Til minne om Lala

Det er et anstrøk av sorg i heimen etter at Lillesøsters imaginære venn Lala ble revet bort fra oss, så altfor tidlig.

Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.

En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.

En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.

Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!

Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.

Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det er litt ganske pinlig at jeg ikke har registrert Lalas befriende åpenbare fravær i det siste, men da Lillesøster fortalte nyheten, falt alle brikker på plass.

Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre.  Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.