Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 

Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.
Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 

Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 

På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 

Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.

Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).

For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 

I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.

Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 

Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.

Ferdaminne fra Danmark, del 1

I forrige uke var jeg på jobbreise. Klokka 05.30 mandag morgen sto jeg på Oslo Lufthavn (det heter visst ikke Gardermoen lenger?) med kollega Åse og venta på elevene våre mens jeg tviholdt på lister og dokumenter for hele reisefølget og styrta kaffe som en tulling. Det finnes ikke nok kaffe i verden (i hvert fall ikke på det som en gang het Gardermoen) for meg så tidlig. Men alle reisedeltakerne dukka opp i riktig tid, vi besto sikkerhetskontrollen med glans og flyet til Købehavn var i rute. Og jeg, som ofte har et snev fly...eh..anstrengthet, tok meg skapelig sammen, som seg hør og bør for den som skal være reiseleder og voksen og ansvarlig og rollemodell og alt det der.

Fra flyplassen gikk togturen via Købehavn og til Roskilde, hvor vår danske lærer guida oss med lokalbussen til Himmelev gymnas, en videregående skole noen minutter utenfor Roskilde sentrum. Her venta ei spent gruppe danske vertselever på sine norske gjester.

På mange måter to måter kan man si at Roskilde er Danmarks svar på Lillestrøm: Begge ligger nær hovedstaden, og de har omtrent like mange innbyggere. Ut over det er likhetstrekkene få. Roskilde er en av Danmarks eldste byer, og er kjent for vikinghistorie, musikkfestival og en imponerende domkirke som rommer alle avdøde medlemmer av kongefamilien. Lillestrøm fikk bystatus i 1998, og kan skilte med Tom Lund, byfesten og varemessa.

Et litt fiffig poeng er dog at Lillestrøm sannsynligvis er den eneste norske byen som er flatere enn en hvilken som helst dansk by, samtidig som Roskilde har en ganske imponerende oppoverbakke fra havna og til sentrum (til dansk å være, vel å merke).

De første par timene gikk som forventa: Elevene var litt keitete og sjenerte, og prøvde iherdig å late som de var kule og utadvendte. Vi lærerne var litt desorienterte og stressa, og prøvde iherdig å late som vi var forberedt og avslappa. Samtlige deltakere lyktes helt middels med akkurat de prosjektene, og det er omtrent den måloppnåelsen man bør forvente i begynnelsen, da alle skal bli kjent med hverandre, skolen, planene og ikke minst nabospråkene.

Nabospråkene kan nemlig være så inderlig lunefulle, med sine falske venner og vanskelige vokaler. For det norske jentenavnet Aina høres da vitterlig ut som guttenavnet Einar på dansk? Og når noen er rar, er hun da søt eller underlig? Må man eller kan man gjøre noe? Skulle vi virkelig spise frokost klokka tolv hver dag? En av våre norske elever hadde fortalt sine danske vertselever at hun hadde hybelkaniner. Det tok en stund før de fant ut av at det slett ikke dreide seg om møysommelig oppdrett av en helt spesiell form for pelsdyr. Humor over landegrenser er slett ikke uten fallgruver.

Men vi kom nå i hvert fall godt gjennom bli kjent-leker og morsomme spørreleker om de respektive landenes kultur, språk og egenart, vi stifta bekjentskap med begge lands tekster, helt fra Ja, vi elsker og Der er et yndigt land til Natasjas Gi mig Danmark tilbage og Don Martins Nilsen.

Digresjon: Da vi spilte Mitt lille land for danskene kom vi inn på 22. juli. Jeg ble overraska og litt satt ut av hvor sterkt det virka å høre dem fortelle om hvordan de hadde reagert og fulgt med oss i den tida. Det var rett og slett så jeg måtte klype meg litt i hånda for ikke å bli upassende rørt (dessuten ble jeg litt svar skyldig da danske kolleger senere lurte på hvordan valgresultatet nå i høst kunne bli som det ble, sett i lys av det vi hadde opplevd).

Men uansett: Vi så Flammen og Citronen i skolens egen biograf, for vi skulle se Max Manus dagen etter, analysere de to filmene og sammenlikne hvordan de presenterte historien om andre verdenskrig (kino på huset! misunnelig!).

Vi fikk med andre ord gjort ganske mye. Deretter var skoledagen slutt, og det var tid for å trekke oss tilbake, hver til vårt. Elevene våre skulle bo hjemme hos danske vertselever. Vi lærere trodde vi skulle bo på et deilig pensjonat. Det viste seg at vi skulle bo i en skummel film.

Dette er med andre ord en cliffhanger (den oppvakte leser vet å sette inn skummel musikk akkurat nå). Mer om vår dogmeskrekkfilmopplevelse i del 2, coming soon to a blog near you. Og der byr vi på bøttevis av bilder.

Svensken, dansken, finsken og norsken

Gåte: 
Hva er forskjellen på norsk skole og svensk skole? 


Svar:

De to siste dagene har jeg vært på jobb. Ikke på Lillestrøm, som jeg pleier. Jeg har vært i Sverige, nærmere bestemt på Huddingegymnasiet. 

Huddinge ligger en snartur med pendeltoget fra Stockholm sentrum, og kan altså med litt godvilje kalles for Sveriges Lillestrøm (riktignok har ingen norske artister jeg kjenner til lagd noen låter med Lillestrøm i tittelen, mens Huddinge kan skilte med både Hoola Bandoola Band og Thåström - dog med en viss bismak, så det er mulig vi kan si vi det er greit). 

Der var noen nordiske kolleger samlet for å planlegge et utvekslingsprosjekt om nordisk språk- og bildekultur for elevene våre. Jeg elsker å treffe lærerkolleger fra andre land. Vi har alltid mye å snakke om, vi diskuterer og sammenlikner, peker, ler og forklarer. Noen ting er åpenbart universelle, mens andre ting er svært særegne for hvert enkelt land. Dette kan jeg si med en smule trygghet. Riktignok er jeg fersk i lærergjerningen, men har vært så heldig i jobben at jeg allerede har forholdt meg til lærere fra Nederland, Tyskland, Spania, Ghana, Sverige, Danmark og Finland. Nok til å ane et visst mønster, med andre ord.


Nå er det altså nordisk samarbeid som står på timeplanen vår, og det er altså et mer eksotisk landskap enn man skulle tro. For vi forledes så lett til å tenke at vi kjenner nabolandene våre, pfff, der er det ikke mye variasjon å hente. De er så like oss, vi kan sågar forstå hverandre til en viss grad. Herlighet, sendes ikke Skavlan i både Norge og Sverige, kanskje? Er ikke Danmark vårt nærmeste ferieland? Er vi ikke interiørblogg-forgapt i finske designere?


Men så sitter man der på møte, både svensken, dansken, nordmannen og finnen. Praten går tilsynelatende både raskt og lett, vi nikker på oss samnordiske whiplasher og er rørende enige. Helt til noen stiller et spørsmål om det som har blitt sagt, noen andre skal forklare – og alle skjønner at neida, her har vi ikke kommet til samme forståelse i det hele tatt. Og huhei, da begynner moroa. 

Vi holdt på til langt utpå ettermiddagen, og så var det middag. Etter en suverent hyggelig restaurantopplevelse i Stockholm sentrum i går kveld, uttrykte en av deltakerne forsiktig at visst blir man litt sliten i hodet av å oversette, tyde, presisere og konsentrere seg hele tiden. Alle kunne si seg enig i det. Og det er virkelig en nyttig erfaring når man skal jobbe med minoritetsspråklige elever. Det kan dessuten bli en veldig nyttig opplevelse for alle elevene våre, når de forhåpentligvis skal samarbeide. 

De norske delegatene, aka avdelingslederen min og jeg, hadde booket oss inn på et gammelt kolerasykehus i Stockholm sentrum.

Det er kanskje litt urettferdig å omtale hotellet utelukkende som dette, for det har vært langt mer enn kolerasykehus siden det ble bygd på 1700-tallet. Bryggeri, for eksempel.
Uansett var det et veldig sjarmerende hotell, med gamle steintrapper, knirkende gulv, kakkelovn i gangen og stukkatur i taket. Jättemysigt!

 
Jeg ble veldig begeistret over den store parken utenfor vinduet mitt, hvor kattene slanget seg i kveldssola. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var mange store steinstøtter i den parken, og at kattene hadde påfallende lange ører. Jeg hadde med andre ord utsikt til en gammel kirkegård bebodd av hoppende kaniner. 
Bonus!

Etter to dager med nordisk møtevirksomhet har vi kommet fram til et tema og en struktur vi vil jobbe videre med (og vi har forbrødret og forsøstret oss med språklige finurligheter) så gjenstår det å se om vi får den nødvendige økonomiske støtten til et slikt prosjekt. Jeg krysser fingrene, for jeg tror det kan komme mange gode elevprosjekter og erfaringer ut av dette. Og da kommer jeg til å skrive mer om det. 


Men for å komme tilbake til innledningsgåta: Herlighet, så imponert jeg er over svenskenes matordning i skolen. I går fikk vi currykylling med ris og salat, og naturligvis fantes det en vegetarcurrygryte for de som ikke spiser kjøtt. 

Maten var enkel, velsmakende, delikat og sunn, og spisesalen hadde glade farger, rene flater og effektivt personale. I dag fikk vi ei deilig, spicy linsesuppe med ris og salat (den var allerede vegetarisk, men det fantes også et laktosefritt alternativ). Vi ble mette og glade. I spisesalen observerte jeg lærere og elever som spiste og prata, noen bord hadde blanda klientell hvor både voksne og ungdommer spiste og gestikulerte, andre var rene elevbord og lærerbord. Men du verden, så bra med sånne møteplasser. Det har ikke vi.
Hvordan gjør de det? Hvorfor vil ikke vi satse på dette? Jeg er så misunnelig!

Og alle var enige om at det var en fin tur

Forrige uke hadde kollega Stian og jeg ei litt annerledes jobbeuke. Riktignok ga vi elever arbeidsoppgaver, gnålte om ting de måtte huske og delte av vår uendelige visdom som vanlig. Men vi gjorde det på British Museum, Science Museum og Madame Tussauds (og litt på Hard Rock Café). Vi telte elever og registrerte oppmøte på undergrunnen og et hotell i Vauxhall. Og i den grad det forekom forelesninger, skjedde det i regi av ansatte ved Ravensbourne. 

Nå har du sannsynligvis gjetta at vi var på skoletur i London. Vi reiste med en gjeng vg3-elever, og det gikk alldeles over all forventning. Jeg blogga ikke noe mens jeg var der. Litt fordi England fremdeles er et u-land når det gjelder internett, litt fordi jeg ikke hadde så mye ledig tid, og litt fordi jeg ikke ville dele og konkludere på forskudd, for tenk om det hadde skjedd noe? 

Men jeg knatret ned noen notater underveis, og nå som alle er trygt hjemme igjen kan jeg dele dem.

Vauxhall, London, torsdag kveld

For noen av mine bekjente virker det som ren luksus å motta lønn for å reise til London. Åhaha, det er noen som har det! Som om dere lærere ikke har lang nok ferie fra før, flirer de. Og jeg skal ikke ljuge og si at det er en ren plikt og en lidelse, for det er det ikke. Men det er altså ikke snakk om noen ferietur. Kollega Stian og jeg har ansvar for 27 elevers ve og vel, med alt det måtte medføre. Ikke bare må man ha plan A, plan B (og plan C-H), det eksisterer også ganske så detaljerte rutiner og kriseplaner å forholde seg til fra skolens side. Det er nemlig nesten ikke grenser for hva som i verste fall kan skje på en sånn skoletur. Vi kan ikke rote bort noen elever, for å si det sånn. At det imidlertid ikke er mulig å forberede seg på alt, fikk vi prøve på tur til Nederland for to år siden, da det plutselig var et vulkanutbrudd på Island dagen før vi skulle ha flydd hjem igjen. Så var vi askefaste med noenogtjue elever, de fleste av dem mindreårige. Vulkanutbrudd hadde man ikke rutiner for, men ettersom alle de andre rutinene var på plass, gikk det bra. Buss ble skaffet og vi ble bare et døgn forsinket.

Tilbake til her og nå i London. Jeg må jo innrømme at selv om det er et stort ansvar, har jeg gleda meg skikkelig til denne turen. Men der noen venner mener det virker som en ferietur, er det flere som synes er det veldig rart at jeg orker å reise med 27 tenåringer til en storby i utlandet. Ja, enkelte har sågar ymtet frampå om at de heller ville fjerne sin egen blindtarm med tang på en ovefylt trikk enn å drive med sånt (ingen har riktignok brukt akkurat de ordene, men jeg er temmelig sikker på at det var nøyaktig det de uttrykte med blikk og kroppsspråk).

Vel, la meg røpe en hemmelighet: I forhold til å reise med småbarn, er dette på mange måter for en picnic å regne. Elevene klarer for eksempel å gå på do selv, og de husker at de må gjøre akkurat det. De møter opp når de skal, og de mottar både direkte meldinger og tilsnakk uten å krangle og kalle meg ord som er sammensatt med promp og dum (i hvert fall ikke så jeg hører det, og det holder i grunnen for meg). De holder styr både på innetider og egen bagasje, og ikke minst er det så langt ingen av dem som har vekket meg to timer før klokka ringer ved å skrike jeg er suuuulten! gjentatte ganger inn i øret mitt. Når jeg i tillegg påstår at de er morsomme, blide, omgjengelige og kreative, tenker du kanskje at jeg smører litt tjukt på. Men sannheten er snarere at jeg er nøktern. Og dette har vi belegg for.

Over morgenkaffen i dag mimret kollega Stian og jeg litt om hvordan de samme elevene var da vi traff dem første skoledag høsten 2009. Det var en vilter vg1-gjeng, for å si det svært diplomatisk. Ti minutter etter at de satte sine føtter i klasserommet for aller første gang, de fleste av dem helt ukjente for hverandre, var støyen på et nivå som ville fått Arbeidstilsynet til å stenge hele greia. Riktignok var de noen sjarmerende raringer på hver sin måte allerede da, men det var så uforholdsmessig mye armer og bein på dem, så mange sleivete kommentarer og så mye energi i alle retninger at vi virkelig fikk kjørt oss til tider. Men så! Åh, det er så fint å se hva som har skjedd i løpet av de årene. De er fremdeles seg selv, i aller høyeste grad, men adskillig mer presise versjoner av seg selv. Litt modnere, selv om det er en definisjon som ikke nødvendigvis møter all verdens gehør hos målgruppa. Og nevnte jeg morsomme?

Så nå sitter jeg her, halvtrøtt i hodet og helsliten i beina på et hotellrom i Vauxhall, lykkelig over at alle elevene har vært innom rommet mitt til riktig tid for å krysse seg inn for kvelden. Mange har slengt seg litt nedpå en stol og skravlet om hva de har sett og gjort, fortalt morsomme historier og vist fram ting de har kjøpt og bilder de har tatt. Og i morgen tidlig er det frokost og morgensamling med nye lister og oppgaver – og så er det ut i byen for en lang, lang dag med flere fine opplevelser. Så får jeg heller sove i søtten sammenhengende timer når jeg kommer hjem. 

Jeg kom hjem lørdag kveld, til popcorn og ryddig hus, og alle var glade for presangene sine. Mannen fikk mansjettknapper med rosettasteinen-tekst fra British Museum, Storebror fikk tinnsoldater fra Hamley's og Lillesøster fikk dynamolykt og såpebobler fra Science Museum (hva jeg kjøpte til venninne Rikke som var uvurderlig oppussingshjelp her hjemme kan jeg ikke røpe, for hun har ikke fått det ennå). Og om jeg ikke sov i 17 samfulle timer, er det jaggu ikke langt unna. Det tar på å holde tritt med en haug tenåringer i ei snau uke. Men det er verdt det.

London, baby!

Jeg sitter på ei hotellseng og vifter med tærne og kikker ut på Edgware Road. Så ble det omsider London-tur på en stakkar, lell - med hele familien, denne gang.
Jeg er stort sett vant til storbyferier som rene voksenturer, og det er noe ganske annet å reise med barn. Vi kan ikke stappe inn aktiviteter på løpende bånd og regne med at timeplanen holder, det blir hyppigere dopauser og tidligere kvelder. Men jammen er det moro å (gjen)oppdage en by sammen med ungene!

Storebror (11) har lenge vært heftig angrepet av anglofili, og nå får han endelig levd ut sin britiske side. Allerede på Gardermoen ble han så revet med at han kjøpte Harry Potter på engelsk, og det første han gjorde da vi kom fram (foruten å konversere entusiastisk med drosjesjåfør og hotellpersonale), var å ta seg en nice cup of tea. Siden har han benyttet enhver anledning til å snakke med de innfødte.
- Alle er så hyggelige og høflige her! stråler han. Mens han knipset bilder av absolutt alt han ser ute i byen.

Lillesøster (6) hadde tidlig planene klare.
- Jeg skal shoppe, selvfølgelig, meddelte hun. Jeg aner virkelig ikke hvor hun har fått det fra, for vi har snakket mye om museer og parker og sånt, men ordet shopping har ikke vært nevnt. Jeg tror faktisk ikke det ordet forekommer i huset vårt i det hele tatt. Men ut på shopping kom hun seg raskt, ettersom hun behendig glemte igjen ytterjakka si på Gardermoen, og Mannen måtte ta henne med ut for å skaffe en ny. Jeg mistenker henne for å ha lagt igjen den jakka med vilje, den lille sniken.
Pappa var åpenbart medgjørlig, for hun kom tilbake med både ny jakke, ny kåpe OG nye solbriller med matchende veske. - Men jeg satte ned foten ved den sølvfargede capsen med paljetter, mumlet Mannen innbitt, mest for å trøste seg selv.

I dag har vi spasert rundt i området her og vært på Madame Tussaud's. Der har det jaggu skjedd ting siden sist jeg var på besøk, for å si det sånn. Det er bråkete, folksomt og utrolig stas for ungene. Æh, hvem prøver jeg å lure: Jeg ble villt begeistret, jeg også. For to ting: Marvel Superheroes 4D-filmopplevelsen (hihiii, superhelter er alltid gøy, og ekstra mye i 4D) og for den utrooolig skumle Scream-opplevelsen, med et skikkelig skrekk-kabinett med ekte mennesker som plutselig dukket opp rett i ansiktet på en stakkar (altså virkelig bare to centimeter unna) og var så generelt creepy at det føltes som når jeg ser på en episode av The Walking Dead.

Nå skal det visst svømmes i hotellbassenget, og deretter skal det nok spises noe slags asiatisk mat. Og fremdeles har vi mange dager igjen av moroa.

Reisebrev fra Göteborg

Jeg elsker hotell. Jeg elsker forventningene til rommet, piddeliploink-lyden nøkkelkortet lager når det settes i låsen og den lille oppdagelsesreisen for å finne ut hva som er hvor og hvordan ting er. Jeg elsker room service-menyen og velkomsthilsenen på TV-skjermen. Jeg elsker de små flaskene med såpe og sjampo på badet. Jeg elsker den litt distanserte, men profesjonelle servicen som gir meg det jeg trenger uten å kreve noe som helst av meg (annet enn normal folkeskikk og at jeg betaler regningen min før jeg stikker).
Og aller, aller mest elsker jeg hotellsenger.

Hotellsenger er nyoppredde oaser av  hvitt, rent, glatt sengtøy som lukter veldig svakt av klor. De roper innbydende: Legg deg ned, slå deg løs, hvil deg litt, se på TV, les ei bok, drikk vin, sov i ni timer, gjør hva du vil, det skulle bare mangle. Alt dette sier de, uten at de skravler i det hele tatt, de bare antyder det. Vi forstår hverandre uten ord, hotellsenger og jeg. 
Man kan hevde at hotellsenger og jeg er beviset på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg er verken ryddig eller glatt (eller svakt klorluktende, for den saks skyld), og skal jeg være helt ærlig, prater jeg en hel del, selv når jeg er alene. 

Uansett: Allerede da jeg åpna døra til hotellrommet mitt i går, visste jeg at dette var en god match. En kjempeseng med et hav av puter, velegnet å gjøre prinsessen på erten matt av misunnelse. Jeg gjorde som ethvert vettugt menneske ville gjøre: Kastet meg ned, rullet rundt, lo høyt, åpnet en vin og bestilte mat fra room service. Mens jeg zappet mellom oTV-kanalene og knatret på Internett. Og jeg veltet meg i vissheten om at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville.
Frihet!
Rock'n'roll!

Rock'n'roll-frihet: Jeg satt bukseløs i senga mens jeg så Antikrundan (!) på SVT og spilte Yatzy (!!) på iPaden. Og så sov jeg i samfulle ni timer og våkna tidlig, uthvilt og pinlig glad. Jeg spiste en utmerket frokost og sto trippende utenfor Göteborg Konstmuseum da det åpna. Deretter gikk jeg museumsbananas (Åh, det var så mye fint! Jeg må komme tilbake til det, for jeg skjønner ikke helt hva som skal til for å legge inn bilder på bloggen med iPaden) mens jeg lot som jeg var hemmelig agent på oppdrag - som lot som jeg var turist. 
Det er alltid morsommere når man later som sånne ting, det er min erfaring. Det var ekstra nyttig den gangen jeg sommerjobba med å pakke 48.000 par tennissokker på et lager i Fredrikstad, men det spriter opp absolutt alle situasjoner, også de som i utgangspunktet er superdupre.
Jeg vaklet tilbake til hotellrommet mitt (my precious!) med slitne føtter og tilfreds sinn utpå kvelden. Og jaggu klarte jeg å komme meg ut igjen for en bedre middag. 

Nå sitter jeg her, stappfull av opplevelser, krämig kantarellsoppa, ankbröst med äppelchutney, rødvin og tilfredshet.

Dette tenker jeg på: 
Det er sannelig mange hyggelige folk i Göteborg, påfallende annerledes enn i Stockholm.
Svensker forstår meg bedre når jeg virkelig drar på med min opprinnelig østfolddialekt. Samtidig slipper jeg å føle sånn på at jeg svorsker (vinn-vinn).
Tenk at noens jobb er å brette enden av dorullen på badet mitt til en fin spiss mens jeg er ute og gjør hva jeg vil.
Jeg snakker virkelig mye med meg selv.

Temmelig hemmelig på bussen

– Herregud, du vi'kke tro hva jeg fikk beskjed om hos legen i dag!
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.

Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.

Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.

Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.

Legoland

Vi drar som hovedregel ikke på utpregede temaland-greier, stort sett er vi sånne kjedelige søttitallsforeldre av typen: Vi reiser på hytta og ferdig med det, her har du en pinne å spikke på, så kan Sabeltann og alle hans kumpaner seile sin egen sjø, vi finner opp våre egne hjemmelagde pirater på hytta, sådetså.
På søndag vendte vi imidlertid nesen mot Legoland, for en barnevennlig (og ja, jeg innrømmer det, en hannevennlig) ferie. Jeg har en enorm soft spot for Legoland og synes det er helt uforholdsmessig stas der. Jada, det er plast og kommers og alt sånt, men det er Lego, for pokker! En av mine barndomsfavoritter. Sånn sett er Legoland det forgjettede land, og heldigvis er ungene enige med meg.


Vi slo til med rom på selveste Hotel Legoland, hvor alt er legorelatert og det er egen inngang til parken. Massevis av små og store legofigurer overalt, ungene var i himmelen.


I lobbyen sto denne digre dragekompisen og ventet, sammen med en hel lekebuss full av moro og massevis av smålego som ungene kunne leke fritt med.


Alle hotellgangene hadde navn og symboler. Vi bodde i Pirate Street (yar!). Rommene hadde også egne symboler, slik at barna lett kunne finne fram på egen hånd. Det er veldig lett å huske at døra vår er den med skattekista på, for eksempel.


I restaurantens barnebuffet var det sågar legoformede potetkroketter. Aiaiaiai! Ifølge innholdsfortegnelsen var det potetmos (poteter, melk og en anelse egg), formet og stekt.

Så var det tid for å gjøre selve parken. Heldigvis hadde vi to dager på oss, så vi slapp å stresse rundt. Og været var vi veldig heldige med, det var som å komme til Syden (dette forunderlige land som alle kjenner).


Lillesøster slet litt med å akseptere alders- og høydegrensene på enkelte av attraksjonene, men heldigvis var det nok av ting å gjøre for en drøy meter lang fireåring, også. Monorailen her var så stas at vi måtte ta den hele tre ganger, mens Storebror og pappa ventet på at Storebror skulle få ta sertifikat.


Vi har nemlig vært her en gang før, da Storebror var 5 år gammel, og da var han til sin store ergrelse for ung for lappen. Denne gangen gikk det imidlertid i boks. Vi bevitnet oppkjøringen og kan bekrefte at den unge mannen kjørte forsvarlig. Fylle bensin kunne han også. Og nå har han papirene som bekrefter det.


Som nevnt var det sydenvarme i Danmark, og da er det godt at det er mange muligheter for vannlek, slik at heite hoder får kjølt seg ned. Ikke bare med de morsomme sprutedingsene på bildet her.
Pirate Water Falls er et vannlekeland med store sjørøverskip, vannkanoner og mange muligheter til ellevill vannlek. Et av skipene har for eksempel ei tønne i masta som rommer hele 1000 liter vann, og når den med jevne mellomrom blir full, tømmes den over de som til enhver tid befinner seg under den. Det gjorde vi ofte.
Iiiihhh!


Lillesøster gikk karusellbananas. Her jubler hun i froskehoppet, som ingen over 150 cm fikk ta.


I Atlantis kunne vi se haier, fargerike fisker og korallrev. Og ungene kunne stikke hodet inn i akvariene, takket være noen finurlige glassrør.


Miniland er en klassiker og alltid stas. Jeg husker det kjempegodt fra da jeg besøkte Legoland som åtteåring. Storebror var fascinert av oljetankerne, plattformene og brokonstruksjonene. Lillesøster var muggen fordi hun ikke fikk lov til å spasere inn og leke med all den morsomme legoen. Amalienborg slott, for eksempel, ber jo formelig om å bli lekt med!

Etter dag nummer to i Legoland sovnet jeg først i hele familien, i nitida. Jeg har et vagt minne av å ligge i senga sammen med Lillesøster mens hun synger nattasang for meg og pjusker meg i håret. Kun kort tid etter kom Mannen og Storebror og la seg. Så sloknet vi alle fire, og sov i samfulle tolv timer.
Det tar på å være barn, altså.

En helg på Hedmarken

Hedmarken er et relativt urørt område for meg, i hvert fall inntil forrige helg. Da var vi så heldige å få delta i et storslagent bryllup som ble holdt på Hoel Gård. Det ble en uforglemmelig opplevelse.

Vi outsourca ungene (oi, det så rart ut å bøye outsourcing på norsk, men sånn er det når man insisterer på en delvis muntlig stil) til henholdsvis en kompis og ei kusine, og kunne dermed stikke avgårde allerede fredag ettermiddag. Lettere overrasket kunne vi konstatere at vi ikke har reist bort på tomannshånd siden før vi fikk Lillesøster, altså godt over tre år siden. Hoi, som tida flyr. Gjett om vi var glade og fnisete i bilen! Samtidig hadde vi en uklar følelse av at vi hadde glemt noe(n), for det var så uvant stille i baksetet.

Hoel gård er en praktfull herregård, som i tillegg til selskapslokaler og annen stas også har mange gjesterom på gården. Vi var imidlertid booket inn i en av portnerboligene, og kjørte ned en lang lindeallé for å komme til disse idylliske småhusene helt nede ved Mjøsas bredd:


Kveldssola skinte, og flere gode venner var allerede ankommet og installert i de andre småhusene. Vi var yre og glade, alle sammen, og rigget oss sporenstreks til med mat og drikke ute ved vannet for å makse ut sommerkveldsopplevelsen.


Ja, etter å ha pakket ut litt og beundret rommet, da. Både vårt og de andres. Det var så mange fine detaljer og gamle møbler å se på. Vi gikk rett og slett tom for rosende adjektiver, etter hvert.



Neste dag bar det i fellesbuss til Hamar domkirke, hvor vielsen ble utført av en prest av det utmerkede slaget - han var både morsom og poengtert. Bruden var vakker, brudgommen gladnervøs, alle hadde gåsehud og flere av oss fikk god bruk for de medbragte papirlommetørklene. Man blir ikke akkurat mindre lettrørt med åra, for å si det sånn.

Helt uten sammenheng for øvrig ble jeg begeistret over å oppdage at altertavla i Hamar domkirke er malt av Henrik Sørensen. At jeg kan gjenkjenne kunst er ikke hverdagskost, men Sørensen har malt altertavla i Lillestrøm kirke også, og dessuten henger flere av maleriene hans på skolen min. Jeg synes rett og slett at jeg kjenner ham litt.


Det fine været la ikke noen demper på stemningen, særlig ikke ettersom alle gjestene ble fraktet tilbake til gården med selveste Skibladner. Det er relativt brukbart å gli bortover Mjøsa i solskinnet med et glass sprudlevin eller to i hånda, på vei til bryllupsfest.


Som om ikke det var nok, ventet nok et eksotisk kjøretøy på oss ved gårdens brygge. Derfra ble vi fraktet oppover den tidligere omtalte lindealleen i verdens eldste volvobuss, fra 1929 (og med "vi", mener jeg eldre, gravide og kvinner med høye hæler. Resten av selskapet tok beina fatt).


Jordbær og mer sprudlevin i hagen ved hovedbygningen (hvis eldste del er fra 1719), mens brudeparet ble fotografert i alle tenkelige vinkler og verten fortalte litt om gårdens historie. Den kan du lese om her, hvis du vil.


Utsikten fra hagen var helt tullete fin. Jeg elsker landskapet på Hedmarken. Det er noe så fint med kulturlandskap med bølgende åser, blått vann og åpne, runde, glade linjer. På denne årstida er fargene så sterke, også. Mæh, jeg har egentlig ikke ord som dekker dette, nå.


Jeg ble så revet med av de vakre omgivelsene og min egen stivpyntethet at jeg begynte å fotografere meg selv som en annen fjortisrosablogger. Det var bare delvis vellykket.
Jeg er fremdeles overbevist om at jeg egentlig var mye, mye finere den dagen enn hva bildene sier. De yter meg ikke rettferdighet. Sånn er det egentlig forbløffende ofte, når jeg tenker meg om. Hm.


Og etterpå var det middag med gårdens egne poteter og annen kortreist mat (nammenam), taler som fikk noen av oss til å skru krana på fullt (folk burde virkelig begynne å ta hensyn til oss lettrørte), kaker, brudevals, drinker, klinedans og alt som ellers hører med.
Utpå natten dinglet Mannen og jeg fnisende og gladslitne nedover lindealleen og valgte for en gangs skyld bort nabohusets nachspiel til fordel for en liten nightcap i tosomhet på rommet.

Nevnte jeg at det til alt overmål var stor, felles frokost (eller kanskje snarere brunch) dagen etter? Vel, det var det. Med sikringskost, latter, oppsummeringer, kaffe i solveggen og alt sånt.

Og alle var enige om at det hadde vært en fullkommen bryllupshelg.

Takk og tillykke, Mona og Espen!

Toget er å la tankene fly i flint

Jeg har ikke for vane å føre takknemlighetsdagbok (i hvert fall ikke utenfor mitt eget hode, hvor jeg sant å si lager allverdens lister og rankinger stadig vekk), men i dag skal jeg gjøre et unntak:

Kjære dagbok,
I dag er jeg takknemlig for så mye. Men bortsett fra det åpenbare (fred, helse og sånt), er jeg dypt og inderlig takknemlig for at jeg slipper å ta toget hver dag.

Jeg liker egentlig toget veldig godt. Jeg liker i hvert fall konseptet tog, og tog på sitt aller beste. Da jeg studerte i Bergen tok jeg for eksempel toget fra vest til øst eller øst til vest så å si hver gang jeg skulle forflytte meg over fjæææællene (som de så velklingende formulerer det der borte i ville vesten).
Og det var ikke bare fordi jeg var fattig student.
Togideen er sympatisk på så mange måter: Det er miljøvennlig, kult på en litt sånn retromåte, har potensielt spennende utsikt fra vinduet og man kan lese, prate, sove, spise, skrive og finne på historier om det som skjer i verden langs skinnegangen mens man forflytter seg. Mange av de tingene kan man slett ikke gjøre mens man kjører bil, for eksempel. En gang slo jeg på stortromma og tok nattoget fra Bergen til Oslo, og jeg sverger på at det er en av de beste soveopplevelsene jeg noensinne har hatt.

Men dette jobbe- og pendlertoget! Åherrejeminiminskaper, så trist.
Og da snakker jeg ikke om trangt, varmt og dårlig luft, trengsel på perrongen og åpenbare brudd på "vent på at folk går ut av vogna før du selv trenger deg inn uten hensyn til gamle, svangre og vanføre medpassasjerer"-regler og liknende tildragelser.
Nei, jeg snakker om disse menneskene man er nødt til å forholde seg til.
Jeg liker mennesker, jeg. Virkelig. Men du verden, som jeg har fått mat til min skjulte misantrop de siste to dagene.

Scene:
Lillestrøm stasjon, klokka 07.04 (om natta). Togvogn med to og to seter mot hverandre (såkalt fireresete). Ett ledig sete, selvsagt innerst i kroken mellom tre herremenn som:
1) sukker motvillig når jeg antyder at jeg ønsker å benytte meg av det tomme setet i det fulle toget, og
2) skræver som om de hadde hatt baller på størrelse med vannmeloner, alle tre. Beklager gutter, så mye plass trenger dere faktisk ikke til dette utstyret deres.
Lager dere bare en dårlig unnskyldning for å kneflørte med hverandre?

Scene:
Tog et sted mellom Asker- Oslo S, klokka 16.46.
Dresskledd og åpenbart Svært Viktig Mann snakker Høylytt og Svært Viktig i telefonen, blant annet med en namedropping av businessnavn jeg sjelden har hørt maken til på denne siden av NHH. Aller mest klager han over denne "helvetesuken" han har:
Kona er nemlig bortreist i jobb, og han må passe på (SIC!) ungene helt alene ei hel uke nå. Det er åpenbart helt grusomt, for han får ikke engang lest avisen, og samtalepartneren (og resten av togvogna) kan neppe forestille seg hvor vanskelig og stressende det er å ha eneansvaret for egne barn noen timer hver ettermiddag.
Vi brekker oss i sympati.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men det blir bare enda mer sytete og kjipt, og plutselig er jeg blitt en sånn person det er irriterende å møte på toget. Så jeg avslutter nå, og priser meg lykkelig over at jeg ikke trenger å ta jobbetog på verken daglig eller månedlig basis. Det bør omgivelsene mine også gjøre - det er tydelig at det ikke bringer fram det beste i meg.

Rimer på Delft

Når man planlegger utvekslingstur med 24 elever, er det mange potensielle utfordringer å forholde seg til. Å sitte fast i Nederland på grunn av vulkanutbrudd var ikke blant de tingene vi forutså. Vi skulle reist med fly hjem fredag formiddag, men i stedet ble det en laang busstur og en svært forsinket ankomst til Lillestrøm. Men det endte godt, og for en fin tur vi hadde!

Dette kan imidlertid vente litt, la oss ta det viktigste først:
I løpet av oppholdet knatret jeg ned en og annen Facebook-oppdatering om ståa i Delft og omegn (jeg bodde hjemme hos en vertslærer i Den Haag), og da dukket følgende oppfordring opp blant kommentarene (klikk på bildet for større versjon):



Det var selvsagt en besnærende utfordring, men herlighet, så vanskelig det er å finne noe som rimer på Delft! Jeg brukte uforholdsmessig mye tid på å pønske og gruble, uten resultat. Det var nesten så jeg ble lettet da jeg skjønte at jeg ikke ville rekke hjem i tide til fredagsdiktet.
Men den som gir seg er en dritt. Jeg måtte til slutt innse at det norske språket ikke var tilstrekkelig for oppgaven, så nå har jeg benyttet meg av selve utvekslingsideen og inkorporert noen nederlandske ord. Juks, sier du? Neida - kravet var at Delft måtte være rimordet. Og det er det.
So here goes (trommevirvel)....

Ukas fredagsdikt: Delft-rick på en tirsdag

En lærer på reise til Delft
ble kjent med kulturen, sånn helft
hun syklet seks mil,
utvekslet med stil
men nektet å smake på elft.

Hah! Og det henger helt på greip, altså.
Helft er altså nederlandsk for en halv, og elft er en sildesort.

Limericken skildrer en sann historie fra virkeligheten, all den tid jeg:
1) faktisk syklet seks mil forrige tirsdag - en bragd, om jeg skal si det selv (to mil lenger enn den offisielle sykkelturen med elevene, ettersom jeg syklet til og fra Den Haag i tillegg)
2) takket høflig, men bestemt nei den dagen på strandpromenaden da våre nederlandske verter prøvde å prakke på meg hele sild som skulle slukes på tilnærmet pingvinvis.

Brussel: Betraktninger og bilder

• Atiomium er jo kjempestor - mange ganger større enn jeg har innbilt meg. Den øverste kuledingsen er faktisk en restaurant.
  
  
• Du verden, så mange hyggelige og gøyale kolleger jeg har!
  
  
• Det er virkelig ikke grenser for hvor morsom den nye vurderingsforskriften kan være (i hvert fall etter noen dagers seminar og dertilhørende sosialt samvær). Helt sant, altså. Jeg fniser fremdeles litt for meg selv.
  
  
  
  
• Det er rart at belgiere ikke er tjukkere, de som vasser rundt blant verdens beste sjokoladebutikker dag ut og dag inn. Ikke bare er sjokkisen god, den ser nydelig ut, også. Men kanskje man blir litt blasert etter noen år?
  
  
• Det er skikkelig irriterende når man snakker til folk på fransk og de svarer på engelsk. Jeg antar at det skjedde fordi jeg har glemt mer av fransken min enn jeg trodde (og kanskje også litt fordi Brussel tross alt er en by med et visst språkmangfold). Jeg ga meg imidlertid ikke, og etter hvert gikk det seg til.
  
  
• Jeg må innrømme at jeg synes butikken i tegneseriemuseet var mer interessant enn selve tegneseriemuseet. Og jeg fant (og kjøpte) Nemi på fransk! Se her:
  
  
  
• Brusselværinger (eller hva nå de kalles, folk som bor i Brussel) er usedvanlig hekta på høy innetemperatur. Finfine noenogtjue varmegrader var slett ikke uvanlig, verken på hotellet, i konferansesenteret eller i butikker. Særlig på toalettene var det tilnærmet badstufølelse. Ikke behagelig.
  
  
• Jeg har lettere for å lære meg fiffige fakta om øl enn om vin. I mange år har jeg prøvd å bli vinkjenner, uten at kunnskapen vil sitte. Det jeg lærte på verdens mest underholdende ølsmakingskurs sitter imidlertid som støpt, og jeg har utviklet smakssansene mine i forhold til en rekke sorter. En ny verden har åpnet seg, gitt.
  
  
  
  
• Kanskje det er en sammenheng mellom den høye innetemperaturen og den avsindige ølpushingen som bedrives? Jeg aner et komplott. Det er i så fall et av de bedre komplottene jeg har vært borti på lenge. Works like a charm.

Da han møtte Kenneth

Mannen er i Madrid på tur med jobben. De dro i går. I dag fikk jeg dette bildet på mobilen:



Hahaha! Ser ut som diskusjonen går høyt.

Nerd-o-rama

Et tips for den som har barn, er barn eller har vært barn selv, og attpåtil befinner seg i København i noen timer: Dra til Experimentarium!

Her formidles naturvitenskap og teknikk på en så håndgripelig og fengende måte at selv en realfagvegrer som undertegnede blir ivrig. Og ungene går helt bananas. De løser gåter, utfører eksperimenter, lærer om universet og kroppen vår, bygger broer og plasker med vann.

Foruten de faste utstillingene og aktivitetene fikk vi se en live disseksjon av et ekte griseøye (noe de voksne syntes var griseekkelt, mens ungene frydet seg), et imponerende såpebobleshow (ispedd fakta om overflatespenning og eh...såntnoe, jeg var mer interessert i de gøyale boblene) og barna fikk klappe en ørkenrotte.


Vi var der i går. Timevis med moro. Anbefales!



Storebror prøver å få overblikk over alle eksperimentene som har med vann å gjøre (klikker du på bildet, får du se litt mer, du også).



Lillesøster lærer seg hvordan sluser fungerer. Det var jaggu på tide.



I Experimentarium kan man trene hjernen og kroppen samtidig. Perfekt for rastløse nysgjerrigperer!



Etterpå fikk Storebror et byggesett av solsystemet, mens Lillesøster fikk et trepuslespill med fiskemotiver og magneter. Og alle var enige om at det var en fin tur.

Et lite stykke himmel

Jeg har funnet himmelen. Den ligger ganske uventet på et flyplasshotell i Frankfurt. Det er kanskje ikke en generell himmel, mer en slags nisjehimmel for en litt overarbeidet småbarnsmor fra forstaden.

I helgen vendte jeg nesen mot Frankfurt for å dekke gave- og interiørmessen Ambiente. Det er en enorm affære, messeområdet er på størrelse med en middels norsk kommune og jeg samlet inn så mye pressestoff at jeg nesten utviklet brokk. Hele lørdagen og en god del av søndagen gikk med til knallhard messejobbing, og jeg fikk med meg noen interessante foredrag som jeg kanskje kommer tilbake til senere – mange spennende tanker om design i forhold til natur, og forbruk i forhold til bevaring. Men akkurat den biten skal oppdragsgiver få først, så la meg vende tilbake til det jeg begynte på: Himmelen.

Det er nesten halvannet år siden jeg har gjort noe som helst helt alene (med unntak av en tur på kino i august). Og perioden etter jul har vært ganske slitsom, med to sjuke unger, en dau-sjuk undertegnede og mye stress. Så da jeg fikk muligheten til å reise på jobbetur, grep jeg den begjærlig.
- Er du sikker på at du vil bruke helgen til dette, spurte oppdragsgiveren forsiktig. Jeg lo rått og forsikret henne om at etter ett års permisjon og nesten to måneders sykdom i heimen, ville en jobbehelg fremstå som en retreat. Hun er småbarnsmor selv og skjønte hva jeg mente. Og jeg fikk rett.

Allerede på flyet ned fredag ettermiddag kjente jeg den helt spesielle følelsen man får av å gjøre noe helt alene. Og da jeg åpnet døra til hotellerommet, jublet jeg litt for meg selv. En bred, deilig seng, bare til meg. Rene, hvite lakener. Store, fluffy puter. Åhhh! Jeg måtte straks ta bilde av vidunderet. Legg spesielt merke til den påfallende mangelen på legoklosser mellom putene.



Et rent, lekkert bad, bare til meg. Metervis med sirlig brettede, kritthvite håndklær. Bittesmå, matchende flasker med såpe, badeskum, shampoo og kremer. Stort badekar med ei hendig hylle til vinglasset (noen påstår at sånt er til såpa, men det er selvsagt ikke riktig).


Jeg gikk rett og slett alenebananas. Jeg rev av meg alle ubehagelige klær, kastet meg på senga og flippet gjennom kanalene på TV mens jeg drakk en overpriset Carlsberg fra minibaren. Så fylte jeg badekaret med varmt vann og velduftende badeskum, tok med meg bok og vinglass og marinerte langsomt en times tid (kun avbrutt av fornøyd klukking).

Deretter pudret jeg nesen og seilte ned i restauranten. ”Table for one, madam”, spurte hovmesteren. ”Oh yes!” utbrøt jeg så fornøyd at han skvatt litt. Jeg ble servert det lekreste fruemåltid, bare til meg.
Creme brulee av foie gras med fikenrelish. Kylling i rødvinssaus. Hele tiden satt jeg og småklukket av fryd, og jeg tipper de andre gjestene trodde jeg var spik gæern eller høy som en drage.

”Hva nå, Hanne?” hvisket jeg til meg selv da middagen var fortært og betalt. ”Du kan gjøre akkurat hva du vil, mulighetene er uendelige.”
Det fylte meg med opprømthet. Og innen klokka ni var jeg vel forvart på rommet igjen, med stillhet og bok. Jeg sov i ni og en halv time den natta, og spiste en lang og god frokost før jeg dro av gårde til en lang dag på messa.

Lørdagskvelden forløp omtrent på samme måte, bortsett fra at denne kvelden tok jeg meg ikke engang bryet med å forlate rommet for å spise. Roomservice, bare til meg.


Aldri har jeg sett så lite av en by jeg har besøkt, og samtidig fått så mye ut av det.

"L'enfers, c'est les autres.", sier Jean-Paul Sartre i Huis Clos. Selv om det er et fantastisk stykke, vil jeg nok ikke gå så langt som å påstå at helvete er andre mennesker. Men at det kan være himmelsk å være alene av og til, det er helt dønn sikkert.