Jeg har aldri bodd på Mysen

Foreldrene mine bor på Mysen. Der har jeg aldri bodd.
Når jeg er på besøk hos dem, er jeg et helt nytt sted. Det er litt rart.

Det er forresten ikke helt riktig, sånn teknisk sett. Farmor og farfar bodde nemlig også på Mysen, så jeg har massevis av minner derfra, men det er altså som barnebarn på besøk, ikke sånne barndomshjem- og oppvekstminner.

Når jeg sier at det er litt rart, mener jeg ikke leit-og-sårt-rart.
Snarere snodig-og-spennende-rart.
Mamma og pappa flyttet dit sju år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, og jeg visste at jeg aldri kom til å flytte tilbake til bygda jeg vokste opp i uansett. Men det har ført med seg noen ting jeg ikke visste om da.
Som at jeg overhodet ikke har kontroll på hva som skjer i hjembygda mi lenger. Jeg har jo ingenting som knytter meg til den.
Vi som flytter langt unna uten å flytte hjem igjen, ønsker oss jo som regel en slags finfin pose og sekk-løsning: Vi vil komme oss langt unna og aldri se oss tilbake, men det er veldig greit om noen gidder å bli igjen for å avlegge rapport til oss, liksom.

Dermed er det mer enn ti år siden jeg satte fot i barndomsbygda mi, samtidig som jeg fremdeles synes det er nytt og ukjent å avlegge Mysen et besøk.
- Hvor er apoteket hen?
- Oi, så fin den bygningen er! Bakeri med kringle utenfor, yay!
- Hvor får man en anstendig pizza her?
- Du verden, for en fin slakterbutikk de har i sentrum!
- Finnes det rivaliserende boligområder i denne kommunen?
- Er denne puben harry? (denne er en no-brainer, her er svaret alltid ja).

Når jeg er på Mysen tar jeg meg stadig vekk i å bedrive "hva om jeg var oppvokst her"-leken, av og til så levende at jeg lurer på om jeg egentlig er i ferd med å skape en fiktiv og parallell fantasioppvekst.
Denne skolen hadde jeg gått på, og da hadde jeg sikkert hengt på dette hjørnet i friminuttene, tenkte jeg da vi gikk forbi den gamle skolen i dag.
Hva slags venner ville jeg hatt her, og hva ville vi gjort sammen, kan jeg undre.
I helgene hadde vi kanskje dratt til Askim, sånn for variasjonens skyld. Men oi, kanskje jeg ikke hadde hatt venner her i det hele tatt?

Og så ender jeg ofte opp med å bli litt engstelig, og konkludere med at jeg sannelig er glad for at jeg ikke vokste opp på et fremmed sted, for da ville jeg ikke kjent noen - noe som er så fullstappet av logisk brist at det er til å bli svimmel av.
Fornuften min vet jo at hvis jeg hadde vokst opp et annet sted, ville ikke det stedet vært fremmed.

Jaggu er vi mennesker stappteite iblant.
Av dette har vi sikkert noe å lære.