hvis skoen passer

I dag lurer jeg på:

• Hva barnehageansatte tenker om foreldre som står og graver manisk og småbannende i sandkassa mens de hveser til ungene sine at de like gjerne kan gå barbeinte resten av sommeren, eller med gummistøvler til sommerkjolen, sådetså og nåkanduhadetsågodt!
• Hvor dyp ei sånn sandkasse egentlig kan være, og om det noensinne har hendt at unger har forsvunnet nedi der.

Lillesøster (4) er i besittelse av en betydelig mengde sjarm når hun gidder, og sist lørdag brukte hun nettopp denne sjarmen til å overbevise pappaen sin om at hun absolutt og garantert trengte et par nydelige, hvite sandaler med sarte, lilla hjerter på. Mannen betalte og Lillesøster danset fornøyd ut av butikken med de nyervervede skoskattene på føttene.

Men hvor lenge var frøkna i skoparadis? I dag ankom jeg til barnehagen, svett og sliten etter en lang planleggingsdag og en påfølgende (relativt) hurtig sykkeltur, bare for å finne den unge damen barbeint og tilfreds.
– Men Lillesøster, hvor er skoene dine? sa jeg med en viss oppgitthet (hun har forlagt sko før, for å si det sånn).
– Jeg gravde dem ned, svarte hun kontant, og med en hårreisende mangel på anger eller skam.
– Atdetvar? Hvor gravde du dem ned, da?
– I den stooore sandkassa ute. Og nå er de borte, konkluderte hun enkelt.

Det hadde hun sandelig (ahahaHA – ordspill!) rett i.
For mamma grov, og Lillesøster grov, og barnehageansatte grov, og nabokusinebestevenninne grov, og enball og toball og gubben og gamla satt og grov, men ingen fant noen sandaler.

Da vi hadde holdt på i samfulle førti minutter nærmet det seg stengetid og jeg nærmet meg bristepunktet. Jeg kastet inn spaden og forbannet Kaptein Sabeltann og alle hans medpirater som har overbevist flere generasjoner om at det er lurt å grave ned ting i sand. Og mumlet altså noen eder på kjøpet om at skulle det være på den måten, kunne jentungen like gjerne gå barbeint eller med gummistøvler i solsteika - for ikke pokker om det kjøpes inn nye sandaler.

Dette med sko er nemlig en øm tå (ahahaHA - ordspill igjen!) for oss. Man er jo vant til at småbarn forbruker sko med en viss hastighet, ettersom de små føttene deres vokser urimelig raskt og man attpåtil må påregne en viss slitasje av den evinnelige løpingen og trampingen de driver med. Men Lillesøster er jaggu i en klasse for seg. Hun slenger fra seg sko hvorsomhelst og nårsomhelst, og sånt blir det jo en del svinn av. I tillegg er hun en skosabotør av ypperste klasse.

La meg gi et eksempel (helt tilfeldig valgt):
Til 17.mai kjøpte vi splitternye, hvite pensko til juksebunaden hennes. Hvite, med tanke på at de kunne brukes til ymse sommerkjoler senere også (jepp, vi er åpenbart litt tungnemme).
Hun fikk altså på seg et par rene, uberørte sko om morgenen 17.mai. Da hun skulle legge seg om kvelden så de slik ut:

Exhibit A.


Exhibit B (eller heter det exhibit A.2, kanskje).

Skjønner du nå, kjære leser, hva vi har å slite (ahahaHA - nok et ordspill) med?
Jeg prøvde forresten å spørre Lillesøster hvorfor hun gravde ned skoene sine, med det kom ikke noen vettug eller kreativ forklaring. I hennes tilfelle er forklaringen "fordi jeg kan" eller "for å se hva som skjer".
Nysgjerrighet, altså.
Stimulerende for kidsa, til tider svært utmattende for foreldrene.


P.S.
Før noen prøver å skåre dårlige poenger om kvinner og forbruk av sko: Denne bloggposten er skrevet av damen som har Norges minste og kleineste skosamling – det har jeg opplest og vedtatt fra sikre kilder.