onsdag 12. desember 2007

Hvordan beskrive det største i verden?

Den 12.desember 2006 begynte som en skikkelig møkkadag. Tåka hang tungt over garasjetakene, og humøret mitt matchet været. Det nærmet seg jul, og vi ventet på Den Store Telefonen på overtid. Det hadde vi gjort siden august, men ingenting skjedde. Ventetidene i Etiopia bare økte og økte. Jeg begynte å innse at vi måtte feire jul uten å være tobarnsforeldre, og det gjorde meg inderlig muggen.
Mannen var på jobb i Stockholm. Da klokka nærmet seg 14, var Storebror (som på den tiden ennå ikke var noens storebror) hjemme fra skolen. Han ble raskt smittet av sin mors dårlige sinnsstemning. Vi satt og skulte i hver vår stol, mens jeg prøvde å ta meg sammen og være den voksne.
Klokka 14.15 ringte mobiltelefonen min. Jeg sukket litt, grep den og kikket på displayet.

Adopsjonsforum, sto det.
Og jeg visste at ingenting ville bli som før.

Hjertet mitt stoppet virkelig et lite øyeblikk, jeg skalv sånn på hånda at jeg nesten ikke klarte å trykke på svarknappen, og jeg husker at jeg tenkte ”er det virkelig her og nå det skjer? Så uvirkelig. Så rart”.

Da hyggelige Toril i Adopsjonsforum uttalte de magiske ordene ”Vi har ei lita, fin jente til dere”, begynte jeg å gråte. Samtidig som jeg lo hysterisk, og gjentok ”Er det sant? Er det sant? Unnskyld meg, jeg klarer ikke å snakke ordentlig”. Hun var veldig blid og overbærende med en stakkars hysterisk og nybakt tobarnsmor (jeg regner med at min reaksjon slett ikke var uvanlig, og at å gjøre slike oppringninger må være den aller, aller beste jobben i hele verden).

Noen minutter etter satt Storebror og jeg spente foran PC-en og klikket på et mailvedlegg. Der fikk vi for første gang se bilde av verdens aller vakreste lille frøken. Mer om tildelingen kan leses her.



Det var en stor dag. Nå, ett år etter, får jeg fremdeles gåsehud og tårer i øynene ved tanken på Den Store Telefonen. Og jeg sipper som en unge når andre får oppleve det ubeskrivelig flotte. Derfor var det ekstra fint at en jeg har fulgt tett på nett i to år fikk Telefonen denne uken. Vi begynte adopsjonsprosessen samtidig, men i Kina har det gått veldig langsomt. Endelig er ventetiden over for dem. Jeg er så glad.

Det er så man får lyst til å gå løs på et barn til. Men foreløpig klarer vi oss med de vi har, sier mannen. Han har nok rett. Foreløpig, i hvert fall.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære Hanne

Her er jeg innom for å legge igjen en hilsen, og så finner jeg meg selv omtalt! Det var hyggelig. :) (Og tårefremkallende, som så mye annet i disse dager. Apropos tårefremkallende: For et nydelig dikt du hadde lagt igjen i kommentarfeltet mitt. Det skal jeg spare på. )

Gratulerer med ettårsdag for den store telefonen! Helt utrolig at det har gått et år alt. Jeg husker det godt. Og hadde ikke trodd da at skulle bli et helt år til det var min tur - men alt det er glemt nå, som vi har fått nydelige Ulrikke. Dette er bare så utrolig stort. Og ennå har vi det aller største i vente! Gleder meg så utrolig til å hente henne hjem. :)

Klem fra Kristiane - ubeskrivelig lykkelig mamma

Kristiane sa...

... og du: Nå har jeg strøket ut "forespørsel om barn"-punktet på listen. Det var en sann fryd. Takk for påminnelsen! :)

Hanne sa...

Kristiane: Ja er det ikke utrolig hvor stort det er - og hvor tilgivende man blir overfor ventetiden, når man endelig finner ut hvem det er man har ventet på. :o) Jeg blir så glad og sentimental.

Toril sa...

Snufs:)

tenk at det allerede er gått ett år! Og når man leser dagens blogg får man rykninger i hjerteroten, det er sikkert...! Men min mann har nok også rett. foreløpig;)

Klem, Toril

rikke sa...

Tenk at det er et helt år siden allerede! Ett år siden vi satt i hver vår ende av telefonen og gråt av lykke, ett år siden vi fikk se bilde av den elskede pingisen, og i ett år nå har naboene mine trodd at jeg lider av en blanding av epilepsi og generell sinnsykdom (pokker ta de mange og store vinduene på kjøkkenet mitt...) – blir helt skjelven av å tenke på det. Og tenk at jeg er fadder og tulletante til dette vidunderet! :D

Hanne sa...

Toril: De må jo få lov til å ha rett av og til, disse mennene også. Foreløpig. ;)

Rikke: Ja, kan du skjønne at det er ett år siden vi så bilde av henne for første gang? Og nå springer hun rundt og synger "På låven sitter nissen" av full hals mens hun kommanderer mamma til å klappe.

Karen sa...

Jeg gleder meg til det er et år siden vi fikk telefon...Og håper telefonen kommer snart!!!! :-)

Lin sa...

Åh. Nå griner jeg igjen.
For en nydelig jente. Heldige du. *klem*

Anonym sa...

Hun er nydelig! Ligner på min lille gutt!