Snapshot (26): Listelykke

Etter ei snau ukes hyttemoro var Kusineklubben klar for nye eventyr: Lillesøster (7) og Nabokusina (6) ble henta av sistnevntes foreldre, og nå er de på vei til noen storartede dager med dyrepark og vannland i Kristiansand.

Lillesøster tok pakking av sekk på alvor. Skikkelig pakkeliste er viktig.

Det er så man blir rørt. Jeg innser at det kan henge sammen med at jeg er langt over middels interessert i lister selv, men allikevel, da?

Hytteliv for viderekomne

Det er elleville tilstander på den ytterste halvnøgne halv-ø for tida: Vi har fått vann! Og ikke bare i ei kran ute ved veggen. Vi har rennende varmt og kaldt vann i kjøkkenvasken. Vi har utedusj i det fri med varmt vann, så man kan vaske seg alldeles skinnende ren - og spise noen markjordbær mens balsamen virker. Og vi har fått do av den selvtømmende sorten, hvor man altså bare trykker på en knapp, og så spyler det. Alt dette virker kanskje hverdagslig og tilforlatelig for dere, men når man er vant til å bære drikkevannet opp i store, tunge dunker og grave ned dobøtter i et dypt hull baki myra, framstår dette som en ekstravaganse av en helt annen verden.

Dusje i drikkevann? Hold på meg, for en luksus! Glad, nå.

Som vanlig har jeg tjuvstarta hytteoppholdet ei snau uke før Mannen. Jeg hadde med meg Storebror, Lillesøster, Nabokusina, en storebrorkompis og Hunden. Vi har gått turer, prøvd å bade litt (kaldt!), spilt brettspill og Yatzy, bakt kanelboller, tegna, lest og lekt. Nå har storebrorkompisen dratt hjem igjen og andre venner har vært innom. Jeg fikk bonusbesøk av venninne Sissel som var lei av å gå hjemme i hagen sin og plukke snegler, og dermed fikk vi skravla oss godt og grundig gjennom noen veldig hyggelige døgn. Mannen og venninne Rikke kom på plass i går kveld.

Sommeren er med andre ord godt i rute. Yay!

Snapshot (25): Evil genius

Spektakulært regnvær som ferie-innledning er ikke noe problem, i hvert fall ikke når ferien er lang og fin. Dessuten klarer vi å underholde oss selv. Storebror (12) og jeg liker å se film sammen, og nå prøver vi å gjenskape noen klassiske scener.

Det viser seg at den mye brukte situasjonen "erkeskurk som klapper kjæledyr" fungerer atskillig bedre med katt. Lapphund blir rett og slett for jovialt. Men nå har vi i hvert fall prøvd.

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 

Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 

I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

Juni i en fei

Juni, altså. Raskeste måneden i året, riktignok i knivskarp konkurranse med desember. I mitt gamle liv, før jeg ble lærer, var juni en slaraffenmåned med lange fri-ettermiddager og få forpliktelser, bortsett fra de mange sommeravslutningene for ungene. Nå er juni høysesong: Standpunktkarakterer skal settes på alle elever, og det avholdes klasselærerråd i svimlende mengder.

Og så er det eksamensperioden, som strekker seg over nesten hele måneden. MK-elevene mine hadde tverrfaglig medieeksamen i begynnelsen av juni, alle som en. Det er en krevende eksamensform som strekker seg over tre dager, men sannelig jobba de godt og leverte flotte, solide produkter. Kanskje all gnålinga vår har hatt noe for seg?

I de andre fagene aner vi ingenting om hvem som eventuelt blir trukket ut, så for psykologiklassen min var det bare å forberede seg så godt som mulig, med repetisjon, muntlig trening og alle læringsstrategier i boka (bokstavelig talt, for psykologiboka har faktisk et helt kapittel med læringsstrategier).

Kreativt tankekart over de forskjellige retningene innen psykologi. 

I begynnelsen av forrige uke ble hele ni av dem trukket ut til muntlig eksamen, og jeg var så spent! Det er nervepirrende greier for eksaminator også, for jeg vil jo så gjerne at de skal få skinne og vise alt de kan. Heldigvis gikk det veldig bra! Jeg lurer på om elevene skjønner hvor stolt jeg blir av dem? Det tviler jeg på.

Nå er eksamen vel overstått for alle egne elever, og jeg har unnagjort et sensoroppdrag på en annen skole. Fremdeles gjenstår et eksternt sensoroppdrag denne uka, men så er vi ferdig. Vi får sett mye av fylket på denne måten, og det er ålreit å treffe kolleger på andre skoler.

Det er ikke bare elever som har eksamen, jeg tror ikke jeg vet om noen som studerer så mye som lærere. Jeg er ferdig med min aller siste eksamen i norskstudiet, og i midten av måneden fikk jeg sensur.

Nå skal jeg få bruke alt jeg har lært, hurra!

Det gikk alldeles storartet og praktfullt (jeg må jo få skryte litt, hva er ellers vitsen med å ha egen blogg?), og nå er jeg norsklærer også! Etter fire år med deltidsstudier ved siden av jobben skal det bli helt greit å bare konsentrere meg om å være lærer. En stund, i hvert fall. Man vet jo aldri hva man kan finne på etter hvert.

Men det har vært plass til mer enn jobb og eksamen i juni. Mannen og jeg har vært i Stavanger på KISS-konsert. Jeg vant to billetter i en radiokonkurranse, og vi syntes det var et perfekt påskudd for å ta en helg på Norges vestkant.

Rock on!

Rock'n roll-livet arter seg litt annerledes for førtiser, viser det seg. Vi benytta sjansen til å besøke gamle venner som bor i gangavstand fra Viking stadion, og kunne nyte et alldeles fantastisk sjuretters måltid og veldig hyggelig selskap, før vi mette og fornøyde rusla bort for å se de aldrende herrene. Musikalsk sett var ikke konserten noe høydepunkt, men underholdningsverdien var stor.

Storebror og jeg går fremdeles på skole med Hunden. En gang i uka møtes "klassen" forskjellige steder på Romerike, og så er det hjemmelekser.

Storebror og Hunden trener kontakt. 

Vi hadde fin framgang og lærte mye, men nylig fikk Hunden sin aller første løpetid. Og vips, så hadde vi en pubertetshund i huset, med alt som følger med. Hunden er usigelig fornærma over at hun ikke får lov til å løpe fritt i hagen lenger (vi kan jo ikke ta sjansen på at en hannhund finner veien inn), og vi prøver med svært vekslende stort sett sviktende hell å få henne til å huske alt hun har lært om å gå pent og komme på innkalling. Den gode nyheten er at elektronikk-gnaging tilsynelatende ikke er like spennende lenger.

Juni er også måneden for Byfest i Lillestrøm, med gratiskonserter og annen moro fra morgen til kveld i fire samfulle dager. Etter en lang sensordag på fredag passa det usedvanlig godt med lønningstreff og sushi med gode kolleger, og deretter fant vi et bord på en uterestaurant hvor vi kunne høre på musikk, skravle og fjase oss langt inn i sommernatta, som heldigvis og tilfeldigvis var usedvanlig mild.

Lørdag formiddag var det barnas tur, og Lillesøster og jeg sykla til sentrum for å høre på to av hennes store idoler: Markus og Martinus, kjent fra MGP junior. Torget var overraskende stappfullt av små fans og foreldrene deres, og Lillesøster ble engstelig for at hun ikke skulle få med seg noe som helst. Jeg ofra skuldrene mine (den musikalske integriteten var jo forlengst kompromittert), og ei lykkelig jente fikk synge med på kjente hits.

Litt sliten i skuldrene, men små konsertgjengere
må jo få se idolene sine. 

Fremdeles er det noe igjen av juni. Vi skal markere at Storebror er ferdig med barneskolen (hjelpe meg!). Og på jobben skal det som vanlig være aktivitetsdag og ryddedag og sommerlunsj og høytidelig avslutning for avgangselevene våre. Fine rutinene. Hvordan skulle vi ellers klart å opparbeide oss den rette sommerfølelsen?

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.

Stort og stygt – og anbefalt

Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.

(Foto: Erik Berg, Det norske teatret)

Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.

Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.

Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg  var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.

Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.

Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.

Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).

Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.

I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.

Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?

Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.

Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.


Voggesang for ein bytting

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

(Halldis Moren Vesaas)

Arkitektur i barnehøyde

Lillesøster (7) synes rekkehuset vårt har noen åpenbare mangler, og nå har hun store planer for utbedring. Til kveldsmaten i dag tegna og forklarte hun entusiastisk om hva som bør skal skje på hjemmefronten:

Den øverste firkanten representerer huset vårt. I den er det tegnet inn et vindu (vi har flere, men de er åpenbart ikke relevante for planen). Det er voksensoverommet i andre etasje som er utgangspunktet, for det vender ut mot hagen (og her bruker jeg betegnelsen "hage" i aller løseste forstand, all den tid vi snakker om en mellomstor gress-, mose- og leireflekk med noen ugressbed og et skamklipt epletre). Men nå digrereger jeg.

Planen er altså å lage ikke bare én, men to rutsjebaner fra soveromsvinduet vårt og ned i et stoort basseng i hagen. Den korte banen til høyre er for Hunden, som ifølge Lillesøster også drømmer om en fartsfylt rutsjetur ned i et vannbasseng, så til de grader at det nærmest vil være dyreplageri å nekte den firbeinte noe sånt. Jeg mistenker grovt vikarierende motiver i akkurat det tilfellet, for Hunden er ikke særlig glad i verken aking eller bading.

Når vi først er i gang med å bygge en hunderutsjebane, kan vi jo alltids slenge sammen en litt lengre bane for menneskebarna også, mener Lillesøster. Den ser vi som streken til venstre ut fra vinduet, og den inneholder åpenbart massevis av festlige svinger, store og små hopp – og sågar en liten loop.

Men ikke bare det! Lillesøster har lagt inn overraskelser underveis. Idet man setter ut fra vinduet, kan man aktivere en rekke effekter, som for eksempel "banan" (hvis man er sulten), "is"(hvis man er varm) eller "ulvehyl" (hvis man vil ha en ekstra skummel tur). Midtveis i løypa slakker banen litt ut, slik at man kan aktivere ytterligere effekter som "skum" (for den som ønsker boblende opplevelser nede i bassenget). Kontrollpanelene kan beskues helt øverst til venstre, komplett med egne hundeknapper.

Lillesøster ble så revet med at hun nesten glemte å spise brødskivene sine, og jeg huska plutselig alle planene jeg kom drassende med til mine egne foreldre. Utførlige tegninger over hvor utrolig enkelt vi kunne lage et svømmebasseng i hagen, eller hvordan vi faktisk skulle få plass til en ponni i garasjen. Og hvorfor kunne vi ikke ha rulleskøytebane i kjelleren? Jeg syntes de var noen treige, fantasiløse og unødvendig negative voksenpersoner som satte foten ned for alle framskritt jeg foreslo. Og jeg lovte meg selv at jeg garantert skulle bli annerledes når jeg selv fikk barn.

Så møter jeg meg selv i døra og må innse at jeg har blitt voksen voksnere. Jeg ser begrensningene. Jeg har alle innvendingene. Men mens Lillesøster forklarer, biter jeg dem i meg og konsentrerer meg om å stille oppfølgerspørsmål og komme med begeistrede tilrop. Før jeg skylder på borettslaget, som aldri ville godkjent ei diger vannsklie fra soveromsviduet. Og det skjønner Lillesøster godt, for alle resignerer i møte med borettslagsregler. Kanskje vi kan bygge en liten modell av det, i stedet?

Jeg er usikker på om jeg har blitt lurere eller feigere med åra.