Fredagsdiktet: Enkla ting

Den finlandssvenske forfatteren Solveig von Schoultz (1907-1996) var en god venn av vår Halldis Moren Vesaas. De er født samme året, og døde med bare ett års mellomrom. Diktet "Enkla ting", som er fredagsdiktet i dag, skrev von Schoultz rett etter andre verdenskrig. Det er nok ikke tilfeldig at hun priser de enkle, trygge tingene.

ENKLA TING

Vad enkla ting är underbara.
Min bädd. När mina lemmar går
till lång sval vil och min rygg
sträcks ut och vet: den unnas vara
ännu en natt trött, tung och trygg,
vem är jag at jag detta får.

Vad enkla ting är underbara.
Mitt bröd. På nytt och om igen
sluter jag handen om dig, bröd,
din mørka innerlighet. Spara
ditt leende, trofasta vän,
in i min allra sista nöd.

Vad enkla ting är underbara.
Min eld. Där den slår upp sin ring
av lugna flammor vid mitt läger
så vet jag att ett hem jag äger,
ett hem, närmare mig än fara.
O natt och ro. O enkla ting.

Solveig von Schoultz

Om å være et anstendig menneske

Noen fordeler skal man ha av ikke å få sove. Og ikke før har jeg snufset og hulket over Sean Penns nydelige Oscar-takketale for n-te gang, så snubler jeg over en blogger kalt psykolade. Hun har mange fine poster. I en av dem fant jeg denne filmsnutten. Og blir du ikke rørt (og opprørt) av denne, har du et hjerte av rustfritt stål og sannsynligvis ingen mulighet til å finne kjærlighet selv.

Rett og forbanna slett. Hrmpf.

Har du gjort noe skummelt i dag?

Don't feel guilty if you don't know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn't know at 22 what they wanted to do with their lives. Some of the most interesting 40-year-olds I know still don't.

Spør et hvilket som helst voksent menneske om hvordan de endte opp med å gjøre akkurat det de gjør, og påfallende mange vil si at det skyldtes en tilfeldighet eller et sammentreff. Svært få av oss legger opp en detaljert plan når vi er tenåringer og følger den fram til pensjonistalder. Heldigvis.

Selv hadde jeg aldri noen helt klar plan. Etter videregående dro jeg ett år til Frankrike og bodde tre år i Bergen, hvor jeg studerte og drev med både dette og hint. De store avgjørelsene satt løst.
Så fant jeg ut at jeg ville bli fagoversetter i fransk.
Hah, en plan!
Jeg hadde finfine poengsummer og var trygg på å komme inn på utdanningen ved Høgskolen i Agder. Jeg hadde sågar fikset meg hybel i Kristiansand. Men inntakskontoret klarte å rote bort ett av vitnemålene mine, og dermed ble jeg registrert med imponerende null poeng. Pilutta meg og null studieplass. Naturligvis bestemte jeg meg for å klage.

Men samtidig dumpet det ned et brev fra Høgskulen i Volda, hvor jeg hadde fått plass på journalistikk. Jeg tror det tok en halv dag før jeg bestemte meg for å vende nesa vestover i stedet for sørover. Det var en herlig og kilende følelse: Kaste alle kortene og stokke på nytt. Weee!

Men når man så er ferdig utdannet og smått om senn får kloret til seg en fast jobb, skjer det ting. Kanskje pådrar man seg lån og barn og denslags greier, og plutselig virker det uoverstigelig skummelt å bytte jobb, enn si bransje. Man blir rett og slett litt trygghetsnarkoman.
Det hendte meg (en sann historie fra virkeligheten). Jeg klamret meg til kjente størrelser og våget egentlig mindre og mindre. Et behagelig og bedagelig liv, uten de store kurvene.

Do one thing every day that scares you.

For nesten fem år siden skulle det for alvor spares på arbeidsplassen min. Ledelsen tilbød sluttpakker til de ansatte. Jeg var livredd. Og søkte om sluttpakke. Det var helt jævlig.
Men så skjedde det noe merkelig: Det begynte å kile i magen.
Alt det skumle og utrygge gjorde at jeg begynte å våge ting igjen.

Jeg gjorde bittesmå ting som skremte meg, nesten hele tiden. Jeg opprettet et enkeltpersonforetak og ble frilanser. Jeg fikk gjøre interessante reportasjer. Jeg var på oljeplattform (og oppdaget dermed at jeg slett ikke har helikopterskrekk, selv om jeg har flyskrekk), og jeg travet rekker opp og ned på interiørmesser. Jeg påtok meg noen konferansieroppdrag som gjorde meg kvalm av angst på forhånd og svimmel av glede i etterkant, og så var jeg visst også babysanginstruktør. Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid, og plutselig TV-kranglet jeg med Tore Strømøy i beste sendetid. Det ene tok det andre. Ikke aner jeg hvordan det skjedde. Men det var frydefullt deilig å gjøre så mye forskjellig.
Jeg følte meg rett og slett veldig heldig.

Og så snublet jeg inn på videregående skole for å undervise. Først på timebasis litt sånn fra og til, og siden august i et (nesten) hundreprosent-vikariat med kontaktlærerfunksjon. Snakker om stupbratt læringskurve. Nå nærmer vikariatet seg slutten, og jeg vet ikke hvor mye jobb det er til meg videre.
Det kan være skummelt (jeg har ikke jobb!). Men det kan også være spennende. Uansett er det liten vits i å bekymre seg før man vet hva man har å bekymre seg over.

Don't worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum.
The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.

Så nå har jeg søkt om studieplass igjen - skarve fjorten år siden forrige gang jeg søkte (åh inn i granskauen, det var lenger siden enn jeg trodde!). Deltidsstudium, riktignok. Økonomien tillater ikke noe så råflott som heltidsstudier. Men hvis jeg har lyst til å jobbe som lærer på videregående, kan det være greit å ha denne pedagogikken på plass. Og akkurat nå er det akkurat det jeg vil.

Det er skumle tider.
Iiiiihhhh!
La oss høre hva selveste Ibsen har å si om saken:

Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig å fare!

Noen gjør noe gøy på internettet

...og jeg vil være med!



På den eminente bloggen til Kristin fant jeg en kjempemorsom, liten sak.
Den går enkelt og greit ut på følgende:

1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt. http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random

2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på "Random quotations" er tittelen på bandets første album.
http://www.quotationspage.com/random.php3

3. Det tredje bildet på flickr's "explore last seven days" er albumcoveret deres, uansett hva det forestiller.
http://www.flickr.com/explore/interesting/7days

4. Bruk Photoshop eller lignende for å sette det sammen.

Jepp, som sagt, så gjort. Det viser seg at bandet mitt åpenbart gir ut en slags fransk elektronika, noe jeg ikke har all verdens befatning med sånn ellers. Men der har du internett - alltid til tjeneste for å utvide ens horisont. Så får det heller være at jeg sannsynligvis aldri ville kjøpt denne plata. Men tittelen er i det minste ganske kul, eller hva?

Fredagsdiktet: Hentet

Noen dikt er breddfulle av trøst og fine ting. Som ukas fredagsdikt av Johann Grip. Han tar en hverdagslig situasjon og løfter den så å si inn i evigheten - på en måte som gjør at man en stakket stund klarer å stirre sin egen dødsangst i hvitøyet og føle seg tryggere. Tenk, så fint om det virkelig er sånn å "bli henta".


HENTET

Barn

har en egen måte

å bruke språket på.

I barnehagen der

sønnen min går,

blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper

de, når for eksempel Sunniva

blir hentet, og Sunniva

slipper det hun har i hendene

løper hvinende

nedover skråningen

rett

i armene på den

som står ved porten

og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang

får øye på

at noen står i porten

og skal hente meg

da håper jeg

at det vil skje

nøyaktig slik

(Johann Grip, Enkle dikt, 2003)

Skip o'hoy, kamerater

I morgen er det karneval i barnehagen. Jeg spurte Lillesøster hva hun ville kle seg ut som. Hun tenkte seg om en stund, før hun erklærte (med finfint trykk på første stavelse):

- Jeg vil være KAMMERAT!

Vi har en stor utkledningskiste i gangen som er full av kostymer, parykker, gamle klær og andre morosaker. Men jeg er litt usikker på kamerat-dresscoden for tiden, så jeg prøvde å spørre meg fram til hva slags kostymeeffekter hun så for seg.
Og etter en stund viste det seg at det kameraten lignet mistenkelig mye på en pirat.
Heldigvis har vi pirat-ting i kista. Vi prøvde det på i kveld, og Lillesøster var storfornøyd.

Mas, mas, mas

Er jeg storforlangende og kjip som forventer å slippe halvannen time med stortutende unger og storkjeftende foreldre når jeg går på kino?
Hvis ja: Når endret vi reglene for hva som er grei oppførsel? Her har jeg muligens sovet i timen.



Det er vinterferie og jeg driver stort sett med kjedelige (men akk, så sårt tiltrengte) rydde- og renoveringsaktiviteter i heimen. Men noe kos må man unne seg, så i dag dro Storebror og jeg på kino for å se Bolt (7-årsgrense). Allerede under forfilmen gikk det over styr for en av småtassene i salen, som ulte som en tåkelur i samfulle ti minutter før han ble geleidet ut av en svett voksen.

Det var stille i salen i temmelig nøyaktig tre minutter, før det brygget opp til storm et par seterader bak oss. Der satt ei mor med to gutter, og disse småkarene hadde slett ingen planer om sitte i ro. Det var konstant masing og jamring, og da mora prøvde å holde den ene fast på fanget, tilta det fullstendig for ham. På det tidspunktet var jeg litt usikker på hva som var mest irriterende, guttens skrik eller mors konstante og ikke spesielt lavmælte gneldring. Til slutt forlot de salen - og kom tilbake like etter.
Dette scenariet, komplett med uling, kjefting og farting fram og tilbake, gjentok seg tre ganger i løpet av filmen.
Mot slutten begynte et par av ungene foran i salen åpenbart å få maur i rompa, og moret seg med å løpe fram og tilbake, fram og tilbake.
Samlet utgjorde det en finfin surroundopplevelse av støy og distraksjon.

For all del, jeg er glad i barn, jeg har vært barn selv, og jeg har to eksemplarer av sorten. Ungene mine er som regel milelangt fra musestille englebarn - og takk og pris for det. Men da må jeg som forelder ha vett på å ta affære når de lager sirkus på steder hvor sirkus ikke er ønskelig.
På knøttekino er kanskje lista lavere for kaos og barneglam.
Men filmen i dag hadde aldersgrense 7 år og en slags handling og dialog det var greit å få med seg.
Hvis barnet ditt ikke klarer å sitte gjennom halvannen time med film uten å springe og rope, er barnet sannsynligvis for ungt å gå på kino. Det er ikke noe mål i seg selv å innvie dem i kinomagien så tidlig som mulig. Noen ting er det greit å vente litt med, så setter de til gjengjeld skikkelig pris på opplevelsen.
Og skulle du ryke på en vurderingssmell i forhold til alder og egnethet, så ha nå endelig vett til å ta med det stakkars, skrikende barnet ditt ut derfra.
Det er ikke barnets ansvar, det er ditt, som forelder.
Kanskje du synes det er surt å sløse bort en liten formue på kinobilletter, men det synes jaggu vi andre også.

Det er ikke bare mulig, men overveiende sannsynlig, at det singler grundig i glasshus mens jeg skriver dette.
For jeg har da vitterlig hatt med mine egne unger både på jobb og på møter, og sånt er garantert til stor irritasjon for mange. For ikke å snakke om støynivået vi kan opparbeide oss når Lillesøster går trassbananas i butikken.
Men jeg fjerner dem fra åstedet når de bråker.
Jeg har i hvert fall tilbragt mye tid i korridorer og entreer og ute på gårdsplasser med bråkete barn, mens vi gikk glipp av et eller annet innendørs.
Men nå blir jeg altså litt i stuss på hvor grensene går for akseptabel barnestøy rundt omkring. Det må da være mulig å bli enig om et slags minste felles multiplum?