Lysets hastighet

Vi er ikke en sånn familie som har god tid om morgenen. Ikke at vi stresser på oss sure oppstøt, men vi har ikke de helt store marginene. Ingen av oss er utpregede morgenmennesker, selv ungene har et snev av B-menneske i seg (til unger å være, vel å merke).
Så vi subber rundt på autopilot i en nøye fastlagt rutine: morgenstell - påkledning - havregrøt - tran - matpakker - yttertøy, ha en fin dag. Rutine er viktig når man bare opererer på omlag tretti prosent av normal hjerneaktivitet. Det, og små del-deadlines gjennom morgenen. Jeg vet på minuttet når ungene bør sette seg til bords for å kunne spise i normalt tempo.
Og vi rekker det.
At storebror av og til glemmer seg bort på skoleveien, og blir stående i en veikant og filososfere over verdensrommet og bronsealder, er en annen sak.

Men de siste dagene har vi hatt påfallende god tid om morgenen, uten å stå opp noe tidligere enn vanlig.
Klokka ringer, vi kjører gjennom rutinene - og oppdager at vi har opptil flere titalls minutter å gå på. De to siste dagene har jeg sågar hatt mulighet til å lage kaffe og bla gjennom lokalavisa, og allikevel har jeg hatt god margin når jeg kommer på jobben.
Det er veldig mystisk.

Jeg kan ikke tenke meg noen annen årsak til dette fenomenet enn lyset. Vi våkner til vanlig tid, men i stedet for en dyster vegg av mørke utenfor vinduene, er det sola som møter oss.
Dette påvirker oss åpenbart sånn at i stedet for å subbe rundt med sedvanlig sirupsræv og undervannsaktige bevegelser, raser vi avgårde med et snev av kjekkasaktig filmavis fra femtitallet.
Opp igjen! Hu og hei! Ja, her går det unna! Like blid!
Vårlyset har trykket på fast forward-knappene våre, helt uten at vi har merket det.