Hytteliv for viderekomne

Det er elleville tilstander på den ytterste halvnøgne halv-ø for tida: Vi har fått vann! Og ikke bare i ei kran ute ved veggen. Vi har rennende varmt og kaldt vann i kjøkkenvasken. Vi har utedusj i det fri med varmt vann, så man kan vaske seg alldeles skinnende ren - og spise noen markjordbær mens balsamen virker. Og vi har fått do av den selvtømmende sorten, hvor man altså bare trykker på en knapp, og så spyler det. Alt dette virker kanskje hverdagslig og tilforlatelig for dere, men når man er vant til å bære drikkevannet opp i store, tunge dunker og grave ned dobøtter i et dypt hull baki myra, framstår dette som en ekstravaganse av en helt annen verden.

Dusje i drikkevann? Hold på meg, for en luksus! Glad, nå.

Som vanlig har jeg tjuvstarta hytteoppholdet ei snau uke før Mannen. Jeg hadde med meg Storebror, Lillesøster, Nabokusina, en storebrorkompis og Hunden. Vi har gått turer, prøvd å bade litt (kaldt!), spilt brettspill og Yatzy, bakt kanelboller, tegna, lest og lekt. Nå har storebrorkompisen dratt hjem igjen og andre venner har vært innom. Jeg fikk bonusbesøk av venninne Sissel som var lei av å gå hjemme i hagen sin og plukke snegler, og dermed fikk vi skravla oss godt og grundig gjennom noen veldig hyggelige døgn. Mannen og venninne Rikke kom på plass i går kveld.

Sommeren er med andre ord godt i rute. Yay!

Snapshot (25): Evil genius

Spektakulært regnvær som ferie-innledning er ikke noe problem, i hvert fall ikke når ferien er lang og fin. Dessuten klarer vi å underholde oss selv. Storebror (12) og jeg liker å se film sammen, og nå prøver vi å gjenskape noen klassiske scener.

Det viser seg at den mye brukte situasjonen "erkeskurk som klapper kjæledyr" fungerer atskillig bedre med katt. Lapphund blir rett og slett for jovialt. Men nå har vi i hvert fall prøvd.

Sånne øyeblikk jeg sutter på som drops

Våkner helt av meg selv i tide til å høre Reiseradioens velkjente pludring som slentrer ut av den gamle Tandberg-radioen fra 1969. Legger puter i utestolene, for sola skinner allerede på gressplenen og annekset, og snart har den reist så langt at solstrålene også treffer terrassen. Legger halvstekt rundstykker i stekeovnen så lenge, lager kaffe i den blå kanna og drikker et glass iste fra en knallgull plastkopp mens jeg venter på å bli frokostsulten. Mannen og Storebror sover fremdeles, og Lillesøster har dratt på tur til Hunderfossen med Kusina, Tante og Onkel. Hun grugleda seg, og lovte å skrive og tegne alt hun opplever i ei bok, så vi kan få se det etterpå.
Jeg skal nok gjøre en del ting i dag. Vi skal på utflukt og gjøre ting som Storbror liker, og dessuten er det badevær. Men det er ingen hast, og jeg tror jeg skal lese litt så lenge.

Av og til tenker jeg at jeg kanskje hausser opp denne hyttegreia litt i overkant mye for meg selv. Så har jeg sånne stunder som dette, og vet at neida, jeg overdriver ikke. Akkurat nå, dette øyeblikket, er pur lykke. Sånne øyeblikk samler jeg på. Jeg putter dem i lomma, pakker dem inn og sparer dem så jeg kan ta dem fram og sutte på dem som drops når morgenene blir mørke og kalde og folk er utsøkt teite. Akkurat nå må jeg bare ta den tøffe avgjørelsen om hva slags pålegg jeg skal ha på frokost-rudstykket mitt.

I dag har vi bryllupsdag, hurra for oss. Hvis du lurer på hvordan vi så ut da vi gifta oss for tretten år siden, har Lillesøster tegna et bilde som kan være til hjelp:

Brillefint!

Leser på nettavisene at det er rene sorgen med den norske sommeren for tida. Jeg klarer heldigvis ikke å identifisere meg med elendighetsbeskrivelsen.

Vi har det nemlig brillefint!

På Costa del Østfold skinner sola store deler av tida, og når det regner finner vi på andre ting. Med fare for å virke som en skikkelig irriterende og snusfornuftig Polyanna: Det går an å kose seg allikevel. Jeg vet det virker breialt å si for en som er ukledelig solbrent på legger og nese, og som har spist alle måltider utendørs de siste dagene, men det får stå sin prøve. Akkurat nå er det for eksempel ganske blåsete og grått, og vi fyrer i peisen, tegner og spiller spill.

Ikke misforstå, jeg ønsker meg en sommer fullstappa av sørlandske smeigedager, jeg også. Jeg blir kjempeglad av sol, elsker å bade og kan selvfølgelig finne på å surmule når det pissregner på femte dagen. Men man skal ha rimelig stutt hukommelse for å planlegge norsk sommerferie og så bli sjokkert over at tropenettene ikke står i kø. Sånn er det bare.

Realitetsorientering: Vi bor helt øverst oppe på kloden. Vi er lag nord. Vi er forskåna for jordskjelv, tsunamier, dødsflommer, skogbranner, tørkekatastrofer og dødelige dyr i alle former. De fleste av oss har et raust antall ferieuker i løpet av året (og da snakker jeg ikke bare om oss lærere). De flest av oss har råd til å trøste oss med is, en klunk vin, noen vafler, et kinobesøk eller annet som måtte fungere.
Da blir det litt kleint å syte for at det der litt langt mellom sydenturene. Og flått og brennmanet er bare pingledyr på verdensbasis. Det finnes dessuten nok av folk her til lands som ikke har mulighet til å syte over regnvær på sommerstedet i sosiale medier.

Jeg bare nevner det. Sånn for ordens skyld.
Og så lover jeg å slutte med snusfornuften. Hvis jeg skulle slumpe til å syte litt senere i sommer, får dere skrive det på kontoen for vår felles dårlige hukommelse.
God sommer, hvor enn dere er!

Vann! Vann! Vann!

Endelig tid for hyttelivet igjen, i hvert fall for de av oss som har ferie - altså undertegnede, Storebror, Lillesøster og Nabokusinebestevenninna (heretter kalt Kusina, for enkelhets skyld. Det er ikke så enkelt å taste lange tekster på en iPad). Mannen skal jobbe en stund til, og ble bare med ut for frakthjelp og helgeavslapping.

Jeg var rimelig spent da jeg kom ut her i går, for vi har nemlig fått en revolusjonerende nyvinning her ute, en luksus vi egentlig ikke hadde trodd var mulig å oppnå på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø.
Ta-daaa!

Rennende vann! Så mye vi vil! Helt til hytteveggen! Med kran og prima trykk og alt! Jeg klarer ikke slutte å bruke utropstegn! 


Det er vanskelig å forklare hvor ellevillt dette føles. Etter årevis (slekta har bedrevet hytting her i omlag 65 år) med frakt og bæring av drikkevannsdunker, oppsamling av regnvann i tønner bak hytteveggen og omhyggelig rasjonering av det verdifulle knapphetsgodet, kan vi bruke vann akkurat som vi lyster. 
Vi ble temmelig euforiske her i går, åpna og stengte krana utallige ganger mens vi lo som gale vitenskapsmenn. Se, det bare renner! Ahahahaha! Se nå! 
Lillesøster tok sporenstreks en spontandusj under den relativt kalde vannstrålen og insisterte på at det var kjempedeilig, og jeg vaska hender så mange ganger at det begynte å nærme seg en tvangshandling. Så brukte vi litt tid på å peke og le av de gamle vannkannene, for de er jo bare såååå forrige uke. Og etter at barna hadde lagt seg, satte Mannen og jeg oss på verandaen og drakk hvitvin mens vi beundret vannkrana. 


I dag har vi har slått oss løs med utagerende saftdrikking. Ungene har  fylt vanngeværene sine utallige ganger og hatt spektakulære kamper på plenen (i regnværet, men hvem bryr seg om sånt). Jeg fniser hver gang jeg kikker bort på den vidunderlig blanke vannkrana som henger der som et overflødighetshorn på rekkverket. Nå er den blitt behørig skrudd fast, og har fått et lite trebrett montert ved siden av seg, til såpe og sånt. En sånn usannsynlig luksus!

Og når vi først snakker om vann: Tropesommeren er bare en fjern drøm, men noen bryr seg lite om det. Kusineklubben har fattet et enstemmig vedtak om at badeaktiviteter gjennomføres i henhold til kalenderen, ikke temperaturen. Jeg bevitner vanviddet fra land, og konstaterer at jeg ikke er medlem av klubben. Men jeg bader nok snart, jeg også. Det er tross alt sommer, ifølge både kalender og magefølelse. 

Jetsettliv på skikkelig lavt nivå

Når Facebook-feeden flommer over av statusoppdateringer om pittoresk landsbyliv, bortgjemte drømmestrender og elleville cava-inntak på beachen i Spania, er det fint å kunne konstatere at noen av oss slett ikke trenger å dra til syden for å oppleve sånt. Det elleville jetsettlivet kommer nemlig til oss, her i rekkehusbyen vår.

Etter noen runder med ekstremsport liker vi å slappe av ved poolen. Vi snakker perfekt vanntemperatur, veldreide kropper og personlig spabehandling.

Og en aldri så liten orgie ved brødristeren etterpå.

Joda, her går det for seg. Ibiza kan bare ta seg ei bolle.

Statusrapport, første ferieuke

Jeg er allerede ferdig med fjerde feriehverdag, og så langt må jeg si at det har gått alldeles strålende, sånn latskaps- og lystprinsippmessig.
Riktignok har jeg smugjobba bittelitt med å renskrive noen undervisningsnotater og lage noen lister for høstens gjøremål, men det var bare fordi jeg ville det selv, og dessuten er det lurt med gradvis nedtrapping. Bortsett fra den lille skampletten har jeg imidlertid oppført meg helt upåklagelig:

Jeg har solt meg litt hjemme på terrassen, blitt klissvåt av plutselig regnskyll, fått tre-fire myggstikk og drukket øl på den riktige sida av Oslo med to av verdens beste damer. Jeg har lest brorparten av den første Game of Thrones-boka for meg selv, og brorparten av Marikken på Junibakken høyt for Lillesøster. Jeg har nytt hvitvin i solveggen hos supersvigerinna mens ungene hadde vannkrig, bakt verdens aller beste kanelboller, forspist meg på verdens aller beste kanelboller, sett 10 episoder av Girls på rappen, kjøpt ny sofa og bestilt kinobilletter til Istid 4 i morgen.

Rimelig høy måloppnåelse, om jeg skal si det selv. Hva med dere andre?

Om myrull, rumpetroll og livets mysterium

Var på hytta i helga og lot meg begeistre over sånne ting som rumpetroll og myrull. Ikke bare fordi navnene er morsomme å si.

Ute på pynten ligger det nemlig en finfin dam. Foruten å være velegnet til å sjøsette egenlagde småfartøy, er den stappfull av rumpetroll på denne årstida. De myldrer og kryr, og ungene tar jevnlige turer bortom for å holde øye med utviklinga. Lever de fremdeles? Har de begynt å få bein ennå?

Det viste seg at de lever i beste velgående, og noen av dem hadde begynt å utvikle bittebittesmå, froskelignende bakbein som stakk ut. Veldig artig, synes Lillesøster.

Hun er i en fase hvor livets mysterium er ekstra interessant. Her forleden klaska hun ark og fargeblyanter i bordet. Mamma, tegn hvordan barn blir til! forlangte hun myndig. Jeg har det samme forholdet til tegning som til sang: Det jeg mangler i ferdigheter, tar jeg igjen i innsats.
Så Lillesøster har fått brukbar oversikt over prosessen, og ved rumpetrolldammen måtte vi visst snakke litt om den alldeles slående likheten med sædceller. Storebror var ikke begeistra. Utroolig pinlig!

Myrull er noe av det fineste jeg vet, og nå er det flust av de hvite bustehodene ute på halvøya vår.  De står og svaier i den friske vinden som nesten alltid blåser der ute, og er liksom rampete og elegante på en gang.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på diktet av Hans Børli. Det hender vel at jeg ryker på en liten tvangsdeklamering, også, i det rette selskapet. Som her, for eksempel:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:

- Jeg har sett noe
som var hvitere  enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

(Hans Børli)

Operasjon sommerferiefølelse (en tretrinnsrakett)

Se på den fine t-skjorta jeg fikk i går, av verdens fineste 3kmab!

Etter fire år som lærer har jeg allerede etablert en ganske sikker rutine for å få den rette sommerferiefølelsen. De siste ukene fram til skoleslutt er som regel veldig hektiske, men så kommer altså de faste øvelsene som gjør at sommerfølelsen sakte, men sikkert sniker seg på. "Operasjon sommerferiefølelse" har tre hovedelementer:

1. Den rituelle ryddinga.
Torsdag hadde vi ryddedag på skolen. For elevene innebærer det å fjerne rusk & rask fra klasserommene og fra ymse utstyrsrom og studioer, samt å stable alle pulter og stoler på gangen, sånn at noen kan gjøre et eller annet hovedrenholdsaktig eller vedlikeholdsaktig med selve rommene.
Og når det er vel overstått, er det min tur til å rydde arbeidsplassen min. Jada, jeg kunne selvsagt gjort det når som helst, men jeg venter med vilje. Det er en helt egen tilfredsstillelse å sortere papirbunkene, kaste ting jeg ikke trenger lenger, sette noe i permer og se en ren og ryddig pult tre fram - blanke ark og fargestifter som står og venter til høstens skolestart.

2. Fest for avgangselevene.
På skolen vår er vi velsignet med en ærverdig aula og noen usedvanlig dyktige musikk-, dans- og dramaelever. Sammen danner de ei flott ramme rundt den høytidelige avslutninga for alle avgangselevene i vg3. Torsdag kveld gikk de i prosesjon inn på skolen for siste gang (pynta med bunader, dresser, sine fineste hettegensere og alle andre mulige avskygninger av festantrekk), inn i aulaen hvor gladrørte og stolte familiemedlemmer og lærere venta. Og etter en fin og lang seremoni med taler, musikk og framvisning av samtlige elever på scenen er det tid for å feire litt mer uformelt.

MK-elevene og lærerne deres pleier å reservere plass på et av byens etablissementer for den delen. Det er som regel strålende stemning, litt sånn glad-hektisk og nostalgisk på én gang. Og det var altså her jeg fikk overrakt den alldeles fantastiske t-skjorta på bildet. Spesiallagd med Star Wars-referanse og personlig sitat. Åh, jeg ble så pipeglad at jeg var helt i hundefløytemodus.

Hvis du lurer på sitatet, kan jeg avsløre at det står "I dag skal vi bare bruke utestemme". Det stammer fra den gangen jeg ble litt lei av lydnivået i klasserommet, og lanserte utestemme-dagen, etter mottoet if you can't beat them, join them. De syntes det var rimelig slitsomt å høre meg undervise med utestemme, merkelig nok.

Dette er gjengen jeg var i London med tidligere i år, og jeg kjenner dem rimelig godt etter tre år. En makeløs gjeng! Jeg kommer til å savne dem skikkelig, men jeg trøster meg med at de skal videre i livet - og at de kommer til å gjøre makeløse ting helt andre steder. Sånn skal det være. Jeg er glad for at jeg har fått være sammen med dem i disse årene, og ønsker dem all mulig hell og lykke videre. Finingene.

3. Sommeravslutning og sommerlunsj.
Fredag (altså tidligere i dag) var siste skoledag for vg1, vg2 og oss lærere. Siste skoledag begynner alltid med en festforestilling i den nevnte aulaen, med sang, musikk, dans og taler. Deretter er det kake og kos klassevis, for meg betydde det å tilbringe litt avsluttende kvalitetstid med den lett feriehungringe vg2-klassen jeg har vært kontaktlærer for i år. Og når alle sommerhilsener og klemmer er overbragt og de siste elevene er vinka avgårde, samles nåværende og tidligere ansatte til felleslunsj. Kolleger som forlater oss fikk mange godord med på veien. Noen skal begynne i andre jobber, noen skal bli pensjonister. Selv satte jeg en finfin ny pers i antall snitter.

Og nå er det ferie. Riktignok skal jeg snike meg til å jobbe litt i neste uke, men det er bare kosejobbing og regnes ikke: Jeg skal finskrive noen undervisningsnotater, høyst selvvalgt.

Det blir sommer i år også. Komplett med feriefølelse. Så kan det bare regne, det er greit. Jeg har et hav av tid.

Plutselig sommer, alt som før

Nesten 17 grader i vannet var det nede i sundet vårt i dag. Ikke for pyser, men når det er kjempekjempevarmt og helt vindstille på land, er verken Storebror (11), Kompisen (11) eller Lillesøster (6) vonde å be. Løpefart fra brygga, praktfulle plask i vannet - og veldig hurtig oppstiging. Så kan man tørke seg på solvarmt svaberg mens båtene tøffer forbi. Det er rushtrafikk i Strømsund på en dag som denne. Dette er det nærmeste vi kommer stress.

Hundreogførti meter unna sundet er det langt fra hektisk. På hytta går nemlig ikke tida som andre steder, egentlig forholder vi oss ikke til den i det hele tatt. Mens Storebror, Kompisen og Mannen er på båttur til Hankø for å handle og Lillesøster leker med en hyttenabo ved rumpetrolldammen, gjør jeg nyttige ting veldig langsomt. Gresset er blitt langt, tenker jeg, og finner fram klipperen. Så rusler jeg rundt på plenen og gjør noe med det, mens tankene flyr og sola steiker. Steker, heter det strengt tatt her i Østfold. Og røker, leker og lere. Diftonger har ikke noen plass her, til gjengjeld er vokalene lange som en fellesferie. Det tar ikke mange dagene her ute før jeg siger inn i barndommens sommerdialekt.

Mange bloggere driver med dagens outfit, og jeg humrer litt for meg selv mens jeg klipper gresset. For egentlig burde jeg tatt bilde av dagens hytte-outfit. En (litt for liten) rødrutete sommerkjole, Mannens utgåtte tennissko og venninne Rikkes overdimensjonerte stråhatt. Samt solbriller, selvfølgelig. Funksjonelt og behagelig ruler her ute: Bitteliten kjole fordi det er varmt, de gamle skoene fordi jeg klipper plenen, og sommerhatt for å unngå solstikk. Så suppleres antrekket utover kvelden, når temperaturen synker og myggen våkner til dåd. Som regel med joggebukse under kjolen, fars gamle filttøfler på føttene og ei hettejakke eller to. Ofte mangle bare en aluminiumsfolie-hatt for å komplettere looken. Vi kaller den hytteeksentrisk. Førstgangsgjester her ute stiller ofte med ordentlige antrekk og sminke og sånt, men det tar ikke lang tid før de omfavner den unike og velsignet behagelige stilen her, de også. Come over to the hytte side - her er det behagelig.

Da vi kom ut hit i går kveld var det årets første tur for meg, og jeg hadde kjent suget etter Costa del Østfold en stund. Resten av familien var her forrige helg, mens jeg satt hjemme med eksamensoppgaven min. Mannen sendte oppmuntrende bilder av Storebror som spikka greiner og bygde korthus og Lillesøster som fikk Yatzy og klatret på svaberg. Jeg trøsta meg med at neste helg, åh, neste helg - DA skal jeg hytte meg til som aldri før. Og selv om jeg fremdeles hveste og hosta og fikk kniver i halsen hver gang jeg svelga, insisterte jeg på å reise. Man kan like gjerne være syk på hytta som hjemme, tenkte jeg. Og litt sjøluft kan gjøre underverker. Mye tyder på at jeg hadde rett i t siste. I morgen skal jeg nok sågar prøve å bade, jeg også. Det går ikke an å la være når man er selvoppnevnt bademester.

Storebror har med selveste Kompisen for første gang. De ble kjent med hverandre da de begynte i samme barnehage som toåringer, og siden har de vært venner, selv om de ikke går på samme skole. Denne helga har de gjestehytta helt for seg selv. Da vi satt ute i går kveld hørte vi bruddstykker av latter, prat og musikk ut gjennom det åpne vinduet. Og jeg tenkte på den sommeren jeg var nesten tolv, og vi var en gjeng som streifet rundt på øya her, bading og fisking og overnatting i telt.

Så nå sitter jeg i skyggen på terrassen med litt rosévin i glasset og en saftis i hånda. Lufta står helt stille, og de enest lydene er fra ubegripelig mange fugler og insekter som kvitrer, ko-ko-er, surrer og suser - samt fjerne rop fra badende og lekende unger nede i sundet. Det er fremdeles litt for varmt til å tenne grillen. Men jeg kan sikkert ta et glass til mens jeg venter. Jeg har tross alt klippa plenen i dag. Nesten hele.

Tjuv! Diktatordritt!

Det er ikke noen frøkensport å delta i brettspill her på hytta. Tonen er ganske barsk og ingen lar noen vinne bare for å være snille. Etter å ha ventet med lengsel noen år, ble Storebror (10) i fjor endelig stor nok til å delta i vårt favorittspill Settlers, noe han mestrer irriterende godt.

Men av og til blir overmakten for stor. Som her, hvor faren hans (hvit spiller), bygde seg ut i alle retninger og attpåtil spilte monopolkortet og stjal all kornforekomsten til øyas bosettere.

Da så Storebror ingen annen utvei enn å demonstrere. Og vips kom det opp sinte plakater på Mannens eiendommer:



Det er jo hyggelig at barna skriver, tenker jeg. Og ikke minst at de har vett til å demonstrere mot urettferdighet i verden generelt (og på Catan spesielt).
Det er med andre ord et visst håp for verden.

Sånn går nå dagene

Ferien lunter langsomt avsted, og jeg med den. Dagene er varme, kveldene er lange og vi har hatt mange besøk av venner og familie. Det er ren luksus å kunne drive rundt i sommervarmen mens flotte, morsomme folk kommer og går i en herlig strøm av godt selskap.

Armen er fremdeles ikke bra, men jeg klarer i hvert fall å svømme med den, og godt er det for sånne som i stor grad måler kvaliteten av sommeren etter hvor mange ganger jeg har bada. Det er ikke få! Det er heller ikke få liter vann som flyttes når jeg tar bomba fra brygga, huhei. Noen fordeler skal man ha av å være tjukk, og en av dem er altså ungenes udelte beundring over effektfull hopping.

Nå er du sikkert grenseløst nysgjerrig på hva vi ellers driver med her ute, og det kan jeg godt forstå, for det er uhyre interessant. Men ettersom jeg er litt ufrivillig ordknapp i tastaturet for tida, må vi nøye oss med noen iphone-snapshots.


Lillesøster (5) tilbringer uforholdsmessig mye tid i og ved vannet. Nå svømmer hun på dypet med bare små armringer til hjelp, og de fungerer nok strengt tatt mest som Dumbos magiske fjær. Lillesøster kan, nemlig.


Storebror (10) har kunnet lenge, men trives vel så godt når han kan sitte på et varmt svaberg og spekulere over tingene i havet og gjennomgå i tankene hvordan en av de mange Settlers-rundene egentlig utspilte seg.


Den beste ferie-appen for en verdensromentusiast er uten tvil SkyView, som Storebror (og andre hyttegjester) benytter flittig for å få oversikt over stjernehimmelen. Anbefales på det sterkeste.


Når småjenter lager smågodtsuppe, skal de være glade for at Hellstrøm ikke er i nærheten. Eller en fargekonsulent, for den saks skyld. Uansett var det timevis med moro og herlig griseri.


Noen av oss voksne pusler også litt med tullball. Denne installasjonen har jeg kalt
Brudekrone fra Lambertseter, ca 1956.


Hva lykke er? Løpe rundt i kveldssol på svaberg som fremdeles er varme.
Vi er så heldige at det nesten verker litt i brystet når jeg tenker på det.

Havsnød og handikap

Dette er en bloggpost om havsnød og handikap.

Jeg tilbragte altså den første uka på hytta med Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4), mens den stakkars Mannen var hjemme og holdt samfunnshjulene igang. Hytta ligger langt, langt uti oslofjorden og mangler både vei og vann, og vi nyter tilværelsen.
Forrige mandag skulle vi inn til båthavna for å plukke opp en kanne vann, min Kusine A og hennes sønn, tremenning H (10). Båtturen pleier å være grei og raskt unnagjort. Ikke slik denne gang: Omtrent halvveis, altså cirka midtfjords, skjedde det noe.
Porom-pom-pssh, sa motoren, og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra måkeskrikene. Motoren stoppa, og der lå vi i fri flyt.

Et kort overblikk ga meg følgende situasjonsbeskrivelse:

• tre småbarn
  
• ei tom vannkanne
  
• to padleårer, av typen spinkel plast
  
• sør-sørvestlig vind, styrke 9 m/sek
  
• en Yamarin som ikke er velegnet som robåt

Men det måtte padles, og det litt brennkvikt og kraftig, for vi drev mot ugjestmilde trakter, i form av steile fjellvegger. Ikke var det andre båter i sikte, heller. Vi var helt alene med bølgene. Jeg sjekka de mest åpenbare tingene (bensin, koblinger, choc, dødmannsknapp, splint osv), men uten hell.

Heldigvis er jeg gammel speider og attpåtil hadde jeg friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, så jeg er ikke tapt bak ei padleåre. Jeg fikk oss på rett kurs mens jeg sang oppbyggelige temasanger for småjentene: Ro, ro, ro din båt og Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer. Sistnevnte likte Nabokusinebestevenninna så godt at hun ville høre den hele tre ganger. Planen fungerte med andre ord så godt at jeg ble skikkelig lei av de sangene, men småjentene koste seg i hvert fall. Storebror hadde noen tilløp til panikk (vi kommer til å knuses mot klippene!), men han hørte på fornuft, så det ordnet seg også.

Men tida gikk og alene var vi. Jeg ringte det kjekke nummeret 02800, som gjør at du automatisk settes over til det politidistriktet du befinner deg i. Der møtte jeg en hyggelig og behjelpelig kar, som tok kontakt med redningssentralen og kunne opplyse om at en redningsbåt kom til å dukke opp innen tjue minutter, og at vi måtte ta kontakt igjen hvis situasjonen endret seg til det mer dramatiske. Det gjorde den jo ikke, annet enn at jeg begynte å bli skikkelig sliten i armene og skikkelig drittlei av å synge båtrelaterte barnesanger. Den like hyggelige mannen fra redningssentralen ringte meg uansett opp to ganger underveis for å høre hvordan det gikk med oss. Jevnt over følte jeg meg skikkelig godt ivaretatt, uten at det løste motorsituasjonen min noe særlig.

Omlag et kvarter senere hadde vi padlet både langt og lenger enn langt (kors på halsen, jeg var en skikkelig rohelt), og jeg var trett og trengte hvile. Som en åpenbaring, som et fata morgana på østfoldbølgene, kom ei hvit plastsnekke tøffende i vår retning. Aldri har jeg sett noe vakrere! Paret i båten lurte på om vi ville taues til båthavna, og jeg nikket på meg en lett whiplash i pur glede. Jeg ringte sporenstreks redningssentral-mannen og avblåste redningsaksjonen. Båten tauet oss inn til til båthavna vår, hvor han som driver båthavna forbarmet seg over meg og tok en titt på motoren. Han kunne ikke skjønne annet enn at det var batteriet, og ganske riktig – med nytt batteri startet båten finfint og gikk som ei klokke (litt rart uttrykk egentlig, ettersom alle vet at klokker kan stoppe både titt og ofte, men den gikk i hvert fall bra).

Og dermed kunne vi legge ut til vår forblåste øy igjen, nå med full vannkanne, Kusine A og tremenning H ombord. Det ble svømmetur i kveldssol med to frydefulle småjenter som passasjerer på ryggen, grilling og skravling og alt som hører med til en suveren sommerkveld.

Men så!
Neste dag våknet jeg ukristelig tidlig til infernalske smerter i høyre skulder og arm. En rødglødende, spent ståltråd gikk ned fra skulder til ytterste fingertupp. Det gikk pokker ikke over. En sånn type vondt som er vanskelig å overse, for den står og skriker inn i øret ditt hele tida, døgnet rundt. Vi har vanligvis et velutstyrt hjemmeapotek på hytta (da bør det vel egentlig hete hytteapotek), noe som er en dyd av nødvendighet når nærmeste apotek og legevakt ligger en oppdagelsesreise unna. Men nå var det ikke så mye som en Paracet å oppdrive. Gnagsårplaster, sterile kompresser, flåttpinsett, hydrokortison og alskens remedier - men ikke én eneste smertestillende tablett. Du vet du har vondt når du er B-menneske, men står opp kl 06 i ferien og vasker opp, bare for å ha noe annet å tenke på.

Jeg er vant til at ting går over av seg selv, bare man ikke tenker så mye på det. Dessuten måtte jeg bære vannbøtter og gjøre denlags ting uansett, for det var jo ingen andre voksne her ute. Men etter ei uke med hysterisk vond skulder og minimalt med søvn, holdt jeg på å tilte, til tross for at jeg hadde fått selskap av andre voksne som kunne gjøre arbeidsoppgavene. Jeg var rett og slett ikke særlig sosial.

Det ble til slutt en tur på legevakten, hvor jeg fikk flust av smertestillende og muskelavslappende og betennelsesdempende piller, og beskjed om at dette kom nok til å ta sin tid. Jeg var uansett yr av lykke over å bli behørig dopa ned, men noen dager senere var desperasjonen til å ta og føle på igjen. Jeg hadde akkurat like vondt, jeg var bare sløva ned i tillegg. Det var så ille at jeg vurderte å reise hjem.

Jeg krøp til korset og fikk tak i en akupunktør på denne siden av Fredrikstad (nærmere bestemt i Gressvik). Hun ble valgt utfra et googlesøk, og jeg er i utgangspunktet enormt skeptisk til sånne alternativgreier, så forhåpningene var ikke allverdens store – men jeg var villig til å prøve det meste, inkludert den kraftige vedkløyveren vi har stående under uthuset.
Vi fant fram til huset hennes i et boligfelt, hun klemte litt her, spurte litt der, holdt på med en pendeldings og satte noen nåler i armen min. Det virket forsåvidt helt greit. Så satte hun en nål i øret mitt, og jeg kvakk til, for det gikk en strøm nedover skulderen og armen. Der satt den, ja, sa hun fornøyd. Og jeg kjente virkelig at den rødglødende ståltråden hadde løsnet grepet. Tre dager senere kan jeg konstatere at ja, jeg har riktignok vondt i armen, men det er bare litt murring sammenliknet med skrikesmerten jeg hadde.

Det er godt mulig at det er placeboeffekt vi snakker om, men herlighet – jeg tar imot en hvilken som helst effekt med åpne armer. Venninne Rikke fjaser med at jeg kommer jeg til å skrive elleville bloggposter om min helsereise, og erter meg med at jeg heretter bør hete helse-Hanne, men det er ingen fare for sånne tilstander. Jeg registrerer bare at jeg ble veldig mye bedre, og er ubegripelig sjeleglad for at jeg får sove helt til ungene våkner og kan gjøre sånne ting som å taste noen ord på Mac-en og pusse tennene selv. Ikke minst at jeg klarer å like å være sammen med folk igjen, og at jeg kan være tilstede i de ubegripelig fine sommerdagene og sommerkveldene vi har nå. Juhu!

Jeg vinker fra Costa del Østfold

Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.

Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.

Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.

Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.

Julejulejul!

Julaften!!!



I dag skal jeg være tekstleser i kirken her på Skjetten, og ungene mine skal sette fram figurene i julekrybba. Jeg håper de klarer å gjøre det uten krangling. I fjor ble det en del kiving underveis, og en av de tre vise menn (muligens Melchior) er nok ikke fullt så vis lenger – jeg tror vi snakker varige mén. Jeg regner med at de to andre hellige kongene skjelver i kjortlene ved tanken på den store anledningen, men forhåpentligvis har ungene blitt mindre trettekjære i løpet av året som har gått. Alternativt kan jeg true med at nissen blir sur. Det har jeg brukt for alt det er verdt de siste ukene, og jeg er ikke flau for å gjøre det igjen.

Jeg benytter uansett anledningen til å tilby reprise på en egen julefavoritt, nemlig bloggposten Vettskremt er du blant kvinner (klikk på teksten for å lese hele):
Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker.
Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet.

Nå står Mannen i mitt liv og sukker henført over hvor god han er til å koke kraft (selv med redusert antall fingre), og jeg kan bare gi ham rett. Kan noen gi meg et sugerør?

For dere som lurer: Bildet er tatt fra bussen på vei til skolen her om dagen. Skjetten er ikke bare 2013 ghetto-skjetten. Vi har alt her på Skjetten. ALT, sier jeg. Røde låver og julestemning inkludert.

God jul!

Tommelen opp for jula

Etter den tradisjonsrike juleStolen med venninne Sissel i går kveld, skulle dagen i dag brukes til å få unna de aller siste forberedelsene, inkludert vasking av gølv og denslags ikke-så-festligheter. I stedet har vi tilbragt noen timer på legevakta. Mannen kuttet av seg halve tommelen, og måtte få den lappet på igjen. Sånt tar tid, men nå er han hel og glad og har heldigvis ni hele tommeltotter og en som er delvis intakt og godt bandasjert. Noe sier meg at det kommer til å bli en del "tommelen opp!" i løpet av ferien.

I kveld blir det julegrøt hos gode venner og nesten-naboer, også det en tradisjon vi setter høyt. Så skal ungene trekkes hjem på kjelke i kveldsmørket. Dette blir fint.



God jul, alle sammen!

Åh, viktig info: Julekortet er lagd av mine superflinke elever i ungdomsbedriften Ambitions. De tilbyr en rekke tjenester innen foto, film og lyd. Trenger du hjelp til noe, kan du kontakte dem på kontakt@ambitions.no. Anbefales!

Stein på stein (snapshot spesial)

I høstferien trampet vi rundt i østfoldskjærgården, snarere bestemt på halvøya der hytta vår ligger.
Der er det mye stein. Noen av dem ligger naturstrødd her og der, andre er blitt slept møysommelig på plass, til både nyttige og pene formål.
Jeg tok en del bilder underveis. De er knipset med iPhone i forbifarten, så det bildetekniske er ikke all verdens, men jeg har lyst til å dele.
Fine, gamle steinene.


Noen har bygd ei finfin trapp opp til hytta si. Om sommeren blomstrer det rundt trappetrinnene.



Flere steder er stien markert eller gjort mer farbar av hjelpesteiner. Ikke så elegant, men veldig hendig.



Vi fant en bålplass - av stein - vi kunne bruke. Det er ikke vanskelig å se at mange har gjort det før oss. På en av steinene sitter litt av pekefingerhuden min igjen nå. Varm rakker. Klønete meg.



Her har noen gjort et skikkelig stykke lempe- og løftearbeid en gang i tida.



Naturen har også møblert en del. Denne svære steienen bare ligger der, sånn omtrent halvveis til hytta, og heter selvfølgelig halvveis-steinen.



Evighetstrapp med løv og mose. Den ser ut som den ikke er blitt brukt på årevis, men fører opp til ei ganske så nyrenovert hytte.



Andre steiner har virkelig fått stå i fred en stund.
Denne muren har naturen tatt tilbake. Lurer på hvem som bygde den i første omgang, og hvorfor? Det er ikke noen hytte i umiddelbar nærhet.

Snapshot (6)

Høst- og vinterferiene er ypperlige for museumsbesøk, synes Storebror og jeg. Tidligere har vi besøkt Kon-Tiki, Fram, Folkemuseet, Vikingskipmuseet og Teknisk Museum (sistnevnte opptil flere ganger). I dag dro vi på Forsvarsmuseet sammen med kollega Stian og hans sønn (som er jevnaldrende med Storebror). Sannelig var det kjekt å ha med seg en egen historielærer på museumsbesøk. Og gutta fikk klatre på tanks.

I sommer har jeg lest...

...disse:



..og disse:


På tide å oppsummere litt nå, med en uke igjen av ferien. Før sommeren lånte jeg noen bøker på skolebiblioteket (ren luksus å ha bibliotek på jobben, skikkelig frynsegode!) og kjøpte noen andre på nett, for å ha en slags litterær godtepose å velge mellom: Noe lettlest, noe til ettertanke, noe humoristisk og noe spennende. Svenske bøker er jo for øvrig kjempebillige på nett, så dersom man ikke har noe imot å lese på svensk, kan man gjøre noen skikkelig kupp.

Juliet, Naked av Nick Hornby. Herlighet, for ei underholdende bok!
Trettiniårige Annie havnet ved en tilfeldighet i den lille nord-engelske byen Gooleness etter endt studietid. Det samme gjorde læreren Duncan, og ettersom de hadde det til felles at de begge befant seg i en avkrok, endte de opp sammen. Etter 15 års samboerskap tviler Annie på forholdet - det går liksom ingen steder. Duncan er manisk opptatt av den amerikanske singer-songwriteren Tucker Crowe, som forsvant fra offentligheten på åttitallet etter å ha gitt ut noen (etter Duncans mening) ekstremt undervurderte album. Duncan bruker all sin ledige tid til et nettforum for "crowologists", hvor han og likesinnede analyserer og debatterer hvert minste lille punktum i tekstene.
Boka er lettlest, men det betyr slett ikke at den er dum eller enkel. Den har mange skjeve, små betraktninger om livet, overraskende vendinger underveis og et språk så treffende og hylende morsomt at jeg skar tenner over å være alene da jeg leste den – for jeg ville så gjerne lese den høyt for noen!
Jeg har alltid hatt sansen for Nick Hornby, og Juliet, Naked er virkelig top notch. Anbefales!

Det lömska nätet av Helen Tursten. Svensk krim, men slett ikke i klasse med de store svenske. Dette er den åttende boka om politietterforsker Irene Huss i Gøteborg. Jeg likte et par av de første bøkene (som Tatovert torso) sånn måtelig godt, men de siste har vært skuffende, uten at det ga meg en lærepenge, for jeg kjøpte altså denne også. Lite overbevisende plot, merkelig dialog og ...mæh, jeg gidder ikke mer. Nå slår jeg opp med Irene Huss. Heretter kan hun etterforske uten meg som publikum.

Blodläge av Johan Theorin. Se, nå snakker vi gromsvenske igjen! For meg er Theorin en slags blanding av Mankell og Ajvide Lindquist, og fortjener dermed all den oppmerksomheten han kan få. Blodläge er den tredje boka (av fire planlagte) fra Öland. De er relativt frittstående, men i alle tre møter vi Gerlof Davidsson, som virkelig er en favorittdetektiv av dimensjoner: En noenogåtti år gammel pensjonert sjøkaptein, giktbrudden og sta. Det er nesten så jeg blir litt forelska. Dessuten får jeg vanvittig lyst til å reise til Öland, for selve øya har den egentlige hovedrollen i Theorins bøker. Jeg får se om jeg tør, det skjer jo så mye skummelt der.

Den orolige mannen av Henning Mankell. Nok en gromsvenske, men denne aller siste boka om Kurt Wallander var ganske annerledes enn de tidligere i serien, og det tok litt tid å omstille seg. Tempoet er langsommere, og det brukes mye plass på Wallanders tanker om livet og bekymringer over bli eldre. Selv plottet har utspring i Wallanders nære liv, all den tid den orolige mannen som forsvinner i begynnelsen av boka er Håkan von Enke, farfar til Linda Wallanders lille datter (jepp, Kurt er blitt morfar). Boka handler vel egentlig mest om aldring (og en del om storpolitikk og den kalde krigen), men det var veldig fint med et gjensyn med den skånske politimannen.

På vegne av venner av Kristopher Schau. Åkei, nå er jeg litt forelska i Schau. For denne boka er så fin og trist og smart og reflektert på en gang at det nesten ikke er mulig. De fleste har vel hørt om den, men greia er altså at Schau bestemte seg for å gå i så mange som mulig av de begravelsene som arrangeres av det offentlige, hvor det ikke er noen etterlatte i det hele tatt. Så satt han der, da, mutt alene i kapellene i byen, med bare en prest og en representant fra begravelsesbyrået. Jeg har hatt den på leselista lenge, men så ble den liksom litt glemt bort i bokhylla, før jeg kastet den i ryggsekken da jeg pakket til hytta. Vi var tre stykker som leste den etter tur på en og samme regnværsdag (den er ikke lang), og nå er det flust med avslørende tåreflekker på enkelte av boksidene. Har du ikke lest den ennå? Gjør det.

Min kamp 1 & 2 av Karl Ove Knausgård. Jeg sto imot lenge, for det var noe med det massive trøkket rundt disse som gjorde meg litt trassig. Dessuten likte jeg ikke Ute av verden, så jeg var skeptisk. Men jeg leste jo så mye av debatten om bøkene uansett, og etter hvert ble jeg nysgjerrig. Jeg lånte Min kamp 1 på skolebiblioteket, og i løpet av ferien måtte jeg fordundre meg krype til korset (eller rettere sagt kjøre til Fredrikstad) og kjøpe nummer 2.
Jeg er offisielt hekta.

En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Vi befinner oss i Nigeria på 1960-tallet. De to søstrene Olanna og Kainene har valgt svært forskjellige liv. Men søstrene, deres respektive familier og venner deler drømmen om en ny, selvstendig stat: Biafra. Så bryter krigen ut, og livene deres blir snudd på hodet. Denne boka er jeg (ved en inkurie) ikke ferdig med ennå. Jeg begynte på den og ble veldig fenget - den forteller levende og malerisk om tilværelsen i Nigeria og oppspillet og konsekvensene av Biafra-krigen. Men plutselig forsvant den. Jeg lette og lette, men måtte til slutt reise avgårde uten den. I går fant jeg den – under dukkesenga til Lillesøster. Så nå kan jeg fullføre leseropplevelsen, heldigvis.

Bonusspor: Harry Potter and the Deathly Hallows (lydbok).
Ingen sommer uten en dose Harry Potter, og i år hadde Rikke med seg Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok, lest av selveste Stephen Fry (iiihhhh). Jeg har jo lest de første bøkene latterlig mange ganger, men Deathly Hallows hadde jeg bare rukket to gjennomganger av, ettersom den kom sist.

Fun fact: Det tar 1443 minutter å høre hele Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Ikke et sekund for mye.
Fun fact 2: Man blir like rørt og engasjert den tredje gangen.
En god oppladning til HP-filmen i november. Åh, som jeg gleder meg!

I mellomtiden skal jeg knause meg ferdig gjennom høsten, men er veldig åpen for flere innspill om gode leseropplevelser. Noen som har tips å dele?

Snapshot (2)

Hva jeg vil huske fra sommeren 2010:
Storebror (9) og Lillesøster (4) som strekker seg - og mestrer. Her på rotur alene, midt i sundet.