Selvportrett med blomkål.
Hvorfor har jeg tatt et dårlig bilde med blomkål på toppen, undrer kanskje du? Det er for å illustrere akkurat hvor stor kul jeg fikk i hodet mandag, da jeg ramla ned trappa. Ah, stairs – my old nemesis.
Det er altså leggetid mandag, og jeg gamper opp trappa med en sånn stor, blå ikeapose med klesvask. Posen hekter seg fast i rekkverket, jeg rykkes bakover og ramler med bakhodet klask! i parketten. Og øyeblikkelig vokser det fram en kul på størrelse med en blomkål.
Jeg var engstelig for at jeg var alvorlig skadd, mens Mannen mente at ettersom jeg snakket sammenhengende og uten stans i minst tjue minutter etterpå, hadde det neppe oppstått nevneverdig hjerneskade.
Mye tyder på at han hadde rett, og heldigvis for det. Jeg hadde simpelthen ikke hatt tid til sånt nå. Uka har gått i ett med undervisning, møter, prosjektiloppkastende sønn og sensoroppdrag. Og i dag hadde jeg jaggu muntlig eksamen!
Den øvelsen har jeg ikke gjort siden 1997, og det var ikke fritt for at jeg kjente litt på nervene. Heldigvis endte det helt alldeles superdupert bra, og nå er jeg FERDIG med studiet og kan kalle meg lærer på ordentlig.
Men tilbake til dette med trapper som min nemesis. Åh, det er så mange historier! Jeg skal beherske meg, men la meg i det minste fortelle om da det hele begynte, tidlig på nittitallet.
Jeg er nemlig sannsynligvis det eneste mennesket i verden som har skamslått seg ved å ramle opp ei trapp. Ja, du leste riktig. Opp.
Jeg delte leilighet i Frankrike med ei jente fra Kamerun (dette er en relevant opplysning). Vi bodde i en toromsleilighet over to etasjer: kjøkken og stue var i inngangsetasjen, mens soverommet og badet lå ei trapp ned. En morgen lå jeg og sov min dypeste søvn i underetasjen, da telefonen ringte. Dette var på den tida da telefonene var få og satt fast i veggen. Ikke hadde vi telefonsvarer heller. Det var med andre ord ikke så rart at jeg hadde det travelt opp trappa - jeg måtte jo ta telefonen!
Veggen var av den typen du finner på peiser, sånn hvit og veldig stikkende mur. Jeg snubla i hvert fall i tredje trinnet og datt så lang jeg var (1,78 dengang også) opp trappa, langsmed stikkeveggen. Det resulterte i skrubbsår over hele høyresida, samt er pinlig møte med den kamerunske jentas far, som ringte. Han var nemlig en snartur innom Frankrike på forretningsreise, og ringte fra telefonkiosken nede på hjørnet. Nå ville han stikke innom, og jeg måtte jeg ta ham imot og konversere fint mens vi ventet på at datteren hans skulle komme hjem. Selv var jeg altså søvndrukken, ustelt, svært gebrokken i fransk – og full av små, blødende prikker fra panne til legg. Han var ikke synderlig imponert over datterens primitive samboer.
Nok om det. Nå skal jeg velte meg i selvtilfredshet over å ha fullført et studium i dag. Samt spise gratinert blomkål.
7 kommentarer:
Herlig historie! :D Jeg har faktisk også ramlet oppover en trapp - en rulletrapp på Oslo S. Jeg hadde det inmari travelt, skulle selvsagt rekke et tog. I tillegg hadde jeg nye sko som var usannsynlig lange og spisse foran, og jeg var IKKE vant til dem enda. Resultatet var at jeg snublet forover i trappa med alle mine pakkenelliker, midt blant alle de andre travle mennskene, og de lekre støvlettene og det fancy skjerfet hjalp ikke så veldig der jeg lå langflat. Jeg var først og fremst veldig flau. Egentlig var jeg heldig som ikke slo meg, selvsagt, men det var som sagt skrekkelig flaut. Jeg rakk forresten toget, utrolig nok.
Helga Marie:
Huttetu, det er noe helt eget med den ydmykelsen man føler ved å ramle på den måten i offentlig rom. Jeg kjenner den så altfor godt.
Gratulerer med alt :)
Jeg trodde med en gang det var blomkål og gulerøtter på bildet, men det var visst fingrene dine. Håper ikke du gratinerte de også.
Skrev jeg virkelig gulerøtter? Korrigeres herved til gulrøtter.
Gratulerer så masse med vel overstått studieår, Hanne! :)
Godt det gikk bra med deg, jeg kjente kvalmen komme sigende mens jeg leste din beskrivelse av trappehendelsen.
Hodekuler forsvinner, blomkål spiser vi opp, men læreridentiteten kommer du alltid til å ha. Gratulerer så mye som mulig, og hjertelig velkommen i standen. Her er det godt å være.
Legg inn en kommentar