Diktet: Avskjed

(Det er helt umulig å holde styr på ukedagene nå om sommeren, så jeg gir blanke og poster dikt svært sporadisk og helt etter eget forgodtbefinnende.)

Før sommerfest hos venninne Siren her forleden satt vi på kjøkkenet og småprata mens vi kutta grønnsaker til grillen. Thåström sto på spilleren, og vi fortapte oss litt i Fan fan fan. Den er så intens og trist og fin, og som Siren sa:
- Det er så man får litt kjærlighetssorg uten å egentlig ha det, bare av å høre på den.
For man kan alltid huske den følelsen av å ha det vondt, samtidig som en liten del vil holde litt ekstra på den vonde følelsen, for det er enda rarere at den skal bli fjern og fremmed, og at mennesker som var så viktige for en skal bli glemt.

Og så går det mange år, og plutselig sitter man ved et kjøkkenbord og småprater mens man kutter grønnsaker til grillen, og så husker man knapt navnet til han som man gråt så fælt over den gangen, husker du han? Som gjorde at jeg måtte gjemme ansiktet bak hånda da jeg traff ham i studentkantina, vet du. Mener du han du var så stressa da du skulle på date med? Jeg vet ikke, det husker jeg ikke nå.
Der kan du se.


Og sånn kom vi på Avskjed av Inger Hagerup, et dikt vi gnålte mye på før.
Men ironisk nok husket vi bare bruddstykker av det. Så da måtte jeg finne det igjen.
Og her er det:


AVSKJED

Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig som han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
det er den sorgen som jeg drikker for.

- Inger Hagerup -