– Hanne, har du sett Kongsvik ungdomsskole, flirer elevene.
– Ja, den er kjempemorsom, samtykker jeg.
Tenåringene fryder seg over Lene Kongsvik Johansens skoleparodier, og siterer allerede lærertypiske replikker fra serien.
– Hahaha, det er så LETT å kjenne igjen de lærerne, asså. Ansvar for egen læring, smilegeiper de.
– Ja, det er en del gjenkjennelse, sånn typemessig. Men hva synes dere om elevene, da?
– …..heh?
– For det er jo ganske lett å kjenne igjen dem også, eller?
– Næsj. Elevene er IKKE noe morsomme.
Og da måtte JEG le litt.
Ha ha ha, en serie som fanger både ungdom og voksne, om enn på litt forskjellig måte.
SvarSlettJeg ler meg i hjel! Dagen etter første episode bedrev jeg litt reklame i klassen min. De fikk se et par av trailerne, og da var det gjort. Det ble nesten litt for mye. De begynte straks å kommentere hvilke av lærerne som fikk plass i de ulike karakterene. Hvem jeg tangerer, var det heller ingen tvil om :-)
SvarSlettJeg fikk absolutt inntrykk av at det var en del elevtyper å kjenne igjen også ja ;) Men man må vel komme seg ut av tenåringsboblen før man kan se tilbake på slikt med klart blikk?
SvarSlettElisabeth:
SvarSlettNettopp! :)
Livet leker:
Ja, jeg kjenner på litt sånn gladflau-ubehag. For selv om jeg selvfølgelig ikke er som noen av rollefigurene, hender det at noen småting...eh...skaper et snev av gjenkjennelse. Og det er..eh...en interessant opplevelse.
Trine s:
Absolutt. Men når det er sagt: Jeg tror ikke det bare er tenåringene som sliter med å le av ting som ligger for tett på dem. I dette tilfellet ble det bare ekstra synlig.