Opp med hånda, alle som garantert hadde en tvers gjennom balansert og lykkelig ungdomstid.
Noen?
Selv den enkleste ungdomstid er brolagt med kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der, dirrende i sideblikket. Lete, lete, lete - etter seg selv, mens man er livredd for hva man kan finne. Mens voksne sukker nostalgisk om rosenrød ungdom og formaner en om å nyte øyeblikket (men ikke for mye!) og alt det der. Bæh.
De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång
Ukas tirsdagslyd er av Säkert! og bærer den talende tittelen Och jag grät mig till sömns efter alla dar. Jeg fikk den servert rett i fanget (les: kommentarfeltet til denne bloggposten) fra leser Katrine, komplett med verdens mest sjarmige videosnutt, og den satt som et skudd.
Jeg skal ikke påberope meg noen spesielt traumatisk skoletid, utover de obligatoriske følelsene av utenforskap, ulykkelig kjærlighet og generell utilpasshet. Riktignok var jeg nerdeflink, og på ungdomsskolen kompenserte jeg heftig for de gode karakterene – ved å kaste snøball, luske på røykehjørnet og kverulere med lærere.
Garantert sjarmerende. Takk og pris for at det finnes fantastiske ungdomsskolelærere som ser tvers gjennom sånt.
Nå ser jeg (deler av) ungdomstida fra utsiden, og det er langt på vei å foretrekke. Jeg tviler på at jeg klarer å se tvers gjennom noen, men det er mulig det hjelper å ha god hukommelse. Jeg håper i hvert fall det hjelper å like dem – de som står med begge beina i ungdomstida og ser den innenfra. De har ikke alltid så god sikt.
Vilken jävla lögn att det ska va ens bästa tid.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
11 kommentarer:
Oi, hvor man kjenner seg igjen!! Den tøffeste jenta i klassen hadde f.eks. fingrene fulle av ringer, og en kjæreste på 18 MED bil! Jeg husker jeg var helt utrolig imponert. I ettertid har jeg innsett at det i grunn må ha vært en del av oss som var "Den eneste som inte....", det var vel bare det at vi knapt nok så vår egen nesetipp gjennom hormonkrigen som pågikk innabords.
Det finnes et dikt om ei som skriver til sitt seksten år gamle selv, og sier at hun gjerne skulle hatt muligheten til å si at "det er ikke så farlig, du klarer deg fint i fremtiden." Det hender jeg har tenkt det samme! (Jeg har mistet både dikt, forfatter og tittel, så hvis noen skulle ha peiling på hvilket jeg snakker om, tar jeg gjerne mot tips.)
Hm, ser at det ramla ut en setningsbit: "Det var vel bare det at vi knapt nok så vår egen nesetipp gjennom hormonkrigen som pågikk innabords, og det å spotte andre likesinnede gjennom tåka var til tider litt av en utfordring" skulle det stå.
Eg kjenner meg så igjen. Snakka om akkurat dette med ei i dag. Som framtidig u-skulelærar kan ein lære mykje av å sjå litt tilbake i tid. Korleis det var og kva som skjedde. Og likevel må ein tenkje nytt og sjå det som skjer i dag. Eg må sei at eg er glad for at eg har "blitt vaksen", iallefall ferdig med u-skulen. Eg er glad eg no er i stand til å gjere som eg vil.
Et veldig fint innlegg. Takk :)
Mariann:
Javisst skulle man gjerne kunne sendt en beskjed tilbake i tid, til fjortenåringen eller sekstenåringen. Men det spørs om de hadde trodd på sitt voksne alter ego. Tenk hvor mange som gikk rundt og følte seg som de eneste som følte seg utenfor. :o
Betta:
Det er fint å huske tilbake, men samdtidig må vi nok vokte oss for å lese alle situasjoner utfra egne erfaringer og minner.
Jeg kom forresten til å tenke på denne bloggposten hos Livet leker, som passer veldig godt inn i sammenhengen.
Yay! Så kult at den traff!
(For øvrig er My So-Called Life på dvd å anbefale for samme målgruppe. Og de som har vært der.)
Dessverre påstår Annika Norlin at hun skal slutte med musikk for å bli psykolog, men både Säkert! og Hello Saferide er gullgruver for catchy pop med intelligente tekster.
Sjekk f.eks The Quiz:
"Do you get sexist or racist when you've had a few"...
http://www.youtube.com/results?search_query=the+quiz+hello+saferide&aq=0
Katrine:
Ja, den var en fulltreffer, tusen takk for tips.
My So-Called Life kjenner jeg godt til. Heldiggrisvenninne Rikke er for øvrig den stolte eier av ei t-skjorte med teksten "I heart Jordan Catalano".
Men tåler serien et gjensyn? Bill mrk engstelig.
Kanskje det var min (relativt) harmoniske ungdomstid som gjorde at det var så himla heftig å være 26?
Jeg må ha hatt kloke voksne rundt meg. Jeg husker godt en sang som må ha vært en protest mot bedehusklassikeren "Et ungdomsliv er skjønt som morgenrøden når det kun leves rent i Herrens frykt". Jeg husker ikke mye av sangen, men versene handlet om eksamen, ugjengjeldt forelskelse og generelt utenforskap, og refrenget lød: "Da æ'kke ungdomslivet skjønt som morgenrøden! Da er det innmari å være 17 år!"
Hanne: been there, done that, har også I <3 Jordan Catalano-Tskjorte:-)
MCSL tåler gjensyn. Men du må være forberedt på at du kanskje blir litt småforelska i pappan til Angela i stedet for i Jordan.
Det var mitt "Når skjønte du at du var blitt voksen"-øyeblikk.
Merel: Kloke voksne er en velsignelse.
Katrine:
Haha, veldig godt "Når skjønte du at du var blitt voksen"-øyeblikk. Jeg har humret av det siden du la inn kommentar.
Takk for supert musikktips :D Sitter og hører på dem på Spotify nå!
ziarah: Takk ikke meg, takk Katrine. Veldig moro når det fenger hos flere. :)
Legg inn en kommentar