Neinei, Carola! Hun har ikke kjent deg bestandig.

Jeg leser i tablåjdene at selveste Carola blir mamma via adopsjon. Hun er visstnok i Sør-Afrika for å hente hjem en 3 år gammel datter as we speak. 

Jeg måtte straks lese ganske mye om dette. Ikke fordi jeg er så gruelig interessert i Carola, men fordi jeg alltid er nysgjerrig på hvordan adopsjon omtales i mediene. Det hender at det er ting å stusse over, for å si det sånn. 

Dagbladet siterer et intervju med artisten i svenske Expressen, som har fått være med på storstilt feiring i Sør-Afrika:

"Selv om 45-åringen bare har vært sammen med sin nye datter i to uker, forteller hun at de to allerede har knyttet sterke bånd til hverandre.
- For oss er det som vi har kjent hverandre for alltid, men som at vi har vært borte på reise og nå møttes igjen, forteller Carola til Expressen."

Og jeg bare: Neineinei, Carola!!!  
Kanskje DU føler at du alltid har kjent henne, og det er forsåvidt vakkert og flott. Men jeg kan love deg så inn i granskauen sikkert at den splitternye datteren din IKKE har det samme perspektivet som du (45, forberedt, venta i fire år) har. 
At hun ler og smiler til deg betyr ikke det samme som at hun har kjent deg bestandig og at hun innerst i sin lille sjel føler at du er mammaen hennes og at det var en større mening med det hele som nå først åpenbarer seg for dere begge. 
Hun har levd i tre år. Hun har kjent deg i to uker. Hun har ingen kontroll over det som skjer nå, og ingen forutsetninger for å forstå det, verken fysisk, mentalt eller følelsesmessig. Hun er i full overlevelsesmodus, det er det hun er. 

Nå er forsåvidt ikke hovedmålet mitt å henge ut Carola (selv om det ville være tøvete å si nei til sånne frynsegoder). Hovedmålet mitt er å påpeke at det nyfåtte barnets opplevelse er en ganske annen enn den nybakte forelderens – og at dette må vi være klar over og ta hensyn til. Det kan selvsagt hende at Carola er veldig klar over dette, og bare er blitt slurvete sitert av eksalterte journalister (i flere ledd). 

Men uansett anbefaler jeg både Carola og alle dere andre å lese bloggposten I am the abductor, med en alldeles hjerteskjærende tydelig beskrivelse av hva de små superheltene gjennomgår når de helt plutselig skifter både liv og familie: 

This might come off sounding awful,
but here it goes.
When my new daughter comes into my arms, (18 days from today) I think it's ok if she cries. Screaming, wailing, flailing... it's all ok with me.And here's the awful part, part of me is hoping there will be "a reaction" of some kind.  Part of me hopes it's a big awful horrible reaction.
You may have guessed that we hope that Mimi will be happy and smiling, and everything goes smoothly on that instant that she is passed to our arms. But we don't hope that at all.

Og Carola, hvis du skulle ha behov for noen tips til hjemkomsten, er du hjertelig velkommen innom mine bloggposter om temaet. Æh, jeg diskriminerer ikke: Alle er hjertelig velkomne!
Her er et greit sted å begynne: Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet.

Pussochkramfrånnårje!

Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Ifølge tidsånden skal barn være uavhengige og like å passes av andre, og sjenanse er en noe man unnskylder og "jobber med". Samtidig jobber noen med å gjøre barna avhengige av foreldrene og reserverte overfor fremmede.

Når man opererer i utakt med idealene, fremkaller det reaksjoner fra omgivelsene som spenner fra overbærende til oppbragt. Hva vi skal gjøre med det? Jeg kan, med en viss faglig tyngde, gi et avansert råd: Drit i det! Drit i hva folk flest synes. Folk flest har ikke peiling. Hør på folk som kan noe om adopterte barn, men husk samtidig at alle barn er forskjellige, og kjenn på hva som fungerer. Det går ikke an å understreke dette nok, men nå har jeg allerede mast en del.
La oss snakke praktisk. I Tilknytning, del 2: Alt kan repareres finner du en del konkrete råd for den første tiden, blant annet om bæring og trøst. Her er noen flere tips, som også er relevante på sikt.

Sove sammen
Barn som har bodd på barnehjem er vant til mange mennesker og mange lyder rundt seg. Da kan overgangen til et eget rom i et dørgende stille hus være heftig. Mange adopterte barn sliter med nattesøvnen, og det ligger mye god tilknytning i å være umiddelbart nær hverandre mens man sover (og ikke minst hvis man bråvåkner).
Etter den første tiden synes mange det er viktig å få barnet inn på eget rom. Kontrollspørsmål: Hvorfor det? Barn er i barnehagen om dagen, og ettermiddagene er fylt opp av organiserte aktiviteter, TV og travelhet. Når natta kommer skal de helst legge seg mutt alene på eget rom. Hvor vanntette skott vil vi egentlig bygge mellom oss og barna våre?

Jeg har levende minner fra barndommens nattskremsler: Jeg ble fylt av angst og ensomhet om natta, og trengte rolig pust og prosaisk natteluft sammen med noen for holde ut. Jeg ville sove sammen med foreldrene mine. Men da jeg hadde begynt på skolen, føltes det som et nederlag å komme tassende inn på foreldresoverommet. Det hendte mamma fant meg på badet, sammenkrøllet i en liten angstklump. Heldigvis skjønte mamma og pappa situasjonen. Jeg fikk en madrass på gulvet hos dem, og kunne legge meg der når jeg trengte det. Åh, det var godt - og helt nødvendig.

Det finnes ikke noen fasit for sovearrangementer. Noen synes det er ålreit å ha barnet mellom seg i senga. Andre foretrekker barneseng ved siden av foreldresenga. Atter andre bytter på å sove inne på barnerommet og flytter rundt etter behov. Den løsningen som fungerer for familien, er den som er riktig. Det er lov å være kreativ!
Lillesøster hadde sprinkelseng på rommet vårt de første to årene, så nære at jeg kunne holde hånda mi på ryggen hennes hele tida. I fireårsalderen fikk hun eget rom, og var kjempestolt – men hun har ikke tilbragt veldig mange hele netter der inne.

Regler og sang
Sanger, rim og regler er smarte greier. For de fleste faller det seg naturlig og trivelig å synge med barna, og da kan man enkelt bruke sanger og regler som fremmer blikk-kontakt, berøring og som kanskje attpåtil handler om barnet. En kjent klassiker er "panneben, øyensten", eller du kan fjase sammen noe på egen hånd. Vær uredd – ungene vurderer ikke kvalitet på verken tekst eller stemme, det viktige er at det føles godt. Jeg snardiktet en liten sang om ansiktet da Lillesøster var nyfått. Hun er fremdeles veldig glad i den, så sangen har med andre ord blitt en klassiker her i huset. Lillesøster gikk allernådigst med på å vise den fram, så her er den (vær overbærende med kvaliteten):



Midt i fjeset har jeg ei nese
den sitter her
den sitter her
under nesa har jeg en munn
med den kan jeg spise mat som er sunn
…og god.

Med mitt øre så kan jeg høre
ett øre her
og ett øre her
jeg liker godt å kose på kinn
aller mest kinnet til mammaen min
…stor kos!

Ikke akkurat noen kandidat til Spellemannsprisen, men den fungerer: Den er enkel, den medfører både blikk-kontakt, berøring og benevnelser på samhørighet.
For noen barn kan øyekontakt og ansiktsberøring sitte litt lenger inne, og da kan det være lurt å begynne med tåregler (den første lille grisen, anyone?) eller fingerregler (tommeltott, slikkepott) og bevege seg nærmere.

Pakke-leken
Etter badestund eller før leggetid kan du pakke barnet inn i et stort teppe eller håndkle og leke at du får en pakke. Klem godt på pakka, og gjett høylytt på hva det kan være:
Er det en radio? Er det en bamse? Nei, det er….(barnets navn)! HURRA, det var akkurat det jeg ønska meg! Åh, nå ble jeg glad!
Jeg vet at noen rynker på nesa over denne, fordi de mener det gjør barna til en ting som kan gis og fåes. Men for oss handler det mer om at vi har et hyggelig, felles rituale – og at vi får anledning til å spille ut hvor glade vi er for å ha hverandre, igjen og igjen. Vi begynte med Storebror (som er hjemmelagd), og da var det naturlig å fortsette med Lillesøster. Hun forlanger pakke-ritualet hver gang hun kommer i nærheten av et håndkle eller teppe. Like stas hver gang.

Tegn til tale
Barn har språkforståelse lenge før de begynner å snakke selv, og utelandsadopterte opplever dermed et språkbytte også. Hvis du bruker tegn til tale for å understreke det du sier, letter du barnets språkovergang samtidig som du fremmer tilknytningen. Noen er kanskje engstelig for at bruk av tegn kommer i veien for talespråket, men her er fagmiljøene entydige: Tegn fremmer talespråkutviklingen og skaper økt trygghet hos barnet.

Med Tegn Til Tale legger en til rette for å gi barnet muligheter for å kommunisere og lære språk gjennom bruk av flere sanser. (…)
Acredolo og Goodwyn (1996) har etter ti år med vitenskapelig erfaring, intervjuer og forskningsprosjekter, kunnet dokumentere at man ved å supplere babyens uttrykk med tegn, forbedret kommunikasjonen, fremmet taleinnlæringen, stimulerte den intellektuelle utviklingen og bidro positivt til selvaktelsen.
Foreldrene refererte til økt kommunikasjon, mindre frustrasjon, bedre foreldre-barn relasjon, økt selvtillitt og stor interesse for bøker. Forskningen viste også at jo flere tegn barnet brukte, desto raskere lærte barnet å snakke.
Etter hvert som barn lærer talespråk, slippes tegnene.

Tegn til tale er med andre ord finfine greier som med fordel kan benyttes. Både vi og Lillesøster hadde stor nytte og glede av det.

Men egentlig er jeg ute etter erfaringsdeling. Jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen har gode og nyttige erfaringer. Tenk så fint om vi kunne samle noen praktiske tips og kjekke råd, sånn at både ferske a-foreldre og uvitende folk i omgivelsene kunne lære av det. Så kom igjen dere, intet tips er for lite eller for ubetydelig. Vil du informere? Legg inn en kommentar, du trenger ikke gjøre det under eget navn.

Tidligere poster i serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene

Tilknytning, del 3: De små superheltene

Du er en dyktig og ganske erfaren medarbeider i bedriften din, kjenner spillereglene og synes du mestrer arbeidsoppgavene godt. Plutselig en dag blir du plassert i ny jobb, uten at noen gir deg en forståelig forklaring på hva slags jobb det dreier seg om.

Du vet ikke hvem av de nye kollegene som er sjefen din, hvem som er de nærmeste medarbeiderne og hvem som bare er innom tilfeldigvis. Alle beskjeder gis på et fremmed språk, og kulturen på arbeidsplassen er helt ukjent for deg.

Noen arbeidsinstruks klarer du ikke å finne, så du prøver deg fram, med svært vekslende hell. Skal jeg sitte ved denne pulten hele dagen? Hvor mange ganger kan jeg forsyne meg i kantina? Er det virkelig vanlig å kile kollegene i heisen? Frustrasjonen din er stor, særlig fordi kollegene sender så blandede signaler. Utprøvingen din er ikke alltid populær, men hva er alternativet – det finnes jo ingen bruksanvisning.

Det høres forferdelig ut, ikke sant? Du er en erfaren voksen med bøttevis av referanser og kunnskap om verden, og kjenner ubehag ved å havne i en uoversiktlig jobbsituasjon. Hvordan tror du det er for en liten kropp å utsettes for et omsorgsbrudd og havne i en ny tilværelse? Alle vet hvor sliten man blir av å være i ny jobb. Tenk hvor sliten man blir av å være i et nytt liv!

En evighetsmaskin
I tilknytningsskolen del 1 og del 2 har vi snakket om nyfåtte barn og hvordan den første tiden kan være. Noen ganger går den første overgangen som en drøm, men så dukker det opp ting etter hvert. Eller man jobber seg målrettet gjennom den såkalte "tilknytningsperioden" og tenker at sånn, da var den jobben gjort, en gang for alle - men så dukker det opp ting etter hvert. Tilknytning er en kontinuerlig prosess, uansett om barnet er adoptert eller mekka sammen på hjemmekontoret, og uansett om den er problematisk eller silkefin.

Tilknytningsprosessen er der like fullt. Kanskje er det litt som husarbeid, at man ikke legger merke til det når det blir gjort? Eller kanskje jeg bør begrense de trivielle analogiene? Det får være grenser.

Tydelige voksne
Apropos grenser: Mange synes det er vanskelig å sette grenser for et barn samtidig som man jobber med en tett og nær tilknytning. Kan sånt la seg kombinere, da? Åja. Barn som har vært gjennom omsorgsbytter og -brudd trenger rammer og forutsigbarhet i hverdagen. Tydelige voksne som viser og forklarer (med ord, tegn og kroppsspråk) hva som skal skje og hvordan ting skal være.

Mange barn får et ganske stort kontrollbehov og sliter med å takle uforutsette hendelser. Da skal de nære omsorgspersonene være barnets fremste veileder og advokat. Det er samtidig greit for omgivelsene å vite at detaljer innen bordskikk eller fargematching av klær kanskje ikke står øverst på prioriteringslista når det er mer grunnleggende ting som oppleves som viktige.

Sosial kryptonitt
Selv om barnet har vært i familien lenge, hverdagen fungerer og barnet virker trygt, kan en bråkete juletrefest eller et stort familieselskap med mange ivrige og ukjente grandtanter være helt kryptonitt for en liten tilknytningsuperhelt. Dette kan være vanskelig å forstå for omgivelsene.
Han har jo vært hjemme i en eeevighet, disse adopsjonsgreiene er jo ikke noe spesielt lenger. Kan det være noe å trekke fram nå, da?, mumler tante Tulla (1).
Mange unger slår seg vrange i store forsamlinger, de trenger bare litt ekstra oppdragelse og en god dose selvstendighet, istemmer kusine Berit bestemt.

Men for barnet er ikke dette noen spøk. Det har brukt enorme krefter på å sortere tilværelsen og finne ut av rutiner, rammer og hvem det hører sammen med. Den lille tilknytningssuperhelten har funnet ut av sin nye hverdag, men når han kastes ut i en annen setting, nullstilles hele systemet. Hvem er disse menneskene? Hvorfor vil de klemme meg, jeg kjenner dem jo ikke? Skal vi være her lenge? Skal vi kanskje BO HER?

Superhelt-forståelse
For å vende tilbake til jobb-analogien igjen: Du har altså blitt plassert i den nye, ubegripelige jobbsituasjonen, og etter hvert begynner du å mestre hverdagen din. Men så skjer det ting på arbeidsplassen, og plutselig befinner du deg på et sted med mange kolleger og mange nye og ukjente – som oppfører seg som om de var kolleger og sjefer, hele gjengen. Du vet at du har blitt omplassert én gang, og da var også situasjonen uklar. Kanskje det skjer igjen?

Jeg kan ikke understreke nok at barn er forskjellige, og familier likeså. Jeg prøver ikke å male fanden på veggen her. Det trenger ikke være store problemer. Men vi skylder barna våre å forstå (i hvert fall prøve å forstå) de strabasene og overgangene de har vært gjennom, og å handle deretter. De er nemlig små superhelter, alle som én.

Mange av oss som er bevandret i internasjonal adopsjon kjenner til dr. Jane Aronson. Hun har fokusert på såkalt adoption medicine, og har adoptert flere barn sammen med partneren sin (det heter ikke kona i USA). Jeg synes hun er en person verdt å lytte til, og her er en smakebit fra en workshop hun har vært med på:



Også i denne serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres

Veldig snart kommer Tilknytning, del 4: Praktiske tips.
Jeg har mange elementer, men vet at jeg har kloke lesere, så jeg tar gjerne imot innspill og råd fortløpende. Hvis du har gode tips eller annet jeg bør nevne, er det bare å si fra i kommentarfeltet, eller sende meg epost på hannejahren(KRØLLALAFA)gmail.com


(1) Den observante leser vil ha merket seg gjengangerne tante Tulla og kusine Berit i disse tilknytningspostene. De fungerer som representanter for meningssterke, men kanskje litt kunnskapsløse personer i omgivelsene til adoptivfamiliene, sånn for enkelhets skyld. Noen vil kanskje kalle dem en slags stråkvinner. De fleste adoptivfamilier kjenner uansett den type utsagn godt.

Vil vi ha baby eller barn?

Norske adoptivsøkere ønsker seg bittesmå barn. Eller er det andre som ønsker for oss?


(faksimile: KK nr 25/2009)

I denne ukas KK (det glossy kvinnebladet, ikke avisa) er det en fin sak om adopsjon, med vekt på adopsjon av litt større barn. Her kan du lese om hvordan det var da Daniel (5 1/2) fikk nye foreldre. Sidesaken handler om tilknytning ved adopsjon, og der har undertegnede med familie æren av å bli eksponert:

(faksimile: KK nr 25/2009)

Jeg må tilstå at jeg ikke er særlig hekta på sånne blader selv (jeg blir ofte veldig irritert og sarkastisk for meg selv når jeg leser dem), men dette er et tema jeg brenner for, og dermed var det en relativt enkel avgjørelse å si ja til å stille opp der. Journalisten var ryddig og oppriktig interessert, og dermed ble saken tilsvarende ryddig og nyansert.
Og på denne måten kan det glade budskapet nå ut til mange som ikke nødvendigvis oppsøker den slags informasjon av seg selv.
Heia folkeopplysning!

Kresne nordmenn?
Det nevnes også i saken at det er mange store barn som trenger foreldre.
Et hyppig og brennbart debatt-tema på diverse adopsjonsfora er hvorvidt norske adoptivforeldre er for "kresne" når de søker om adopsjon. De fleste søkere godkjennes for et barn i aldersgruppa 0-2 år (den laveste aldersrammen man kan godkjennes for her til lands).

Av barna Adopsjonsforum formidlet i 2008 var 32 % under 1 år ved ankomst til Norge, mens 38 % var mellom 1 og 2 år, og 15 % mellom 2 og 3 år. Kun 15 % var over 3 år da de kom hjem med sin nye familie. Denne aldersfordelingen reflekterer ikke de faktiske behovene i de landene vi arbeider med. I alle ”våre” land er det tallrike eldre barn som trenger familier, men Norge tar dessverre bare en liten andel av disse.
Kilde: Adopsjonsforum

Temaet er interessant - og ikke så rent lite komplisert.
For det første: Adopsjonsprosessen her til lands er lagt opp slik at man allerede helt i begynnelsen av prosessen skal ta stilling til landevalg og aldersramme. Dette ønsket skal oppgis til barnevernet, som ved hjelp av samtaler og hjemmebesøk utformer en tilråding som går videre til neste godkjenningsinstans.

Dommedagsfølelser
Men i hvor stor grad kan man forvente at brennferske søkere tidlig i prosessen skal stille seg åpne for barn i alle aldre?
Mange har et sterkt ønske om å få et så lite barn som mulig. Dette kan bunne i et ønske om å få være til stede i så mye av barnets liv som mulig, en frykt for hva et større barn har med seg i bagasjen - eller en kombinasjon av de to.
For mange er forklaringen simpelthen at ikke kan eller vil løsrive seg fra den innarbeidede forestillingen om at barn er noe man får mens de er bittesmå. Det er jo den "vanlige" måten å bli foreldre på - man starter på scratch, så å si.

Og jo eldre aldersramme man åpner for, jo flere merkelige spørsmål og innvendinger vil man møte fra omgivelsene.
- Tør dere dette, da? Tenk på hva de kan ha opplevd! Jeg har en kollega som hadde en nabo som har ei kusine som kjente noen som adopterte et stort barn fra xxx-land, og det gikk IKKE bra, altså, sier jobbkollegaen med en utsøkt og dårlig skjult blanding av medlidenhet og sensasjonslyst.
- Men tenk, en treåring...jeg kan altså ikke foooorestille meg at jeg skulle gått glipp av de første årene med min egen lille Basse, spedbarnstiden er jo så maaagisk, sukker nabodama tilfreds mens hun rusker Basse i luggen.
For en usikker fersking som er helt i startfasen av en lang, lang prosess kan det være vanskelig å manøvrere i sånne farvann uten å få panikk og dommedagsfølelser (panikk og dommedagsfølelser er for øvrig helt naturlig for vordende foreldre både av bio- og adoptiv-sorten, det garanteres av en som har prøvd begge deler).

Dette skyldes delvis en nokså streng holdning til adopsjon av eldre barn fra norske myndigheters side, men også at de aller fleste av våre søkere ønsker å adoptere små barn. Vi er alltid glade når vi får inn søknader fra par som ser utfordringen i å adoptere noe eldre barn. Kilde: Adopsjonsforum

Gradvis modning
Så skulle man kanskje tro at barnevernet ville være gode sparringpartnere og rådgivere i en slik situasjon. De, av alle, vet jo litt om hvor stort behov det er for foreldre til de større barna.
Men det er ikke nødvendigvis sånn.
- Dere vil vel holde dere innenfor 0-2-årsrammen? Det er jo det greieste, fikk vi umiddelbar beskjed om på vårt første møte med barnevernet. For oss var det uansett ikke mye slingringsmonn på aldersrammen, ettersom vi hadde en fireåring fra før og det bør være et par år mellom det nyankomne barnet og eventuelle storesøsken. Men jeg er sannelig ikke sikker på om jeg der og da ville ha utfordret standardgodkjenningen uansett. Det var så mye å ta stilling til.

Så kommer man et stykke lenger i prosessen. Man leser enorme mengder litteratur om adopsjon generelt og utenlandsadopsjon spesielt, følger spennende blogger, utveksler refleksjoner og erfaringer i diverse nettfora, deltar på adopsjonsforberedende kurs og lar tankene modne generelt. Og sakte, men sikkert åpner horisonten seg.
Kanskje vi burde ha søkt om utvidet aldersramme allikevel?
Jeg har snakket med mange, mange adoptivforeldre som kan fortelle om en lignende skeptisk holdning hos barnevernet - og en gradvis modning hos seg selv når det gjelder forestillingen om barnas alder.

Men hvordan går det egentlig i de familiene som faktisk adopterer større barn?

Det er klart at tilpasningen kan være vanskeligere og kreve mer tid når barna allerede har en kultur og et språk. Men samtidig rapporterer mange av dem som adopterer eldre barn at det går over all forventning.
I sin bok ”Kunnskapsstatus om utenlandsadopsjon” (se vår litteraturliste) har Monica Dalen og Barbro Sætersdal et avsnitt om det de kaller ”Myten om adopsjonsalderen”. Der skriver de at forskningen etter hvert har vist at ”adopsjonsalderen slett ikke [er] en så avgjørende faktor for utfallet av en adopsjon som tidligere antatt.
[…] Andre faktorer enn adopsjonsalder synes å ha større innvirkning på barnets utvikling, som f.eks. hvordan forholdene i barnets første leveår har vært, barnets psykiske og fysiske tilstand ved adopsjonstidspunktet og kvaliteten på samspillet i den nye adopsjonsfamilien.” Kilde: Adopsjonsforum

Baby er oppskrytt
Nå skal jeg banne litt i kjerka: Det er ikke alle som synes spedbarnsalderen er det mest magiske som finnes. Noen av oss synes det er helt greit, og vel så magisk, å få barn som er over babyalder.
Jeg skal ikke påberope meg allverdens erfaring på området. Vi fikk Lillesøster da hun var drøyt halvannet år, og i adopsjonsverdenen er det et lite barn, selv om mange har andre tanker. Men hun hadde altså levd et liv før vi ble kjent med henne. Hun kunne både gå og løpe forlengs og baklengs, spytte ut mat, velge klær, rope NEI! (aye!) på amharisk og nynne en sang.
Javisst hadde det vært fint å kjenne henne og være der for henne tidligere også, men la oss være litt pragmatiske: Sånn var det ikke.
Og det er greit.
Vi får resten av livet sammen, og i et sånt perspektiv er halvannet år (eller tre, eller fem, for den saks skyld) ganske lite - og vi er de store lottovinnerne.
Vi ønsket oss barn, ikke baby. We're in it for the long run.

Derfor er vi også skjønt enige om at skulle vi være så elleville at vi (mot formodning!) bestemmer oss for ytterligere familieforøkelse, er to ting helt sikkert:
1) Vi skal adoptere, og 2) Vi skal ha så høy aldersramme som mulig.

Så har jeg noen slags konklusjon eller moral?
Tja.
Jeg er ikke i tvil om at selve adopsjonsprosessen kunne vært lagt opp mer hensiktsmessig. I noen av våre naboland, som Danmark, er adopsjonsforberedende kurs obligatorisk, og det er først etter dette (i den såkalte fase 3) at en aldersramme blir anbefalt og definert.

Min intensjon er virkelig ikke å påføre noen dårlig samvittighet for å ønske seg små barn. Jeg deler bare noen tanker og litt gnål som kanskje kan være til nytte for nye søkere, eller til ettertanke for noen som kjenner noen som kjenner noen som adopterte noen som...ja, du vet.

Jeg gnåler offentlig

Og det gjør jeg på Håndverkeren i kveld.
Det dreier seg om noen av hjertesakene mine: tilknytning og adopsjon.

Jeg har holdt noen foredrag om adopsjon tidligere, mye fordi jeg er i den situasjonen at jeg både er adoptert og har adoptert, og dermed får jeg et litt sånt snedig dobbelperspektiv på det.
Eller som jeg gjerne sier: I min familie er adopsjon arvelig.

I kveld skal jeg snakke spesielt om tilknytningsprosessen. Jeg tror nok at bloggpostene mine om temaet er sterkt medvirkende til at jeg ble spurt om å snakke om akkurat dette. Nå kjenner jeg meg litt engstelig for at noen skal forvente å høre en spesialist med mange års forskning på temaet. Det er jo ikke jeg!
Jeg er imidlertid en adoptert adoptivmor med enormt stor interesse for temaet - og en del erfaring. Så får vi håpe at jeg kan bidra med noe konstruktivt og matnyttig.

Og her er VL-saken

Den kan leses her - komplett med eget diskusjonsfelt og alt.
Men hvor har de gjort av link til de relaterte sakene i bloggen min, som de lovte meg?

Oppdatering: Jeg fikk mail fra den hyggelige journalisten, som lovte at det skulle komme link. Hun kunne også fortelle at i papirutgaven er det henvisning, og attpåtil er visst Lillesøster og jeg coverpiker på inngangssidene til helg-seksjonen. Du verden!

Oppdatering 2: Her er en faksimile av saken fra papiravisa. Fine bilder, gitt. Og jeg synes journalisten har fått fram de viktigste punktene godt.
Mine mobilbilder av avissidene er imidlertid av laber kvalitet og yter dem ikke rettferdighet.


Klikk på bildene for større format.

Tilknytning, del 2: Alt kan repareres

I forrige kapittel av Hannes tilknytningsskole kunne vi lese litt om hva tilknytning egentlig er. Denne gangen skal vi snakke om hva som fremmer tilknytningen.

Husk nå endelig at barn pussig nok er som folk flest: Forskjellige.
Ingen barn tar særlig skade av å få styrket tilknytningen sin, men samtidig er det ikke alle som har et skrikende behov for at man fokuserer spesielt på denslags. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? At det er greit å være på den sikre siden.

"Ikke røre gulvet"-leken
Når et tidligere barnehjemsbarn har fått foreldrene sine, kan en ordentlig tilknytningsprosess starte. Dette er et langsiktig prosjekt som må gjennomføres for at barnet skal bli trygt og få en sunn utvikling videre. Barnet må våge å stole på at det er elsket, og det må lære å skille mellom nære omsorgspersoner og mer perifere personer.
Så hvordan gjøres det?
Blant annet ved hjelp av den omsorgsmessige varianten av "ikke røre gulvet"-leken. Foreldrene bærer barnet mye. Og da mener jeg MYE (de av oss som har hatt barn hengende rundt halsen inne på et flytoalett, vet hva jeg mener).
Vi snakker bære, bære, bære, til armene blir støle, nakken vond og man føler seg mer som en sjimpanse enn som en menneskemor. En bæresele eller et bæresjal kan være et fantastisk hjelpemiddel.

Hjerte mot hjerte
Jeg sydde et ringsjal (billig og enkelt, selv for håndarbeidsnoviser som meg), og det ble brukt mye. Å være ansikt-til-ansikt, hjerte-mot-hjerte og skjermet for omverdenen er en prima kickstart. Sjalet var i bruk størsteparten av døgnet den første tiden.
Lillesøster (dengang 1 1/2) sov middagsluren sin i det flere dager, og kom trekkende med det for å bli båret. Selv på relativt strabasiøse klatreturer på den etiopiske landsbygda lå den unge damen og snorket søtt i bæresjalet og siklet på mammas bryst.
Det kan altså være en god investering både for tilknytningen og for de voksnes rygger å anskaffe et brukbart bæreredskap. En god oversikt over de forskjellige typene finner du blant annet her.

Falsk selvstendighet
- Bære rundt på en treåring sånn, han har da bein å gå med. Da min lille Gnure var i den alderen, løp han rundt overalt, mumler kanskje tante Tulla misbilligende.
Mange har ristet på hodet over nybakte hønemødre (og -fedre) som har båret rundt på barn i mobil alder, eller som har behandlet nyfåtte som yngre enn de faktisk er.
- Ungen vil jo spise selv, hvorfor skal de absolutt hjelpe henne, tenker kusine Berit, som har født og oppfostret tre barn helt uten dikkedarer.

Da er det viktig å huske på at tante Tullas lille Gnure og kusine Berits hjemmemekka barn er blitt båret rundt, stelt og dullet med fra de var nyfødte. De har fått omsorgen og nærheten de trenger i den "riktige" rekkefølgen, og dermed kan de prøve seg selv på det "riktige" tidspunktet.
Et barn som har bodd på et overfylt barnehjem har kanskje vært nødt til å bli flink og selvstendig veldig tidlig for å overleve. Det er ikke nødvendigvis sunt og godt. Noen trenger dermed å få slippe taket en stund og være litt mindre enn alderen tilsier.
Det er vel ikke vanskelig å unne et lite barn såpass?

Mat, trøst og trygghet
I nyfått-perioden er det klokt at folk utenfor den nærmeste familien unngår altfor nær følelsesmessig eller fysisk kontakt med barnet.
En god tommelfingerregel er at mat, trøst og trygghet skal være foreldrenes oppgave.
Selvsagt er det fristende å løfte opp det nye sjarmtrollet og få det til å le. Og kanskje en og annen besteforelder insisterer veldig hardt på å få mate og bysse med en gang, "for det gjør jo alle andre".
Da er det greit å forsikre omgivelsene om at man setter pris på interessen og omsorgen, men at alt har sin tid. Nyfått-perioden er barnets tid for å utvikle grunnleggende trygghet, nærhet og tillit. Når dette er på plass, kan slektninger og andre få rikelig anledning til å gå fullstendig bananas og gjøre sitt for å skjemme bort barnet på tradisjonelt vis.

Å, nå ble jeg utrygg
Hvis du har et nyfått barn i omgivelsene, og er enda mer usikker etter å ha lest dette, kan jeg bare beklage. Senk skuldrene, og les alt en gang til.

Her er noen stalltips:
1) Husk at mat, trøst og trygghet er foreldrenes oppgave.
2) Unngå å løfte opp barnet eller å ta det med bort fra foreldrene.
- Men hun gjorde tegn til at hun ville opp på fanget mitt, sier du kanskje.
Jepp, det hender. Og bakgrunnen for det kan du lese om her.
3) Hvis barnet selv kommer og setter seg på fanget eller i armen din, flytt barnet vennlig, men bestemt ned ved siden av dere - eller sett ham/henne hos foreldrene og fortsett den sosiale aktiviteten.
4) Lek, spøk og snakk som vanlig med barnet - men ikke gå for tett på, følelsesmessig eller fysisk.
Høflig avstand, heter det vel.
5) Er du i tvil? Spør!
De fleste vil være rørende takknemlige for at du faktisk tar deg bryet med å spørre.
Enten spørsmålet er "Er det greit om jeg gir ham sjokolade?" eller "Hva tenker dere om klemming?". Og er du i tvil om spørsmålet er passende, still det mens barnet er utenfor hørevidde.

Hvor lang tid tar det?
Noen eksperter opererer med et slags half'n'half-tall: At barnet trenger like lang tid i sin nye tilværelse som i sin gamle før ting faller på plass. Det vil si at et barn som adopteres som toåring, begynner å falle til ro som fireåring.
Men dette er selvsagt veldig omtrentlig. Det finnes like mange svar som det finnes barn og familier. Noen barn er trygge og tydelige etter kun kort tid, mens andre trenger mange år på å falle på plass.
Om du er forelder, kan det være greit å huske at tilknytning uansett er en kontinuerlig prosess, og at når du kjenner barnet ditt, er magefølelsen en fin pekepinn. Er du i tvil, er uttrykket "better safe than sorry" godt.

Og om du tilhører omgivelsene: Vær trygg på at foreldrene vil gi deg beskjed når du kan nærme deg barnet på ”vanlig” vis. Det er dessuten både lov og lurt å spørre.
Men folkeskikk er alltid et godt utgangspunkt.

Mer om tilknytning (praktiske råd i hverdagen, FAQ etc) i del 3, TBA.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

PS. Jeg vet at flere som leser dette har erfaringer i forhold til adopsjon og tilknytning. Jeg blir veldig glad om dere vil komme med innspill, enten i kommentarfeltet eller via epost.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet

- Åh, så tillitsfull og trygg hun er!
Dette er noe mange nybakte adoptivforeldre får høre fra omgivelsene den første tiden. Ofte knyter det seg i magen til foreldrene, for de vet at barnet er alt annet enn trygt. Det bare virker sånn.
Men sånt er veldig vanskelig å forklare for omsorgsfulle slektninger og overivrige bekjente.

Tilknytningsproblematikk har nok gitt mange adoptivforeldre et rykte som overbeskyttende gærninger, og ført til fornærmede reaksjoner i den nyskapte familiens omgivelser.
- Jeg skulle bare løfte opp den lille, men det er tydeligvis IKKE populært, nei, snurper kanskje gammeltante Tulla fornærmet, mens hun tenker sitt om folk som mister gangsynet når de får barn.

Det litt ulne begrepet tilknytning er et spennende tema jeg har hatt på bloggeplanen min lenge, og nå kom det på banen igjen med juleniss-posten. Så la oss snakke litt om hva tilknytning innebærer, og hvorfor dette er viktig å kjenne til når et barn gjør sitt inntog i familien via adopsjon.

Hva er tilknytning?
Alle barn trenger nærhet til sine primære omsorgspersoner, som oftest er foreldrene. Et nyfødt barn er helt avhengig av omsorg fra andre for å overleve. Når barnet kommuniserer med gråt og andre lyder og fakter, tolker foreldrene barnet og yter omsorg.
Gir mat, trøst, bysser og skifter, småprater og er den trygge havnen. Ideelt sett, altså. Samtidig gir barnet respons på omsorgen det mottar, noe som gjør at forelderen tolker barnet enda bedre, noe som gjør barnet enda tryggere, noe som...ja, du skjønner sikkert tegninga.
Det er en slags finfin strøm av kjærlighet og omsorg som fører til at barnet allerede fra det er ganske lite foretrekker foreldrene framfor andre mennesker, og søker til dem for trøst.
Kanskje kan vi rett og slett si at tilknytning er det som gjør en mamma til en mamma (og en pappa til pappa) for et barn. For det er altså barnets tilknytning vi snakker om.

Spontant hos spedbarn
Hos de fleste barn som er mekket på hjemmekontoret, går denne tilknytningen gradvis og spontant fra barnet er nyfødt. Noen mener sågar at den starter før barnet blir født eller at den er genetisk betinget, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Akkurat det kommer jeg gjerne tilbake til en annen gang.
Uansett: Nybakte foreldre kurrer og steller, bysser og prøver så godt vi kan, mens vi dåner innvendig over at akkurat vi fikk den mest vidunderlige lille bæsjebylten i hele, vide verden. Og bylten svarer etter hvert med en tildels altoppslukende forelskelse i mamma/pappa, og er ikke et øyeblikk i tvil om hvor det hører til og hvem som gir den trygghet (etter noen år går dette over i en festlig løsrivelsesprosess, men det er en litt annen side av saken).

Når det må læres
Dessverre er det ikke slik for alle barn. Et barn som har blitt utsatt for omsorgsbrudd kan bli skadet i tilknytningsprosessen. Og et barn som aldri har hatt en mamma og/eller en pappa vet ingenting om hvordan det er å være noens barn. Det må rett og slett læres.

Hvis man for eksempel er ett av mange barn på et barnehjem, er et trygt fang en knapphetsgode. Udelt oppmerksomhet er en luksus. Voksne kommer og går, og konkurrentene er mange.
Da kreves det strategi for å bli sett. Det gjelder å holde seg inne med de voksne som til enhver tid finnes i nærheten. Alle voksne og all oppmerksomhet duger.
Og dermed får barnet ingen følelse for hvem som er den primære omsorgspersonen. Mange forklarer det slik at barnet går på en slags følelsesmessig autopilot, og at det har blitt grenseløst. Jeg synes det er et litt kjipt uttrykk, men det er nok dessverre ganske betegnende.

Trygg eller grenseløs?
Grenseløse barn skiller ikke mellom kjente og ukjente, familie og fremmede. De kan klatre opp i fanget til sidemannen på bussen når de er trøtte og vil hvile, søke til en fremmed for trøst når de slår seg og følge etter tilfeldige forbipasserende på butikken uten å bekymre seg over at mamma kommer ut av syne.

For et utrent øye kan de virke både glade og sjarmerende, og dermed smelter omgivelsene:
- Åh, så tillitsfull og søt hun er. Hun kom rett bort til meg og ba om en klem!
Og en mor eller far som setter grenser og hindrer andre i å plukke opp barnet, blir sett på som en litt sær forelder som er utrygg eller ovebeskyttende i rollen sin. Men av og til er det helt nødvendig å sette grenser for omgivelsene.
Barnet trenger nemlig å lære hva nærhet er.
Det trenger å lære hva det innebærer å være noens barn, og at mamma og/eller pappa er annerledes enn tilfeldige fremmede.
Tilknytningen må repareres.

Hvordan det gjøres?
Det kan du lese om i Tilknytning, del 2: Alt kan repareres.

Også relevant:
Tilknytning, del 3: De små superheltene. 
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips