De som eier verden

På begynnelsen av nittitallet studerte jeg i Bergen. Det var nye venner og dype diskusjoner, grønsj og Garage, fjasing og fest. En forelesning i ny og ne ble det også tid til.
Vi eide verden.

En ganske alminnelig ukedag endte vi ikke uventet på et svært fuktig og langtrukkent nachspiel på Handelshøyskolen. Det varte faktisk helt til morgenen, da noen lyse hoder kom på at det måtte være suverent å spise frokost på SAS-hotellet. Som sagt, så gjort.

Vi kastet oss på en gul buss ned mot sentrum, og ettersom det var en hverdagsmorgen, var bussen full av folk på vei til jobb. Der satt de halvtrøtte og alvorlige, med aviser og dokumentmapper i fanget.
I midtgangen sto vi, stinkende og fnisende. Vi var så fornøyde med oss selv, og hvisket (trodde vi, men vi var jo fulle) om hvor heldige vi var som fremdeles var unge, sorgfrie studenter, og hvor synd det var på alle de stakkars, voksne streitingene hvis liv besto av en endeløst gjentagende rekke bussturer, matpakker, barnehagehenting, middagshvil og kveldsnytt. Motbydelig, selvsagt.

Men overraskende mange av passasjerene smilte til oss.
- De drømmer om gamle dager da de selv levde livet. Nå gjenopplever de litt av det via oss, og lurer på hvor tiden ble av, tenkte jeg for meg selv. Fremdeles motbydelig, selvsagt.

Nå er jeg selv en av de voksne streitingene. Fra tid til annen dumper jeg oppi situasjoner hvor jeg sitter og smiler til fjasende ungdommer som eier verden.
Og nå vet jeg hva de virkelig tenkte, de som smilte til oss på bussen.
De tenkte: Vi vet mer enn dere.