onsdag 1. juli 2009

Overvekt i minnebagasjen



Farmor og farfar hadde en blå tøyhund som het Fido og et kurongspill som pappa hadde lagd på sløyden. Den nederste kjøkkenskuffen var full av tegnesaker, og farmor sto opp tidlig med barnebarna og steke vafler. Da trallet hun sanger som "Det lå en pjokk og lukte". På loftet bugnet det av skatter fra gamle dager, men der fikk vi ikke gå alene. Kusine T og jeg prøvde å snike oss opp dit, men vi ble alltid oppdaget.
Farmor pakket aviser. Jeg fikk være med på jobben, og satt på pakkebenken med dinglende bein mens hun pakket fine bunker med Indre Smaalenene og fortalte om da pappa var liten. Lukta av trykksverte var besnærende.

Hjemme hos bestefar og tante Kirsten hadde osteskivene riflete mønster, og på veggen i kjellerstua hang selveste sjuende far i huset. Bestefar drakk kaffe fra skåla, slurpet den i seg med en sukkerbit mellom tennene. Når det nærmet seg jul, kom mølleren fram. Han var lagd av tre og papp, og sto over vedovnen og kvernet i vei når den varme lufta satte igang møllehjulet hans. Det med varmlufta skjønte ikke vi, for oss var det ren magi.
I garasjen sto en rød sparkesykkel i OleDoleDoffen-stil som vi kjørte fort nedover bakken. "Geitebein", brummet bestefar til oss, og sørget for å lære oss viktige ting som å takke høflig og skåle korrekt. Alle småjenter var "geitebein", gutta var "beksmørere".
Om sommeren fikk kusine A og jeg være med bestefar og tante Kirsten på museumsturer i vestfoldområdet.

Jeg har massevis av minner om glade lyder, gode smaker, spennende gjenstander og små, trygge ritualer. Jeg bærer dem med meg som nostalgiske sukkertøy fra barndommen. De ligger i et bortgjemt rom i veska, men jeg merker vekten av dem. Av og til tar jeg fram ett, fjerner papiret og sutter litt på det.
- Sånn var det, ja!
- Og husker du at...?
En trygg barndom er et så stort privilegium at det nesten er uanstendig - og en stor fordel når de kjipe tingene som verden byr på dukker opp etter hvert.

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg har barn selv. At vi skaper minner for ungene våre, gir dem bagasjen de skal ha med seg videre. Og det er ikke bare vi foreldrene som pakker reiseveska deres.
En annen ting jeg tenker på, er at det ikke er de store, elleville anledningene jeg henter fram. Det er de små tingene, ritualene og de hverdagslige hendelsene. Jeg husker ikke mye av selskapslokalene fra runde dager, søttendemaitoget eller programmet fra nyttårsfeiringene, men jeg kan når som helst beskrive hver kvadratmeter av de to besteforeldrehusene.

Derfor blir jeg litt ømhjerta når Storebror vil ha mormors rundstykker hver gang vi er på besøk der, og Lillesøster alltid tigger sigarettpapir å leke med (jada, jeg vet det er lite PK, men ungene leker med det, de røyker det ikke - slapp av litt, da). Jeg lurer på om de kommer til å huske den gammeldagse rokken som står i gangen, eller kanskje de kommer til å snakke om hvordan mormor alltid tok dem med på besøk til naboene i oppgangen, som nesten fungerer som flere ekstrasett med besteforeldre.

Og derfor blir jeg glad for at både Storebror og Lillesøster har farmor rett nedi veien - en besteforelder i gangavstand har jeg aldri hatt selv.

Storebror har lenge fått lov til å rusle ned på besøk alene. Jeg vet at de to spiser brødskiver med sjokoladepålegg, ser på tegnefilm (farmor så på tegnefilmer lenge før hun fikk barnebarn), leser bøker og snakker om Livet og Vitenskapen - men stort mer vet jeg ikke, annet enn at de koser seg begge to, velsignet fritt for mellomgenerasjonen.
Nå er Storebror avgårde på miniferie hos grandonkel og -tante i Holmestrand sammen med jevnaldrende tremenning (siste rapport defra lød på makrellfangst, bading og ellers alt vel), og Lillesøster har fått lov til å bedrive farmorbesøk på egenhånd.

Da jeg kom for å plukke henne opp i går kveld, dumpet jeg rett opp i et bittelite kaffeselskap - visstnok det andre på to dager. Farmor har nemlig verdens søteste lekeservise fra hun selv var liten (du ser det på bildet helt på toppen). Dette 60 år gamle koppestellet får Lillesøster lov å leke med, noe hun gjør med fryd og innlevelse. Hun heller "kaffe" fra den bittelille kanna opp i bittesmå kopper, serverer "kake" og beordrer farmor til å spise og drikke med soleklar autoritet.
Og i går hadde farmor vært føre var og kjøpt inn bittesmå mini-Oreos som passet til det bittelille serviset. I tillegg har farmor massevis av skatter fra reisene sine, og ungene får lov til å leke med dem (hvis noen av babusjkadokkene ser litt bleke ut, er det fordi Storebror suttet av fargen da han var liten):



Det er så jeg formelig ser godminnekofferten pakke seg mens vi sitter der. Litt misunnelignostalgisk blir jeg også.
Heldigvis har farmor rom for svigerdøtre også, og en raus slant med kjølende vin i glasset en varm sommerkveld. Det viser seg at det fremdeles er plass til massevis av fine ting i minnebagasjen, selv om man er voksen.

Hvis Gud opererer som et lavprisflyselskap og dermed krever inn bagasjeavgift ved den berømmelige perleporten, havner jeg jaggu i trøbbel når jeg dør.
Snakker om overvekt.

9 kommentarer:

Beate sa...

Så bra! Dette blogginlegget likte jeg. Jeg betaler gladelig overvekt for godminnekofferten :D

Anonym sa...

Selv jeg, som ikke tror på Gud, føler at overvekt-takst er OK med sånne omgivelser. Vakkert! Anja

Fran sa...

Sukk... Du klarer virkelig å formidle gode minner og stemninger på en flott måte! Heldigvis har jeg også mye fint i reisebagasjen. Jeg har barn i 20-årene og minnene de har er ofte ting jeg aldri tenkte skulle bli nevnt igjen. Det er nettopp de små tingene som huskes.

Hanne sa...

Beate: Ikke sant? Når det er sagt, tror jeg selvsagt ikke Gud driver med bagasjeavgifter. Jeg tror snarere Han setter pris på nettopp sånne ting.

Anja: Tusen takk. Man trenger selvsagt ikke tro på Gud for å sette pris på gode ting. Sånt klarer hedninger også. ;)

Fran: Jeg er glad for at du også har pakket godt. Og at minnene til barna dine bekrefter det med de små tingene.

Kristina sa...

Å! Må kommentere denne. Først - den er helt herlig og treffer midt i hjerterota :)

Da jeg mistet bestefaren min for noen år siden, bodde jeg i utlandet og kunne ikke komme i begravelsen. Jeg skrev et brev til ham, hvor jeg mimret over mitt liv som hans barnebarn. Det var en fin opplevelse å skrive brevet, men han fikk selvfølgelig ikke høre hvor mange gode minner jeg har fra vår tid sammen. Det syntes jeg var litt trist. Så julen for et par år siden kjøpte jeg to små skrivebøker og skrev en minnebok til mine to gjenlevende bestemødre. Ord jeg synes beskriver dem godt, ting vi har gjort sammen etc. Det ble en tårevåt gaveseanse, for de ble mye mer rørt enn jeg hadde forutsett. Det var en gave det var godt å gi - og tydeligvis også å få.

Håper menneskene du har skrevet om i bloggen din for lese dette innlegget :)

Hanne sa...

Kristina: For en nydelig gave! Skjønner godt at de ble rørt, jeg ble skikkelig rørt selv her jeg sitter.
Alle besteforeldrene mine er nok døde, de siste døde det året Storebror ble født. Da rykket vi liksom fram en plass i køen, det var rart.

Pia sa...

Åh..dette traff! Jeg pleier ikke å være så ivrig på å kommentere på innlegg i blogger, men nå ble jeg ivrig.
Utrolig fint innlegg..som setter mimringen i gang og man smiler fra øre til øre allerede ved første nevnte minne :) Det er deilig å ha en full minnekoffert :)
Ha en strålende helg og sommer!

livetleker sa...

Det var da et usedvanlig hyggelig blogginnlegg en varm kveld i juli. Heldige ungene dine.

Hanne sa...

Pia: Tusen takk, det er fint å mimre litt av og til. En strålende sommer til deg også!

Livet leker: Heldige meg, tenker jeg vi sier. :)