Jeg vinker fra Costa del Østfold

Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.

Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.

Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.

Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.