Ukas fredagsdikt kommer til folket fra Sagene, hvor undertegnede skal tilbringe en storbyweekend hos Rikke. For en stund siden bedrev jeg nemlig en del syting og piping over at jeg så sjelden er i byen for tida, og at jeg savner å drive rundt på måfå, gå på kafeer, handle litt, drikke øl i parken og alt vi suburbians innbiller oss at byfolk driver med konstant.
Rikke kunne avsløre at sånt driver ikke byfolk så mye med heller, med mindre de har suburbians på besøk. Og dermed ble en diabolsk plan klekket ut: Vi skulle ha en real storbyweekend sammen.
Så nå har jeg latt mann, barn, byfest og alt det der seile sin egen sjø, og befinner meg altså i en brillefin leilighet ei spyttklyse fra Sagene lunsjbar og Den lille kokosbollefabrikken.
Vi skravler på inn- og utpust om jobb, zombielitteratur og -kultur generelt og Ajvide Lindquist-bøker spesielt, språk, gjenbruk, musikk, amerikanske TV-serier og andre morsomme ting og mennesker. Ting vi har hørt, sett, lest og opplevd gjenfortelles med stor glød og mye innlevelse (ispedd stående applaus). Snart hentes Ferneten fram. Så la meg endelig poste fredagsdiktet før det er for seint, på så mange måter.
God helg, folkens! Rikke hilser og sier ship ahoy!
DEN LILLE SKJEVHET
Den vakre form er aldri det man kaller
helt ren: De geometrisk homogene,
euklidske former er i høyden pene
som byggeklosser eller gummiballer.
Et ansikt og strukturen i krystaller
er aldri helt symmetrisk, men vil skjene.
Blir et klavers oktaver stemt for rene,
får instrumentet falske intervaller.
Litt skrått blir mønstret lagt i vevens renning;
den gode sjel er ikke altfor dydig.
Vår sans for kvaliteter vil belønne
det ufullkomne som gir formen spenning,
som nesten lystrer - men er litt ulydig.
Den lille skjevhet er det dypest skjønne.
(André Bjerke)
Så sant, så sant!
SvarSlettHeldige du som var på storbyweekend med min venninne Rikke:-) Kjusa dere, som vi sier her i området!
Jah, der skulle du vært, vet du Toril. Det hadde vært noe, det! :)
SvarSlett