Rapport fra den andre siden

For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.

Jeg trodde at Storebror var av den typen som ikke fortalte så mye hjemme. Typisk gutt, lissom. Det viser seg at det var feil. Han hadde bare ikke noe å fortelle.

Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.

Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.

Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.

Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!

Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.

Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.

Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.

Høsten i snapshots

Sommeren i år var så lang og fin og fullkommen at da ferien var over, var det i grunn helt greit. Jeg var sommermett og klar for hverdag igjen. Det er en skikkelig luksussituasjon.

Men selv om ferien tok slutt, fortsatte finværet – dag etter dag. Vi kunne ikke helt huske hvordan gråværshimmelen så ut. Regnjakka lå bortpakka så lenge at vi glemte hvor den var. Det ble noen fine, lange kveldssolturer med Hunden. Noen ganger var barna med. Hunden gikk pent ved siden av meg. Det gjorde ikke alltid barna. 

Lillesøster i kveldssol. Hun har aldri sett
Det lille huset på prærien, men det har jeg. 

Med skolestart fikk jeg nok å gjøre. To av fagene mine var helt nye for meg, det samme var alle elevene mine. De var ikke nye på videregående, for jeg har bare vg2- og vg3-elever, men jeg måtte pugge navn og feste dem til ansikter. Jeg insisterer på navneleker og fotografering, og så lager jeg klassekart med egne bilder som jeg kan studere og repetere. 

Elevene fyller dessuten ut skjemaer hvor de sier litt om hva de forventer av faget og læreren, beskriver hvordan de foretrekker å jobbe og nevner hva jeg som lærer bør vite om dem. Svarene er veldig varierte, men kjennetegnene på en god lærer er temmelig samstemte. En god lærer skal være: blid, forberedt, engasjert, variert, tydelig, tålmodig, trivelig, effektiv, oversiktlig, forståelsesfull – og holde et høyt akademisk nivå. Puh! 

Noen ganger dukker det opp kreative svar i bunken. 

Denne kompetansen må jo komme til nytte på et vis, tenker jeg. 

Etter å ha pønska på ny tatovering et par år, fant jeg endelig det motivet jeg skulle ha. Det kom som tips fra en venn på Facebook, og jeg visste med en gang at det var det rette. Skulle jeg liksom ikke ha Time Lord-språk på armen?

Circular Gallifreyan: Bow ties are cool!

I midten av september dro MK-avdelingen (medier og kommunikasjon, altså) ved skolen på tur til Nord-Koster, takket være en finfin kollega som inviterte oss med til sitt sted. Vi var der i fjor på samme tid, og det er så fint at jeg går med gladpipestemme på hundefløytenivå hele helga. 

Begeistra på tur. Björnsängen, Nord-Koster.

Vi gikk lang tur i forbløffende variert landskap, la spennende planer for kommende arrangementer på skolen, møtte hester, sauer og innfødte, spiste godt, sov godt og lo mye. Noen bada, noen fotograferte (på ordentlig, ikke sånn iPhoneknipsing som undertegnede driver med), noen spilte og sang og alle hadde det knakende fint.

Hyggelige naboer kom med plommer. Og vips,
så diska vår utmerkede vert opp med syltetøy og vafler til alle. 

Vi skjønte at vi hadde flaks som fikk med oss den siste skikkelige sensommerhelga. Vi kunne nemlig spise både frokost og lunsj utendørs, og vi brukte verandaen til langt på kveld. Riktignok trengte vi både ullgensere og pledd etter solnedgang, men det er uansett ingen selvfølge å nyte utelivet (nesten) døgnet rundt midt i september. 

Skumring over Basteviken. 

Dagene flyr og ukene gamper avgårde, og plutselig, i dag, er det siste fredag før høstferien. Litt over sju i morges var Hunden og jeg på den sedvanlige morgenturen, men noe var annerledes. Hunden snuste begeistra i lufta. Hva var dette? Det lukta jo ...vinter? Og da vi kom borti skogkanten, gikk hun fullstendig bananas: Hvitt, stivt gress! Rim! Endelig!

Må rulle meg i dette deilige, kalde!
Lapphundlykken stiger når temperaturen synker. 

Det er høst. Winter is coming. På tide å fyre i peisen – og kanskje blogge litt mer?

Snapshot (26): Listelykke

Etter ei snau ukes hyttemoro var Kusineklubben klar for nye eventyr: Lillesøster (7) og Nabokusina (6) ble henta av sistnevntes foreldre, og nå er de på vei til noen storartede dager med dyrepark og vannland i Kristiansand.

Lillesøster tok pakking av sekk på alvor. Skikkelig pakkeliste er viktig.

Det er så man blir rørt. Jeg innser at det kan henge sammen med at jeg er langt over middels interessert i lister selv, men allikevel, da?

Hytteliv for viderekomne

Det er elleville tilstander på den ytterste halvnøgne halv-ø for tida: Vi har fått vann! Og ikke bare i ei kran ute ved veggen. Vi har rennende varmt og kaldt vann i kjøkkenvasken. Vi har utedusj i det fri med varmt vann, så man kan vaske seg alldeles skinnende ren - og spise noen markjordbær mens balsamen virker. Og vi har fått do av den selvtømmende sorten, hvor man altså bare trykker på en knapp, og så spyler det. Alt dette virker kanskje hverdagslig og tilforlatelig for dere, men når man er vant til å bære drikkevannet opp i store, tunge dunker og grave ned dobøtter i et dypt hull baki myra, framstår dette som en ekstravaganse av en helt annen verden.

Dusje i drikkevann? Hold på meg, for en luksus! Glad, nå.

Som vanlig har jeg tjuvstarta hytteoppholdet ei snau uke før Mannen. Jeg hadde med meg Storebror, Lillesøster, Nabokusina, en storebrorkompis og Hunden. Vi har gått turer, prøvd å bade litt (kaldt!), spilt brettspill og Yatzy, bakt kanelboller, tegna, lest og lekt. Nå har storebrorkompisen dratt hjem igjen og andre venner har vært innom. Jeg fikk bonusbesøk av venninne Sissel som var lei av å gå hjemme i hagen sin og plukke snegler, og dermed fikk vi skravla oss godt og grundig gjennom noen veldig hyggelige døgn. Mannen og venninne Rikke kom på plass i går kveld.

Sommeren er med andre ord godt i rute. Yay!

Snapshot (25): Evil genius

Spektakulært regnvær som ferie-innledning er ikke noe problem, i hvert fall ikke når ferien er lang og fin. Dessuten klarer vi å underholde oss selv. Storebror (12) og jeg liker å se film sammen, og nå prøver vi å gjenskape noen klassiske scener.

Det viser seg at den mye brukte situasjonen "erkeskurk som klapper kjæledyr" fungerer atskillig bedre med katt. Lapphund blir rett og slett for jovialt. Men nå har vi i hvert fall prøvd.

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 

Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 

I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

Juni i en fei

Juni, altså. Raskeste måneden i året, riktignok i knivskarp konkurranse med desember. I mitt gamle liv, før jeg ble lærer, var juni en slaraffenmåned med lange fri-ettermiddager og få forpliktelser, bortsett fra de mange sommeravslutningene for ungene. Nå er juni høysesong: Standpunktkarakterer skal settes på alle elever, og det avholdes klasselærerråd i svimlende mengder.

Og så er det eksamensperioden, som strekker seg over nesten hele måneden. MK-elevene mine hadde tverrfaglig medieeksamen i begynnelsen av juni, alle som en. Det er en krevende eksamensform som strekker seg over tre dager, men sannelig jobba de godt og leverte flotte, solide produkter. Kanskje all gnålinga vår har hatt noe for seg?

I de andre fagene aner vi ingenting om hvem som eventuelt blir trukket ut, så for psykologiklassen min var det bare å forberede seg så godt som mulig, med repetisjon, muntlig trening og alle læringsstrategier i boka (bokstavelig talt, for psykologiboka har faktisk et helt kapittel med læringsstrategier).

Kreativt tankekart over de forskjellige retningene innen psykologi. 

I begynnelsen av forrige uke ble hele ni av dem trukket ut til muntlig eksamen, og jeg var så spent! Det er nervepirrende greier for eksaminator også, for jeg vil jo så gjerne at de skal få skinne og vise alt de kan. Heldigvis gikk det veldig bra! Jeg lurer på om elevene skjønner hvor stolt jeg blir av dem? Det tviler jeg på.

Nå er eksamen vel overstått for alle egne elever, og jeg har unnagjort et sensoroppdrag på en annen skole. Fremdeles gjenstår et eksternt sensoroppdrag denne uka, men så er vi ferdig. Vi får sett mye av fylket på denne måten, og det er ålreit å treffe kolleger på andre skoler.

Det er ikke bare elever som har eksamen, jeg tror ikke jeg vet om noen som studerer så mye som lærere. Jeg er ferdig med min aller siste eksamen i norskstudiet, og i midten av måneden fikk jeg sensur.

Nå skal jeg få bruke alt jeg har lært, hurra!

Det gikk alldeles storartet og praktfullt (jeg må jo få skryte litt, hva er ellers vitsen med å ha egen blogg?), og nå er jeg norsklærer også! Etter fire år med deltidsstudier ved siden av jobben skal det bli helt greit å bare konsentrere meg om å være lærer. En stund, i hvert fall. Man vet jo aldri hva man kan finne på etter hvert.

Men det har vært plass til mer enn jobb og eksamen i juni. Mannen og jeg har vært i Stavanger på KISS-konsert. Jeg vant to billetter i en radiokonkurranse, og vi syntes det var et perfekt påskudd for å ta en helg på Norges vestkant.

Rock on!

Rock'n roll-livet arter seg litt annerledes for førtiser, viser det seg. Vi benytta sjansen til å besøke gamle venner som bor i gangavstand fra Viking stadion, og kunne nyte et alldeles fantastisk sjuretters måltid og veldig hyggelig selskap, før vi mette og fornøyde rusla bort for å se de aldrende herrene. Musikalsk sett var ikke konserten noe høydepunkt, men underholdningsverdien var stor.

Storebror og jeg går fremdeles på skole med Hunden. En gang i uka møtes "klassen" forskjellige steder på Romerike, og så er det hjemmelekser.

Storebror og Hunden trener kontakt. 

Vi hadde fin framgang og lærte mye, men nylig fikk Hunden sin aller første løpetid. Og vips, så hadde vi en pubertetshund i huset, med alt som følger med. Hunden er usigelig fornærma over at hun ikke får lov til å løpe fritt i hagen lenger (vi kan jo ikke ta sjansen på at en hannhund finner veien inn), og vi prøver med svært vekslende stort sett sviktende hell å få henne til å huske alt hun har lært om å gå pent og komme på innkalling. Den gode nyheten er at elektronikk-gnaging tilsynelatende ikke er like spennende lenger.

Juni er også måneden for Byfest i Lillestrøm, med gratiskonserter og annen moro fra morgen til kveld i fire samfulle dager. Etter en lang sensordag på fredag passa det usedvanlig godt med lønningstreff og sushi med gode kolleger, og deretter fant vi et bord på en uterestaurant hvor vi kunne høre på musikk, skravle og fjase oss langt inn i sommernatta, som heldigvis og tilfeldigvis var usedvanlig mild.

Lørdag formiddag var det barnas tur, og Lillesøster og jeg sykla til sentrum for å høre på to av hennes store idoler: Markus og Martinus, kjent fra MGP junior. Torget var overraskende stappfullt av små fans og foreldrene deres, og Lillesøster ble engstelig for at hun ikke skulle få med seg noe som helst. Jeg ofra skuldrene mine (den musikalske integriteten var jo forlengst kompromittert), og ei lykkelig jente fikk synge med på kjente hits.

Litt sliten i skuldrene, men små konsertgjengere
må jo få se idolene sine. 

Fremdeles er det noe igjen av juni. Vi skal markere at Storebror er ferdig med barneskolen (hjelpe meg!). Og på jobben skal det som vanlig være aktivitetsdag og ryddedag og sommerlunsj og høytidelig avslutning for avgangselevene våre. Fine rutinene. Hvordan skulle vi ellers klart å opparbeide oss den rette sommerfølelsen?

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.