Juleniss og juleterror

Lillesøster (3) er på vei inn i sin andre julefeiring her til lands. Det hun mangler i erfaring, tar hun igjen i entusiasme. For det er ikke grenser for lykke som fyller den lille kroppen når hun oppdager en nisse, et juletre eller noe som helst annet som kan ha juleprefiks.

Her om dagen tok hun en flaske julebrus som gissel i butikken.
Hun gikk i dekning bak ei hylle på Meny og nektet å forlate butikken uten den julerøde fristelsen.
Knallharde forhandlinger fulgte, men regjeringen har som linje at vi ikke gir etter for terrorister. Vi hinter i stedet om at de skal få kravet sitt oppfylt på lørdag. Hvis de oppfører seg ålreit.

En av mange ting som er morsomt med å ha barn, er å følge den snedige logikken i språkutviklingen deres. Lillesøster har stort sett hørt julenissen omtalt i bestemt form. Dermed har hun funnet sin egen ubestemte form: Det heter selvsagt en juleniss.
En juleniss - julenissen.
Dønn fornuftig, i grunn. Og veldig søtt.

I fjor jul bestemte vi oss for at vi skulle droppe nissebesøk på julaften, for Lillesøsters skyld.
Mesteparten av fjoråret gikk med til å etablere en sikker tilknytning og lære den unge damen å skille mellom nær familie/venner og fremmede mennesker.
Da falt det seg ikke naturlig å fleske til på julaften med en tilsynelatende villt fremmed, beskjegget mann trampende inn i stua.
"Klemme den litt skumle mannen, da, vennen min, og ta imot gavene han gir deg" er ingen kronidé i en sånn sammenheng.

I år har imidlertid handlekraftige Lillesøster ordnet den saken selv.
- Når skal pappa ta på seg juledressen og legge pakker under treet, undret hun forrige dagen.
Så da slipper vi å lure mer på det.

Julenissen er død. Leve julenissen!