Snapshot (24)

Skjettensenteret i solnedgang. 

Når kuldegradene blir tosifra og hålka setter inn, tar det litt tid å bli klar for en tur med hunden. Det er et lite rituale. Ulltrøye, utebukse og raggiser. Lue, votter og skjerf som skal vikles. Dobbeltsjekke lomma, er det både godbiter og hundeposer der? Og krona på verket, eller snarere grunnmuren på den godt voksne turgåeren: Brodder. Jepp, vi er der. Jeg har splitternye brodder, og er ikke redd for å bruke dem (snarere livredd for å gå uten).

Hunden gladsvinser utålmodig, og jeg forklarer at hun må nok vente, for mennesker har ikke pels. Eller, altså. Jeg har i hvert fall ikke like praktfull hårvekst som en ekte finsk lapphund, en hund av den sorten som helst legger seg i trekken fra verandadøra for riktig å nyte kuldedraget. Noen reinsdyrgjeter har jeg aldri vært, men nå blir jeg til gjengjeld passet på som et reinsdyr. Selv på do.

Ut kommer vi oss omsider, til en verden som er frossen og stille. Joda, det er biler og fotgjengere der. Men selve naturen holder pusten og venter lydløst på varmere tider. Jeg trekker pusten, jeg som kan,  og kjenner kulda stikke i luftveiene. Og så går vi, hunden og jeg. Førstnevnte snuser og svinser fornøyd.

Det er jaggu viktig å være godt kledd, tenker jeg selvtilfreds, og vralter bortover stikkveien som en lett slagrammet Teletubby. Og møter de som er på vei hjem fra ungdomsskolen oppi lia her. Uten luer, med åpne jakker og Converse-sko på beina danser og skutter de hjemover, og slenger muntre heihei til lag-på-lag-damen og den svinsende hunden hennes. Og jeg får en sånn inderlig lyst til å be dem om å kle på seg, huske lue, være forsiktig på glatta så de ikke ramler og slår seg.

Jeg er den dama nå. Det er mange faser man skal gå gjennom.

You know me so well, posten

"Hva er Vareprøveesken?
Vareprøveesken er helt gratis for deg som mottaker. Den leveres direkte i din postkasse og inneholder et utvalg av produkter og tilbud i form av vareprøver og kuponger. Vi sender ut esken til de personene vi tror har størst interesse for de aktuelle vareprøvene. Denne gangen var du blant de utvalgte."

Kjære posten, 

Tusen takk for den overraskende pakka jeg fikk i postkassa bare noen dager etter 40-årslaget mitt. For et sammentreff! 

Du skriver at jeg får pakke fordi jeg sannsynligvis er spesielt interessert i akkurat disse tingene. 

Kjære posten, you know me so well! Ikke bare er jeg blitt ei godt voksen dame, jeg er helt klart ei fruktte- og lakrisinteressert godt voksen dame med flass og dårlig ånde. 

Det var jeg ikke helt klar over, og jeg innser at jeg må gå litt i meg selv. Som seg hør og bør for damer i min gruppe. 

Kjære posten. You shouldn't have.

No, really.

Hun er fri (hun har ikke sko på)

– Iiiihhh, din dust, hyler tre bikinikledde tenåringsjenter henrykt og sprinter lattermildt over gresset med en jevnaldrende gutt på slep.

Vennegjengen sitter i en klynge på plenen og skravler mens den lille kampen pågår. I akkurat denne gjengen er to av de mange jentene iført hijab og ellers en tekkelig mengde tekstiler, til tross for solvarmen. Hijabjentene sitter avslappet bakoverlent og ler høyt. Den ene bøyer seg framover og kommer åpenbart med et godt poeng, for hun understreker det med å klaske seg jovialt på låret, og resten av gjengen hyler av latter. De har det bra, alle sammen.

Jeg ligger på friluftsbadet Nebbursvollen og nyter solvarmen og boka mi i et par timers pusterom mellom jobb og sommerfest i barnehagen. Det er bare tenåringer og lærerpakk som har tid til sånt på denne tiden av ettermiddagen. Lyden av hylende og småkranglende jenter og gutter, vannsprut og latter gjør meg glad og sommeravslappet. Dette er lyder jeg kjenner og husker. Jeg hører sommer og fellesskap.

Men når jeg myser gjennom solbrillene på de hylende hordene, begynner jeg å huske. Jeg ser på alle jentene, løpende og slentrende forbi meg.

Flotte, nydelige, vakre tenåringsjenter som drar i bikinikanten, holder en arm "tilfeldig" over magen, kaster stjålne blikk rundt seg og dekker til innbilte problemområder med håndklær, skjerf, bager og hva som ellers finnes for hånden. Den glade hylingen ligger som et tynt ferniss over følelsen av å være for mye av noe eller for lite av noe, over frykten for ikke å strekke til, frykten for å være feil på et vis. Og hendene deres, de unge, flagrende hendene deres, er overalt, prøver å avlede, dekke til, reparere noe som ikke er feil i utgangspunktet.

Sånn var det, ja.
Nå husker jeg det.

– Youth is wasted on the young, hvisker jeg for meg selv (jeg husker ikke der og da hvem som sa det, men jeg har senere googlet meg fram til at det er George Bernard Shaw). Det virker unektelig som sløsing: Så mye skjønnhet, så mange komplekser. Så liten mulighet til å nå fram til dem med et budskap om å slappe av litt.

– Slapp av litt, er nettopp det jeg vil si til dem.
– Senk skuldrene og slipp den ikke-eksisterende magen din ut. Drit i om han-med-den-blå-badebuksa liker deg eller ikke. Gjør dine egne ting. Du er fin.
Men de ville ikke hørt på meg. Klisjeer blir ikke skikkelig sanne før man har erfart dem selv.
Så jeg nøyer meg med å se på hijabjentene og bikinijentene, og tenke mitt.
Jammen er de fri, gitt. Begge grupper.
Jenter er jenter.

Selv er jeg langt over hylealder og velter meg med stor selvfølgelighet utover et badehåndkle, dobbelt så tung som dengang og fire ganger så trygg og tilfreds. Jeg tar plass.

Jeg er den ekte rebellen. Modenhet er min hijab.

Søttitallet, åttitallet, nittitallet, nullnulltallet - swoosh!

Da 1979 ble 1980, hadde jeg nettopp blitt sju år og skolejente. Vi feiret vår første nyttårsaften i nybygd hus på boligfelt i Østfolds dype skoger.
Jeg var litt betuttet over at jeg ikke hadde mistet noen tenner ennå, og ønsket meg langt hår. På den tida var det kort og lettstelt som gjaldt, til nød med ei spenne i luggen, og jeg ble rett som det var tatt for å være gutt.
Jeg husker at jeg kjente litt på at det var noe ekstra ved at vi var på vei inn i et nytt tiår, og kusine A og jeg skrev "1980" på selvlagde papirvimpler vi viftet energisk med.
Jeg husker også at læreren vår (som vi den gang kalte frøken), fortalte oss at i år 2000 ville vi bli hele 28 år gamle. Det var svimlende langt unna, og jeg syntes det var litt synd at når selveste framtida en gang kom, ville jeg være altfor eldgammel til å ha noen glede av den.



Da 1989 ble til 1990, var jeg nettopp blitt 17 år og gikk på videregående skole i Moss. Berlinmuren hadde falt samme høst, og vi følte at vi opplevde noe virkelig historisk. Noen av de tøffere elevene på skolen kastet seg på et tog til Berlin for virkelig å stå midt i det som skjedde, og jeg var så misunnelig på de som bare klare å gjøre noe sånt - og få lov til det, attpåtil.
Selv ante jeg ikke hvem jeg var, og det var vanskelig å finne det ut, jeg fant i det i hvert fall ikke i Moss. Videregående var som et slags vakuum, jeg var i limbo mellom det som var og det som skulle bli, jeg lengtet ut.
Jeg husker ikke hva jeg gjorde akkurat denne nyttårsaftenen, det var nok en hjemme alene-fest av mer eller mindre kleint kaliber, hvor vi lo høyere enn nødvendig for å vise at vi hadde det morsommere enn noensinne og desperat prøvde å finne noen å kysse eller i det minste klemme ved midnatt. Det var en slags sosial stol-lek, hele tiden. Utmattende, og vi trodde at det måtte være sånn.



Da 1999 ble til 2000, var jeg nettopp blitt 27 år og følte meg slett ikke i nærheten av så eldgammel som jeg fryktet da jeg var barn. Tvert om, jeg følte meg ung og trygg på samme tid - en uslåelig kombinasjon. Ung nok til å kunne erobre verden, trygg nok til å gi faen om akkurat det ikke fungerte.
Mannen og jeg var nygifte, barnløse og bodde i en toroms på Grünerløkka, sågar med hageflekk og garasje. Ferdig utdannede og i jobb, begge to, levde vi det glade DINK-livet (double income, no kids). Det var kafeer, konserter, middager, museer, venner, venner, venner og venner. Mobiltelefon var relativt fersk som allemannseie og PC-en var stor, grå og i høyeste grad stasjonær. Internettbruken sparte vi på, for vi betalte per tellerskritt.
Nyttårshelga tilbragte vi i en stor sveitservilla i Arendal sammen med et titalls venner. Vi hadde langbord og drinker, sang og musikk, og jeg husker at verten på et tidspunkt ble så revet med at han begeistret ropte "Åh, dette er akkurat som i den Last Christmas-videoen til Wham!", og vi var skjønt enige. Bortsett fra at det ikke var noe snø, da. Så vi ble enige om at nok var mer som gjengen i Friends. Fint hadde vi det, i hvert fall, og glade var vi.



Og nå har 2009 blitt til 2010, og jeg kan med hånda på hjertet si at dette tiåret varte omtrent tre uker. Det er da ikke lenge siden vi måtte venne oss til å skrive årstallene med et totall først?
Men i løpet av disse ti årene har jeg flyttet inn i et rekkehus i suburbia, fått to barn, byttet arbeidsplass noen ganger, tatovert meg, feiret ti års bryllupsdag og ombestemt meg med hensyn til hva jeg vil bli når jeg blir stor. For sannelig er jeg ikke tilbake på videregående igjen, men denne gangen heldigvis som lærer. Og jaggu rakk jeg ikke å begynne å studere igjen før tiåret var over, men denne gangen på deltid.
Jeg har nettopp fylt 37 år, men hvor gammel føler jeg meg? Et sted mellom søtten og søttifem. Akkurat passe.

Og når jeg ser på denne overflatiske oppsummeringen av de siste tiårsfeiringene, innser jeg at jeg antageligvis er en ganske typisk representant for min generasjon.
Vi som vokste opp under Keegan og den kalde krigen.
Vi som sløser der foreldregenerasjonen vår sparte (klart man må unne seg skikkelig vin og hyppige restaurantbesøk), men som samtidig hytter med en moralsk og påpasselig pekefinger der de hadde løse tøyler (sykkelhjelm! røykelov! kildesortering!).

Vi som gikk fra svart-hvitt TV-monopol og tegnefilm en gang i året til multimedialt mangfold 24/7. Vi blogger manisk, tvitrer vilt og boltrer oss i spillkonsoller, men når det butter, er det barna våre som må trå støttende til. Senest forrige uke måtte Storebror hjelpe meg med noe på Wii. Barna våre er født inn i denne virkeligheten. Lurer på hvordan oppsummeringen deres kommer til å se ut om noen årtier.
Jeg håper at jeg får henge rundt her en god stund til, for jeg er jaggu spent på fortsettelsen.

Twitter schmitter

Det er mulig jeg eksponerer meg selv som en skikkelig gamlis her (noe som er litt ironisk, gitt tittelen på forrige post), men det lever jeg godt med: Jeg kan virkelig ikke skjønne vitsen med Twitter.

Er det noen som kan forklare meg hva i all verden som er poenget med den greia?
Hvorfor vil man være med?
Noen?
Hæ?

9.april 1940 - bedre enn sitt rykte

Ikke en lystig dag i norsk historie, 9.april 1940.

Men noe fint var det allikevel med den: Da ble nemlig mammaen min født. Det er kanskje unødvendig å si at mange husker bursdagen hennes, og i dag står ikke telefonen stille på Mysen.
Gratulerer med dagen, mamma!

De som eier verden

På begynnelsen av nittitallet studerte jeg i Bergen. Det var nye venner og dype diskusjoner, grønsj og Garage, fjasing og fest. En forelesning i ny og ne ble det også tid til.
Vi eide verden.

En ganske alminnelig ukedag endte vi ikke uventet på et svært fuktig og langtrukkent nachspiel på Handelshøyskolen. Det varte faktisk helt til morgenen, da noen lyse hoder kom på at det måtte være suverent å spise frokost på SAS-hotellet. Som sagt, så gjort.

Vi kastet oss på en gul buss ned mot sentrum, og ettersom det var en hverdagsmorgen, var bussen full av folk på vei til jobb. Der satt de halvtrøtte og alvorlige, med aviser og dokumentmapper i fanget.
I midtgangen sto vi, stinkende og fnisende. Vi var så fornøyde med oss selv, og hvisket (trodde vi, men vi var jo fulle) om hvor heldige vi var som fremdeles var unge, sorgfrie studenter, og hvor synd det var på alle de stakkars, voksne streitingene hvis liv besto av en endeløst gjentagende rekke bussturer, matpakker, barnehagehenting, middagshvil og kveldsnytt. Motbydelig, selvsagt.

Men overraskende mange av passasjerene smilte til oss.
- De drømmer om gamle dager da de selv levde livet. Nå gjenopplever de litt av det via oss, og lurer på hvor tiden ble av, tenkte jeg for meg selv. Fremdeles motbydelig, selvsagt.

Nå er jeg selv en av de voksne streitingene. Fra tid til annen dumper jeg oppi situasjoner hvor jeg sitter og smiler til fjasende ungdommer som eier verden.
Og nå vet jeg hva de virkelig tenkte, de som smilte til oss på bussen.
De tenkte: Vi vet mer enn dere.

Geriatribølgen på Facebook

Vi begynner å bli endel gamliser på Facebook nå, og det er ikke alle som er like fornøyde med akkurat det.

Olava siterer en artig artikkel fra Varingen, hvor en søttenåring får komme med et hjertesukk om folk over 25 på Facebook.
Og her er en hylende morsom sak fra New York Times - sett fra den andre siden. Haha! NYT er for øvrig en knakende god nettavis med riktig mange gode artikler. Anbefales.