Jeg leser i tablåjdene at selveste Carola blir mamma via adopsjon. Hun er visstnok i Sør-Afrika for å hente hjem en 3 år gammel datter as we speak.
Jeg måtte straks lese ganske mye om dette. Ikke fordi jeg er så gruelig interessert i Carola, men fordi jeg alltid er nysgjerrig på hvordan adopsjon omtales i mediene. Det hender at det er ting å stusse over, for å si det sånn.
Dagbladet siterer et intervju med artisten i svenske Expressen, som har fått være med på storstilt feiring i Sør-Afrika:
"Selv om 45-åringen bare har vært sammen med sin nye datter i to uker, forteller hun at de to allerede har knyttet sterke bånd til hverandre.Og jeg bare: Neineinei, Carola!!!
- For oss er det som vi har kjent hverandre for alltid, men som at vi har vært borte på reise og nå møttes igjen, forteller Carola til Expressen."
Kanskje DU føler at du alltid har kjent henne, og det er forsåvidt vakkert og flott. Men jeg kan love deg så inn i granskauen sikkert at den splitternye datteren din IKKE har det samme perspektivet som du (45, forberedt, venta i fire år) har.
At hun ler og smiler til deg betyr ikke det samme som at hun har kjent deg bestandig og at hun innerst i sin lille sjel føler at du er mammaen hennes og at det var en større mening med det hele som nå først åpenbarer seg for dere begge.
Hun har levd i tre år. Hun har kjent deg i to uker. Hun har ingen kontroll over det som skjer nå, og ingen forutsetninger for å forstå det, verken fysisk, mentalt eller følelsesmessig. Hun er i full overlevelsesmodus, det er det hun er.
Nå er forsåvidt ikke hovedmålet mitt å henge ut Carola (selv om det ville være tøvete å si nei til sånne frynsegoder). Hovedmålet mitt er å påpeke at det nyfåtte barnets opplevelse er en ganske annen enn den nybakte forelderens – og at dette må vi være klar over og ta hensyn til. Det kan selvsagt hende at Carola er veldig klar over dette, og bare er blitt slurvete sitert av eksalterte journalister (i flere ledd).
Men uansett anbefaler jeg både Carola og alle dere andre å lese bloggposten I am the abductor, med en alldeles hjerteskjærende tydelig beskrivelse av hva de små superheltene gjennomgår når de helt plutselig skifter både liv og familie:
This might come off sounding awful,Og Carola, hvis du skulle ha behov for noen tips til hjemkomsten, er du hjertelig velkommen innom mine bloggposter om temaet. Æh, jeg diskriminerer ikke: Alle er hjertelig velkomne!
but here it goes.
When my new daughter comes into my arms, (18 days from today) I think it's ok if she cries. Screaming, wailing, flailing... it's all ok with me.And here's the awful part, part of me is hoping there will be "a reaction" of some kind. Part of me hopes it's a big awful horrible reaction.
You may have guessed that we hope that Mimi will be happy and smiling, and everything goes smoothly on that instant that she is passed to our arms. But we don't hope that at all.
Her er et greit sted å begynne: Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet.
Pussochkramfrånnårje!
21 kommentarer:
Jeg er også interessert i adopsjon som omtales her og der. De siste to ukene har jeg fulgt med på bloggen til Carola, og dessverre - hun er ikke feilsitert i avisene.
Bente:
Auda. Da bør jeg kanskje sende henne noen gode råd direkte via blogg eller twitter.
I am so happy you liked the post I wrote, "I am the abductor." My daughter DID have that angry awful reaction, but it wasn't until 3 days after we got her. Until that time, she was just so so sad. Some adopted children don't have that reaction.
b=But I think we, adoptive parents, do concentrate on the happy positive things. maybe that's not good. We MUST acknowledge the amazing life-altering loss that our children have.
nancy
Nancy:
I really loved your post.
It was lovely and heart-wrenching, and I cried like a child when I first read it. I write a lot about attachment and adoption, and I just had to share it. I hope it will be an eye-opener to many readers.
http://blogg.mama.nu/carola/
Her kan du sjekke bloggen......
Veldig bra skrevet av deg :)
Metu
Jeg tror mer på virkeligheten til Nancy. Jeg håper Carola leser om den også.
Metu:
Takk for link.
Det var en påkostet blogg, med garantert mange lesere. Synd hun ikke benytter sjansen til f.eks å informere leserne litt. Om tilknytning, for eksempel. I stedet for sånne interørbloggerbilder av kake og barn.
Olava:
Ja, jeg tror også mer på virkeligheten til Nancy. Ikke fordi jeg på død og liv vil problematisere. Men jeg blir bekymret når jeg leser sånne sukkersøte skildringer helt uten forbehold. Å være opplyst om dette betyr ikke at man krisemaksimerer. Det betyr at man er godt forberedt.
Apropos Carola og hennes datter: http://www.kjendis.no/2012/05/02/kjendis/carola/zoe/eva_rusz/21400838/
Etter to uker har hun fått satt inn hårforlenging (korketrekkere) på ei tre år gammel jente!
Blir helt oppgitt av sånn. Synes det er tåpelig på små barn uansett - men spesielt i en slik situasjon, der barnet og mor skal bli kjent med hverandre og bli trygge på hverandre!
Kirsten:
Oi, se der, ja. Jeg er ganske på linje med den psykologen som er sitert der, kjenner jeg. Jeg synes det virker som om Carola fullstendig mangler refleksjoner omkring dette. Det finnes ikke nødvendigvis noen "one size fits all"-løsning, men en minimum av forberedelse og refleksjon bør man kunne forvente. Særlig når hun går så offensivt ut mht offentliggjøring av barnet.
Kan du sende både det du skrev nå, og det du tidligere har skrevet om tilknytning til Carola Nå og ny med det samme!!!
Anne
Anne:
Jeg har sendt henne linken til dette innlegget via Twitter, med en hilsen om at det kan være nyttige råd til henne her. Men jeg tviler vel egentlig på om hun leser det. :)
Tusen takk, Hanne! For at du skriver så fornuftig og godt, og ikke minst for at du deler de gode tankene med oss. Vi setter oss på flyet for vår første adopsjonsreise neste uke, og innleggene du har skrevet om tilknytning, har jeg lest opp til flere ganger i løpet av ventetiden.
Jeg har selv fulgt med på Carolas blogg, og er enig i dine refleksjoner rundt den.
Hilsen Heidi
Heidi:
Takk for hyggelig kommentar - og tillykke med den store reisen! Åh, tenk at dere har en sånn fantastisk opplevelse rett rundt hjørnet! Jeg får helt gåsehud av å tenke på det. :)
Takk for et reflektert innlegg.
Jeg gråt da jeg leste det, for jeg har aldri tidligere sett at en adopsjon har blitt anerkjent som et traume for barnet. Det du skriver er så viktig og jeg skulle ønske det var et krav at adoptivforeldre skulle tenke nøye gjennom det. De som ikke er i stand til å forstå at en adopsjon ikke kun handler om lykke, burde ikke få adoptere. Hvordan skal de hjelpe barnet sitt til å komme over et traume de ikke evner å anerkjenne?
Jeg er selv flasket opp på hvor heldig jeg var som fikk komme hit, og dessuten hvilken lykedag det var da jeg kom. Først som voksen har jeg forstått at det å miste sin mor som spedbarn, og deretter bli sendt fra barnehjem til barnehjem og til sist halve jorden rundt før man er et halvt år, på ingen måte kan kalles et lykketreff.
Kjære anonym,
Jeg synes det er både trist og unødvendig at det skulle ta så lang tid før du opplever anerkjennelse for at en adopsjon så absolutt er en traumatisk opplevelse for et barn. Det er klart at det er en stor og vanskelig hendelse i et lite barns tilværelse - forsårsaket av andre vanskelige omstendigheter.
I en ideell verden hadde det ikke vært behov for adopsjon. Vi er ikke i en ideell verden (og har aldri vært der), men når det først er slik at det finnes barn som av ulike årsaker (forskjellige, ofte sammensatte sådanne) trenger nye foreldre, er det godt at en så permanent og trygg løsning som adopsjon finnes. Men jeg er helt enig i at det burde være krav om at ventende
foreldre virkelig satte seg inn i dette. Jeg synes det burde være obligatoriske adopsjonsforberedende kurs for alle som ønsker å adoptere. Og at det burde vært satt av ressurser for såkalt PAS (post-adoption services) med rådgivning og oppfølging for familier som er kommet hjem. Adopsjonsforeningene tilbyr dette, men det burde vært formalisert. Det er altfor lite kunnskap om dette hos helsestasjoner, barnehager, skoler - ja, selv i barnevernet kan man risikere å møte manglende forståelse.
Jeg synes slett ikke det er noe galt i å snakke om ønskebarn og hvor glad man som adoptivforeldre er for endelig å ha fått barnet sitt, det er både fint og nødvendig. Vi gjør det mye, og foreldrene mine gjorde det med meg. Jeg elsker fremdeles å høre historien om da de hentet meg, selv om jeg er voksen og mor til to.
Men vi må også klare å romme følelsene av sorg og tap som har gått forut for ønskebarnhendelsen. Her har barn veldig forskjellige behov, og det kan nok være en krevende øvelse. Allikevel (og kanskje nettopp derfor) må vi anstrenge oss for å gjøre den øvelsen.
Tack för ett mkt bra inlägg! Jag fick tips om det via min egen blogg och undrar nu om jag kan få referera till det i mitt nästa inlägg? Vi står på gränsen mot att få vårt barnbesked från just Sydafrika och givetvis blir då allt det här kring Carola och Zoe lite extra intressant.
I Sverige har vi en obligatorisk föräldrautbildning där deltagarna får reflektera mycket kring anknytning, traumat som kan bli för barnet osv men det är nog väldigt olika hur man tar till sig innehållet och också hur man väljer att fortsätta ta till sig och bearbeta info ;-).
Ha en fin söndag!
Emilie och Anders:
Ja, både Sverige og Danmark opererer med obligatorisk foreldrekurs, det er bare i Norge det er frivillig. Riktignok er det mange som deltar på det, men det burde være obligatorisk her også. Men jeg innser at det ikke er noen garanti for at deltakerne faktisk tar til seg informasjon og i tillegg reflekterer over det de lærer og velger å praktisere kunnskapen. Dt er mulig Carola ikke tok notater underveis. ;)
Takk for hyggelig kommentar, selvfølgelig er det greit å referere til dette innlegget. Jeg blir bare glad hvis flere får med seg budskapet.
Lykke til med den siste ventetiden fram til barnebeskjed - jeg håper det går fort! :)
Hei
Husk at det er mulig du ikke kjenner alle Carolas tanker og refleksjoner rundt adopsjonen bare fordi du har lest en blogg/artikkel
hvor hun ønsker å formidle gleden ved adopsjonen.
det er farlig å tillegge folk egenskaper når man ikke kjenner dem..
Om det er slik man skal vurdere alles henteblogger er det nok få som kommer gjennom "nåløyet"...
Ellers synes jeg det er veldig flott at du har en blogg tilegnet tilknytning og alt man bør reflektere over ved en adopsjon. Masse nyttig info. Tusen takk for det.
Hej Hanne! Jag hittade din blogg på nytt efter många år, efter ett tips - jag skrev på Adoptionzone då för många år sedan (Ninette från Finland tror jag jag kallade mej). Tycker du skriver en massa intressant om adoption och trauma, men måste lite kommentera sättet som du skriver om Carola på - jag tycker du drar ganska långtgående slutsatser på en blogg plus artikel i kvällstidning. Ingen av oss vet vad som egentligen försiggår hemma hos Carola, och hon har kanske valt att ge en mer solig bild av adoption än det är på riktigt. Det vet vi inget om. Kanske hennes unge är lidande, kanske inte, men att dra slutsatser om hur hon hanterar anknytningen baserat på några soliga blogginlägg känns lite väl hårt mot en annan medmänniska känner jag. Jag själv skrev dagbok medan vi var i SA och jag hade antagligen blivit lika hårt dömd om Carola om jag hade varit en offentlig person. Inte för att vi inte tänker på det här med trauma och anknytning, men vi vill inte ställa ut våra barns trauma inför hela världen att se, och vi ville definitivt inte ge nånting annat än en positiv bild av allting på nätet medan vi skickade rapporter till Sydafrika till exempel. Såvitt jag har förstått det bloggar Carola som en privatperson, inte som en offentlig person, och jag tycker inte det alls är fel av henne att ha en helt vanlig mamamblogg i stället för att göra adoptionen till nån slags upplysningsprojekt, dvs använda sig av sitt kändisskap för att upplysa om adoption och trauma. Hon kanske har funderat en hel del om det där med gränser, vad vet jag, och kommit fram till att just den biten vill hon inte göra offentlig. Som sagt, jag vet inget om vad som händer hemma hos henne, men jag tycker inte man skall dra alltför långtgående slutsatser baserat på ett enda citat. Alla har vi väl sagt dumma saker nån gång, jag vet att jag i varje fall många gånger har sagt såna saker som kan feltolkas.
Men "keep up the good work", det var kul att hitta din blogg igen!
Hei Ninette,
Jeg husker deg godt fra zonen - så hyggelig å "se" deg igjen!
Du har selvsagt helt rett i at vi ikke vet hva som foregår hjemme hos Carola. For alt jeg vet, kan det hende hun jobber med tilknytning 24/7 innenfor husets fire vegger. Det kan også hende at hun er feilsitert i saken, noe jeg har tatt høyde for i bloggposten min.
Men jeg er ikke enig i at vi bør være særlig overbærende med henne i dette tilfellet. Snarere tvert om. Jeg ville aldri drømme om å nevne en tilfeldig privatperson på samme måte som jeg har nevnt Carola her. Men ja, nå benytter jeg anledningen til å si noe om en sak jeg synes er veldig uheldig vinklet i offentligheten. Jeg trekker ingen slutninger om hennes egnethet for øvrig.
Carola er en offentlig person, og hun blogger som offentlig person fra mama-plattformen. Hun har flere lesere enn de fleste dagsaviser har, og så vidt jeg kan se er det knyttet annonseinntekter til bloggen. Hun har dessuten valgt å ha med seg fotograf og journalist fra en av Sveriges største aviser på hentereisen. Alt i alt har hun valgt et enormt publikum for dette, og hun er en svært erfaren mediepersonlighet med rikelig tilgang på rådgivere og stab (som blant annet hjelper henne med å tvitre). Det fører med seg et særskilt ansvar.
Når det er sagt, er jeg helt enig med deg i at vi ikke kan forvente at noen, heller ikke Carola, velger å legge ut de mer problematiske sidene eller personlige betraktningene i en blogg. Man har lov til å beskytte privatlivet sitt - og man har plikt til å beskytte barnet. Jeg har også utelatt en hel masse saker både fra hentereisen og fra hjemmelivet mitt for øvrig. Noe annet ville vært uansvarlig. ;)
Takk for kommentar, kom gjerne innom igjen. Jeg håper alt er bra med deg og dine!
Hanne:
Oi, kommentaren din ble visst litt borte for meg. Beklager det! Men det jeg har svart til Ninett gjelder vel forsåvidt som et greit svar til dine innvendinger, også.
Jeg vil som sagt ikke henge ut venteblogger og henteblogger og ymse hjemmesider for adopsjon. Det er greit å være positiv. Det er sågar en skikkelig god idé. Men Carola har et stort publikum og et særskilt ansvar, synes jeg.
Takk for kommentar!
Legg inn en kommentar