Knask eller potet?

Jeg skjønner meg ikke på folk som surmuler over Halloween, altså. En anledning som innebærer godteri og utkledning, som ikke krever at man vasker huset (snarere tvert om, den favoriserer jo støv og spindelvev!) og som inkluderer alle aldre og etnisiteter - what's not to like?

Syteargumentene er dessuten ikke særlig overbevisende, når man sammenlikner med andre ting vi insisterer på å drive med:
Halloween er en overflatisk og kommersiell skikk, ingen vet hvorfor vi feirer den.
I motsetning til for eksempel jula, som er stappfull av renhet og opprinnelige intensjoner, og helt blottet for kommersielle innslag. Mmm.
Det er bare en importert høytid, den er ikke norsk!
Juletreet var også nytt her til lands en gang. Og Luciafering. Og kaffen og poteten, for den saks skyld.

For all del, folk får mene hva de vil, og de må gjerne slukke utelysene og droppe å delta. Selv benytter jeg sjansen til å ha det litt moro. Tidligere år har vi hatt fest for barn og voksne, og i fjor hadde vi Harry Potter-dag på skolen min. I år gjorde vi det litt enklere, men fremdeles moro.



Spindelvev og skjeletter skaper stemning i vinduene. Dessuten slipper folk å lure på om vi er med på Halloween-kjøret.



På ytterdøra hang det en plakat - skrevet med blod. Oææhhh.



Og selv hadde jeg pynta meg.
Litt av øvelsen er å skremme de håpefulle som kommer. Derfor er det mørkt i gangen, så nær som et stearinlys, og når noen banker på, spretter jeg fram med skummelfjes og utestemme. Moahahaha!
Slemt, sier du? På ingen måte. Jeg ser dessuten gjestene an, i det lille vinduet ved døra. Småtassene får slippe hjertestans og dårlig nattesøvn. De litt større gjør dette på eget ansvar.



Jeg fylte en bolle med poteter, løk og gulrøtter, og den hentet jeg fram når ungene kom.
Det er baare å forsyne seg, løken er skikkelig saftig!
Men stakkarene var så veloppdragne at de gjorde gode miner til slett spill.
Tusen takk, stammet de... og flakket tappert med blikket. Ja, to små skjeletter rakk sågar å forsyne seg med hver sin gulrot som de pent og høflig takket for, før jeg avslørte at jeg hadde noe godteri på lur også. Det var rent så jeg fikk vondt av dem.

Senere fikk jeg til åpningssekvensen så godt at to tenåringsjenter hylte høyt og hoppet minst fem skritt bakover. Og ansiktsutrykket deres da jeg svarte på deres engstelige kna-kna-knask eller knep med et gledesstrålende løk eller potet? var helt kostelig.
Jeg måtte støtte meg til dørkarmen. De kikket forvirret på den halvgamle heksa som lo og lo.



Men de fikk godteri, altså. ETTER at jeg hadde fått moroa mi.
Såpass kan jeg unne meg, det er tross alt jeg som betaler for godteriet.



Lillesøster ville først være bie, deretter Askepott, før hun bestemte seg for prinsesse – og samtidig noe skummelt, sånn som mamma. Det ble litt av hvert, som det så ofte blir med Lillesøster. Hun fikk være med to små venninner rundt i nabolaget, og kom hjem med sukker både i pose og mage. Senere gjorde hun en storartet innsats i ond latter-avdelingen (altså gangen vår).



Storebror forsvant ut i kvelden med kompisen før jeg rakk å ta bilde av kostymet hans. Han hadde strøket alt håret tilbake og hadde på seg svart og grønn jakke/kappe. Draco Malfoy. Veldig fin, og dette hadde han pønska ut på egen hånd.
Her er han tilbake i sivilt antrekk, men med sjokkis, etter vellykket tokt.

Og nå er ungene i seng, men jeg tror sannelig ikke de har fått sove ennå. Selv sitter jeg med en svak sukker-summing i hodet og lurer på om jeg får sove i natt. Vi kan med andre ord være enige om at det var en fin dag.



P.S. For den som måtte lure på hvor Mannen var, er svaret ganske åpenbart.
Åråsen.

Fredagsdiktet: Da vi lette etter hunden

Ukas fredagsdikt leste jeg første gang for et par måneder siden, og tenkte hm, det var et rart, lite dikt. Og så bladde jeg videre i boka, og tenkte at det ikke hadde gitt meg så mye. Men diktet festet seg visst et sted i hodet, for jeg har gått og tenkt på det med jevne mellomrom siden dengang. Så da er det bare å dele det med leserne, og se om det har samme effekt på dere. Får dere noe ut av det? Fester det seg? God helg, uansett!

Da vi lette etter hunden

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

(Annie Riis)

Intimitetslimbo: Hvor nært kan du gå?

– Jeg er så drittlei av at folk spør om jeg er gravid!
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?

Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.

Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.

Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).

Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".

– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!

Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!

Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.

Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?

Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.

Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?

Tirsdagslyd: Märk hur vår skugga

Forrige uke smatt jeg innom Hjerte til hjerte - spelet (pute-TV av dimensjoner, kan bare ses i svært små posjoner uten å flaue seg til døde), og der fikk jeg et gjenhør med en sang jeg kjente.
– Men er ikke den Thåström sin da, undret jeg høyt og søkte bekreftelse på nett.
Det viste seg å være både veldig feil og helt riktig.

For dette er den kjente Fredmans epistel nr 81, skrevet av selveste Carl Mikael Bellman og utgitt for første gang i 1790.
Litt pinlig da, å gjette på relativt nåtidige punkrockere, tenker du kanskje. Det har en logisk forklaring: Mange artister har spilt inn sangen, og jeg forbinder den først og fremst med Imperiets versjon. Den er så fin!



Siden torsdag har jeg altså gått og gnålt Märk hur vår skugga, märk, Movitz mon frère,
inom ett mörker sig sluta for meg selv. Døgnet rundt.

Samtidig holder jeg på å lese Kongefrykt - nest etter Gud, en historisk krimroman som skildrer livet på 1700-tallet ganske så detaljert, og sånn sett passer en Bellman-sang ypperlig som bakteppe og soundtrack. Selv i Imperiet-innpakning.

Enjoy!


Jeg introduserer med dette en ny, fast post her i bloggen. Den heter tirsdagslyd, og da sier det kanskje seg selv hva den skal inneholde og hvor ofte den kommer. Men i tilfelle noen føler seg litt tungnemme i dag (det kan virkelig skje den beste), forklarer jeg:
Hver tirsdag skal jeg dele en sang med dere. Enten fordi jeg liker teksten spesielt godt, eller fordi melodien er fengende, fordi den minner meg om noe, fordi den er aktuell eller fordi - ja, bare fordi jeg har lyst.

Stick around, it gets better

Hvis du ikke har sett dette klippet ennå, bør du gjøre det nå. Det er grusomt vondt og veldig fint og uendelig viktig - for alle.



Som det står i denne artikkelen:

Since last Tuesday, more than 1.5 million viewers have watched Joel Burns, a young, openly gay Texas city councilman tell teens to "stick around, it gets better." Burns talks about teens that have recently ended their lives, including the contemplation of ending his own.

Fredagsdiktet: Det står ein og ventar

Det står ein og ventar

Det står ein mørk ein
og ventar.
For alt eg veit
kan han stå
bak neste sving.
For alt eg veit
kan han gå
i mine enno varme spor.

Og snur eg meg
står han der kanhende
med bortvendt andlet
tyngd av tid.
Tyngd av si eiga visse.

Enno har eg ikkje sett han.
Enno har eg ikkje merka
hans kalde fingrar
kring handa mi.

Eg har berre kjent kjølden
når han gjekk inn
ei onnor dør.


(Ingebjørg Kasin Sandsdalen)

Du vet du er gamlisstudent når...

I fjor bestemte jeg meg for å bli vgs-lærer på ordentlig, og begynte således på et deltidsstudium ved HiAk – temmelig nøyaktig tolv år siden sist jeg kunne kalle meg student.

Det viser seg at det har skjedd en del i løpet av de årene. Det er forsåvidt ingen bombe at jeg sletter mailer om studentkroer, jeg har timeplaner å passe og lager mine egne vin-kollokvier helt uavhengig av studiesirkler. Men jeg skjønner at det uansett er veldig lenge siden sist jeg var student.

Tidligere denne uka kom en spørreundersøkelse fra OAS, og jeg elsker jo skjemaer, så jeg deltok. Men da jeg skulle velge fødselsår, fikk jeg en pekepinn om hvor jeg ligger i landskapet (klikk på bildet for større versjon):


Jepp, du kan velge alle år fra nittiognoe til søttitre. Deretter er det "før 1972" som gjelder. Vi som er født i den gyldne årgangen 1972 (og før) er en stor, grå (!) masse i statistikken. Gamliser'r'us.

Nå holder vi på med de betydningsfulle teoretikerne, og jeg tenkte at dette har jeg jo holdt på med før, her er det mye å hente. Jeg gravde fram notater og lærebøker fra den gang jeg studerte psykologi ved UiB, og sannelig ble det en tidsreise.


I gamle dager skrev vi nesten alt for hånd, og tegnet fiffige tegninger. Vi samlet fagstoffet i en perm, for det var ikke noe internett å søke det fram på dersom vi rotet bort notatene (høres jeg ut som Monty Pythons four yourkshiremen ennå?).

Jeg må nesten understreke at jeg tilhører de mer teknologipositive lærerne, men jeg liker å gruble litt på sånt. Dessuten ble jeg så gruelig nostalgisk av de håndskrevne notatene som fremdeles har i seg et snev sigarettrøyk fra en studenthybel.



Noen av oss var cutting edge. Jeg var så heldig å bo sammen med en fyr som hadde datamaskin, og kunne etter hvert imponere kollokviekamerater med dataskrevne notater. Jeg husker godt at jeg delte ut fancy sammendrag, men jeg hadde fullstendig fortrengt hvordan de så ut.
Au!

Da jeg skummet gjennom den gamle læreboka i utviklingspsykologi fikk jeg imidlertid virkelig spikeren i kista. Se bare her:


Det er den gamle rakkeren fra forrige århundres skolebøker: År 2000-scenariet.
Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg satt der i 1994 med en lærebok som først ble utgitt i 1983 (min utgave var fra 1992), og jeg har ikke notert noen sirlige refleksjoner rundt temaet i permen min.
Det verste er at jeg fremdeles sliter litt med å svare på spørsmålet.