Fredagsdiktet: Hvad folk må tro

Altfor mange bruker altfor mye energi på å bekymre seg over hva andre måtte mene og tenke om dem, i stedet for å konsentrere seg om hva de egentlig ønsker å gjøre selv. Det er hyggelig å ta hensyn til andre, altså. Men det er ingen grunn til å la en mer eller mindre murrende frykt for nabokjerringenes tisking og hvisking hindre deg i å ta egne valg, store som små.

Og hvis du lurer på om du tør gå egne veier, kan du mumle dette lille gruket for deg selv, som en oppmuntrende besvergelse. Det har jeg gjort mange ganger.


HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

(Piet Hein)

Så mye de skal lære

I dag innviet jeg Lillesøster i et uvurderlig stykke livsvisdom:

Ikke spis gul snø.

Det var i grevens tid. Urk.

MacBook Wheel - it's shiny!

Apple Introduces Revolutionary New Laptop With No Keyboard

Tenk, jeg visste ikke at tastatur var fullstendig overvurdert. Så gruelig kjekt med en sånn laptop, særlig når man har bruk for setninger som "The aardvark admitted it's fault."
Hahaha, elsker The Onion!

Pizza pizza promp

Er det andre som har stusset litt over mengden fullstendig motbydelige legemiddelreklamer som oversvømmer TV-ruta for tiden? Man kan knapt skru på TV-en uten å bli bombardert med brekk-ekkel "informasjon" om neglesopp og diaré, utflod og luft i magen.
Og alt serveres med en sånn fløyelsvennlig stemme som sier kloke og følsomme ting som "Når du får diaré har du et valg....." og "luft i magen er pinlig".
Og er ikke vagitorie et av verdens ekleste ord, så vet ikke jeg!
I løpet av et helt alminnelig TV3-program ser det omtrent sånn ut:

ferdigpizza
utflod
ferdigpizza
diaré
hårfargemiddel
neglsopp
ferdigpizza
promp


Tenk hvordan en sånn finurlig blanding av propaganda kan fikle med sjelefreden til skjøre og mottakelige sjeler, da!
"Åh, fikk så uforklarlig lyst på pizza og vagitorier!"
"Skal jeg spise eller prompe nå?"

Om ikke annet er det en effektiv metode for å få slutt på uvanen med å spise foran TV-en. Ferdigpizza included.

Fredagsdiktet: Når de sover

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

Rolf Jacobsen

Hva kom først, ballen eller egget?

Hahaha! Det er kontraband.com som setter begrepene på plass.

Er det verre å rope rasist enn å være rasist?

Du sitter i et venterom, og noen kommer med en rasistisk kommentar om en svart mann som nettopp forlot rommet.
Hvordan reagerer du?

Tenk deg godt om før du svarer, for det er mulig at svaret ditt ikke helt stemmer overens med hvordan du ville handlet i en reell situasjon.
Se bare her:

Most people say they would feel upset and take action, but researchers at York University who put student volunteers in a similar situation found many reacted with indifference, even when the slur was as offensive as “clumsy nigger.”

Many of the students reported feeling little emotional distress after hearing a white man say something denigrating about a black man who had bumped him on his way out of the room. Minutes later, they were asked to choose a partner for a word comprehension test. The majority - 63 per cent - chose the racist white guy.

The results help explain why racism persists in our politically correct age, says York University psychologist Kerry Kawakami, the lead author of a paper published in today’s edition of the journal Science.

People imagine they would be angry and punish a racist, she says, but in reality their response is far more muted.

Dette er hentet fra Anti-Racist Parent, en amerikansk blogg for foreldre som ønsker å oppdra barn med en anti-rasistisk innstilling (men man trenger slett ikke ha barn for å ha interesse av å lese den).
Jeg leser den jevnlig. Og i dag ble jeg nysgjerrig på en bloggpost med tittelen "Is it worse to call someone a racist or to be one?".

Nå kan man jo med rette innvende at det er mange forskjeller mellom Norge og USA (eller Canada, hvor den nevnte undersøkelsen ble utført), men jeg ljuger vel ikke hvis jeg påstår at begreper som rasist og politisk korrekt slynges mellom skyttergravene her på berget også. Da er det fint å finne blogger og nettsteder som prøver å ta et skritt ut av de nevnte skyttergravene for å betrakte mekanismene og beveggrunnene som ligger bak.
Uansett er det interessant å se på hvordan debatten om rasisme, fordommer og farge foregår der borte i det landet som vi er så veldig glade i å både elske og hate, og som påvirker oss alle, uansett hva vi måtte mene om det.
Ja, jeg snakker om landet som nettopp har fått sin første svarte president (og jada, når vi først nevner det, kan jeg like gjerne gå hele veien og tilstå at jeg både hadde tårer i øynene og gåsehud på beina da jeg så TV-sendingen i dag. Men det var en digresjon).

Tibake til rasisme-kortet:

Are all charges of racism justified? Of course not.
But those who pretend that a handful of race-baiters are more a detriment to society than actual racism are like those who focus on rare cases of false rape accusations rather than the fact that 17.7 million American women have been sexually assaulted in their lifetime.
They are looking to salve their egos and avoid a difficult conversation that may reveal something ugly inside.

Det er to ting spesielt som gjør meg litt matt og tidvis motløs i den hjemlige rasismedebatten.
Den ene finnes gjerne på den siden som ofte får rasmisme-beskyldninger rettet mot seg, mens den andre trives best hos dem som gjerne deler ut rasisme-beskyldningene (og vips, der kategoriserte jeg sannelig folk i en fei selv. Så fort gjort er det, altså).

Den ene tingen er altså er når folk triumferende trekker selveste esset ut av ermet, det som virkelig skal nøytralisere hele problematikken om at det fins rasistiske holdninger blant hvite nordmenn: "Utlendinger er også rasister", sier de triumferende. "De liker oss ikke".
Og da er det liksom greit, da. For da er vi like gode. Eller dårlige. Uansett er det i hvert fall ikke snakk om urettferdighet. Og dermed trenger vi ikke grave noe dypere i materien.

Den andre tingen er folk som uten å blunke påstår at de er helt fordomsfrie.
De eier rett og slett ingen forutinntatte meninger, holdninger eller følelser overfor noen som helst form for grupper, de. Åpne og rene som blankskurte lerreter, er de.
Det er skikkelig skummelt med de selverklært fordomfrie. For der kan fordommene virkelig få godgjøre seg i skyggen av den lysende selvtilfredsheten.
Det er sunt å møte seg selv i døra av og til. Kjenne litt på fordommene sine. Ta dem fram og se om de sprekker i sola.

Sadly, even people of color in this society are biased against people of color. But our society wants to believe that prejudice is rare and that persons that harbor racial prejudice are one-dimensional villains.
It is no wonder that merely suggesting someone’s views might be racist results in unproductive defensiveness.
(...)
Talk about race and be open about your feelings. Being challenged about your prejudices—if you are challenged–is not the worst thing that can happen.

Jeg tror ikke jeg vil konkludere noe særlig her, jeg. Men les gjerne hele bloggposten jeg siterte fra.
Kanskje du får lyst til å lese flere.
Kanskje kan vi trekke pusten dypt og ha en aldri liten vårrengjøring for fordommene våre. Kanskje sprekker de i sola. Kanskje blir vi bedre kjent med oss selv.
Kanskje jeg er i overkant svulstig nå.
Men det er lov å håpe.