Storebror vet hvordan ting skal være

She ain't heavy, she's my sister

I går tilbrakte altså ungene og jeg en høstferiedag på Mysen. Vi gikk tur sammen med mormor, sparket i høstløvet, leste inskripsjonene til gravstøttene på den gamle kirkegården og inspiserte det flotte biblioteket de har fått (på den gamle skolen jeg nevner litt lenger nede).
Ungene ble fullstappet med vafler og godteri og spant rundt i sukkerrus, høye som drager.

I et rolig øyeblikk ved kjøkkenbordet avslørte Lillesøster (4) at hun hadde tatt armbåndet til dokka som bor på mormors kjøkken, og festet det rundt sitt eget håndledd. Det var rosa og altfor lite for Lillesøster.

- Jenter skal være litt jålete, sa mormor bifallende.
Da kikket Storebror (8) opp fra tallerkenen. Han satte et rolig og overbærende blikk i mormor:
- Jenter kan velge selv om de vil være jålete eller ikke. Gutter også.

Ah. Det virker!

Ser du meg?

Man lærer så lenge man har elever, heter det i en litt loslitt omskriving av et ordtak.
Jeg har så mye å lære om å være lærer.
Jeg lærer hver eneste dag, og heldigvis er det mange fine ressurser å øse av, både i virkeligheten og på nett.
Denne filmsnutten er mer inspirerende enn instruktiv, men du verden, som den får både tanker og tårekanaler i gang (jada, lettrørt).


Den kom seilende på Twitter fra @hcruud , som også har en blogg.

Jeg har aldri bodd på Mysen

Foreldrene mine bor på Mysen. Der har jeg aldri bodd.
Når jeg er på besøk hos dem, er jeg et helt nytt sted. Det er litt rart.

Det er forresten ikke helt riktig, sånn teknisk sett. Farmor og farfar bodde nemlig også på Mysen, så jeg har massevis av minner derfra, men det er altså som barnebarn på besøk, ikke sånne barndomshjem- og oppvekstminner.

Når jeg sier at det er litt rart, mener jeg ikke leit-og-sårt-rart.
Snarere snodig-og-spennende-rart.
Mamma og pappa flyttet dit sju år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, og jeg visste at jeg aldri kom til å flytte tilbake til bygda jeg vokste opp i uansett. Men det har ført med seg noen ting jeg ikke visste om da.
Som at jeg overhodet ikke har kontroll på hva som skjer i hjembygda mi lenger. Jeg har jo ingenting som knytter meg til den.
Vi som flytter langt unna uten å flytte hjem igjen, ønsker oss jo som regel en slags finfin pose og sekk-løsning: Vi vil komme oss langt unna og aldri se oss tilbake, men det er veldig greit om noen gidder å bli igjen for å avlegge rapport til oss, liksom.

Dermed er det mer enn ti år siden jeg satte fot i barndomsbygda mi, samtidig som jeg fremdeles synes det er nytt og ukjent å avlegge Mysen et besøk.
- Hvor er apoteket hen?
- Oi, så fin den bygningen er! Bakeri med kringle utenfor, yay!
- Hvor får man en anstendig pizza her?
- Du verden, for en fin slakterbutikk de har i sentrum!
- Finnes det rivaliserende boligområder i denne kommunen?
- Er denne puben harry? (denne er en no-brainer, her er svaret alltid ja).

Når jeg er på Mysen tar jeg meg stadig vekk i å bedrive "hva om jeg var oppvokst her"-leken, av og til så levende at jeg lurer på om jeg egentlig er i ferd med å skape en fiktiv og parallell fantasioppvekst.
Denne skolen hadde jeg gått på, og da hadde jeg sikkert hengt på dette hjørnet i friminuttene, tenkte jeg da vi gikk forbi den gamle skolen i dag.
Hva slags venner ville jeg hatt her, og hva ville vi gjort sammen, kan jeg undre.
I helgene hadde vi kanskje dratt til Askim, sånn for variasjonens skyld. Men oi, kanskje jeg ikke hadde hatt venner her i det hele tatt?

Og så ender jeg ofte opp med å bli litt engstelig, og konkludere med at jeg sannelig er glad for at jeg ikke vokste opp på et fremmed sted, for da ville jeg ikke kjent noen - noe som er så fullstappet av logisk brist at det er til å bli svimmel av.
Fornuften min vet jo at hvis jeg hadde vokst opp et annet sted, ville ikke det stedet vært fremmed.

Jaggu er vi mennesker stappteite iblant.
Av dette har vi sikkert noe å lære.

My friend Goo has a real tattoo...

...og det har jeg også!

I dag stakk jeg friskt innom Tattoo Tom Studio på Strømmen for å bestille en time.
- Vi har ledig nå i dette øyeblikk, ellers er det etpar ukers ventetid, fikk jeg beskjed om. Dermed var det bare å hive seg rundt. Skjønt, hive og hive - man kan jo diskutere hvor spontant det hele er, når man har planlagt å tatovere seg siden tidlig nittitall, men bare ikke fått ut finger'n ennå. Ja, det er litt flaut.

Jeg prøvde nemlig seriøst å tatovere meg da jeg studerte i Bergen, men det gikk ikke så bra. Størsteparten av tida var jeg ganske blakk, og i valget mellom tattis og konsert/øl, gikk jeg ofte for umiddelbar behovtilfredsstillelse. De gangene jeg tilfeldigvis hadde penger nok, kom det andre ting i veien (tatoveringsstudioet stengt pga motorsykkeltreff på Østlandet og liknende tilfeller av force majeure).
Etter hvert hadde så mange fått seg tatovering, jeg ble usikker på motivet jeg hadde sett meg ut og så gikk liksom bare tiden.

Men det siste året har jeg gnålt såpass mye om det til venner og bekjente at det begynte å bli dobbelflaut å ha ubesudlet hud. Det var på tide å ta grep, og jeg valgte meg et slags motiv.
Det måtte være noe litt sånn klassisk sjømannsaktig, passe retroharry, ganske stort. Gjerne noe med kors og banner, tenkte jeg. Ikke noe delfin på puppen eller tribal i rævsprekken her i gården.

Her er motivet streket på huden på leggen min, klart for skikkelig arbeid.

Jeg hadde ikke barbert leggen, så den unge tatovør-herremannen fikk æren av å gjøre det, og det var litt av en jobb, for å si det sånn. Haha, godt man er (nesten) fullstendig skamløs feminist.

Og ettersom jeg ikke klarer å vente med å vise fram selve tatoveringa, så kommer den her.
Ta-daaah:

Plastinnpakket, vaselininnsmurt og litt rød.
Det endelige, ferdiggrodde resultatet blir selvsagt blogget i en senere oppfølgerpost (man deler da raust med seg).

Er den ikke tøff og gladharry? Hæ? Hæ?
Dessuten passer den veldig fint for en som nettopp vant Kirkevalget. Kors og greier!
Et skikkelig kinderegg av en tattis, med andre ord.

Ikke var det vondt heller, snarere ganske besnærende.
Jeg er ganske sikker på hva som skal bli det neste motivet mitt.

Fredagsdiktet: Skumring

Du verden, da var det sannelig høstferie allerede. Det gikk fort, men denne ferien er etterlengtet. De to sykedagene i begynnelsen av uka ble avløst av tre hektiske jobbedager med elevprosjekter og deadlines i kø.
Neste uke skal jeg bedrive litt utstudert avslapping, men det blir en del jobbing, også. En bråte vurderinger og karakterer skal settes, og egen oppgave skal gjøres til neste samling på HiAk. Men først nå: Helg. Wohoo!

Helg betyr fredagsdikt. Ukas dikt er ikke akkurat muntre greier, men det er ett av mine (mange, mange) Inger Hagerup-favoritter. Det er et dikt som fester seg.




SKUMRING

Jeg undres om ensomheten

vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten

blir liten og grå som en mus

og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,

og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren

og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

Trøstehandling av feminist-stash

Etter en forrykende bursdagsfeiring gikk jeg fullstendig ned for telling, med tiltagende feberfølelse og halsvondt. Nå er jeg dausjuk på andre dagen. Svetter og fryser om hverandre, øynene mine føles som hardkokte egg som damper i skallen, og halsen er så vond at jeg tror noen må ha smughøvla litt nedi der med et rivjern eller noe.
I tillegg sliter jeg med en ulmende, underliggende følelse av dårlig samvittighet, for jeg har jo slett ikke tid til å være syk nå.
Jeg prøver å snakke fornuft til meg selv - er jeg syk, så er jeg syk. Jeg sover mye, og trøster meg selv i våkne øyeblikk med å lese True Blood-bøkene (TV-serien er mye bedre, men bøkene er mystisk fengende allikevel, på en sånn kioskromanaktig måte) og surfe litt på nett.
Eller rettere sagt, handle litt på nett. Det er veldig oppkvikkende!

Denne har jeg kjøpt til Lillesøster (4):

Her kan du se flere fine T-skjorter fra Stickersisters.com.

De har stickers og buttons også, som denne:

Her kan du se flere buttons.

Nå har jeg to ting å glede meg til:
1) At jeg blir frisk, og 2) at pakka mi kommer.
Wohoo (hark).

Fredagsdiktet: Glem det! Jeg har bursdag!

Vi har tropisk tema. Verdens beste Rikke har ordnet oppblåsbar palme med plass til is og veldig mye øl. Veldig mye øl! Weee!



Jeg har bakt foccaccia, og Rikke har pyntet med tropisk tema, som seg hør og bør. Dessuten thaisuppe med kylling, ingefær, chili, kokos og denslags fine ting.



Åh, så fin sydhavsblomst! Jeg har bursdag!!!


Åh, så fine sydhavsblomster! Jeg har fremdeles bursdag!

Oppdatering kl 05.55: De gamle er jaggu eldst. Ikke noe lårhalsbrudd ennå, tvert om høylytt sang og utagerende gester som (med litt velvilje) kan minne om dans. Samt ymse obskøne ytringer vi slett ikke skal dvele ved nå.
Sove, nå.
Veldig sliten, og veldig glad for at (mann og) barn er bortreist. God natt!