Fredagsdiktet: Når de sover

Forrige uke fikk jeg verdens hyggeligste overraskelse i posten. Bare å få ting tilsendt i posten er en fryd i seg selv nå for tida, det er jo ikke så ofte sånt skjer. Når postsendingen i tillegg inneholder et hyggelig brev, ei bok og et bilde, da er lykken komplett!

Det var min finfine leser og kommentator Merel som var opphavskvinnen bak overraskelsen. Og bildet var et kort med barndommens helt Jon Blund, denne østtyske dukkemannen som norske åttitallsbarn for alltid vil forbinde med adventstid og barns rettigheter.
Jeg har hatt noen grublerunder for å finne et dikt som passer til bildet. Jon Blund - søvn - drømmer - barn - nattasang - natt og så videre i sånne baner. Utstillingsdokkebruden i bakgrunnen er en kompliserende faktor, men jeg velger nok en gang å ta tak i tja, stemningen og assosiasjonene i stedet for å henge meg opp detaljene.

Og til stadighet kom jeg altså tilbake til to ting: Søvnen. Og barndommen.
Da var et egentlig ganske åpenbart hvilket dikt som måtte få ledsage bildet.



NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)



P.S. Ettersom scanneren min er ødelagt, måtte jeg ta bilde av bildet. Det er vanskelig og resultatet blir.. tja, ikke helt optimalt, så dere må være litt overbærende.

Fredagsdiktet: Warning

Ny fredag, ny bildeutfordring. Dette bildet er også fra Rikke, som åpenbart prøver å tegne de mest absurde ting for å vippe meg av pinnen. Denne gangen er det en gris med vinkartonger på hodet og en diger foam-finger som avslører at den er hockey-fan. Spennende motiv, og sikkert litt å ta tak i for en psykoanalytiker med tid til overs.

Jeg velger uansett å tolke bildet temmelig vidt, og det JEG ser da, er en skikkelig gladgris. En fri sjel som gjør som hun vil, følger innfallene sine og nyter livet til fulle, uten å bekymre seg over hva andre måtte mene. Og da har jeg tilfeldigvis et alldeles passende dikt liggende: Warning, av Jenny Joseph.

Og det er bare å følge med, for neste fredag kommer et nydelig bilde jeg fikk tilsendt av Merel. Jeg må bare finne det perfekte diktet til det. Skal kaste meg over bøkene mine, nå.

God helg, folkens!





Warning

When I am an old woman I shall wear purple
With a red hat which doesn't go, and doesn't suit me.
And I shall spend my pension on brandy and summer gloves
And satin sandals, and say we've no money for butter.
I shall sit down on the pavement when I'm tired
And gobble up samples in shops and press alarm bells
And run my stick along the public railings
And make up for the sobriety of my youth.
I shall go out in my slippers in the rain
And pick flowers in other people's gardens
And learn to spit.
You can wear terrible shirts and grow more fat
And eat three pounds of sausages at a go
Or only bread and pickle for a week
And hoard pens and pencils and beermats and things in boxes.
But now we must have clothes that keep us dry
And pay our rent and not swear in the street
And set a good example for the children.
We must have friends to dinner and read the papers.
But maybe I ought to practice a little now?
So people who know me are not too shocked and surprised
When suddenly I am old, and start to wear purple.

Jenny Joseph

Fredagsdiktet: Vårvise

Riktignok snødde det littegrann tidligere i dag, men ikke nok til å fjerne den frydefulle følelsen sola har gitt oss den siste uka. Det sildrer og drypper fra takrenner, jeg har solbriller på nesa og i veien titter den bare asfalten fram. Det samme gjør visst klisjeene, men hvem bryr seg vel om det – noen klisjeer er fulle av fryd og sannhet. Nå er det mulig å se for seg våren. Hurra!

Og snille Heidi har sendt meg et bilde til bildeutfordringen som også får meg til å tenke i vårlige baner. Det er lurt å overlate diktingen til folk som kan det bedre enn meg. La oss nynne litt på ei vårvise av Einar Skjæråsen mens vi venter.



Vårvise

De'r linnvær i skogen,
det pipler tå gren,
det varmer om hjarte
og tiner kring sten.
Kom inn-åt meg jente,
no er du så pen.

Det føljer e vise
med vær og med vind:
Kom inn-åt meg jente
med blømkjakan din.
Det smalar i isen
det smelter og rinn.

Det blonker i vatten
og blinker i tårn.
En blåveis har vakne,
i barflekken står'n.
Kom inn-åt meg jente,
får no er det vår'n.

(Einar Skjæraasen)


En liten bonushistorie helt til slutt, en real godbit med både kjendiser og kjærlighet: Visste du at Einar Skjæraasen og Halldis Moren Vesaas hadde noe på gang? Jepp, helt sant.

I boka Vandre med vers skriver hun:
"Einar Skjæraasen. Svært nær venn. Sambygding og så smått kjærast ein ør junimånad da han var 25 og eg 17. Han skreiv dikt, det gjorde han enda meir spennande og tiltrekkande.
Han skulle nok komme til å gi ut dikt ein gang!"

Fredagsdiktet: Ny elsk

Forrige fredag var det bildeutfordring i ukas fredagsdikt, og jeg må få lov til å si at det gikk ganske så greit. Oppildnet av suksessen ba jeg leserne om flere bildebidrag med dertilhørende utfordringer. Det gikk ikke fullt så greit. Responsen var rett og slett litt lunken – med et svært hederlig unntak. På bloggen Et hjerte om dagen poster Ellen et egendesignet hjerte hver dag (ta deg en tur inn til henne, du også).
Hun kom med et raust tilbud: Jeg kunne bare forsyne meg av hjertebuffeten. Hurra!
Sånn ble det:



Ny elsk

Ny elsk
ville du helle
i gammel sekk.
Nye kyss
i gamle kar.
Fyll, om du kan,
en forsvunnet vår, kyss
mine tapte år, elsk
meg igår.

(Annie Riis)

Fredagsdiktet: Bildeutfordring, nå

Sist lørdag fikk jeg en mail fra venninne Rikke med følgende innhold:

Ser at du fremdeles illustrerer diktene dine med egne tegninger. Men klarer du å finne et dikt som kan illustreres av denne tegningen?? Det er, hvis det skulle være utydelig, en tegning av en veldig sinna vampyrflaggermus med biekropp og fez på hodet i en tekoppbutikk.

I dare ya! :D

Hvorpå jeg sporenstreks svarte:

Haha, challenge accepted - og bildet med dertilhørende dikt publiseres som neste ukes fredagsdikt.
Countdown!

Og her er mitt forslag:




Vepsen

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

(Inger Hagerup)


Vil du sende meg et bilde?
Det var en snedig vri å begynne i den andre enden, altså først med illustrasjonen og deretter velge dikt utfra den. Så snedig at jeg tenkte jeg skulle be dere bedårende lesere om å gi meg flere sånne oppgaver:

Send meg tegninger og fotografier, så lover jeg å finne et mer eller mindre passende fredagsdikt til hvert enkelt.

Du kan legge ut bildet på din egen blogg og linke til den i kommentarfeltet, eller sende det til meg med epost: hannejahrenÆTTgmail.com