Nei, jeg fant aldri skjørtet hennes, men til gjengjeld hadde hun høye pupper og rikelig med tilbehør. For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år, ifølge Toys'R'Us. Jenter fra 6 år og oppover, ifølge produsenten. Barn, ifølge alle. Nærmere bestemt jentebarn.
Jeg snakker om Hi Glam Fashion-dukken "Pam", som jeg var så heldig å møte på i leketøyshyllene i går, mellom Barbie og Pokemon. Her er hun (klikk på bildet, så får du detaljene):
Vi var på tur, og snille mormor hadde sendt ungene litt penger til påskeferien, så de fikk lov til å velge seg ut en leke hver. Storebror (7) fant fort sin greie: Et innviklet Lego Star Wars-byggesett med mange deler, som krever konsentrasjon og kreativitet. For Lillesøster (2 1/2) var det ikke så enkelt.
"Nå har vi gjort unna aktivitetsleken, la oss finne noe søtt og passiviserende til jentungen", sa mannen og trodde han var et snev ironisk. Det var han slett ikke.
Mannen og jeg har ofte harselert over kjønnsdelingen i lekebutikkene, men sjelden (eller aldri) har det vært så tydelig som i går. Guttelekene var aktiviserende, detaljerte, utfordrende og relativt fargenøytrale. Riktignok mante de ikke til verken empati, omsorg eller ettertanke, men flesteparten av dem ga i hvert fall inntrykk av å henvende seg til noen som ønsket å handle fremfor å bli (be)handlet.
På jentefronten var situasjonen en ganske annen. Myke tøydyr i sarte farger, pene pastellbokser for søte hemmeligheter, lekre vesker for tilbehøret - og dukker. Noen av dem i babyformat, for å fremelske omsorgsfølelsen. Men først og fremst langbente, mykhårede, høybrystede, shoppende dukker.
Jeg er ikke noen hysterisk motstander av dukker til jenter, og jeg prøver ikke å insistere på nazinøytralitet i leketøysverdenen. Riktignok var jeg ei lite dukkeinteressert jente selv, som først og fremst likte bøker, Lego, biler, klatring i trær og vennskapelige slåsskamper. Samtidlig hadde jeg mine perioder med lidenskapelig Barbie-interesse, og jeg tror ikke det skadet meg særlig mye.
Men jeg vokste opp i en tid hvor kjønndelingen i lektøysmarkedet ikke var i nærheten av det den er nå. Der har vi faktisk tatt et skikkelig skritt bakover. I tillegg vokste jeg opp i en tid hvor tilbehør var noe vi lagde selv. Dermed sov mine Barbie-dukker i senger jeg snekret på sløyden, iførte seg antrekk jeg sydde selv og hadde et utrolig kreativt liv (ikke minst på det kjønnsmessige plan, hvor ingen av dem var beskjedne, men det er en litt annen historie).
Heldigvis tar dagens leketøysfabrikanter ansvar, slik at dagens småjenter slipper å tillegge dukkene sine sånne detaljer som personlighet. Det kommer fiks ferdig, og dermed kan jentene forholde seg til viktige ting som lakkering av negler. For å sitere nettsiden: "Join the girls as they take their Hi Glam lifestyle global! You can really use the nail polish on yourself or your Hi Glam doll."
Og la meg nok en gang sitere Pam (la oss et øyeblikk glemme at det er en anatomisk umulighet at hun kunne stått oppreist, langt mindre pustet eller snakket): "I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Jammen, da er jo saken klar. La jentungene få Hi Glam-doll før universitetet eller egenviljen tar dem. La oss håpe at våre døtres (åpenbart medfødte) shopping-, sminke-, og forsidepikedrømmer blir virkelighet.
Og la dem for Guds skyld ikke få snusen i at det er forskjell på et shoppende menneske og et handlende menneske.
*grøss*
SvarSlettNydelig innlegg, skremmende problemstilling. Riktignok mante de ikke til verken empati, omsorg eller ettertanke, men flesteparten av dem ga i hvert fall inntrykk av å henvende seg til noen som ønsket å handle fremfor å bli (be)handlet.
Du skildrer problemet SÅ godt i avsnittet over. Og jeg tror det at ikke dukkene fikk med en slags «dukkefasit» i form av tilbehør gjorde at det var enklere å leke med dem da man var liten. Vi lekte krig, romfart, safari, Colombus oppdager Amerika og masse annet med barbiene våre.
Det er helt skremmende så reduserende lektetøyet har blitt kjønnsmessig :S
Veldig godt observert og skildra.
SvarSlettOg som både du og Virrvarr påpeiker: Alt tilbehøret gjer ikkje leiekr morsommare. Snarare tvert om, jo "opnare" dei er i uttrykket, jo meir aktiv er barnet. Eg har sett det veldig tydeleg på spin-off dukker som er kjøpt her i huset, då er tv-programmet med på å redusere leiken, framfor å inspirere. Ungar leiker best sjølv. Og både jenter og gutar treng leiker som tåler at barnet er med på leiken, og ikkje berre må følge leiketøyet sine instruksjonar.
Virrvarr: Tusen takk. Mine fasitløse dukker gjorde også masse spennende (de reiste blant annet verden rundt i en hjemmelagd bil). Ingen av dem hadde forsidepike som hoveddrøm i livet. Men på den tiden het det vel riktignok mannekeng. ;o)
SvarSlettAvil: Takk for det. Jeg har observert det samme. Men det er jo påfallende hvor ofte guttelekene åpner for en viss variasjon, mens jentelekene kommer fiks ferdig montert og definert. Og det har virkelig blitt verre, det tilstår også leketøysprodusentene. Se bare på Lego, som nå kjører full kjønnsdeling. Men denne Pam tar jaggu kaka.
Drøyt. Jeg som syntes Barbie var tvilsomt. Og det er sannelig irriterende sånn som Lego har utviklet seg. Det har blitt mindre og mindre bygging, og mer og mer ferdig produkt. Pakkene med bare klosser kaller de jo eksplisitt for Creative Building, som om resten av produktlinjen ikke skal være kreativ. Og de sliter også litt med den samme stereotypingen som ovenfor, der barna fortelles hvordan de skal leke. Slik som dette produktet, der det står rett ut at "Laura loves to spend time grooming and feeding her horse Star and the foal Robin in the LEGO BELVILLE stable. In the afternoons, Laura likes to relax in the hayloft with a cup of pink lemonade."
SvarSlettMen nå tror jeg at de fleste barn heldigvis er såpass antiautoritære at de ikke bryr seg om hvordan leketøysprodusentene mener at de skal leke. Glam-Pam vil forhåpentligvis også reise på safari og oppdage Amerika. Men det blir kanskje vanskelig å gjøre det uten å få gjørme på den rosa strikkegenseren? Stereotypingen er likevel i drøyeste laget.
Arvid: Ja, heldigvis er barns fantasi og lekeevne stor, så det skal hard lut til for å slipe den ned. Men jaggu prøver de, leketøysfabrikantene. Det er noe med den massive signaleffekten.
SvarSlettJeg kom plutselig på et besøk vi hadde hos en av de store hurtigmatkjedene (husker ikke hvilken), hvor vi bestilte barnemenyer til ungene. Guttungen fikk en blå bil og jentungen fikk en rosa kam. Det er nesten så man tror det er en spøk.
Flott innlegg, jeg er veldig enig og syns det er skremmende med kjønnsdelt lekebutikk og idiotiske jenteleker. Må Pam få rundt seg en blomstrete neseduk og reise rundt i verden i en hjemmesnekret bil og få litt perspektiv på ting!
SvarSlettSånn sett er det forresten greit med stor gutt og liten jente, for da får den minste se hvordan leker egentlig skal være...! Lises yndlingsprogram: Det flotte svenske programmet som heter Store maksiner;)
Påskeklem fra Toril
Toril: Jeg tenker at det må være en del å hente på å vokse opp med søsken av motsatt kjønn. Men først og fremst er det selvsagt en fordel å vokse opp med skikkelige folk i familien, uansett kjønn. ;o)
SvarSlettJeg synes Barbie er ganske bra. Jeg har ikke oppdaget denne Pam før nå, så Bratz har vært min hovedfiende så langt. :-) Men i Barbie-filmene er det bare de onde som er gale etter shopping. Og heltinnene er ordentlige handlekraftige damer som gjerne vinner seg en vakker prins til slutt. :-)
SvarSlettArchne: Jeg har fremdeles til gode å se en Barbie-film, men jeg blir glad for at det er som du sier. Handlekraften stemmer i det minste overens med min barndoms Barbie.
SvarSlett