I
forrige kapittel av Hannes tilknytningsskole kunne vi lese litt om hva tilknytning egentlig er. Denne gangen skal vi snakke om hva som fremmer tilknytningen.
Husk nå endelig at barn pussig nok er som folk flest: Forskjellige.
Ingen barn tar særlig skade av å få styrket tilknytningen sin, men samtidig er det ikke alle som har et skrikende behov for at man fokuserer spesielt på denslags. Hvilken konklusjon kan vi trekke av dette? At det er greit å være på den sikre siden.
"Ikke røre gulvet"-leken
Når et tidligere barnehjemsbarn har fått foreldrene sine, kan en ordentlig tilknytningsprosess starte. Dette er et langsiktig prosjekt som
må gjennomføres for at barnet skal bli trygt og få en sunn utvikling videre. Barnet må våge å stole på at det er elsket, og det må lære å skille mellom nære omsorgspersoner og mer perifere personer.
Så hvordan gjøres det?
Blant annet ved hjelp av den omsorgsmessige varianten av "ikke røre gulvet"-leken. Foreldrene bærer barnet mye. Og da mener jeg MYE (de av oss som har hatt barn hengende rundt halsen inne på et flytoalett, vet hva jeg mener).
Vi snakker bære, bære, bære, til armene blir støle, nakken vond og man føler seg mer som en sjimpanse enn som en menneskemor. En bæresele eller et bæresjal kan være et fantastisk hjelpemiddel.
Hjerte mot hjerte
Jeg sydde et ringsjal (billig og
enkelt, selv for håndarbeidsnoviser som meg), og det ble brukt mye. Å være ansikt-til-ansikt, hjerte-mot-hjerte og skjermet for omverdenen er en prima kickstart. Sjalet var i bruk størsteparten av døgnet den første tiden.
Lillesøster (dengang 1 1/2) sov middagsluren sin i det flere dager, og kom trekkende med det for å bli båret. Selv på relativt strabasiøse klatreturer på den etiopiske landsbygda lå den unge damen og snorket søtt i bæresjalet og siklet på mammas bryst.
Det kan altså være en god investering både for tilknytningen og for de voksnes rygger å anskaffe et brukbart bæreredskap. En god oversikt over de forskjellige typene finner du blant annet
her.
Falsk selvstendighet
- Bære rundt på en treåring sånn, han har da bein å gå med. Da min lille Gnure var i den alderen, løp han rundt overalt, mumler kanskje tante Tulla misbilligende.
Mange har ristet på hodet over nybakte hønemødre (og -fedre) som har båret rundt på barn i mobil alder, eller som har behandlet nyfåtte som yngre enn de faktisk er.
- Ungen vil jo spise selv, hvorfor skal de absolutt hjelpe henne, tenker kusine Berit, som har født og oppfostret tre barn helt uten dikkedarer.
Da er det viktig å huske på at tante Tullas lille Gnure og kusine Berits hjemmemekka barn er blitt båret rundt, stelt og dullet med fra de var nyfødte. De har fått omsorgen og nærheten de trenger i den "riktige" rekkefølgen, og dermed kan de prøve seg selv på det "riktige" tidspunktet.
Et barn som har bodd på et overfylt barnehjem har kanskje vært nødt til å bli flink og selvstendig veldig tidlig for å overleve. Det er ikke nødvendigvis sunt og godt. Noen trenger dermed å få slippe taket en stund og være litt mindre enn alderen tilsier.
Det er vel ikke vanskelig å unne et lite barn såpass?
Mat, trøst og trygghet
I nyfått-perioden er det klokt at folk utenfor den nærmeste familien unngår altfor nær følelsesmessig eller fysisk kontakt med barnet.
En god tommelfingerregel er at mat, trøst og trygghet skal være foreldrenes oppgave.
Selvsagt er det fristende å løfte opp det nye sjarmtrollet og få det til å le. Og kanskje en og annen besteforelder insisterer veldig hardt på å få mate og bysse med en gang, "for det gjør jo alle andre".
Da er det greit å forsikre omgivelsene om at man setter pris på interessen og omsorgen, men at alt har sin tid. Nyfått-perioden er barnets tid for å utvikle grunnleggende trygghet, nærhet og tillit. Når dette er på plass, kan slektninger og andre få rikelig anledning til å gå fullstendig bananas og gjøre sitt for å skjemme bort barnet på tradisjonelt vis.
Å, nå ble jeg utrygg
Hvis du har et nyfått barn i omgivelsene, og er enda mer usikker etter å ha lest dette, kan jeg bare beklage. Senk skuldrene, og les alt
en gang til.
Her er noen stalltips:
1) Husk at mat, trøst og trygghet er foreldrenes oppgave.
2) Unngå å løfte opp barnet eller å ta det med bort fra foreldrene.
- Men hun gjorde tegn til at hun ville opp på fanget mitt, sier du kanskje.
Jepp, det hender. Og bakgrunnen for det kan du lese om
her.
3) Hvis barnet selv kommer og setter seg på fanget eller i armen din, flytt barnet vennlig, men bestemt ned ved siden av dere - eller sett ham/henne hos foreldrene og fortsett den sosiale aktiviteten.
4) Lek, spøk og snakk som vanlig med barnet - men ikke gå for tett på, følelsesmessig eller fysisk.
Høflig avstand, heter det vel.
5) Er du i tvil? Spør!
De fleste vil være rørende takknemlige for at du faktisk tar deg bryet med å spørre.
Enten spørsmålet er
"Er det greit om jeg gir ham sjokolade?" eller
"Hva tenker dere om klemming?". Og er du i tvil om spørsmålet er passende, still det mens barnet er
utenfor hørevidde.
Hvor lang tid tar det?
Noen eksperter opererer med et slags half'n'half-tall: At barnet trenger like lang tid i sin nye tilværelse som i sin gamle før ting faller på plass. Det vil si at et barn som adopteres som toåring, begynner å falle til ro som fireåring.
Men dette er selvsagt veldig omtrentlig. Det finnes like mange svar som det finnes barn og familier. Noen barn er trygge og tydelige etter kun kort tid, mens andre trenger mange år på å falle på plass.
Om du er forelder, kan det være greit å huske at tilknytning uansett er en kontinuerlig prosess, og at når du kjenner barnet ditt, er magefølelsen en fin pekepinn. Er du i tvil, er uttrykket "better safe than sorry" godt.
Og om du tilhører omgivelsene: Vær trygg på at foreldrene vil gi deg beskjed når du kan nærme deg barnet på ”vanlig” vis. Det er dessuten både lov og lurt å spørre.
Men folkeskikk er alltid et godt utgangspunkt.
Mer om tilknytning (praktiske råd i hverdagen, FAQ etc) i del 3, TBA.
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips
PS. Jeg vet at flere som leser dette har erfaringer i forhold til adopsjon og tilknytning. Jeg blir veldig glad om dere vil komme med innspill, enten i kommentarfeltet eller via epost.