Da bestefar døde for mange år siden, arvet mamma losjeringen hans (red.anm, altså ringen fra losjen. Jeg innser at ordet losjeringen åpner for flere tolkninger). Ringen bruker hun fremdeles. Etter hvert viser det seg at hun tydeligvis har arvet hendene hans også. Av og til skvetter hun når hun ser ned på hånda som har ringen på seg – det er jo ikke hennes hånd, men hånda til faren hennes som ligger der!
Det er litt rart og veldig fint, og i en diktsamling av Hilchen Sommerschild fant jeg et dikt som handler om noe av det samme.
HANSKEN
Hva er det for en fremmed hånd
som ligger her i fanget mitt
med skrukkehud og årer?
Det er jo mammas gamle hånd
som leier aller trette barn
og tørker unge tårer
Nei hun er død
ja hun er død
Det er min egen hånd som nå
har gammel hanske på
men myke varme hender
som stryker barnekinn
er evig gjemt i hansken
i mammas
og i min
(Hilchen Sommerschild)
fredag 25. juni 2010
onsdag 23. juni 2010
tirsdag 22. juni 2010
Skummel papirteknologi
I dag skal jeg dele en snedig petit som jeg falt pladask for. Ikke bare er den velskrevet og morsom, den gir også et utmerket bilde av hvordan de digitalt innfødte ungdommene ser på dette med nett vs papir.
Den 19 år gamle skribenten er en av de tidligere tekstelevene mine. Hun gikk ut av videregående skole i forrige uke (og jeg håper ikke jeg avslører for mye om henne når jeg sier at det var med et vitnemål man sjelden ser maken til).
Heldigvis ga hun meg lov til å legge ut teksten her på bloggen min. Den har også stått på trykk i RB. Hvis du vil lese mer om og av Margrethe, kan du besøke nettsiden hennes her, eller skolebloggen hennes her.
Skummel papirteknologi
av Margrethe Miljeteig
Man snakker så mye om usikkerheten ved å sende personlige opplysninger over nett i dag. Men mens jeg studerer den skrøpelige konvolutten jeg holder i hånden, som skal beskytte alle mine personopplysninger, må jeg innrømme at jeg er mer redd for postmannen.
En undersøkelse fra TNS-Gallup viser at 200 000 nordmenn har blitt utsatt for ID-tyveri, og kriminaliteten er en av de mest økende.
Ikke bare synes jeg det er skummelt å sende frikortet mitt i posten. Hele prosessen er rett og slett tidkrevende og tungvinn. Jeg er et av de «digitale dyr» som er vant til at det tar toppen to minutter å sende en mail, og tre minutter å få svar.
Det første som slår meg, er formatet. Brevet passer ikke inn i konvolutten. Hvorfor er de ikke kompatible? Jeg bretter brevet et par ganger, reformaterer, dytter og skviser.
Surmulende tar jeg opp konvolutten, og blir overrasket over hvor tynn den er. Jeg studerer den nøye.
Jeg kjenner på den. Jeg snur og vrir på den. Jeg titter oppi, i håp om å i det minste finne en ørliten brannmur. Men nei. Inni er det til min store skuffelse bare papir.
Er det sant? Ingen passordbeskyttelse, brannmur eller kryptert sending. Hvem som helst kan ta brevet og kose seg med ID-en min. Du trenger ikke engang hacke deg inn for å få mine personlige opplysninger. Å lage utspekulerte virus eller tappe dataen min for informasjon blir overflødig.
Så var det dette med å lukke konvolutten. Jeg har sett på film at man skal fukte lokket med tungen slik at det fester seg. I tilfelle alle mine personlige opplysninger ikke var nok til å stjele ID'en min, gir jeg tyven likeså gjerne DNAet mitt og fingeravtrykkene mine også.
Jeg tar meg selv i å lete etter emne- og adressefeltet, før jeg skrur på pennen og køler ned en adresse, midt på konvolutten. For jeg har ikke helt glemt hvordan man skriver med penn.
Fortsatt er det noe som mangler. Det aner meg at oppgaven skal bli enda mer komplisert, og det går opp for meg at frimerker ikke bare er en hobby for folk som er interessert i historie. Jeg trodde alle slike lapper befant seg i støvete albumer blant samlere med store forstørrelsesglass og pinsett, men jeg klarer til slutt å spore opp ett. Flere kroner skal jeg betale for mange dagers forsinkelse.
Og når jeg endelig er ferdig med brevet, og forhåpentligvis har puttet det i riktig postkasse, slår det meg at jeg ikke har noen backup av den lille papirbiten som kalles frikort. Og jeg blir bare tildelt én slik liten verdifull lapp i året. Nå er det bare å vente noen dager, til postmannen har tatt med seg brevet mitt, og forhåpentligvis ikke mister det på veien. Jeg må bare krysse fingrene for at ingen skal fatte interesse for akkurat mitt brev.
Kanskje er jeg paranoid, men det er skummelt å bruke systemer man ikke er vant med. Dersom jeg var vant til å gi fra meg opplysninger på små papirlapper, overført via en tilfeldig postmann med ukjent rulleblad, ville det kanskje ikke vært så skremmende.
I den nervepirrende ventetiden bestemmer jeg meg for at neste gang er det kanskje lettere å kjøre bort med brevet selv.
Den 19 år gamle skribenten er en av de tidligere tekstelevene mine. Hun gikk ut av videregående skole i forrige uke (og jeg håper ikke jeg avslører for mye om henne når jeg sier at det var med et vitnemål man sjelden ser maken til).
Heldigvis ga hun meg lov til å legge ut teksten her på bloggen min. Den har også stått på trykk i RB. Hvis du vil lese mer om og av Margrethe, kan du besøke nettsiden hennes her, eller skolebloggen hennes her.
Skummel papirteknologi
av Margrethe Miljeteig
Man snakker så mye om usikkerheten ved å sende personlige opplysninger over nett i dag. Men mens jeg studerer den skrøpelige konvolutten jeg holder i hånden, som skal beskytte alle mine personopplysninger, må jeg innrømme at jeg er mer redd for postmannen.
En undersøkelse fra TNS-Gallup viser at 200 000 nordmenn har blitt utsatt for ID-tyveri, og kriminaliteten er en av de mest økende.
Ikke bare synes jeg det er skummelt å sende frikortet mitt i posten. Hele prosessen er rett og slett tidkrevende og tungvinn. Jeg er et av de «digitale dyr» som er vant til at det tar toppen to minutter å sende en mail, og tre minutter å få svar.
Det første som slår meg, er formatet. Brevet passer ikke inn i konvolutten. Hvorfor er de ikke kompatible? Jeg bretter brevet et par ganger, reformaterer, dytter og skviser.
Surmulende tar jeg opp konvolutten, og blir overrasket over hvor tynn den er. Jeg studerer den nøye.
Jeg kjenner på den. Jeg snur og vrir på den. Jeg titter oppi, i håp om å i det minste finne en ørliten brannmur. Men nei. Inni er det til min store skuffelse bare papir.
Er det sant? Ingen passordbeskyttelse, brannmur eller kryptert sending. Hvem som helst kan ta brevet og kose seg med ID-en min. Du trenger ikke engang hacke deg inn for å få mine personlige opplysninger. Å lage utspekulerte virus eller tappe dataen min for informasjon blir overflødig.
Så var det dette med å lukke konvolutten. Jeg har sett på film at man skal fukte lokket med tungen slik at det fester seg. I tilfelle alle mine personlige opplysninger ikke var nok til å stjele ID'en min, gir jeg tyven likeså gjerne DNAet mitt og fingeravtrykkene mine også.
Jeg tar meg selv i å lete etter emne- og adressefeltet, før jeg skrur på pennen og køler ned en adresse, midt på konvolutten. For jeg har ikke helt glemt hvordan man skriver med penn.
Fortsatt er det noe som mangler. Det aner meg at oppgaven skal bli enda mer komplisert, og det går opp for meg at frimerker ikke bare er en hobby for folk som er interessert i historie. Jeg trodde alle slike lapper befant seg i støvete albumer blant samlere med store forstørrelsesglass og pinsett, men jeg klarer til slutt å spore opp ett. Flere kroner skal jeg betale for mange dagers forsinkelse.
Og når jeg endelig er ferdig med brevet, og forhåpentligvis har puttet det i riktig postkasse, slår det meg at jeg ikke har noen backup av den lille papirbiten som kalles frikort. Og jeg blir bare tildelt én slik liten verdifull lapp i året. Nå er det bare å vente noen dager, til postmannen har tatt med seg brevet mitt, og forhåpentligvis ikke mister det på veien. Jeg må bare krysse fingrene for at ingen skal fatte interesse for akkurat mitt brev.
Kanskje er jeg paranoid, men det er skummelt å bruke systemer man ikke er vant med. Dersom jeg var vant til å gi fra meg opplysninger på små papirlapper, overført via en tilfeldig postmann med ukjent rulleblad, ville det kanskje ikke vært så skremmende.
I den nervepirrende ventetiden bestemmer jeg meg for at neste gang er det kanskje lettere å kjøre bort med brevet selv.
mandag 21. juni 2010
Hvis skoen passer
I dag lurer jeg på:
Men hvor lenge var frøkna i skoparadis? I dag ankom jeg til barnehagen, svett og sliten etter en lang planleggingsdag og en påfølgende (relativt) hurtig sykkeltur, bare for å finne den unge damen barbeint og tilfreds.
– Men Lillesøster, hvor er skoene dine? sa jeg med en viss oppgitthet (hun har forlagt sko før, for å si det sånn).
– Jeg gravde dem ned, svarte hun kontant, og med en hårreisende mangel på anger eller skam.
– Atdetvar? Hvor gravde du dem ned, da?
– I den stooore sandkassa ute. Og nå er de borte, konkluderte hun enkelt.
Det hadde hun sandelig (ahahaHA – ordspill!) rett i.
For mamma grov, og Lillesøster grov, og barnehageansatte grov, og nabokusinebestevenninne grov, og enball og toball og gubben og gamla satt og grov, men ingen fant noen sandaler.
Da vi hadde holdt på i samfulle førti minutter nærmet det seg stengetid og jeg nærmet meg bristepunktet. Jeg kastet inn spaden og forbannet Kaptein Sabeltann og alle hans medpirater som har overbevist flere generasjoner om at det er lurt å grave ned ting i sand. Og mumlet altså noen eder på kjøpet om at skulle det være på den måten, kunne jentungen like gjerne gå barbeint eller med gummistøvler i solsteika - for ikke pokker om det kjøpes inn nye sandaler.
Dette med sko er nemlig en øm tå (ahahaHA - ordspill igjen!) for oss. Man er jo vant til at småbarn forbruker sko med en viss hastighet, ettersom de små føttene deres vokser urimelig raskt og man attpåtil må påregne en viss slitasje av den evinnelige løpingen og trampingen de driver med. Men Lillesøster er jaggu i en klasse for seg. Hun slenger fra seg sko hvorsomhelst og nårsomhelst, og sånt blir det jo en del svinn av. I tillegg er hun en skosabotør av ypperste klasse.
La meg gi et eksempel (helt tilfeldig valgt):
Til 17.mai kjøpte vi splitternye, hvite pensko til juksebunaden hennes. Hvite, med tanke på at de kunne brukes til ymse sommerkjoler senere også (jepp, vi er åpenbart litt tungnemme).
Hun fikk altså på seg et par rene, uberørte sko om morgenen 17.mai. Da hun skulle legge seg om kvelden så de slik ut:
Exhibit A.
Exhibit B (eller heter det exhibit A.2, kanskje).
Skjønner du nå, kjære leser, hva vi har å slite (ahahaHA - nok et ordspill) med?
Jeg prøvde forresten å spørre Lillesøster hvorfor hun gravde ned skoene sine, med det kom ikke noen vettug eller kreativ forklaring. I hennes tilfelle er forklaringen "fordi jeg kan" eller "for å se hva som skjer".
Nysgjerrighet, altså.
Stimulerende for kidsa, til tider svært utmattende for foreldrene.
P.S.
Før noen prøver å skåre dårlige poenger om kvinner og forbruk av sko: Denne bloggposten er skrevet av damen som har Norges minste og kleineste skosamling – det har jeg opplest og vedtatt fra sikre kilder.
- Hva barnehageansatte tenker om foreldre som står og graver manisk og småbannende i sandkassa mens de hveser til ungene sine at de like gjerne kan gå barbeinte resten av sommeren, eller med gummistøvler til sommerkjolen, sådetså og nåkanduhadetsågodt!
- Hvor dyp ei sånn sandkasse egentlig kan være, og om det noensinne har hendt at unger har forsvunnet nedi der.
Men hvor lenge var frøkna i skoparadis? I dag ankom jeg til barnehagen, svett og sliten etter en lang planleggingsdag og en påfølgende (relativt) hurtig sykkeltur, bare for å finne den unge damen barbeint og tilfreds.
– Men Lillesøster, hvor er skoene dine? sa jeg med en viss oppgitthet (hun har forlagt sko før, for å si det sånn).
– Jeg gravde dem ned, svarte hun kontant, og med en hårreisende mangel på anger eller skam.
– Atdetvar? Hvor gravde du dem ned, da?
– I den stooore sandkassa ute. Og nå er de borte, konkluderte hun enkelt.
Det hadde hun sandelig (ahahaHA – ordspill!) rett i.
For mamma grov, og Lillesøster grov, og barnehageansatte grov, og nabokusinebestevenninne grov, og enball og toball og gubben og gamla satt og grov, men ingen fant noen sandaler.
Da vi hadde holdt på i samfulle førti minutter nærmet det seg stengetid og jeg nærmet meg bristepunktet. Jeg kastet inn spaden og forbannet Kaptein Sabeltann og alle hans medpirater som har overbevist flere generasjoner om at det er lurt å grave ned ting i sand. Og mumlet altså noen eder på kjøpet om at skulle det være på den måten, kunne jentungen like gjerne gå barbeint eller med gummistøvler i solsteika - for ikke pokker om det kjøpes inn nye sandaler.
Dette med sko er nemlig en øm tå (ahahaHA - ordspill igjen!) for oss. Man er jo vant til at småbarn forbruker sko med en viss hastighet, ettersom de små føttene deres vokser urimelig raskt og man attpåtil må påregne en viss slitasje av den evinnelige løpingen og trampingen de driver med. Men Lillesøster er jaggu i en klasse for seg. Hun slenger fra seg sko hvorsomhelst og nårsomhelst, og sånt blir det jo en del svinn av. I tillegg er hun en skosabotør av ypperste klasse.
La meg gi et eksempel (helt tilfeldig valgt):
Til 17.mai kjøpte vi splitternye, hvite pensko til juksebunaden hennes. Hvite, med tanke på at de kunne brukes til ymse sommerkjoler senere også (jepp, vi er åpenbart litt tungnemme).
Hun fikk altså på seg et par rene, uberørte sko om morgenen 17.mai. Da hun skulle legge seg om kvelden så de slik ut:
Exhibit A.
Exhibit B (eller heter det exhibit A.2, kanskje).
Skjønner du nå, kjære leser, hva vi har å slite (ahahaHA - nok et ordspill) med?
Jeg prøvde forresten å spørre Lillesøster hvorfor hun gravde ned skoene sine, med det kom ikke noen vettug eller kreativ forklaring. I hennes tilfelle er forklaringen "fordi jeg kan" eller "for å se hva som skjer".
Nysgjerrighet, altså.
Stimulerende for kidsa, til tider svært utmattende for foreldrene.
P.S.
Før noen prøver å skåre dårlige poenger om kvinner og forbruk av sko: Denne bloggposten er skrevet av damen som har Norges minste og kleineste skosamling – det har jeg opplest og vedtatt fra sikre kilder.
fredag 18. juni 2010
Fredagsdiktet: Bakom svingen
I går kveld tok vi farvel med tredjeklassingene våre. Nå skal de videre.
Noen skal på folkehøyskoler, universiteter og høyskoler. Andre skal jobbe neste år, og atter andre skal reise rundt. De blir spredd for alle vinder. Oslo, Bergen, Trondheim, London. Nordhordland, Madagaskar, Mexico og Moss.
De er på Facebook og Twitter, de mailer, chatter og blogger. Det øker sannsynligheten for at de skal klare å holde kontakt med hverandre, og det gjør at en stakkars lærer også får sjansen til å luske litt på hvordan det går. Takk og pris for det.
Allikevel er det unektelig slutten på en epoke for dem, og en stor overgang. Men i går var det ikke triste takter, i går var det høytid, pynt og festtaler i skolens aula og deretter dro både klassen "vår" og lærerne på et av byens utesteder, hvor kontaktlæreren hadde reservert et eget rom. Der var stemningen upåklagelig og oppstemt, nærmest til det frenetiske. Det var så mye som skulle sies og gjøres før det hele tok slutt.
– Dette er jo egentlig litt trist, men jeg har ikke tid til å være lei meg akkurat nå, for vi har det så fint, sa en av dem utpå kvelden. Og finere skal de sannsynligvis få det. Finere, tøffere, morsommere og mer utfordrende. Nå begynner Resten av Livet.
De kommer til å savne hverandre. Jeg kommer til å savne dem.
Lykke på reisen, 3kmab!
BAKOM SVINGEN
Framma deg ligg vegen.
Ser du svingen der?
Når du når dit, ska du
itte sjå meg mer.
Kanskje vil du snu deg.
Når du kjæm forbi
står du der og lye
og høre tona mi.
Den tona blir bestandig
med deg dit du fær.
Og i den tonen høre du
dæ som itte er.
(Ove Røsbak)
Noen skal på folkehøyskoler, universiteter og høyskoler. Andre skal jobbe neste år, og atter andre skal reise rundt. De blir spredd for alle vinder. Oslo, Bergen, Trondheim, London. Nordhordland, Madagaskar, Mexico og Moss.
De er på Facebook og Twitter, de mailer, chatter og blogger. Det øker sannsynligheten for at de skal klare å holde kontakt med hverandre, og det gjør at en stakkars lærer også får sjansen til å luske litt på hvordan det går. Takk og pris for det.
Allikevel er det unektelig slutten på en epoke for dem, og en stor overgang. Men i går var det ikke triste takter, i går var det høytid, pynt og festtaler i skolens aula og deretter dro både klassen "vår" og lærerne på et av byens utesteder, hvor kontaktlæreren hadde reservert et eget rom. Der var stemningen upåklagelig og oppstemt, nærmest til det frenetiske. Det var så mye som skulle sies og gjøres før det hele tok slutt.
– Dette er jo egentlig litt trist, men jeg har ikke tid til å være lei meg akkurat nå, for vi har det så fint, sa en av dem utpå kvelden. Og finere skal de sannsynligvis få det. Finere, tøffere, morsommere og mer utfordrende. Nå begynner Resten av Livet.
De kommer til å savne hverandre. Jeg kommer til å savne dem.
Lykke på reisen, 3kmab!
BAKOM SVINGEN
Framma deg ligg vegen.
Ser du svingen der?
Når du når dit, ska du
itte sjå meg mer.
Kanskje vil du snu deg.
Når du kjæm forbi
står du der og lye
og høre tona mi.
Den tona blir bestandig
med deg dit du fær.
Og i den tonen høre du
dæ som itte er.
(Ove Røsbak)
tirsdag 15. juni 2010
Hun er fri (hun har ikke sko på)
– Iiiihhh, din dust, hyler tre bikinikledde tenåringsjenter henrykt og sprinter lattermildt over gresset med en jevnaldrende gutt på slep.
Vennegjengen sitter i en klynge på plenen og skravler mens den lille kampen pågår. I akkurat denne gjengen er to av de mange jentene iført hijab og ellers en tekkelig mengde tekstiler, til tross for solvarmen. Hijabjentene sitter avslappet bakoverlent og ler høyt. Den ene bøyer seg framover og kommer åpenbart med et godt poeng, for hun understreker det med å klaske seg jovialt på låret, og resten av gjengen hyler av latter. De har det bra, alle sammen.
Jeg ligger på friluftsbadet Nebbursvollen og nyter solvarmen og boka mi i et par timers pusterom mellom jobb og sommerfest i barnehagen. Det er bare tenåringer og lærerpakk som har tid til sånt på denne tiden av ettermiddagen. Lyden av hylende og småkranglende jenter og gutter, vannsprut og latter gjør meg glad og sommeravslappet. Dette er lyder jeg kjenner og husker. Jeg hører sommer og fellesskap.
Men når jeg myser gjennom solbrillene på de hylende hordene, begynner jeg å huske. Jeg ser på alle jentene, løpende og slentrende forbi meg.
Flotte, nydelige, vakre tenåringsjenter som drar i bikinikanten, holder en arm "tilfeldig" over magen, kaster stjålne blikk rundt seg og dekker til innbilte problemområder med håndklær, skjerf, bager og hva som ellers finnes for hånden. Den glade hylingen ligger som et tynt ferniss over følelsen av å være for mye av noe eller for lite av noe, over frykten for ikke å strekke til, frykten for å være feil på et vis. Og hendene deres, de unge, flagrende hendene deres, er overalt, prøver å avlede, dekke til, reparere noe som ikke er feil i utgangspunktet.
Sånn var det, ja.
Nå husker jeg det.
– Youth is wasted on the young, hvisker jeg for meg selv (jeg husker ikke der og da hvem som sa det, men jeg har senere googlet meg fram til at det er George Bernard Shaw). Det virker unektelig som sløsing: Så mye skjønnhet, så mange komplekser. Så liten mulighet til å nå fram til dem med et budskap om å slappe av litt.
– Slapp av litt, er nettopp det jeg vil si til dem.
– Senk skuldrene og slipp den ikke-eksisterende magen din ut. Drit i om han-med-den-blå-badebuksa liker deg eller ikke. Gjør dine egne ting. Du er fin.
Men de ville ikke hørt på meg. Klisjeer blir ikke skikkelig sanne før man har erfart dem selv.
Så jeg nøyer meg med å se på hijabjentene og bikinijentene, og tenke mitt.
Jammen er de fri, gitt. Begge grupper.
Jenter er jenter.
Selv er jeg langt over hylealder og velter meg med stor selvfølgelighet utover et badehåndkle, dobbelt så tung som dengang og fire ganger så trygg og tilfreds. Jeg tar plass.
Jeg er den ekte rebellen. Modenhet er min hijab.
Vennegjengen sitter i en klynge på plenen og skravler mens den lille kampen pågår. I akkurat denne gjengen er to av de mange jentene iført hijab og ellers en tekkelig mengde tekstiler, til tross for solvarmen. Hijabjentene sitter avslappet bakoverlent og ler høyt. Den ene bøyer seg framover og kommer åpenbart med et godt poeng, for hun understreker det med å klaske seg jovialt på låret, og resten av gjengen hyler av latter. De har det bra, alle sammen.
Jeg ligger på friluftsbadet Nebbursvollen og nyter solvarmen og boka mi i et par timers pusterom mellom jobb og sommerfest i barnehagen. Det er bare tenåringer og lærerpakk som har tid til sånt på denne tiden av ettermiddagen. Lyden av hylende og småkranglende jenter og gutter, vannsprut og latter gjør meg glad og sommeravslappet. Dette er lyder jeg kjenner og husker. Jeg hører sommer og fellesskap.
Men når jeg myser gjennom solbrillene på de hylende hordene, begynner jeg å huske. Jeg ser på alle jentene, løpende og slentrende forbi meg.
Flotte, nydelige, vakre tenåringsjenter som drar i bikinikanten, holder en arm "tilfeldig" over magen, kaster stjålne blikk rundt seg og dekker til innbilte problemområder med håndklær, skjerf, bager og hva som ellers finnes for hånden. Den glade hylingen ligger som et tynt ferniss over følelsen av å være for mye av noe eller for lite av noe, over frykten for ikke å strekke til, frykten for å være feil på et vis. Og hendene deres, de unge, flagrende hendene deres, er overalt, prøver å avlede, dekke til, reparere noe som ikke er feil i utgangspunktet.
Sånn var det, ja.
Nå husker jeg det.
– Youth is wasted on the young, hvisker jeg for meg selv (jeg husker ikke der og da hvem som sa det, men jeg har senere googlet meg fram til at det er George Bernard Shaw). Det virker unektelig som sløsing: Så mye skjønnhet, så mange komplekser. Så liten mulighet til å nå fram til dem med et budskap om å slappe av litt.
– Slapp av litt, er nettopp det jeg vil si til dem.
– Senk skuldrene og slipp den ikke-eksisterende magen din ut. Drit i om han-med-den-blå-badebuksa liker deg eller ikke. Gjør dine egne ting. Du er fin.
Men de ville ikke hørt på meg. Klisjeer blir ikke skikkelig sanne før man har erfart dem selv.
Så jeg nøyer meg med å se på hijabjentene og bikinijentene, og tenke mitt.
Jammen er de fri, gitt. Begge grupper.
Jenter er jenter.
Selv er jeg langt over hylealder og velter meg med stor selvfølgelighet utover et badehåndkle, dobbelt så tung som dengang og fire ganger så trygg og tilfreds. Jeg tar plass.
Jeg er den ekte rebellen. Modenhet er min hijab.
Wat kyk jy?
Er du interessert i afrikarelaterte temaer, men lei av å lese de vanlige bistandssakene? Da har jeg et godt bloggtips til deg. I Craftprat-bloggen skriver Kjersti om sørafrikansk populærkultur, politikk, språk og handel.
Du får greie innføringer i relativt kompliserte temaer, friske syn på hva som er galt med vår måte å tenke bistand på og litt andre perspektiver på (det sørlige) Afrika enn hva som dukker opp i mainstreampressen. Og du får underholdning attpåtil.
Du kan for eksempel lese om Die Antwoord, en musikkgruppe fra Cape Town som gir zef-kulturen et ansikt. Hva zef er for noe? Kjersti forklarer det som en slags variant av det vi på godt norsk kaller "white trash". Men både zef og Die Antwoord er interessante saker, så jeg anbefaler at du leser hele bloggposten.
For gruppa er nemlig et eneste stort performance-nummer! Og de har slått an noe så innmari!
Håhå. Det kan jeg forstå, for selv om jeg både vet at det er en performance, ikke skjønner halvparten av hva de driver med og attpåtil synes de er både litt rare og litt teite, har jeg tatt meg selv i å se på flere av videoene deres flere ganger. Og gå rundt og gnåle Wat kyk jy. For det høres så morsomt ut.
Du får greie innføringer i relativt kompliserte temaer, friske syn på hva som er galt med vår måte å tenke bistand på og litt andre perspektiver på (det sørlige) Afrika enn hva som dukker opp i mainstreampressen. Og du får underholdning attpåtil.
Du kan for eksempel lese om Die Antwoord, en musikkgruppe fra Cape Town som gir zef-kulturen et ansikt. Hva zef er for noe? Kjersti forklarer det som en slags variant av det vi på godt norsk kaller "white trash". Men både zef og Die Antwoord er interessante saker, så jeg anbefaler at du leser hele bloggposten.
For gruppa er nemlig et eneste stort performance-nummer! Og de har slått an noe så innmari!
Håhå. Det kan jeg forstå, for selv om jeg både vet at det er en performance, ikke skjønner halvparten av hva de driver med og attpåtil synes de er både litt rare og litt teite, har jeg tatt meg selv i å se på flere av videoene deres flere ganger. Og gå rundt og gnåle Wat kyk jy. For det høres så morsomt ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
