Til mine tallbegavede venner

Matte har aldri vært helt min greie, skjønt jeg fikk noen etterlengtede åpenbaringer da jeg tok opp faget et par år etter videregående, for å forbedre den stusselige karakteren på vitnemålet. Noen av oss trenger et par års ekstra modenhet på baken (eller i kålen) for å mestre derivering, integralregning og gudhjelpemeghvadethetaltsammen.

Det hjalp nok også at jeg fikk verdens mest tålmodige og ukonvensjonelle lærer i han jeg var sammen med på den tida. Uansett klarte jeg å karre til meg en anstendig mattekarakter, men jeg kommer aldri til å bli bestevenner med den disiplinen - og jeg kommer alltid til å være et snev bitter for at det er tilfelle.

Heldigvis er det mye som tyder på at vi mattesinker kan bli utmerkede matteforklarere for barna våre. Ingen vet bedre enn oss hvor uforståelig dette kan virke, og hvor glad man blir når det plutselig går et lys opp. Jeg legger meg i selen for å leke fram mattebegeistring og -kunnskaper hos ungene mine. Dermed kunne jeg trå til da Mannen, med sin realfaglinje fra gymnaset, ikke klarte å forklare halvpart og fjerdedel for en fem år gammel guttunge. Jeg gjorde det enkelt og visuelt - suksess! Sønnen rangerer heldigvis matte som favorittfaget fremdeles.

Og derfor regnes det hyppig og daglig i familien: Oppskrifter dobles, gjenstander deles, det telles trappetrinn og tenner, og Storebror regner seg begeistret fram til hvor mye han må spare av ukelønna for å kjøpe Lego-favoritten innen en viss dato. Jeg konkluderer dermed med at jeg er en supeduper hjemme-mattelærer på ekstremt lavt (og håndgripelig) nivå.

Men denne filmsnutten skjønte jeg ikke et kvidder av. Ikke desto mindre er jeg svært fascinert, så denne er for mine mer tallbegavede venner:

Hjemme, nå.

Jeg feirer et aldri så lite jubileum. Det slo meg da jeg sukket over snøværet i dag. Etter pirrende dager med sol og asfaltlukt kom en ny krampetrekning med snø og la seg som en klam klut over vårfornemmelsene.

– Det er forbløffende ofte sånn, mumlet jeg innbitt til meg selv.
Ja, jeg snakker ofte med meg selv. Noen ganger ler jeg sågar høyt av noe jeg har sagt høyt - til meg selv. Ikke alltid et sjakktrekk med tanke på å smelte inn i omgivelsene, men tilværelsen har blitt adskillig lettere for oss selvsnakkere etter at handsfree-settene kom.
Nok om det, mer om noe annet (men fremdeles om meg selv): Det var dette jubileet, ja. Det krampaktige snøværet fikk meg nemlig til å huske at akkurat sånn var det de første ukene vi bodde her i forstaden. Og det er fordundre meg temmelig nøyaktig ti år siden i disse dager.

Ti år! På samme sted!
Dette reiste flere spørsmål: Er det ikke bare et par år siden vi flyttet hit, da? Hvor gammel er man egentlig, når man synes ti år har gått som en røyk? Er det ikke skrekkelig satt å bo hele ti år på samme sted? Hva har skjedd?

Da jeg flyttet inn i et rekkehus på Skjetten, var det den femtende gangen jeg flyttet på ni år. Femten flyttinger er en effektiv måte å kvitte seg med skrot på, men ikke særlig praktisk med hensyn til alt annet. Adresseforandringer, for eksempel. Og ettersom flesteparten av disse adresseforandringene skjedde før internett ble allemannseie, og mange av de jeg kjente hadde tilsvarende rabiate flyttehyppighet, er det ikke så rart at man mistet kontakten med noen av dem (nå har Facebook heldigvis vært til god hjelp på det området, men jeg mangler fremdeles noen).

Brorparten av flyttingene foregikk mens jeg var student. Og du verden, så mange rare steder man bor som student. I hvert fall var det sånn i gamle dager. Jeg leste et sted at studenter får stadig høyere krav til bostandard, både arealmessig og innholdsmessig, og det stemmer sikkert. Så kan vi selvsagt rynke på nesa over økte krav og si at "i våre dager var vi fornøyde med dusj på kjøkkenet/do på gangen/ni kvadratmeters studenthybel/ingen telefonforbindelse" og så videre. Men da glemmer man at studentene før oss igjen tok til takke med ingen kokemuligheter, et kaldt rom og en enda kaldere hybelvertinne som forbød herrebesøk etter klokka tjueett og ellers fant det for godt å blande seg inn i de utroligste ting.

Jeg leser på nettet at både i 1998 og i 1973-1974 var rundt 25 pst. av de enslige, borteboende studentene uten eget bad eller wc. Tallene er imidlertid ikke helt sammenlignbare. I 1973 betydde det at studentene hadde vaskestell på rommet og måtte dusje på skolen. Hybelvertens do fikk de nok lov til å bruke. For dagens studenter betyr det at de må dele bad og wc med en eller flere studenter på studentby. (...)
I dag har så å si alle studenter kokemuligheter i boligen (98 pst.). I 1973 hadde bare tre av fire enslige borteboende studenter eget kjøkken eller adgang kjøkken (Lyngstad og Øyangen 1999:38).

For meg var det uaktuelt å bo et sted uten kokemuligheter eller med hybelvertinnovervåkning.
Men for øvrig var standarden av og til ..eh...spesiell. Da jeg bodde i Frankrike delte jeg soverom med ei villt fremmed fransk-kamerunsk jente jeg fant via en lapp på studentsenteret og flyttet inn til fem minutter etter at vi hadde presentert oss for hverandre og forsikret hverandre om at vi var ålreite mennesker. Heldigvis viste det seg å stemme.

I Bergen bodde jeg en periode i en leiegård som tidligere hadde blitt brukt til den typen virksomhet som innebærer et lurvete boblebad i stua og fellesdusjer med speil som fra den andre siden av veggen var vinduer. Speilviduenene ble overmalt før vi studentene inntok stedet, men dusjene var fremdeles felles for mange leiligheter, og man visste aldri helt hva slags ekkelheter man fant der inne. Et annet sted hadde vi (kjæresten min på den tida og jeg) riktignok doen for oss selv, men vi måtte via en utendørs gang for å komme dit. Og dusjen befant seg i et skap på kjøkkenet. Veldig kjekt å kunne holde et øye med speileggene mens balsamen virker!

Den første tida Mannen og jeg bodde sammen, hadde vi husly bak bokhylla i stua i toromsleiligheten til en felles kamerat av oss. Etter hvert leide vi en leilighet for oss selv og bodde der en stund, så kjøpte vi en annen leilighet - og etter enda en stund satt vi plutselig i et enderekkehus med uendelig mye plass og svært få møbler.
Vi var lamslåtte av all plassen vi hadde fått da vi flyttet inn her. Lenge hadde vi det uforholdsmessig morsomt med å rope til hverandre fra én etasje til en annen. Den som ble ropt på, svarte alltid:
– Jeg hører ikke hva du sier, for du er så laaaangt borte! Jeg er i en heeelt annen del av huset!
Og så fniste vi fornøyde mens vi sukket henført over hvor stort hus vi hadde fått. Så mange rom!

Fast forward ti år. De tomme, ledige rommene er fylt opp av av en Storebror og ei Lillesøster, barneleker, hjemmekontor, minner fra reiser, hageputer og symaskin, ymse arvegods, flere hyllemeter med bøker, barneklær jeg ikke har hjerte til å kaste og den obligatoriske nedstøvede ergometersykkelen som dobler som klesstativ. Og massevis av vaner, minner og noe som kan minne om tradisjoner. Den første jula etter at vi flyttet inn satt vi i stua med en fire uker gammel guttebaby mellom oss og kikket henført på det sovende mirakelet. Vi har feiret hver julaften her siden. Hver 17.mai har vi åpent hus med mellom førti og søtti gjester innom i løpet av dagen.
Da den store Telefonen kom, danset Storebror og jeg rundt i stua. Jeg har engasjert meg i lokalmiljøet her og er tidvis tullete patriotisk.

Noen ganger sitter jeg helt stille, etter at de andre har lagt seg, og kjenner på huset mitt. Hjemmet mitt.

Det begynner nemlig å minne mistenkelig mye om et ekte hjem.
Hurra!

Fredagsdiktet: Sorrow song

Sorrow song

for the eyes of the children,
the last to melt,
the last to vaporize,
for the lingering
eyes of the children, staring,
the eyes of the children of
buchenwald,
of viet nam and johannesburg,
for the eyes of the children
of nagasaki,
for the eyes of the children
of middle passage,
for cherokee eyes, ethiopian eyes,
russian eyes, american eyes,
for all that remains of the children,
their eyes,
staring at us,
amazed to see
the extraordinary evil in
ordinary men.

(Lucille Clifton)

Latskapens pris

Vårt inngangsparti


Naboens inngangsparti

Riktignok slapp vi unna med halvparten så mye måking i vinter, men det er ingen tvil om hvem som ler sist. Våren kommer sånn cirka en måned senere til oss enn til naboen.

Fredagsdiktet: Ennå

I går var jeg innom biblioteket på skolen før jeg dro hjem. Der er det mye fint. Jeg plukket med meg et par romaner, og så kikket jeg litt i dikthyllene. Der fant jeg Ove Røsbak, og det var et hyggelig gjensyn. Han skriver bitende og koselige dikt, såre og morsomme dikt - og sågar dampende erotiske dikt - på kav hedmarksdialekt.
En av diktsamlingene hans (Når tida kjæm, 2008) fikk være med meg hjem. Her er en smakebit:

ENNÅ

Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.

Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg

men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.

Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?

Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.

Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.

Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.

(Ove Røsbak)

I see clumsy people. They're everywhere

Noen ganger tøyer man, helt uforvarende, grensene for kløneri. I dag skjedde akkurat det. Jeg har jobbet hjemme, og tida gikk uten at jeg helt skjønte hvor fort. Jeg kom meg ikke ut av døra for å hente Lillesøster i barnehagen før det nærmet seg stengetid. Men marginene skulle holde, så lenge det ikke oppsto noe uforutsett.
Enter uforutsett.

Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.

Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.

Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.

Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.

Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.

Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.

Home Taping is Killing Music

Mens vi venter på ukas fredagsdikt og jeg gjør unna ymse arbeidsoppgaver med svært varierende innsats (noen ganger må man ta seg selv i nakken og være skikkelig streng)
- se denne fiffige Youtube-snutten. Veldig bra! Jeg fant den inne hos Torill.