Kommunikasjon 1.0

God kommunikasjon er viktig i samlivet. Den bør ikke bare foregå via Facebook. Kan du tenke deg noe så trist? Av og til må man rett og slett logge av og finne tilbake til de gode, gamle formene. Det er nærere, mer personlig – ja, det har ganske enkelt en annen inderlighet enn dette iskalde internettet.

Heldigvis er Mannen og jeg eksperter på kommunikasjon (det har vi lov til å kalle oss, for tenk, når den ene er kommunikasjonsrådgiver og den andre underviser i det). Vi deler gjerne vår visdom.

Julelur i en fei

Nå skal jeg gi dere verdens lureste tips! Det er et skikkelig klask-meg-i-panna-at-jeg-ikke-visste-dette-før-tips. Ulempen er at det kommer nå, etter at alle skikkelige folk for lengst er ferdige med pepperkakebakestria. Ja, faktisk så seint at de fleste av bildene allerede er forsvunnet fra Facebook-feeden. Da får dere prøve å huske det til neste år (lykke til med akkurat det).

Når man er langt over snittet juleglad, langt under snittet huslig, middels travel og ellers ganske bedagelig anlagt, lærer man seg å prioritere. I denne sammenhengen er prioritere et fint ord som betyr å få maks ut av julekosen med et minimum av stress (jeg viser for øvrig til fjorårets festskriv om å velge de tradisjonene som gir glede, framfor de som stjeler energi).

Pynting av pepperkakehus er et av førsjulstidas høydepunkter her i huset, særlig for dessa som er små. Selve bakinga og monteringa av pepperkakehus er som regel en langt mindre barnevennlig aktivitet. Sant å si er den lite voksenvennlig, også. Jeg har lenge kjøpt ferdig byggesett for pepperkakehus, og det fungerer greit. Men man må fremdeles montere delene, og varm sukkermasse eller melis er standardmetoden. Det har sine ulemper. Melisen er skjør og svak og stivner sakte, mens sukkermassen er djevelens eget verk: Først er den så varm at den brenner fingrene av deg, og vips! så stivner den og blir beinhard før den har vært i nærheten av ei pepperkake-husnov. Dessuten er den nesten umulig å fjerne fra kjeler og sleiver etterpå.

Her er tipset: Bruk Smørbukk-karameller! Det er helt genialt, folkens. Deng en pose Smørbukk-karameller i gryta, smelt dem på lav varme, og voilà! Verdens aller beste lim til pepperkakehus¹. Karamellene smelter på lav temperatur, så selv små barnehender kan komme borti massen uten at fingre går tapt. Massen er snill og formbar, og stivner langsomt nok til at man faktisk rekker å bruke den, men raskt nok til at man slipper å støtte opp bygningsmassen i lange tider.

Man kan ta på det og leke med det
– så får det heller være at bildet ser litt ekkelt ut. 

Dessuten smaker det godt  bedre enn sukkermasse vidunderlig! Egentlig trenger man ikke en hel pose for å montere to hus, som vi gjorde i går. Men man trenger definitivt såpass for å få tilfredsstilt karamelltrangen. At ungene kan trille kuler og lage slanger og behandle karamellmassen helt som plastilina, kommer som en ren bonus på juleverkstedet.

Karamellmassen varmer seg dessuten opp igjen i en fei, noe som er kjekt hvis noen for eksempel (og dette rent hypotetisk) skulle komme til å stappe pipa så full av marshmallows, nonstop og seigmenn at den simpelthen sprekker. Om noe sånt (mot formodning) skulle skje, er det kjekt å kunne lunke litt på kjelen og ha fiks ferdig fugemasse klar på et blunk.

Naboskapet i pepperkakebyen tok seg betraktelig opp
etter at den nye bygningsnormen ble innført. 

Så kan glade pepperkakehuspyntere slå seg løs, helt uten skam, blygsel og voksenstyring. Less is a bore, heter det i pepperkakehusbyen. Og når glade småjenter pynter lystig og skråler julesanger av full hals, kommer julestemninga byksende på den voksne som sitter på sidelinja (og snufser glad, men diskret, fordi hun blir så rørt av det hele).




1 Jeg har ikke kommet på dette selv, altså. Jeg fant det et sted på internettet i fjor, og ble umiddelbart omvendt til smørbukkmodellen. Jeg kan bare ikke huske hvor jeg fikk det fra, så jeg får ikke kreditert rette vedkommende. Beklager, rette vedkommende!

Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 

Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 

Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 

jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 

kokos eller franske mansjetter. 

Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!

Internettet mitt deler boktips

I kommentarfeltet til Lest i april lurte Marte på hvilke boktips jeg fikk på Facebook da jeg var ferdig med Hunger Games og klagde min nød.
Jeg deler rett og slett hele kommentartråden her, så kan interesserte danne seg et slags bilde av hva som er verdt å få med seg.
Men ettersom Fb-vennene mine ikke har bedt om å outes på interwebben, har jeg fjernet profilbilder og etternavn (bortsett fra mitt eget profilbilde. Fordi jeg er så tøff med bart og skjegg). Ja, også har jeg lagt til noen linker her og der (1). Som en slags sørvis.

Hanne J Har skrekkelige abstinenser etter å ha lest ferdig Hunger Games-bøkene, og sliter med å finne noe som kan fylle tomrommet. Trenger sårt gode boktips, gjerne i samme sjanger.


Ida  Jeg har tydd til Buffy i abstinensperioden. Akkurat nå: Sesong 5, Buffyboten akkurat ankommet.
Men gjerne noe i bokform også, jeg henger meg på her!

Frode  jeg sier bare Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J Men jeg så jo ferdig den aller siste episoden av Buffy i forrige uke, Ida, så jeg har dobbelabstinenser. *sukk*


Rikke  Men alle kan ikke være på jakt etter boktips, noen må komme med dem også! Bill.mrk. desperat.

Frode  gjentar meg selv hvis den forsvant mellom postene her: Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J  Åja, Frode - den har jeg faktisk tenkt på, men så glapp det igjen. Skal jaggu sjekke ut, takktakk! Finnes den for Kindle, tro?


Thea  Anbefaler A Song of Ice and Fire-serien! Om du ikke har lest den allerede, da.

Frode  tror Battle Royale er for Kindle, ja. Legg merke til tror.


Hanne J  Men er ikke det den derre Game of Thrones-serien, da, Thea? Og i så fall: Er bøkene bedre enn TV-serien, for den får jeg ikke fot for.

Tommy  Dead Zone tvserien, Hanne.



Hanne J  Åja, det stemmer, Tommy! Har den på lista mi. Men det er egentlig mest krise på lesefronten nå, for jeg har begynt litt på Angel i Buffy-abstinensen. ;)

Rune The Darkness That Comes Before (The Prince of Nothing, Book 1): 
Strikingly original in its conception, ambitious in scope, with characters engrossingly and vividly drawn, the first book in R. Scott Bakker's Prince of Nothing series creates a remarkable world from whole cloth—it's language and classes of people, its cities, religions, mysteries, taboos,...




Rikke  Søkte nettopp på hva man bør lese når man har Hunger Games-abstinenser på Google, og der dukket det opp en bok som heter The girl who owned a city. Hele verdens befolkning over 12 år blir utradert av virus, barna må få samfunnet til å fungere videre. Høres ikke galt ut (eller altså, høres jo helt rablende galt ut, men er kanskje en god bok).



Hildur  Tips fra 15åringen her;
◦ Matched
◦ Hush Hush (på norsk heter den Fallen Engel)
◦ Fallen

Hanne J  Åh, den virker jo veldig lovende, Rune - men Amazon påstår at jeg ikke får kjøpe den som Kindle-versjon fordi jeg bor der jeg bor. Da blir jeg ganske muggen.

Har du noen forfatternavn, Hildur? Finnes flere bøker med lignende titler. :)


Rikke  Kom plutselig på at jeg har lyst til å lese Bossypants av Tina Fey - også er ikke den tilgjengelig i Kindle store heller?? Må man bli sur på Amazon nå, liksom?



Thea  Stemmer på en prikk. Bøkene er mye mer detaljert, noe som gir mer innblikk i dette universet. Som du kanskje vet, har forfatteren ingenting imot å drepe nøkkelpersoner når du minst venter deg det, noe jeg tenker en del lesere har et elsk/hat-forhold til. Jeg digger det, fordi det gjør alt uforutsigbart og spennende! Kapitlene (5-15 sider) følger historieløpene til forskjellige karakterer, og avslutter ofte med cliffhangers, noe som gjør at du bare må lese videre. Lettlest på engelsk :)



Bente  En avisartikkel om Hunger Games tipset om flere bøker som lignet.. og en av dem er denne:
Tomorrow, When the War Began

Hanne J   ‎Thea: Åh, jeg har et veldig elsk/hat-forhold til folk som dreper nøkkelpersoner, men adskillig mer elsk enn hat. Det er det som gjør Joss Whedon så finfin, for eksempel. Og Walking Dead. Og Hunger Games. Hm, kanskje jeg bare skal stole på deg og gjøre et forsøk, da. Du er jo troverdig. ;)

Hold oss oppdatert, Bente - omtalen virker i hvert fall lovende.


Hildur  Forfatter ja, smart;)
◦ Matched, Ally Condie
◦ Hush Hush, Becca Fitzpatrick
◦ Fallen, Lauren Kate
Og så kommer hun med House of night, P.C Cast og The Host, Stephanie Meyer.
 (1)

Hanne J Stephenie Meyer leser jeg ikke, Hildur, der går grensa. Men de andre skal jeg ta en titt på. :)




Thea  Haha, ja, verdt forsøket! Ble helt forelsket i serien, og begynte å lese bøkene fordi jeg ikke gadd å vente et halvt år på å finne ut resten av storyen. Er dog ingen lesehest til vanlig, men denne bokserien gir meg abstinenser. Jeg vil ha feedback når du er ferdig med den, da. Tenker det tar deg én eller to uker når du først kommer i gang ;)



Rune  Kjøp de bøkene på gamlemåten Hanne, det fortjener de ;-)


Hildur  "Assa lissom den er HELT annerledes enn Twilight. Seriøst!!" Jeg vet ingenting, har ikke lest noen av hennes anbefalinger etter at jeg led meg gjennom Evighetens kyss...(men vurderer altså nå Hunger Games) Lykke til:)


Hanne J  Haha, Hildur - skjønner! Men du kan altså trygt lese Hunger Games. Den er fantastisk!



Kristin  Folkens! Uglies-serien av Scott Westerfeld! Leste den rett etter Hunger games, og den er kanskje for litt yngre lesere, men den funker! Fremtidsdystopi der alle får obligatorisk skjønnhetsoperasjon til 16-årsdagen. Vår heltinne får en vanskelig motstandsrolle mot det hele.


Hanne J Oi, den virker lovende, Kristin! Særlig ettersom du leste den etter Hunger Games. Litt Brave New World-vibber, der?


Frode  når det gjelder TV-serier, så gikk Fringe under radaren min i første omgang, men når jeg endelig ga det en sjanse hadde jeg fire flotte, tullete sesonger foran meg.


Arne  Den ligner kanskje ikke så mye på Hunger Games, men det er Young Adult Fiction: Cory Doctorows Little Brother. Er til og med oversatt til norsk. Eller hva med Gillian Flynns Dark Places? Krim, definitivt for voksne, men med tøff kvinnelig hovedrolle. Ligner selvfølgelig ikke på Hunger Games den heller, men er "a damn good read".

Hanne J  Jeg er alltid klar for "a damn good read", Arne - bring it on. God voksenkrim er for eksempel finfint!


Margrethe Jeg er enig med Thea, stemmer for A Song of Ice and Fire. Veldig spennende og altoppslukende! :-)



Arne Åja, har du ikke lest George RR Martin er det bare å hive seg på. Og si farvel til fritid i overskuelig fremtid.


Hanne J  Okei, nå er det så mange (presumptivt oppegående folk) som har anbefalt George RR Martin at jeg definitivt må gi bøkene en sjanse.




Jepp, det var altså den tråden. Hvis du sitter på noen ypperlige bøker som ikke er nevnt på denne lista, setter jeg (og sikkert flere andre) pris på om du legger igjen et tips i kommentarfeltet her. Takketakk!



(1) Med et åpenbart unntak: Jeg linker altså ikke til Twilight eller andre Stephenie Meyer-relaterte ting. Selv ei litt laus bloggedame har prinsipper.

Improvise, adapt, overcome

Det er tøffe tider for skole-Norge. Snart er det alvorlig lærermangel her til lands, og noe må gjøres! Det finnes forsåvidt ganske brukbare kampanjer som skal øke rekrutteringa av unge (og litt voksne) håpefulle, men jeg har lenge hatt en følelse av at vi kan gjøre mer. Hva skal egentlig til for å få folk til å velge et liv i skolens tjeneste? Her må vi tenke utenfor boksen.

Enter utenfor boksen:

Bildet er fra en undervisningsøkt denne uka, og det er forsåvidt snasent nok i seg selv (legg for eksempel merke til hvordan jeg kløktig og non-verbalt kommuniserer med ungdommen ved hjelp av såkalt duck-face), men vi trenger en catchy tekst også.

Jeg ser for meg noe à la dette (og nå bare idémyldrer jeg noen forslag, altså, helt fritt  – og oppfordrer deg til å gjøre det samme i kommentarfeltet):

* Er DU tøff nok til å ta kampen for landets framtid?

* I love the smell of kritt in the morning.

* We have nothing to fear but igorance itself!

* Jeg kom, jeg så, jeg underviste.

* We shall fight them in the classrooms, we shall fight them on the beaches…nei, feil signal.

* Tante Kristin trenger DEG!

* Ask not what Fylkeskommunen can do for you, ask what you can do for your Fylkeskommune.

Det er mye god organisering i prokrastinering

Jeg er, som den oppmerksomme leser har merket seg, deltidsstudent. Mange tror at det er skrekkelig slitsomt å jobbe og studere samtidig, og lurer på hvordan jeg rekker alt. Det er ikke noe problem, for det er viktig å huske på hvor vanvittig effektiv man blir av å studere.

Denne uka har jeg for eksempel en oppgave som skal leveres (drøft hvordan man kan jobbe med skrivekompetanse i videregående skole).
I ettermiddag begynte jeg å tenke på den, og vips! Før jeg visste ordet av det, hadde jeg rydda to søplesekker med avlagte klær fra garderoben.
Jeg tipper huset kommer til å være rimelig velorganisert innen fredag.

Wat kyk jy?

Er du interessert i afrikarelaterte temaer, men lei av å lese de vanlige bistandssakene? Da har jeg et godt bloggtips til deg. I Craftprat-bloggen skriver Kjersti om sørafrikansk populærkultur, politikk, språk og handel.
Du får greie innføringer i relativt kompliserte temaer, friske syn på hva som er galt med vår måte å tenke bistand på og litt andre perspektiver på (det sørlige) Afrika enn hva som dukker opp i mainstreampressen. Og du får underholdning attpåtil.

Du kan for eksempel lese om Die Antwoord, en musikkgruppe fra Cape Town som gir zef-kulturen et ansikt. Hva zef er for noe? Kjersti forklarer det som en slags variant av det vi på godt norsk kaller "white trash". Men både zef og Die Antwoord er interessante saker, så jeg anbefaler at du leser hele bloggposten.



For gruppa er nemlig et eneste stort performance-nummer! Og de har slått an noe så innmari!
Håhå. Det kan jeg forstå, for selv om jeg både vet at det er en performance, ikke skjønner halvparten av hva de driver med og attpåtil synes de er både litt rare og litt teite, har jeg tatt meg selv i å se på flere av videoene deres flere ganger. Og gå rundt og gnåle Wat kyk jy. For det høres så morsomt ut.

To anbefalinger

I dag, kjære leser, er jeg i det serviceinnstilte hjørnet. Derfor skal jeg anbefale to brillefine blogginnlegg som virkelig bør deles og leses av flest mulig.


(faksimile: Minneapolise)

Akkurat da du syntes det begynte å bli litt stusselig og stille i kjølvannet etter Nina Karin Monsen, kom Hanne Nabintu Herland seilende som friskt gufs fra et veldig merkelig sted. Jeg hadde tenkt å skrive noe om dette, men etter å ha lest Minneapolises bloggpost har jeg ikke stort å legge til.

Anbefalt 1: Kjønnsrot igjen - Hanne Nabintu Herland og Mads Larsen


Dagens andre anbefaling er en bloggpost skrevet av Gunn Hild Lem, også kjent som bloggeren Arachne. Som kjent mistet hun sin Steinar i kreft for ikke lenge siden. Heldigvis har hun guts og styrke til å ta et oppgjør med alle henvendelsene om alternativ medisin han og familien fikk da det ble kjent at han var syk. Jeg håper at riktig mange leser det hun formidler. Jeg tror det virkelig kan hjelpe folk som sliter med vanskelige avgjørelser i liknende situasjoner.

Anbefalt 2: Alternativ medisin

Når framtida ikke virker

(Bilde fra The Felt Source)

Katja sto opp og tok på seg den høyhalsede, sølvfargede drakten sin.
Hun spiste frokost: En pille med egg-og-baconsmak og en pille med appelsinjuicesmak. I dag var en stor dag: Hun skulle få sin egen robothund!

Omtrent sånn lød begynnelsen på en stil jeg skrev på på åttitallet. Jeg mistenker at vi var mange som skrev sånne stiler på åttitallet, og tittelen var alltid noe sånt som "En vanlig dag i år 2010".
Vi hadde store tanker om hvordan framtida skulle se ut, og forbløffende ofte handlet skolestilene våre om sølvfargede, høyhalsede klær, flyvende biler og mat i pilleform.

Nå som jeg endelig lever i framtida, har jeg mange ganger prist meg lykkelig over at den ikke inneholder så mye av denslags, men desto mer av de nyttige og morsomme teknologi-tingene, som internett, MacBook, iPod, PVR-bokser og nettbank (og Trond Espen Seim i sin beste alder, men det er en digresjon).
Framtida er rett og slett mye morsommere enn det sølvfargede vissvasset våre åttitallsfantasier klarte å drømme opp.

Dit framtida går, følger skolen etter.
Nå har alle vg1-elevene mine fått hver sin MacBook, til odel og leie. Oppgaver, prøver og beskjeder legges ut og besvares på noe som mest av alt minner om en slags pedagogfacebook (på godt norsk heter det It's Learning). Filmsnutter og nyttige faglinker kan deles på et blunk.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læring.
Når det fungerer, vel å merke.

Etter to måneders fartstid som nesten-fulltidslærer i videregående (jeg har vært timevikar før dette), har jeg lært meg å nyte de små øyeblikkene hvor alle har nett-tilgang og undervisningen kan foregå ifølge plan A.
Dette er slik det må gjøres i virkeligheten: For hver undervisningsøkt må man ha en plan A, en plan B - og kanskje til og med en plan C.

Plan A inneholder det man aller helst vil gjøre, som for eksempel å gi elevene oppgaver eller research som innebærer nettsøk, eller gjennomføre en test i hva de har lært så langt (ved hjelp av det tidligere omtalte pedagogfacebook).
Fire minutter inn i testen kommer de første irriterte utropene, og jeg kan ved selvsyn konstatere at jada, der falt nettforbindelsen ut.
Kanskje en umiddelbar lettelse for de som ikke har lest, men først og fremst en stor og underliggende irritasjon for de fleste fordi ting ikke fungerer som de skal.
Elevene våre produserer saker for flere aviser, de driver med ungdomsbedrift, de lager filmer og driver research til medieanalyse - de er avhengige av at teknologien de omgir seg med fungerer.
Det er utrolig frustrerende når de ikke får jobbet som planlagt i timene og levert sakene sine til deadline.

Som lærer skal jeg ikke bare undervise, jeg skal føre fravær, ha oversikt over møter, rette oppgaver og generelt holde meg oppdatert. Dette skal skje ved hjelp av nettbaserte systemer.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læreren.
Når det fungerer, vel å merke.
I dag satt jeg i halvannen time på arbeidsrommet uten annet resultat enn 1 (ja, én) sendt mail. Dermed må sånne ting gjøres hjemmefra, hvor nett-tilgangen er stabil.

Nå er det nok, dette kan vi ikke holde på med lenger.
Jeg må satse på mer bestandige og varige medier. Og jeg har funnet løsningen.
Heretter skal jeg utelukkende basere undervisningen min på stein, kongledyr og flanellograf.

Flanellografen har så mange fordeler. Den er enkel, visuell og til å stole på. Og skulle man miste en sau eller et tre, kan man raskt klippe til en ny i filt.

No more tears. Leve filten!

Alternativ TV-aksjon: Hjelp Tore hjem

Det er ingen hemmelighet at jeg har et litt anstrengt forhold til Tore Strømøy og hans sosialpornografiske gla-spillopper på statskanalen. Det var derfor med stigende håp jeg leste papirutgaven av gårsdagens Dagbladet, hvor en artikkel om følelsesdetektiven hadde den lovende tittelen "På sporet av en ny karriere" (jeg finner den ikke i nettutgaven, derfor den litt uskarpe faksimilen tatt med mobilkamera).
Strømøy er visstnok lei av sitt eget tv-tryne nå, og debuterer som skjønnlitterær forfatter i stedet.

"Skal jeg kunne leve av dette, så må boka få mange lesere", uttaler han til Dagbladet.
Da har jeg bare ett klokkeklart budskap til folket: Løp og kjøp! NÅ!

For bare kr 249,- bidrar du til å gi Tore et nytt levebrød. Om riktig mange handler, kan vi holde ham borte fra skjermen i årtier fremover. Røverkjøp, spør du meg.

Men du Tore, hvis du leser dette, la meg gjøre en ting klart: Hvis du selger bøker som hakka møkk og allikevel bestemmer deg for at du savner rampelyset og vil lage flere sesonger av Tore på sporet, kommer jeg til å kreve pengene tilbake. Med renter.
Har vi en avtale?

Space Oddity

Storebror (7 1/2) har tenkt en del på utdanning og jobb i det siste. Utdrag fra dagens samtale om temaet:

Storebror: Du mamma, du har gått veldig lenge på skolen.
Jeg: Ja, jeg har vel egentlig det.
Storebror: Og så har du jobbet veldig lenge.
Jeg: Det har jeg. Men på forskjellige steder, da.
Storebror: Mm. Jeg skal nok studere i 6 år, tror jeg.
Jeg: Ja, hvis du vil bli forsker, må du nok regne med å studere en stund.
Storebror: Ja. Jeg skal jo ut i verdensrommet.
Jeg (litt befippet): Hæ? Skal du ut i verdensrommet?
Storebror: Slapp av, jeg skal jo ha med gaffatape.

Da så.


Det er for øvrig mulig at den unge mannen er blitt noe påvirket av de mange bruksområdene for gaffatape her i huset.

Men han er definitivt inne på noe når han kobler denslags tape med romfart (og tilfeldig er det ikke, for han har selvfølgelig lest om det):

NASA engineers and astronauts have used duct tape in the course of their work, including in some emergency situations. One such usage occurred in 1970, when the square carbon dioxide filters from Apollo 13's failed command module had to be modified to fit round receptacles in the lunar module, which was being used as a lifeboat after an explosion en route to the moon. A workaround was made using duct tape and other items on board Apollo 13, with the ground crew relaying directions to the spacecraft and its crew. The lunar module CO2 scrubbers started working again, saving the lives of the three astronauts on board.

Har du ikke lest nok om tapens mange fascinerende bruksområder, sier du? Da kan du ta en titt på resten av wikipedia-artikkelen, som blant annet har bilder av et fiffig og originalt festantrekk.

Sommervær og brettspill

Med fjorårets sommervær friskt i minne går jeg i år preventivt (eller er det proaktivt jeg mener, tro?) til verks når det gjelder å sikre hytteidyllen og sørge for underholdning. For riktignok er det gruelig trivelig å sitte samlet åtte-ni stykker på ei lita hytte på den ytterste nøgne ø mens regnet flommer over takrennene, vinden uler langs veggene og mojitoen fryser i glasset, men det krever litt ekstra tidsfordriv i form av brettspill og denslags moro.
Det fikk vi altså erfare i fjor, da vedvarende drittvær førte til at vi innførte to nye spillvarianter: Scrabblimonke og Golf-Yatzy.

Scrabblimonke er en hybrid av Scrabble og Kokkelimonke. Man skal lage ord og ordsammensetninger som i Scrabble, men kravene til ordene har ikke noe med ordlister å gjøre. Regelen er enkelt og greit at dersom man klarer å komme opp med en definisjon på et ord som er underholdende og overbevisende nok, får man poeng. Det er på alle måter et gentlemansspill, ettersom det er konkurrentene som samlet avgjør om ordet og definisjonen godkjennes. Det er et latterlig underholdende spill, som avføder de mest vanvittige uttrykk og forklaringer.

Golf-Yatzy kom rekende på ei fjøl sammen med venninne Siren. Man spiller altså Yatzy, men med teoretisk sett ubegrensede mengder kast på hvert felt. Målet er å sitte igjen med så få kast som mulig pr. rubrikk. Det krevde en del eksperimentering for å fungere optimalt, men til slutt klarte vi å jobbe oss frem til et intrikat og finurlig sett med regler som er behørig nedtegnet og befinner seg i spillskuffen på hytta - håper jeg.

Vi har en del spill på hytta, og det blir spilt mye uansett vær, egentlig. Hyppig spilte spill er Settlers (elsker, elsker elsker, det!), Trivial Pursuit (en klassiker), Det store norske kunnskapsspillet (omdøpt av en dårlig taper til Det store norske drittspillet), Kokkelimonke (det eneste spillet hvor jeg gir blanke i konkurranseaspektet og bare går for moro), Scrabble (morsomst med alternative regler), Yatzy (sannsynligvis sterkt medvirkende til at Storebror er flink i matte) og Cranium (krever at man gir alt, stor moro med rette gruppen deltakere).

Men vi er stadig åpne for tips og ideer til morsomme og underholdende brettspill, terningspill, leker eller liknende ting for både store og små, mange og få spillere. Så har du noen å dele, er jeg takknemlig. Hva er ditt favorittspill, og hvorfor?

Bruktmarked: Barneutstyr & barneklær

Utstrakt annonsering får du ikke på denne bloggen, men litt forbrukerinfo går vi ikke av veien for:

Ønsker du å kjøpe barneklær og barneutstyr for en rimelig penge?

Møt opp lørdag 5.april kl 11.00- 15.00
på Valstad menighetssenter (Tårnbyveien 201, Skjetten)

Da blir det stort bruktmarked med salg av barneutstyr og barneklær,
leker og annet. Alt selges pent brukt og etter fastsatte, rimelige priser.

Kafé med lekekrok og salg av bl.a pølser, kaker, saft og kaffe.
Strømmen og Skjetten familiekor er arrangør, og underholder kl 13.00.

Vel møtt til en god handel og en hyggelig dag på Skjetten!

Jeg (og ungene) synger i det nevnte familiekoret som arrangerer markedsdagen, så vi er vel ikke helt objektive, men jeg synes dette er en strålende idé like fullt. Rundt i de mange hjem finnes det massevis av barneutstyr og klær som er nesten som nye, men som ungene har vokst fra. Samtidig sitter noen andre med behov for akkurat de tingene. Et bruktmarked er bra for både lommebok og miljø.
Selv sorterer jeg fravokst tøy i høyt tempo her, og stiller med blant annet regntøy og parkdresser, penkjoler og findresser, barnefilmer og diverse barneutstyr som andre forhåpentligvis har god bruk for.

Hjelp, vi har partrøbbel!

Det kunne jeg hatt som tittel på denne posten dersom vi befant oss midt på åttitallet og bloggen var oppfunnet da. Men nok om det, jeg vil heller snakke litt om noen problempar i norsk språk. Dette er nemlig ord som kan skape problemer for selv den mest språkbevisste skribent.

Kan du forskjellene? La oss ta en titt:


Enda - ennå
Jeg fikk enda mer kake etter middag. (gradsadverb)
Han har ikke kommet ennå. (tidsadverb)


Altfor - alt for
Han gjør alt for Norge.
Hun er altfor opptatt av særskriving.


Ettersom - etter som
Ettersom jeg er en ivrig språkbruker, skriver jeg om sammensatte ord.
Etter som tiden gikk, ble leserne lei av maset hennes.


Overalt - over alt
Jeg har lett overalt etter nøklene mine.
Hun satte kjærligheten over alt.


Ifølge - i følge
Ifølge språkrådet er enkelte former valgfrie, men det får være grenser.
Han dro alltid på fest i følge med Skybert, stakkar.


Servise - service
Jeg har kjøpt et pent servise til middagsbruk.
Det var elendig service der jeg kjøpte det pene serviset.


Slåss - sloss
Ungene slåss hver bidige dag.
I fjor sloss de bare hver oddetallsmandag.

White moms can't braid

Jeg heter Hanne, og jeg er infoholiker. Det har gitt meg mange gleder.
For nesten to år siden snublet jeg over et tema jeg ikke ante særlig mye om. Afrohår. Ikke bare manglet jeg konkret kunnskap om stell og frisyrer. Jeg var også totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste for eksempel om afroamerikanere som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn - fordi de aldri vil kunne lære seg å stelle barnas hår skikkelig. Jeg leste om gråtende småjenter som heller ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Ja, det finnes utrolig mye litteratur på området.
Svært lite av det er skrevet på norsk. Men denne kommentaren av Haddy J. N'jie er absolutt verdt å lese.

Jeg bestemte meg uansett raskt for at jeg skulle bli den flinkeste afrohårmammaen på denne siden av atlanterhavet. Og da vi endelig hentet hjem Lillesøster, gjøv jeg løs på oppgaven med krum hals. For ikke pokker om jeg skulle være årsaken til min datters hårtraumer, i hvert fall. Det har vært en bratt læringskurve. Men du verden, som jeg har tatt meg opp.

Og jeg er veldig bevisst på å skryte av det nydelige, krøllete, kullsorte håret hennes. Akkurat det er ikke vanskelig: Jeg er dønn misunnelig. Men jeg regner også med at det vil komme en tid da hun vil ha det glatte, lange håret mange av de andre jentene har. Og da gjelder det å være en fornuftig mamma som gir den unge damen rikelig med selvfølelse og trygghet på at hun er akkurat som hun skal være.
Noe erfaring har jeg: Jeg har vokst opp som jente selv. Jeg vet at det uansett vil være ting å bekymre seg over, uansett hvordan man måtte være. Og at trygghet må komme helt andre steder fra enn i en prinsesseblond manke (eller den riktige jakka, for den saks skyld).
Men nå sporer jeg av. Jeg har etter hvert funnet produkter som fungerer. Jeg har funnet gode tips-sider. Og jeg har øvd meg, med velvillig assistanse fra den unge damen. Som oftest elsker hun hårstellstunden vår og tosomheten som følger med den. Og jammen er vi blitt flinke!



Her har hun en nesten helt utslått-variant. Panneluggen er delt i to, hver del er festet med strikk ved hodebunnen og tvinnet helt ut. Resten av håret er løst, og satt inn med rikelige mengder fet, god krem.



Og her har jeg brukt en såkalt "Two Strand Twist". Det er latterlig enkelt, holder skikkelig lenge og er veldig fint, synes vi.



Sånn ser den ut ovenfra. Praktfull symmetri, om jeg skal si det selv. Men så er modellen usannsynlig fin også, da.

Et befriende perspektiv

I går var jeg som tidligere nevnt deltaker i en temakveld om adopsjon i Store Studio på Marienlyst.
Der var også Ane Ramm. Hun er adoptert fra Korea og har skrevet boka Adoptert, som hun leste litt fra. Jeg fikk heldigvis kjøpt med meg et eksemplar (de gikk som varmt hvetebrød før Fedon kom på banen), og jeg har nettopp lest den ferdig. Det var fascinerende lesing. Blant annet fordi jeg kjente meg igjen i så vanvittig mye av det hun skriver, selv om hun er litt eldre enn meg og i motsetning til meg såkalt synlig adoptert. Men også fordi boka er noe så sjeldent som en lettlest, varm og til tider svært morsom bok om å være adoptert. Og det har sannelig vært mangelvare!

Derfor vil jeg på det groveste anbefale boka hennes, til både adoptivforeldre, unge og voksne adopterte og alle som ellers måtte ha tilknytning til eller interesse for temaet. Dette er den boka jeg selv gjerne skulle lest i ungdomstiden.

Kjøp den! Les den!

Lure voksenting jeg har lært

Noen av oss går rundt i verden med jobber, barn, rekkehus og tillitsverv og føler fremdeles at vi lurer alle ved å leke voksne. For vi vet jo med beklemmende sikkerhet at vi er lurvete, rørete og inkompetente på nær sagt alt som Skikkelige Folk driver med. Og med Skikkelige Folk mener jeg selvsagt sånne som moren min, som gikk husmorskole, kan partere og fryse ned både halve og kvarte griser, alltid har kake på lur i fryseren, sverger til produkter som Nylonvask og Melange, husker alle merkedager til absolutt alle som noensinne har vært innom familien, og kjenner oppskriften på goro i søvne.

Men mannen i huset og undertegnede roser oss selv for hvert lille fremskritt som minner om Skikkelige Folk (heretter kalt SF). I år har vi for eksempel klart å sette utemøblene under presenning før de ble dekket av to meter snø (vi har bodd her i sju år, og dette er første året). Neste år slår vi oss kanskje løs med å rake plenen i tillegg.

Jeg merker jo at jeg setter stadig mer pris på sånne SF-ting. Det er merkelig tilfredsstillende å sortere barnas tøy i merkede trådkurver, og påfallende koselig å dekke et pent middagsbord. Samtidig bør jeg nok innse min begrensning i så måte.

Men uansett: På min vei til SF-heten plukker jeg opp små triks og lure ting underveis. Du vet, sånne ”klask-meg-i-panna, hvorfor-har-jeg-ikke-tenkt-på-det-før”-ting, som venninner nevner i en bisetning eller man bare får en åpenbaring på.
Noen eksempler følger her:

* Skal du fryse kjøttdeig, lønner det seg å flatklemme den i pose (nærmest som en gammeldags singelplate, bare tykkere). Da er den lett å stable i fryseren, og den tiner på null komma svisj.

* Sølvtøypuss er noe slitsomt, stinkende griseri. For meg som plutselig arvet et nydelig sølvbestikk, er det greit å oppdage at jeg kan slippe lettvint og billig unna. Trikset? Legg aluminiumsfolie i bunnen av oppvaskkummen, ha i en god neve salt og lunkent vann, og slipp sølvtøyet nedi. Når det lukter promp, er sølvtøyet pent.

* Hvorfor sy opp gardiner når man kan stryke dem opp med sånn kjekk gardinstryketeip? Følger med gardinene fra Ikea, og man kan legge opp f.eks bukser med dem også. Jeg elsker Ikea. Elsker!

*...og apropos Ikea: De har skikkelig god pepperkakedeig. Sammen med pepperkakeformer fra Indiska, har man en fiks ferdig startpakke for juleverksted.

* Verdens mest geniale grytekluter kommer fra EvaSolo. De kan smettes i oppvaskmaskinen når de blir skitne, grepet er suverent og man brenner ikke fingrene (med mindre man slumper til å stikke tommelen inn akkurat der opphengshullet er, men det skal visstnok godt gjøres. Hrmpf.).

* Oppvaskbørsten din kan for øvrig også enkelt og greit vaskes i oppvaskmaskinen når den ser litt ekkel ut og man ikke har en ny i hus.

Jeg er alltid på utkikk etter kjekke (gjerne latterlig enkle) tips som gjør hverdagen og voksentilværelsen enklere. Har du noen? Fortell!

Hannes litterære kanon

Jeg er glad i bøker og leser mye - sånn omtrent to bøker i uka, i snitt. Og jeg er en ihuga gjenleser, altså en som liker å lese samme bøker flere ganger. Noe av grunnen er kanskje nettopp at jeg leser såpass raskt. Like mye skyldes det nok trangen til å se hvordan det går med gamle kjente. Etter en stund tar jeg meg i å tenke at, nei, nå må jeg se hvordan det står til med Inger fra Fredrikstad og hennes ulykkelige kjærlighet, og før jeg vet ordet av det har jeg plukket ned "Sangen om St.Croix" fra hylla for femte gang.

Jeg er også glad i lister. Det er moro med lister, selv om de sjelden bør ses på som absolutter. For det er veldig fort gjort å glemme noe, eller legge for mye vekt på noe annet. Så også med den norske litterære kanon fra en en fagjury nedsatt av Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Jeg innrømmer glatt at det er flere av bøkene på den lista jeg ikke har lest. Likeledes er det er mange jeg har lest, men virkelig ikke klarer å opparbeide meg noen begeistring for.

Derfor iler jeg til med min egen liste. Her er de norske bøkene jeg synes at alle bør ha lest. Rekkefølgen er tilfeldig, og det er ikke bare mulig, men svært sannsynlig, at jeg har glemt noen av favorittene mine. Men et godt utgangspunkt er det i hvert fall.

1. St.Croix-trilogien – Gerd Brantenberg
2. Jonas – Jens Bjørneboe
3. Bak skapet står øksen – Torborg Nedreaas
4. Egalias døtre – Gerd Brantenberg
5. Hilal – Torgrim Eggen
6. Constance Ring – Amalie Skram
7. Hvite Niggere – Ingvar Ambjørnsen
8. Zikzak – Odd Eidem
9. Skråninga – Carl Frode Tiller
10. Skammen – Bergliot Hobæk Haff
11. Oda – Kjetil Bjørnstad
12. Sigrid-trilogien - Vera Henriksen
13. Sju undringens mil – Einar Skjæraasen
14. Vandre med vers – Halldis Moren Vesaas
15. Samlede dikt – Arnulf Øverland
16. Samlede dikt – André Bjerke
17. Samlede dikt – Inger Hagerup

Afrohår, første forsøk

Håret mitt er såkalt "typisk nordisk", hvilket betyr at det er tynt, glatt og en enerverende blanding av elektrisk og fett. Da jeg var liten ble det holdt kort, så det kunne vokse seg tykt. Noe som selvsagt ikke skjedde (til gjengjeld har jeg rikelig med minner om å bli tatt for å være gutt, men det er et traume verdig en egen post).

Jeg har med andre ord et helt elendig utgangspunkt for å lage frisyrer på ei lita jente med afrohår. Men det jeg mangler i erfaring, tar jeg igjen i entusiasme. For, nu jäklar, skal det ordnes hår!
I går ble dermed frøkna plassert i tripp trapp-stolen med bestikkelser innen rekkevidde (pasta funker finfint) mens jeg gikk på med krum rygg. Her skulle det flettes!

Resultatet ble... interessant. Litt ujevne fletter, litt tilfeldig fordelt.



Heldigvis hadde jeg et ess i ermet - eller rettere sagt, tolv ess i ermet, i form av små, lilla, bamseformede hårklemmer.
Flettene ble snurret opp og festet med disse. Det så straks ryddigere ut.

Noen lesere lurer nok på dette tidspunkt på hvorfor i all verden jeg gidder å dille med sånt når jentungen bare er halvannet år. Det er fordi afrohår er veldig forskjellig fra det nordiske. Det er mye tørrere, floker seg lettere og trenger en helt annen omsorg. Til gjengjeld er det misunnelsesverdig flott når man først vet hvordan det skal håndteres! Dermed er det lurt å begynne å øve tidlig. Slik får amatørmamma erfaring, og den unge damen blir vant til at håret skal ordnes.
Jeg bruker timevis på nettsteder viet afro hair care og tar ydmykt og takknemlig imot tips fra erfarne foreldre jeg er blitt kjent med.



Slik så det ut med alle bamseklemmene på plass. Jeg har fremdeles noe å lære når det gjelder oppdeling av flettene...

Til vanlig har vi latt håret hennes være løst, og setter det inn med "Brazil Nut - Define & No Frizz" fra Body Shop daglig, slik at det skal holde seg mykt og ikke bli altfor flokete.

Det vaskes/skylles 1-2 ganger i uka, og gres omhyggelig ut med grovtannet kam mens det fremdeles er fuktig. Av og til får det en ekstra kur med olivenolje eller Body Shops Brazil Nut-hårkur.







Frøkna var heldigvis både tålmodig underveis og fornøyd med resultatet da vi var ferdige.
Hun har allerede svært sterke meninger om klær og pynt, så jeg var glad for å få godkjent på prøven.
Her er hun klar for en tur i nabolaget, med dokka si trygt plassert i bæresjalet.

Snart prøver vi igjen. Og tips mottas fremdeles med takk!

Tid for tegn

Lillesøster var drøyt 15 måneder gammel da vi fikk tildeling og nesten 17 måneder gammel da vi hentet henne. En magisk og morsom alder, som samtidig innebar at hun allerede var godt i gang med språkutviklingen sin - på amharisk. Så hvordan gjøre overgangen til norsk lettest mulig? Vi lærte oss noen amhariske ord og uttrykk. Samtidig lagde jeg en liten pekebok med enkle bilder av ting, dyr, situasjoner og mennesker. Den var det stas å kikke i sammen med mamma eller pappa. Men det beste tipset fikk jeg fra noen danske nettvenner med god erfaring: Bruk tegn. Om det er ekte tegn til tale, såkalte baby signs eller helt egenkomponerte tegn spiller liten rolle, det nyttige er å understreke de sentrale ordene eller beskjedene med håndbevegelser. Så vi satte i gang fra første stund, og resultatene var ganske imponerende. Allerede etter to dager i Addis brukte frøkna tegnet for "ferdig" når hun ikke ville ha mer mat. Og selv om jeg naturligvis gjerne vil tro at jeg har en særdeles begavet datter, er det nok slik at de fleste babyer og småbarn responderer adskillig raskere på visuelle tegn enn på lyd-ord. Etter en drøy måned hjemme, bruker Lillesøster tegnene flittig. Når hun har bæsj i bleia, klapper hun seg på rompa og peker opp trappa (hvor stellebordet befinner seg). Når hun er sulten, tar hun fingrene til munnen i spisebevegelse, når hun skal legge seg, legger hun hånden under kinnet og så videre. Veldig kult! I det siste har det kommet noen ord i tillegg. Hun sier mamma, pappa, ja, ha det og hallo. Sistnevnte med en sjarmerende østfoldsleng: "Hællæææ". Men når det gjelder det aller viktigste ordet i Lillesøsters vokabular, tviholder hun på amharisk. Ordet "nei" har ennå ikke blitt oversatt til norsk.