Fredagslyd: Ompa i ny innpakning

Teknologi er gøy, men det burde eksistert et eget ord for den frustrasjonen som oppstår når ting ikke virker som de skal. Det har vært problemer med nettforbindelsen på jobben, og nå har pokkers Blogger (altså den plattformen jeg publiserer denne bloggen på) vært i skikkelig ulage i det siste, noe som har ført til at gårsdagens blogginnlegg med den fabelaktige tegningen har forsvunnet sporløst ut i cyberspace, sammen med en mengde kommentarer. De skal visstnok komme til rette igjen, men jeg er skeptisk avventende.

På den lyse siden: Jeg tror sannelig jeg har skrevet meg ferdig med eksamensoppgaven min. Omtrent i tretida i dag kjente jeg at nå! Nå har jeg sagt alt jeg har å si. Så gjenstår det å se hvordan det går. Det er nesten ei uke til leveringsfristen, så hvis jeg kommer på noe helt udødelig genialt om et par dager, er det fritt fram for endring.

Uansett: Det er fredag og tid for poesi, men også denne uka har jeg valgt å være både ellevill, lat og tidsbesparende – jeg har med andre ord slått sammen tirsdagslyd og fredagsdiktet igjen.
Og denne gang får dere en norsk klassiker i ny visuell innpakning. Låta er Ompa til du dør med Kaizers Orchestra, mens musikkvideoen er lagd av noen av vg1-elevene våre.
Den vant en Gullsnile for beste musikkvideo på MK-awards denne uka, og det er pokker så velfortjent, jeg er grovt imponert.
Jeg anbefaler deg å se hele, du kommer garantert til å bli imponert, du også.


Tips: Dobbeltklikk for fullskjermvisning, for bloggformatet mitt kutter visst bort en god del av bildet.

God helg, folkens!


-------
Oppdatert: Du verden, der kom faktisk gårsdagens blogginnlegg til rette igjen. Det var betryggende.

Fredagslyd: What Did You Learn in School Today?

Ettersom jeg er sprøere enn flatbrød, litt travel, veldig lat og dessuten har sluntret unna med både tirsdagslyd og fredagsdikt i det siste, gjør jeg noe helt ellevilt:
Jeg slår sammen ukas tirsdagslyd og ukas fredagsdikt til en diger klædd og kaller det fredagslyd! See what I did there? Jeg er veldig lur.

Fredagslyden denne uka er fra 1964 og er av og med Pete Seeger, som virkelig er lur. Hvem han er? I kommentarfeltet til sangen omtales han som "the original folk-punk artist", og det synes jeg igrunn er ganske treffende.

A fixture on nationwide radio in the 1940s, he also had a string of hit records during the early 1950s as a member of The Weavers, most notably their recording of Leadbelly's "Goodnight, Irene," which topped the charts for 13 weeks in 1950. Members of The Weavers were blacklisted during the McCarthy Era.

In the 1960s, he re-emerged on the public scene as a prominent singer of protest music in support of international disarmament, civil rights, and environmental causes.

Tirsdagslyd (lissom): Bad Romance

Jeg kommer adskillig sterkere tilbake innen veldig, veldig kort tid, men akkurat nå må jeg nøye meg å ta treogetkvart minutt innimellom iherdig retting, vurdering, eventplanlegging, møtedeltakelse, lekseoppfølging, hårfletting, eksamensforberedelse (min egen, altså, eksamen begynner på fredag, iiiihh) og denslags herligheter for å dele verdens gladeste og mest sjarmerende videosnutt med dere.

Se på det som et gledesutbrudd fordi våren er her, lyset er her, det går i hundreogti – og jeg er i stand til å holde følge. Weeeeeee!



Blir du ikke glad? Hoi!

Euforisk hilsen fra damen som blir mer påvirket av årstidene enn hun liker å innrømme, og dermed går fullstendig i spinn nå.

Tror nesten jeg må spandere denne bloggens aller, aller første smiley :D

Tirsdagslyd: At last

Lang dag, rett fra jobb og til den såkalte fasteaksjonen, hvor alle årets konfirmanter skulle organiseres, registreres og utstyres med bøsser og godt mot for å samle inn penger for Kirkens Nødhjelp. Som vanlig tenker jeg i forkant at jeg er vant til tenåringer, for jeg underviser dem jo daglig. Og som vanlig blir jeg slått av hvor mye som skjer med disse kidsa mellom konfirmasjonsalder og videregående skole-alder. Herlighet, så mye de forandrer seg på de små årene. Det er jaggu ikke rart det kan være litt turbulent til tider.

Men utagerende armer og bein og svingende stemmevolum til tross, konfirmantene gjorde en hederlig innsats i kveld. De trampet tappert rundt i pøsregnet og fikk erfare både det ene og det andre. Mange hyggelige mennesker som ga både smil og store og små summer, heldigvis. Men også gardiner som rørte på seg uten at noen tok seg bryet med å åpne, dører som ble smelt igjen foran kalde nesetipper og sure huseiere som ville diskutere. De delte ivrig av opplevelsene da de kom tilbake med regndryppende bøsser og god samvittighet. DE hadde i hvert fall gjort en god gjerning i dag. Og opptil flere av dem takket for i dag før de dro hjem.

Da jeg snublet inn døra her hjemme godt utpå kvelden, var jeg altså sliten og tilfreds. Jeg fikk lagt inn en liten arbeidsøkt ved bordet her hjemme også, for det er mye som skal i boks før påskeferien. Nå er det imidlertid beina på bordet og laptop i fanget en stakket stund før jeg legger meg.

Jeg tror vi trenger å runde av dagen med noe litt smooth, for å si det på godt norsk. Etta James er fløyel for ørene. Deilig.

Tirsdagslyd: Smells Like Teen Spirit

I dag er det 17 år siden Kurt Cobain døde. I obduksjonsrapporten ble 5.april 1994 anslått å være dødsdatoen hans, men han ble ikke funnet før tre dager etterpå.

Jeg kommer alltid til å huske den første gangen jeg hørte Smells Like Teen Spirit, i leiligheten til en kompis i Frankrike. Siden har den vært en av de absolutte låtfavorittene. Kanskje ikke særlig originalt, men det får bare være – vi snakker om en evigvarende ungdomskjærlighet. Og jeg er så ubegripelig glad for at jeg rakk å se Nirvana live, på Kalvøya, før det var for seint. Bare to år etter døde altså Kurt Cobain, 27 år gammel.

Det er vel helt åpenbart hva som må være ukas tirsdagslyd.

Tirsdaglyd: On and on Chameleon

Ja ja, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg visste ikke at det var tirsdag i går. Eller altså, i går hadde jeg tankene mine helt andre steder, og derfor kommer tirsdagslyden en dag for sent. Det får vi bare leve med, alle som en.

Ukas tirsdagslyd er Lillesøsters nye favoritt. Storebror har lenge kjørt en massiv (og ganske følelsesladet) kampanje for å få den unge damen bort fra Justin Bieber. Det har til tider vært et tøft klima her i huset.

Gjennombruddet kom imidlertid da jeg begynte å spille Blood Command i bilen på vei til barnehagen. Den lille baksetesjåføren falt pladask for On and on Chameleon, og når noen snakker om Bieber nå, erklærer hun med blasert mine:
– Jeg liker ikke djustinbiber lenger, jeg liker blådd kåmæææænd. Og den der steinaldersangen, da.

Tirsdagslyd: Forever Young

Denne uka har jeg en skikkelig godbit til dere, folkens: Bob Dylans sangtekst med Eddie Vedders framføring – what's not to like, som det heter på godt norsk.

Jeg er glad i Dylans versjon også, særlig etter at min eminente svigermor spilte den for meg en sen kveld og sa at hun tenker at den er til Storebror, en slags ønskesang om hvordan hun vil livet hans skal fortone seg. Men Eddie Vedder er, ja...Eddie Vedder. Jeg så ham på Kalvøya i 1993, året etter at han egentlig skulle vært der. Var det ikke noe med et uhell i Roskilde, tro? Uansett, det var verdt å vente på.



May God bless and keep you always
May your wishes all come true
May you always do for others
And let others do for you
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung
May you stay forever young
May you stay forever young.

May you grow up to be righteous
May you grow up to be true
May you always know the truth
And see the lights surrounding you
May you always be courageous
Stand upright and be strong
May you stay forever young
May you stay forever young.

May your hands always be busy
May your feet always be swift
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift
May your heart always be joyful
And may your song always be sung
May you stay forever young
May you stay forever young.

Tirsdagslyd: Bridge over troubled water

Ukas tirsdagslyd er en trøstelyd for tunge tider. Den er på ingen måte munter, men den er fin i innhold. Og så liker vi jo Johnny Cash.

When darkness comes
And pain is all around,
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.
Like a bridge over troubled water
I will lay me down.



If you need a friend
I'm sailing right behind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.
Like a bridge over troubled water
I will ease your mind.

Tirsdagslyd: 197

Etter hvert som man gradvis blir voksnere, blir det gradvis mer slitsomt å henge med på alle nye band som dukker opp. Eller, det er kanskje urettferdig å generalisere så fælt, jeg får heller kvinne meg opp og si at jeg blir stadig med bedagelig anlagt når det gjelder musikkutvalget. Det er så enkelt bare å høre på de samme, gamle bandene og låtene som jeg ble kjent med i min grønne og musikkinteresserte ungdoms vår.

Da er det kjekt å ha sånne som venninne Siren, som fremdeles orienterer seg lekende lett blant platenyslipp og konserter og spennende spillelister – og som generøst deler sånt med sine trengende venner. Før Øya lager hun finfine Spotify-spillelister med oversikt over hva vi bør sjekke ut, og til jul gir hun bort både Myk pakke og Hard pakke.

Ukas tirsdagslyd var en del av årets Hard pakke, og er av Major Parkinson (et band jeg kjente til fra før, takket være venninne Sirens tidligere gaver). Jeg har spilt den mye i bilen i det siste, det er en sånn låt som jeg liker bedre og bedre. Nå som den har holdt meg med selskap gjennom siste rest av denne vinteren, tror jeg den fortjener å få bli med og nyte ferielivet på hytta til sommeren også.

Tirsdagslyd: Free fallin'

I dag har Storebror (10) fått æren av å velge en tirsdagslyd. Det er ikke annet enn rett og rimelig, så mye som vi henger sammen nå i vinterferien. Den unge mannen syntes oppdraget var litt overveldende, for det er jo så mange fine sanger!
Dessuten har jo mora hans allerede brukt opptil flere av hans åpenbare alternativer (Thåström og K'naan, for eksempel).

Etter å ha tatt en kjapp gjennomgang av (den mildt sagt eklektiske) spillelista si på Spotify, falt han imidlertid ned på Free fallin' med Tom Petty.

Storebror har nemlig hatt en Tom Petty-periode i det siste. Han hørte Free fallin' på radio, og etter det har han sett veldig, veldig mange Petty-musikkvideoer på Youtube.
– Det er en fengende sang. Og den gir meg liksom... en frihetsfølelse, sier han selv.
Han liker videoen også, selv om han synes folk ser litt rare ut.
– Fordi det er på åttitallet, og da var de jo ganske rare, slår han fast.

Så her kommer altså en fengende sang med en dertilhørende musikkvideo featuring rare folk fra åttitallet (nærmere bestemt 1989) - verste tida for mote, vettu, ifølge Storebror.

Tirsdagslyd: The Muppets -Bohemian Rhapsody

Jeg skal ikke syte over at snøen bare laver ned og det er glatt og kaldt og våren virker milevis unna. Jeg skal bare spørre om noen av dere har gode oppkvikkingstips å dele med en grågusten stakkar, sånn på tampen av denne fimbulvinteren. Noen?

For nå trenger vi noe muntert og fjasete, dere. Jeg begynner liksågodt med ukas tirsdagslyd. Værsågod – ei lita, animert gladpille. Klassiker på mange måter:

Tirsdagslyd: Vackra pojkar, vackra män

I snart tjue år har Rikard Wolff hatt skikkelig sjangs på meg, av så mange grunner (alle sammen ganske åpenbare, spør du meg). I mer enn tjue år har ikke jeg hatt sjangs på ham, av så mange grunner (som også er ganske åpenbare, spør du hvemsomhelst).

Egentlig hadde jeg tenkt å dele hans versjon av salmen Tryggare kan ingen vara, ettersom jeg nettopp har kommet hjem fra møte i menighetsrådet og føler meg i salmestemning. Men den versjonen fant jeg ikke på YouTube.

I stedet fant jeg Vackra pojkar, vackra män, og når jeg tenker meg om, er den slett ingen dårlig tirsdagslyd.



Jeg leste nylig i Utdanning at "jævla homo" er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Nasjonale holdningsstudier har vist at unge mellom 12 og 18 år er den gruppa som har størst fordommer mot homofile, lesbiske og bifile. Det siste overrasker meg ganske kraftig. Spør du ungdommene selv, tipper de fleste at eldre er mest fordomsfulle.

La oss sørge for at folk slipper å bli mobbet og diskriminert for legning, folkens. Det betyr at du (ja, DU) som bruker ordet homo som skjellsord eller tyn, bør jobbe med vokabularet ditt. Og at vi (ja, VI) som føler oss flinke og korrekte, bør følge med og si fra.
Jeg vet at jeg gjorde det i dag. Jeg håper jeg gjør det i morgen også.

Tirsdagslyd og mammablogging fra helvete

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa og litt sliten fra jobb og blir møtt i barnehagen av en unge som slett ikke vil hjem, å nehei, ikke pokker, og en får høylytt og gjentatt beskjed om at hun er verdens aller teiteste mamma som attpåtil er slem og lukter promp, prompemamma!

og man har planlagt å dra innom butikken for å kjøpe egg og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen og fornuftig person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk elleve dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal altså kjøpe egg og lage fiskegrateng av fiskerestene fra søndagsmiddagen

men en illskrikende, ildsprutende unge med klissvåte sokker setter en definitiv stopper for butikkplanene, for man orker bare ikke tanken på å trekke den lille forsterkeren fra helvete gjennom en fullstappa butikk for å kjøpe egg, så drit i hele hele fiskegratengen, der røyk siste snev av illusjon om den kompetente hverdagskokken som bruker restene og ikke lar noe gå til spille, og man manøvrerer seg gjennom en overfylt parkeringsplass foran huset

for heldigvis har borettslaget funnet ut at det er superdupert å rive alle garasjene nå i vinter, nå som det allikevel er masse snø som skal måkes bort og brøytekanter som tar plass og bunnfrossen bakke som skaper forsinkelser i arbeidet for oi, du verden, det er kaldt i Norge om vinteren ja, sånn var det! hvem skulle ha trodd det?, og den store ungen ringer og ringer og lurer på ting, stadig nye ting som lures på og må finnes ut av med en eneste gang,

mens den andre ungen fremdeles skriker på refrenget om hvor inni gamperæva teit og slem og prompete mamma hun har og i postkassa er det regninger og ei våt avis, for postbudet tok seg ikke bryet med å lukke postkassa, hvorfor skulle h*n det, alle vet jo at det ikke kommer nedbør her til lands, og avisene skal sikkert bli til papirmasse igjen uansett, så egentlig gjør postbudet oss en tjeneste, og vi har ikke tid til å lese avisa uansett

og i entreen får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner seg vei gjennom en jungel av støvler, sekker, gymbager, hjelmer og opptil flere poser med papir som skal til resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne man trengt en machete eller ei snøskuffe eller noe for å komme seg helskinnet gjennom den entreen, men det er lys i den andre enden, der er den forgjettede stua, og man vasser gjennom hybelkaniner, de er myke og gode,
velkommen hjem
hvisker hybelkaninene mens de stryker seg langs voksenbeina og den ene ungen danser rundt en og lurer på hva det er til middag mens den andre ungen straks går i gang med å pakke sakene sine i en Meny-pose, Noddy-filmer og hårbånd og julekort og andre livsnødvendigheter havner i posen for nå skal det rømmes hjemmefra, på flekken, ikke pokker om ungen skal bo sammen med en sånn kjempeteit prompemamma. Men først skal de ha middag. Nå! Middag?

Det er hybelkaniner til middag, selvplukk! har en lyst til å skrike, men det gjør en ikke, for en er da ikke noe monster heller, men til slutt, mens en rydder og rydder og den ene ungen maser og den andre er i ferd med å rømme hjemmefra, er det akkurat som det går en liten sikring et sted og en ringer til mannen som heldigvis, heldigvis er på vei hjem fra jobb og en hikster jeg er en ubrukelig voksen akkurat nå, jeg er drittlei, nå er det nok, og det blir ikke noe fiskegrateng heller! Grateng, my old nemesis.

Og en tenker at nå, nå skulle det vært fint med en liten hybel, en ganske liten hybel med helt rene flater og sterile farger og plass til bare én eneste person og ingen andre, ingen andre skulle fått komme inn på den hybelen, den skulle vært så ensom og fin.

Men det finnes ingen sånn hybel, så en velger det nest beste, en lager seg en bitteliten hybel av høretelefoner og ren lyd – og en setter på en sang som er stappfull av energi og når sangen når sitt klimaks skriker en så høyt en kan inni seg sammen med vokalisten

Fuck you, I won't do what you tell me.
Fuck you, I won't do what you tell me.
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!

mens en tenker at det er da helt urimelig at unger skal få ha monopol på trass. De får lære seg å dele.

Tirsdagslyd: Me and Bobby McGee

Høsten 1970 var sørgelig for musikkhistorien. 18.september døde Jimi Hendrix, og allerede 4.oktober la Janis Joplin på røret.
Det er over førti år siden, men fremdeles lytter mange til dem. Begge artistene gikk på repeat på det billige studenthybel-anlegget mitt på nittitallet, og nå er de godt og grundig innlemmet i opptil flere av Spotify-spillelistene mine. Favorittene er mange, men jeg har alltid vært ekstra svak for Me and Bobby McGee.

Med den hese, såre stemmen til Janis og setninger som
freedom's just another word for nothing left to loose...
...åh, gåsehud.



Låta var ikke hennes opprinnelig. Hun spilte inn en coverversjon bare noen dager før hun døde, Ifølge Wikipedia visste ikke opphavsmannen Kris Kristoffersen noe om det engang, han hørte den først dagen etter dødsfallet. Og deretter hørte veldig mange sangen, og i 1971 havnet Janis Joplin øverst på Billboardlista – uten at hun hadde verken nytte eller glede av det.

Youtube-snutten er visstnok fra det første opptaket i studio, og du kan høre at de snakker sammen på begynnelsen. Ikke mindre gåsehudfaktor av sånt.

Tirsdagslyd: En skabbete hund krysser sine spor

Det er skrevet mye om Joachim "Jokke" Nielsen. Noe av det er sågar skrevet av meg, men han har ikke vært med i tirsdagslyden ennå. Det er sannelig på tide. Og i samme slengen lenker jeg til (og anbefaler skamløst) en tidligere bloggpost: Jokke og jeg.
Den forklarer egentlig det meste.

Mitt forhold til Jokke startet for nesten tjue år siden og nådde et høydepunkt på begynnelsen av nittitallet, da jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene.
Jeg hadde Jokke & Valentinernes ”Alt kan repareres” på kassett (en dings vi drev med på den tiden, spør mora di) og hørte på den om og om igjen i nattestillheten på studenthybelen min (vekselsvis med bl.a Kjøtt, Pixies og Sonic Youth), mens jeg skrev dagbok, tente røyk etter røyk og syntes det hele var genialt. Det var ikke klissete romantikk, det var ikke tilgjort.

Jeg håper at du er her
at du ligger der og sover
selv om jeg er full
og aldri holder det jeg lover
24 timer
det va'kke engang gøy
jeg har en liten tjall her
unnskyld at jeg løy

for jeg mente ikke det jeg sa
jeg mente ingenting
for jeg mente ikke det jeg gjorde
jeg mente ingenting
Men ikke grin, ikke grin, vær så snill

Du veit at det er ingenting jeg heller vil
enn å ligge her med deg
i samme seng som deg

Tirsdagslyd: Caroline

Jeg er tungt inne i en spennende kombinasjon av terminoppgjør på skolen og syke barn på hjemmebane, så dette blir verken langt eller finurlig.

Men samtidig er jeg ekstatisk overlykkelig over å ha fått kontakt med ei gammel venninne fra studieåret mitt i Aix-en-Provence. Vi var sammen hele tida, og klarte virkelig å holde kontakt i noen år etterpå. Via brev, som man gjorde den gangen. Men det var hyppig flytting for oss begge, og hun bytta attpåtil etternavn (en fullstendig upraktisk ting å gjøre, spør du meg). Og så gikk tida. Som den ofte gjør. Men nå har hun endelig fått seg Facebook – og vi har funnet hverandre igjen! Yay!

Derfor er ukas tirsdagslyd en av de store franske hitlåtene fra våren 1992, da vi drev rundt i varme, sørfranske gater, fniste, festa, diskuterte og lærte gloser på opptil flere språk på én gang. Oh, le temps perdu.

Voilà MC Solaar: Caroline.





P.S. For spesielt interesserte kom jeg på at jeg har visst skrevet om 1992 før. Kremt.

Tirsdagslyd: Kort biografi med litet testamente

I hele vinter har Thåström vært kollektivtrafikkmusikken min. Da er det ikke så gæernt å kjøre buss/tog/bane. Eller gå, for den saks skyld. For med Thåström på øret tar man seg plutselig i å spasere, sprade, flanere eller rusle, avhengig av lydspor. Det blir en helt annen schwung på sakene, rett og slett.
Jeg så Thåström på Øya i 2009 – det årets desiderte konserthøydepunkt.
Så får det heller stå sin prøve at han figurerer i en annen tirsdagslyd også (riktignok sammen med Imperiet). En god artist fortjener såpass. Og enda litt til.

Njut.

Tirsdagslyd: Somalia

I disse søte førjulstider kan det være greit med en liten påminner om at ikke hele verden er nedsunket i julefred og ribbefett. K'naan er en spennende stemme i så måte. Jeg har skrevet om ham før, men han fortjener en tirsdagslyd.

K'naan vokste opp i Mogadishu. Som trettenåring i 1991 flyktet han til Canada via USA sammen med mora si, og lærte seg engelsk blant annet ved å lytte til amerikanske rappere. Nå er han selv en populær artist, og bruker musikken sin til å gi verden et annet bilde av Somalia.

"The people of Somalia just do not have a voice," he says. "They are to me the most forgotten people in the world.

I Huffington Post fant jeg noe han opprinnelig har skrevet for italienske Vogue. Her er et utdrag, jeg anbefaler deg å klikke på teksten for å lese hele:

Why do they call this place grainy, ugly and hellish? True, it is a difficult place, where war is tattooed on hands and tongues. For if it is not being fought it is being talked about. True, it is a place of thirst, belly aches and unforgivable remembrance. But what about the colors? What the hell have they done with my colors?
It was much later in life that I began to realize, that these newspaper men and women were not conspiring and concealing. That in fact they were colorblind in the worst way. That they could not see the beauty I grew up seeing.
You have to have loved a place to see its true colors.

Cut to the chase pan across to the face, I'm right there
Freeze frame on the street name, oops, wait a minute
this is where the streets have no name and the drain of sewage
You can see it in this boy how the hate is brewin'

'Cause when his tummy ticks in, fuck, the pain is fluid
So what difference dose it mak entertaining, threw it
Some get high mixing coke and gun powder, sniffing'
She got a gun but could have been a model or physician.


Han er ikke skyggeredd, den godeste K'naan, og har blant annet flere ganger gått ut og forsvart somaliske pirater. Man kan trygt si at det er et kontroversielt standpunkt i vestlige medier, men K'naan hevder at mediene forenkler bildet av situasjonen i Somalia og ikke vet nok om bakgrunnen: The west is completely ignoring the basis for piracy in Somalia. The pirates are in the water because there is a nationwide complaint about the illegal mass fishing going on in Somali waters. And nuclear toxic waste is illegally being dumped on our shores. People in Somalia know about this.

So what you know 'bout the pirates terrorize the ocean
To never know a simple day without a big commotion
It can't be healthy just to live with such a steep commotion
but when I try and sleep, I see coffins closing'


Her kan du se K'naan snakke om piratene:




P.S. Jada, jeg vet at det er onsdag i dag, men jeg rakk ikke å poste noen tirsdagslyd i går, så jeg skyver litt på rutinene. Fordi jeg kan. Jeg har nemlig juleferie.

Tirsdagslyd: A Boy Named Sue

Nå har vi vært borti både rock, søttenhundretallsviser, pop, rap og hurramegrundt i tirsdagslyd. Det er på høy tid å snuse litt på køntri, spør du meg. Men ikke hvorsomhelst og med hvemsomhelst. Denne opptredenen finner sted i Tennessee State Penitentiary i 1974, som ledd i en serie konserter ved navn Behind Prison Walls. Da skjønner du kanskje at jeg snakker om The Man in Black, selveste Johnny Cash. Og selve sangen er munnrapp og morsom. Det er bare å lene seg tilbake og nyte søttitallsdekoren og den godeste Cash som synger

My name is Sue – HOW DO YOU DO?
...now you're gonna die.

mens vi prøver å la være å tenke på at Mannen her i huset, den svinepelsen, rakk å treffe både Johnny Cash og kona June Carter før det var for seint. Både Johnny og June la på røret i 2003.


Johnny Cash - A boy named Sue.

Tirsdagslyd: Och jag grät mig till sömns efter alla dar

Opp med hånda, alle som garantert hadde en tvers gjennom balansert og lykkelig ungdomstid.

Noen?

Selv den enkleste ungdomstid er brolagt med kleine komplekser og en irriterende usikkerhet som alltid er der, dirrende i sideblikket. Lete, lete, lete - etter seg selv, mens man er livredd for hva man kan finne. Mens voksne sukker nostalgisk om rosenrød ungdom og formaner en om å nyte øyeblikket (men ikke for mye!) og alt det der. Bæh.

De säger att det är kul att vara ung och fri
Fri från vadå, från förpliktelser, tjena
Man skulle va horan, madonnan
Smart och korkad på samma gång

Ukas tirsdagslyd er av Säkert! og bærer den talende tittelen Och jag grät mig till sömns efter alla dar. Jeg fikk den servert rett i fanget (les: kommentarfeltet til denne bloggposten) fra leser Katrine, komplett med verdens mest sjarmige videosnutt, og den satt som et skudd.



Jeg skal ikke påberope meg noen spesielt traumatisk skoletid, utover de obligatoriske følelsene av utenforskap, ulykkelig kjærlighet og generell utilpasshet. Riktignok var jeg nerdeflink, og på ungdomsskolen kompenserte jeg heftig for de gode karakterene – ved å kaste snøball, luske på røykehjørnet og kverulere med lærere.
Garantert sjarmerende. Takk og pris for at det finnes fantastiske ungdomsskolelærere som ser tvers gjennom sånt.

Nå ser jeg (deler av) ungdomstida fra utsiden, og det er langt på vei å foretrekke. Jeg tviler på at jeg klarer å se tvers gjennom noen, men det er mulig det hjelper å ha god hukommelse. Jeg håper i hvert fall det hjelper å like dem – de som står med begge beina i ungdomstida og ser den innenfra. De har ikke alltid så god sikt.

Vilken jävla lögn att det ska va ens bästa tid.