Fredagsdiktet: Nattfugl

Bak skolen jeg jobber på er det en stor parkeringsplass. Der er det et stort tre. Hver eneste ettermiddag hvert eneste år på denne tida fylles treet opp av svarte fugler. Mange svarte fugler. Noen av dem flyr litt rundt, men det er alltid nok fugler til å fylle treet på en skikkelig skummel og dyster måte. Der sitter de og stirrer på en stakkar som er på vei hjem fra jobben.

Jeg innbiller meg at de har en plan. Med meg. Og jeg har for så vidt god grunn til å tenke at fjærkre er ute etter meg. Foreløpig har ikke disse i treet gjort noe som helst som bærer preg av verken ondskap eller genialitet, men jeg senker ikke skuldrene ennå.

De lurer ikke meg.



Nattfugl

Kråkene er nattens fugler.
Tungt kommer de ut av demringen
og speider på oss med stenkullsøyne
hele dagen og med hårde skrik,
at vi ikke skal fortape oss i lyset.
Tunge skygger over takene,
mørke vinger på rutene
binder trådene sammen
fra natt til natt.

(Rolf Jacobsen)

Fredagsdiktet: Bare et barn

Da ungene var bittesmå syntes jeg tida gikk så sakte, den sto nesten helt stille. Jeg var hjemme i permisjon med Storebror og en dag kunne vare i tre måneder, vi hadde et hav av tid. Jeg gikk hjem fra butikken med Lillesøster som alltid ville gå selv, hun nekta å sitte i vogn. Vi brukte ofte mer enn en time på den drøyt 600 meter lange strekningen.

Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.

Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.

Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.

BARE ET BARN

Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?

Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.

Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?

Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?

Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?

Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.

Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.

(Trond Viggo Torgersen)

Fredagsdiktet: Venetape

Ukas fredagsdikt er en reprise, men det er også et av de fineste diktene jeg vet om, så da må det være greit. Det fungerer dessuten som en slags hilsen: Gratulerer med dagen, Lars.

VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.
Han lever ennå. Her må skje eit under!
Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine
på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal
ditt hovud meire reise seg frå pute.
Uverkeleg og ørskegrå står dagen
med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv
og livet stupte under krav og kross.
Og døden kom. Han lyfte krossen upp att
og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.
Det snøar ute. Og eg står her inne
og ventar stilt. Men snø fell aldri over
det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.
Og alt som hender – det er nå det hender.
Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror
or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg
frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.
Og ropet bryt or djupet: Kom attende!
Men venskap vekkjer ingen upp fra døden.

(Jan-Magnus Bruheim)

Guttetenner og jentetenner, som naturen skapte dem

Guttelus og jentelus har jeg selvsagt hørt om, men jeg ante virkelig ikke at det fantes guttekaries og jentekaries også. Tenk det! Her har man altså spasert rundt i livet i over førti år, pussa tenner morgen og kveld, uten å ane at det er grunnleggende forskjeller på jentetenner og guttetenner. Det er en skam. En skam, sier jeg.

Heldigvis tar noen ansvar. Kjønnsdelte tannbørster! Dermed kan gutta få tøffe seg med Galaxy Saber, mens jentene kan tindre med GlamGirl. Og hvis du trodde forskjellen bare ligger i designen og navnet, tar du grundig feil.

De to tannbørstene har nemlig forskjellige funksjoner også. Fordi guttetenner og jentetenner er så grunnleggende forskjellige. Det kan man se av salgsteksten på plastpakkene.
Galaxy Saber: Power away evil germs that cause bad breath. 
Glam Girl: Power away stains for a dazzling smile.

Jepp, det er visst en biologigreie. Nå gjelder det bare å passe på at ikke jentungen begynner å bruke den upassende guttebørsten. Da risikerer vi nemlig at hun pusser bort onde bakterier uten å få et dazzling smile. Og det er jo bare å tukle med naturen.


Thank you, Colgate. You shouldn't have.
No, really.

Fredagsdiktet: Bladrik grein

Det har vært ei lang og travel og litt bratt uke, men heldigvis har det vært flere fine små hverdagsting, også. Som noen turer i de aller fineste høstfargene langs Nitelva til hundejordet, hvor lapphundfrøkna boltrer seg noe så alldeles ellevilt sammen med andre firbeinte.

I dag begynte jeg morgenen med forkjøla kraksestemme og bomull i hodet, og kom helt til andre økt før jeg sølte kaffe på den eneste lyse genseren jeg har.

Men så tok det seg kraftig opp: Et knippe framifrå elevframføringer med egenproduserte tegneserier som holdt et imponerende høyt nivå. En splitterny MacBook som endelig var klar til å erstatte den kjempestore låne-PC-en jeg har slitt med i tre uker (jada, det er både overflatisk og irriterende ilandsaktig å klage over en stor og klønete PC, men når man skal dra den med seg rundt hele skolen fra økt til økt, den nekter å koble seg til nettet hjemme så jeg knapt får gjort brøkdelen av det jeg skulle ha gjort – og den attpåtil er så tung at bilen insisterer på at den må ha på seg sikkerhetsbelte når jeg legger den i passasjersetet, da er det lov å bli glad for at det problemet løser seg).

Og i kveld har jeg vært på åttendeklassefest med Storebrors nye klassekamerater og foreldrene deres. Det var quiz, kaker og mange smil. Makan til hyggelig gjeng! Og nå er Mannen hjemme igjen fra Stavanger, og i morgen kommer det hyggelige folk på middag. Nå legger jeg beina på bordet, den nye laptopen i fanget og knotter ned ukas fredagsdikt. Fine ord av selveste Halldis Moren Vesaas. Bilde fra en av ukas hundeturer.

God helg, dere.

Bladrik grein

Eit nytt hjarte - er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gong vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.

Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greiner med blad kvar vår,
meir indereleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. -

Å jo, dette leande, store, som gløder
for deg, venn, må losne sist!

(Halldis Moren Vesaas)

Fredagsdiktet: I smilet ditt

I SMILET DITT

I smilet ditt er det ei ørlita demring,
Smil åt øss, mørket er stort.
Så vakjin du ligg nå i soloppgangstima
når natta gir tapt og går bort.

Stig sakte frå sømna, kom dagen i møte,
ælle ting hende så fort.
I blikket ditt ser jeg ei natt uten ende.
Smil åt øss, mørket er stort.

Snart er du vaksin og læs detti diktet.
Ælle ting hende så fort.
I smilet ditt er det ei ørlita demring.
Smil åt øss, mørket er stort.


(Ove Røsbak)

Rapport fra den andre siden

For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.

Jeg trodde at Storebror var av den typen som ikke fortalte så mye hjemme. Typisk gutt, lissom. Det viser seg at det var feil. Han hadde bare ikke noe å fortelle.

Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.

Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.

Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.

Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!

Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.

Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.

Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.