A few of my favourite things

Jeg jobber ganske mye med interiør, noe som er litt ironisk, ettersom hjemmet mitt på ingen måte bærer preg av det. Jeg er ikke uinteressert i interiør og design, snarere tvert imot. Jeg liker å følge med, og en design som er både vakker og funksjonell kan gjøre meg glad - ja, sågar klappe i hendene-begeistret. Det er fascinerende å se hvor påvirket man kan bli av de visuelle omgivelsene. Men jeg nærer en intens motvilje mot å bruke motbydelig mye penger på sånt (og i denne sammenhengen ligger lista ulogisk lavt for hva jeg betegner som motbydelig mye, i motsetning til hva jeg for eksempel er villig til å betale for god mat eller god vin), og jeg er altfor lat til å tråle østlandet rundt etter geniale kupp og skjulte skatter for en rimelig penge.

Uansett: En av mine gode oppdragsgivere har en fast spalte hvor intervjuobjektet skal trekke fram tre favoritter fra hjemmet sitt. Det kan være møbler, pynteartikler, bruksgjenstander -kort sagt ting. Jeg er glad i lister, så jeg har pønsket litt på dette selv. For det er da komplett umulig å velge ut tre ting framfor alle de andre? I tillegg har jeg i mitt stille sinn tenkt at det sannelig er godt at ikke jeg blir spurt, for huset mitt er møblert og dekorert av Ikea og dessuten har jeg ikke sansen for nips og pyntesaker, så der er det lite å hente.

Så feil kan man ta. En aldri så liten reality check viser at den stakkars mimimalismen har lite å stille opp med hos meg. Hjemmet mitt er en nådeløs kamparena. Streite ikeamøbler og maltrakterte barneleker kjemper om plassen med støvete arvestykker som tviholder på en forloren verdighet. Meterhøye avisbunker skuler misunnelig på bøkene som formerer seg som apekatter i uanstendig mange hyllemeter (jada, jeg er Gunn Helen Øye-sertifisert harry som dekker opptil flere vegger med bøker, og jeg skammer meg ikke det grann).

Jeg er glad i hjemmet mitt. Det inneholder de viktigste menneskene i verden for meg. Og det er en del ting her jeg liker skikkelig godt, også. Mesteparten av bloggen min handler om menneskene. Her er noen av tingene.



Denne engleskulpturen kommer fra huset til farmor og farfar. Jeg beundret den som bitteliten og fikk den til odel og eie mens jeg fremdeles gikk på barneskolen. Den har en enorm affeksjonsverdi, og kunne også hatt en brukbar salgsverdi, ifølge gode kilder - hvis den hadde vært feilfri. Men jeg spilte innendørs volleball på rommet som tolvåring og dekapiterte det stakkars vesenet, og reparerte skulpturen på macgyvervis med Karlsons lim og hobbymaling. Like fin for meg. Kanskje til og med finere.



Da vi kjøpte rekkehus, trengte vi møbler, og vi fikk arve to Siesta-stoler av foreldrene mine. Mitt første minne av stolene er fra stua i Våle, hvor vi bodde til jeg var fem. Det er tretti år siden. Nå står en av dem i et hjørne i den kombinerte lekekrok/bibliotekløsningen vår (makkeren er foreløpig forvist til andre etasje, men de skal snart gjenforenes). Visste du forresten at Siesta ble designet av norske Ingmar Relling i 1965, og at det står 16 Siesta-stoler i Det hvite hus i Washington?



Grandtante K (en av mine mange grandtanter) hadde dette brillefine bildet hengende i kjellertrappa si, og jeg kikket på det lenge. Da hun flyttet fra huset sitt og skulle kvitte seg med mange av tingene, var selveste grombildet på vei i søpla. Heldigvis klarte mamma å redde det for meg. Grandtante K lo imidlertid godt da hun hørte at jeg ville ha bildet. Det var jo så stygt! Jeg synes det er kjempefint, og har hengt det over sofaen.



Emaljefatet fant jeg bakerst i et kjøkkenskap hjemme hos foreldrene mine. De har to like, og da mamma så hvor begeistret jeg ble, fikk jeg det ene. Med løfte om at jeg får det andre også, når den tid kommer. Det kan jeg gjerne vente lenge på. Telysholderen i mosaikk kjøpte mannen og jeg i Barcelona i 2005. Den kunne like gjerne vært kjøpt på Indiska, men vi vet bedre.



Min mormor Signe, som datteren min er oppkalt etter. Mormor Signe døde før jeg ble født, men jeg har alltid kjent henne allikevel, for jeg har hørt så mye om henne. Hun var visstnok sta, fandenivoldsk, sosial, høylytt, humoristisk og glad i å synge. Det slår meg at datteren min fikk et navn som passet bedre enn vi kunne ane da vi ga henne det. Ved siden av bildet står en eske som Sverre lagde i barnehagen. Verdifull.

Ting, altså. Men ikke i motsetning til mennesker. Ting får verdi når de kan knyttes til mennesker, hendelser og følelser. Noen ting er små knagger vi kan henge minnene våre på.