Hvor mye tåler et barn før det er nok?

Krenkelsestyranni. Det er moteordet. Alle må tåle så inderlig vel. Folk må kunne uttrykke meninger fritt. Selv de mest politisk korrekte blant oss geiper ironisk når det er snakk om å verne mottakeren. Man må jo ha vett på å verne seg selv og ikke være så forbanna krenkbar, lissom!

Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?

Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?

Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.

Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.

Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.

Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.

Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?

Mitt løfte til deg, Anders

Etter 22/7 ble det stille her på bloggen veldig lenge. Jeg mista alle ordene mine, og det var rart og uvant. Smått om senn fikk jeg tilbake noen av dem, men jeg har allikevel holdt meg unna elefanten i rommet: Han derre og det han gjorde. Av flere årsaker.

Det er så mange som sier så fine og kloke ting. Det er mange som sier ukloke ting, også. Uansett har jeg kjent at dette kan ikke jeg si så mye om, for ordene mine blir bare klisjeer, og det er ikke jeg som eier denne sorgen. Jeg tar del i den og jeg føler, jeg føler sterkt og det er så uendelig vondt, men den er allikevel ikke min, det er den hjelpeløse tilskuerens sorg. Jeg ser de overlevende som har opplevd en sånn skrekk og smerte, og jeg blir svimmel. Jeg hører historier fra elever på jobben min og blir så uendelig trist over at de må forholde seg til dette, jeg har lyst til å beklage til dem, unnskyld! Unnskyld at vi lot dette skje, at han fikk vokse til den han ble, jeg beklager at dere må gå gjennom dette. Jeg aner bare en liten flik av sorgen til foreldre som har mistet barnet sitt, den viktigste i verden. Nå må de gjennomleve rettssaken. Og bare den lille fliken jeg kjenner, den lille vippen på kanten av avgrunnen får meg til å ville kaste opp.

Jeg er mot dødsstraff. Jeg ønsker ikke gjerningsmannen død, jeg mener at han bør idømmes straff i henhold til de prinsippene vi har i rettsstaten vår. Hevntanken kan være søt, men forskning viser visstnok at folk som faktisk tar hevn, sliter mer med å komme seg videre etterpå. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvordan det må være å se ens barns drapsmann håndhilse på aktor i rettssalen, å se den personen man løp for livet fra forklare seg, iført pen dress og et svakt smil. Jeg takker Gud for at jeg ikke vet hvordan det er, samtidig som jeg blir så sint, så sint for at noen må kjenne på dette hver eneste dag.

Så mange av de overlevende og de pårørende er så tapre og verdige at jeg føler meg bitteliten i forhold, som et stusselig menneske. For ja, jeg tenker stygge og slemme tanker. Riktignok prøver jeg å moderere meg, men kanskje det bare er et skalkesjul. Jeg ønsker jo ikke gjerningsmannen død, jeg insisterer på at han må behandles etter gjeldende prinsipper. Men jeg har samtidig brukt uforholdsmessig mye tid på å pønske ut plager han gjerne må få, allerede i sommer snakket vi om dette, venninne Rikke og jeg. Vi ønsker ham et langt liv fylt av små, slitsomme plager som tærer på tålmodigheten og ødelegger livskvaliteten.

Hvis han henrettes, blir han en martyr, og det er noe han ønsker. Den tilfredsstillelsen skal han selvfølgelig ikke få. Han ønsker å framstå som en verdig kriger, en flott og tapper fyr som kjemper for en sak. Lykke til med å få sympati for den sjuke saken din med gnagsår og papirkutt som virkemidler, Anders Breiflabb Buse.

Her er mitt ønske for deg: Jeg ønsker deg et langt liv. Jeg ønsker at du hver eneste dag skal våkne tidlig og tilbringe riktig mange søvnløse timer med å kjenne på nettopp gnagsår, halsbrann og inngrodde tånegler. Jeg håper du sliter konstant med flass, sti på øyet, leamus, krampe i lilletåa, musearm, betente hårsekker, kink i nakken, tørre øyne, søvnparalyse, hemoroider, kviser presist plassert i neseåpningen, elveblest, flis i fingeren og sånne vonde blemmer i munnen som visstnok kalles after.

Jeg håper at beina dine sovner hver eneste gang du krysser dem. Jeg ønsker deg papirkutt hver gang du rører en avis. Jeg krysser fingrene for at du får munnsår så store at de synes veldig godt på bilder og sprekker når du prøver å smile arrogant, så du føler deg skikkelig teit i tillegg til at det gjør vondt. Og selv om du sannsynligvis ikke får oppsøke så mye friluft, håper jeg frilufta allikevel klarer å snike seg inn på cella di, i form av mygg, flått og klegg. Jeg håper du klør deg til blods.

Alt dette ønsker jeg deg, hver eneste dag i resten av ditt lange, ensomme liv. Lykke til med å være den flassende, kløende, sutrende martyren, den selverklærte krigshelten med papirkutt i stedet for medaljer. Lykke til med å rekruttere følgere når du bare framstår som stusselig og sutrende.

Og hver dag skal vi andre leve livene våre i frihet, bruke rettighetene våre, leve og elske og le, kjempe for det demokratiet og det mangfoldet du hater, mens du sitter der alene med de langt fra heroiske plagene dine. Vi går videre i fellesskap, vi kan fremdeles utrette flotte ting, minnes og hedre de som døde den dagen, glede hverandre og utvikle oss. Vi skal synge sangene du hater, diskutere ideene dine sønder og sammen og lære barna våre om toleranse. Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg, og vet du hva? De er såkalt multikulturelle. Er ikke det irriterende? Vi kan utrette alt! Mens du sitter på cella di og plukker på ei skikkelig vond kvise og lurer på hvor det gikk galt.

Vi skal hedre de som døde. Vi skal le av deg. 

Det lover jeg deg.

Menn er fra Confex, kvinner er fra forstanden

Er du en leder, typen mannlig (vel, duh!), som sliter med å lede? 

Opplever du at dine ansatte dobbeltkommuniserer, baksnakker, skaper konflikter og er lite motiverte? 
Frykt ikke, du er ikke alene!

Du har nemlig ikke et ledelsesproblem. Du har et kvinneproblem. Kanskje arbeidsplassen din rett og slett er infisert av jentelus – og hva skal du gjøre med det?
Taram–ta–tam (faksimile, klikk for større utgave):

Med dette kurset kan du lære deg å lede dine østrogenbefengte undersåtter inn på fornuftige veier. Bare se på disse fengende kulepunktene:

• Kunsten å motivere dine kvinnelige medarbeidere (for vi er jo Pavlovs takknemlige tisper, hele gjengen, vi responderer på akkurat den samme bjella)
• Unngå konflikter - bli forstått og unngå feiltolkninger (det holder åpenbart ikke å være konkret, saklig og lydhør, man må ha egne østrogen-knep – stryke hønene litt med fjøra, så å si)
• Lær deg å tolke de non-verbale signalene – hva sier hun egentlig (det holder åpenbart ikke å oppmuntre til en konkret, saklig og lydhør kommunikasjon. Dessuten er det jo bare damer som driver med kroppsspråk, det vet jo alle)
• Bli en mer tydelig leder – unngå baksnakking og usikkerhet i avdelingen (se her ja, her kom tydeligheten inn. Var ikke det litt i seneste laget?)

Jeg blir litt matt av at sånne kurs ikke bare arrangeres i 2012, men at kursarrangørene kan forlange relativt ublu priser for det. Men for all del, kurset kommer jo med rikelig dokumentasjon.

Som dette (du kan lese dette, samt det praktfulle programmet hvis du laster ned brosjyre):

70 % av mannlige norske ledere sier de ønsker å bli bedre ledere for kvinnelige medarbeidere!

(hvordan denne undersøkelsen er utført, og blant hvem, framgår pussig nok ikke av materialet. Dessuten: Hvor mange prosent av norske ledere ønsker å bli bedre ledere for mannlige medarbeidere? Hvor mange ønsker å bli bedre ledere generelt? Hvor mange ønsker å bli verre? Og hvor representativt er utvalget? Så mange spørsmål! Typisk kvinnfolk, så jeg beklager selvfølgelig)

Skulle du fremdeles nøle, vipper nok dette deg over kanten:

Som leder vet du at menn og kvinner ikke kan ledes likt.

(Vårs ledere imellom, nudge-nudge, så veit du at du må forskjellsbehandle etter kjønn. Ellers er du ingen leder)

Og denne forskningsmessige juvelen:

Undersøkelser viser at menn og kvinners motivasjon for å yte maksimalt på jobb er ulik.

(Jeg lurer fremdeles på kilder og dokumentasjon for disse undersøkelsene: Sparer arrangørene dem til selve kurset? Kanskje er det en slags cliffhanger for betalende kunder?)

Og til slutt, rett under signaturen til selveste sjefen for det hele (som for øvrig ser fram til å ønske oss velkommen):

PS: Programmet er anbefalt og utviklet i samarbeid med ledere.

(Ooooooh! Ja, DA er jeg overbevist. Ledere, du! BÅDE anbefalt og utviklet. Tenk det!)

OK, nå har jeg vært veldig flåsete. Med rette, for i valget mellom å le og å gråte, velger jeg ofte å forkaste begge og peke nese i stedet. 

Men la meg få være seriøs et øyeblikk:

Ja, det er riktig at det på gruppenivå finnes noen forskjeller mellom kvinner og menn. Stikkordet her er gruppenivå.

De individuelle forskjellene er imidlertid så store at det er vanskelig å se noen gevinst i et sånt kurs. Snarere tvert om: De sementerer kjønnsroller og lærer ledere å se på ansatte som representanter for kjønnsstereotypier framfor enkeltpersoner. Er dette veien å gå for samspill på arbeidsplassen? At sjefen min tenker at jeg motiveres på samme måte som Magda, fordi vi begge er kvinner, selv om vi ikke har noe annet (ikke et pokkers fnugg!) til felles. Mens Arne, han er mann og har dermed helt andre måter å kommunisere på (tydelig! direkte!) enn damene, selv om han bruker alle pauser til å analysere hva noen egentlig mente med det de sa i et møte og synes at sjefen bør ta mye mer hensyn til ham, mens han griner på do. Jeg kan ikke se at verken Magda eller Arne har noe å tjene på at lederne deres tar dette kurset (men jeg tilstår at jeg nok gled litt ut i flåseri og stråmenn her, helt mot slutten).

Hva med et kurs som lærer ledere å lede - punktum. Lærer dem å lede en mangfoldig, variert gruppe med vidt forskjellige motivasjonstriggere og stort spenn i kommunikasjonsmetoder. Uavhengig av kjønn. Et kurs som lærer ledere å gjenkjenne uheldige tendenser i arbeidsmiljøet, enten det dreier seg om baksnakking eller ryggklasking, og som viser dem at deres egne stereotypier ofte kan skygge for forståelsen av hva som egentlig foregår. Et kurs som øver ledere i å være tydelige og lydhøre, uavhengig av kjønnet til den de kommuniserer med. Et kurs som lærer dem å gjenkjenne (og unngå) hersketeknikker og å håndtere nedsettende og diskriminerende ytringer som "bare er for moro, din gledesdreper".

Det er et kurs jeg ville betalt gode penger for. Men jeg innser at jeg ikke er i målgruppa til Confex.

Først tenkte jeg at jeg burde meldt meg på dette kurset. Bare sånn for underholdningas skyld. Men det er ikke verdt de fullstendig urimelige prisene. 

Min neste tanke er at jeg bør begynne å holde kurs selv i stedet. 

Kurs nr 1: Slutt å være tett i kålen!

Her er opplegget mitt: 

Kursavgiften setter jeg til 6000 kroner, cash. Og når deltakerne kommer med pengene, tar jeg seddelbunken, rister den kraftig foran nesa deres og skriker SLUTT Å VÆRE TETT I KÅLEN! 

Og så er det kaffe og oppsummering.





PS. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale Beates bloggpost om samme tema. 

TV-bilder kommer langveis fra

Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.

Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.

Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.

(klikk på bildene for større versjon)





Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.

Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.

Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?


Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)

Hvit, raus og folkelig

Dette er saken: Det tradisjonelle bladmarkedet er hvitskurt og homogent som nypasteurisert skummamelk. Intet nytt der, altså. Men hva med redaktørenes forklaring på det?


(faksimile: nrk.no)

NRK har gått igjennom alle utgaver av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fra juli til og med november. I de 81 bladene finnes ikke én modell eller ett illustrasjonsbilde med mennesker som er mørke i huden. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen, mener folk er på bærtur når de antyder ekskludering eller diskriminering. Hun forklarer fraværet av mørkhudede modeller slik:

– Jeg hadde fått veldig mange telefoner, sier hun til NRK.
Derfor vil hun heller ikke ha mørkhudede kvinner på forsiden eller i illustrasjonsbilder inne i bladet.

Tenk det - telefoner!
Det finnes vel knapt verre ting som kan vederfares en redaktør enn at hun får engasjerte telefoner fra leserne sine. Nei, Gud forby at man faktisk skulle kommunisere med dem.
Hva blir det neste? Et verdensomspennende datanettverk, hvor all slags kulørte personer er bare et tastetrykk unna?
Nei, redaktøren må ikke risikere å rykke tante Gunda fra Hokksund ut av sin dype, dype nuperelledvale. Nå kan det faktisk hende at tante Gunda fra Hokksund feirer både jul og søttendemai med en svigersønn med brun hud eller et barnebarn som er født i Kina. Men la oss for moro skyld anta at tante Gunda ville tilta i vinkel over å se en nordmann med litt andre fargeavskygninger i bladet sitt, midt mellom kakeoppskrifter og slanketips. Da har jaggu tante Gunda godt av å sette småkakene i vrangstrupen et øyeblikk, før hun tar inn over seg at nordmenn kommer i mange fargetoner.

Når alle går i utakt
Nå er det ikke noen nyhet at ukebladsegmentet er sidrump... eh... konservativt. Ei heller er det noe særnorsk fenomen å velge bort hudfarger og mangfold. Legendariske Vivienne Westwood har for lengst gått i strupen på de store motemagasinene av nettopp samme grunn. Hun nøler ikke med å kalle dem rasistiske:
Describing the fashion industry as "racist", Dame Vivienne singled out magazines as particularly culpable.

Og hvordan er ståa på catwalken? New York Times skrev dette for et par år siden:
Although black women in the United States spend more than $20 billion on apparel each year it was hard to discern an awareness of this fact on the part of designers showing in New York (...) Of the 101 shows and presentations posted on Style.com during the New York runway season, which ended a month ago, more than a third employed no black models, according to Women’s Wear Daily. Most of the others used just one or two.

Grumsete landskap
I et sånt selskap ville det vært mer enn bemerkelsesverdig om blader som Allers og Norsk Ukeblad skulle vært cutting edge på området, for å si det sånn. Jeg har jobbet i bladbransjen selv (dog ikke i noen av de nevnte publikasjonene), og vet hvor mange lumre holdninger som lurer i kontorlandskapene (minn meg på å fortelle den historien en annen gang). Derfor blir jeg bare litt slitent oppgitt over disse tallene, og tenker at det lønner seg nok å føre kampen på annet hold.
Men så leser jeg forklaringene ukeblad-redaktørene kommer med, og det er da jeg kjenner at det begynner å koke litt allikevel. For makan til gjørmete tullball! Se her:

Også sjefsredaktør for Hjemmet og Norsk ukeblad Kjetil Opaas mener bladene er tilpasset målgruppen voksne norske kvinner.

– Det går på dette med å være opptatt av familie og nærmiljø, være rause, positive og folkelige.

ÅÅÅÅJA, daså!
Klart man må bruke hvite modeller til å vise verdier som handler om familie, nærmiljø og positivitet. End of discussion, spør du meg.
Raus og positiv er jo som kjent særnorske fenomener. Kultur, må vite.
Eller er verdiene kanskje knyttet til farge - på hud og pass? Hvit hud og rødt pass = raus, positiv og folkelig. Brun hud og rødt pass = gnien, negativ og eh...hæh? Nei, dette ble vanskelig, her trenger jeg nok en utdyping.

Rett skal være rett: Jeg er ikke i målgruppa til Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet uansett. Riktignok er jeg opptatt av både familie og nærmiljø, men mitt nærmiljø ser ganske annerledes ut enn hva som avspeiles i disse bladene. Det gjør familien min også, forsåvidt. Men både mora mi og svigermora mi leser bladene. Svigermor bor i det samme nærmiljøet som jeg. Mamma bor midt i målgruppeland.

Jeg tar en kjapp telefon til mamma (69), Mysen:

- Mamma, har du fått med deg saken om at ukebladene stort sett bare bruker bilder av hvite modeller, spør jeg.
- Æsj ja, jeg ble så irritert da jeg hørte om det på radioen. Helt sykt, spør du meg. Men jeg sa det til naboen, at det stemmer jammen.
- Men tror du at du hadde reagert bittelitt om det plutselig dukket opp en ikke-hvit modell?
- Errukerektig, du da! Det hadde vel ikke spilt noen rolle? Jeg tror de fleste mener det, jeg, Hanne. De har bare ikke tenkt så mye over det, sier hun beroligende.
- Men hva med disse norske verdiene da, mamma; raus, positiv, opptatt av familie og nærmiljø, vet du...
- Pfff, jeg har aldri hørt noe så dumt! I mange tilfeller er det nesten omvendt, vet du. Jeg kjenner få som er så omsorgfulle og rause som X og Z (bekjente av mamma med innvandrerbakgrunn). Nei, jeg må bare le, jeg.

Go Facebook
Enten man velger å le eller gråte, det er oppløftende å se at noen reagerer. Jeg ble kjempeglad da jeg oppdaget Facebook-gruppa Er dette norsk nok?, som hjelper ukebladredaktørene å forestille seg mørke nordmenn som kunne passet inn i bladet deres.
Vidunderlig initiativ, og i skrivende stund ligger det 124 finfine bilder der inne, noen av dem med svært treffende kommentarer. Er du på Facebook, oppfordrer jeg deg til å bli med i gruppa!


(faksimile: Er dette norsk nok?)

Hva er norsk?
Mange medlemmer (undertegnede inkludert) har lagt inn bilder av ikke-så-blonde-og-blåøyde nordmenn som gjør ganske klassisk norske ting. De er iført bunader, går på ski, vandrer i fjellheimen og denslags. Det er viktig å poengtere at når folk legger ut sånne bilder, er det ikke fordi vi tror eller mener at man må bruke bunad og gå på ski for å være norsk. Men ettersom ukebladene (og åpenbart en del andre) er av den oppfatningen, er det ment som vennlig hjelp til de som trenger en øyeåpner.
Selvsagt er det helt åpenbart at man kan både være og føle seg hvor norsk som helst uten å ha satt sine bein i fjellheimen, og selv om man foretrekker sari eller sushi framfor bunad og kjøttkaker. Folk må få definere seg selv. Jeg eier ikke ski, spiser sjelden poteter og leser altså verken Allers eller Norsk Ukeblad. Jeg forbeholder meg uansett retten til å føle meg norsk.

Nye kompetansemål
På diskusjonsforumet til Er dette norsk nok? er det referert en mailutveksling mellom et medlem og Allers-redaktør Lund-Andersen, hvor sistnevnte er oppgitt over å ha blitt misforstått så grundig. For de har jo skrevet om både Michelle Obama og moren til Michael Jackson, må vite, og det hender til og med at de bringer artikler med "våre nye landsmenn" (SIC!).
Og da kan man vel ikke antyde at valg av forsidebilder, illustrasjonsbilder, motebilder osv har noe å si? Du kan jo lese mailutvekslingen selv, men redaktøren avslutter altså med følgende:
Vil nok en gang presisere at man faktisk må skille mellom innkjøpte illustrasjonsbilder og reportasjestoff når man begir seg inn i denne debatten. Det er gjennom reportasjestoffet at meningene og holdningene våre målbæres.
Oi! Jeg synes det er ganske interessant (les: skremmende) at en redaktør ikke innser at også illustrasjonsbilder målbærer bladets holdninger og verdier - i aller høyeste grad. For ikke å snakke om coverbilder!
Helhetlig kommunikasjon, noen?

Hvis redaktør Lund-Andersen vil, kan hun godt få hospitere vg1 eller vg2-klassene mine i faget mediekommunikasjon, hvor akkurat dette blir forklart ganske greit. Eller, hun må nok vente til neste år, for mine 16 og 17 år gamle elever har lært dette, og vi har gått videre til litt mer avanserte greier.


P.S. Er det så nøye da?
Mens jeg skriver dette, ser jeg på dokumentaren Det nye landet (3:5) på NRK1.
Å, kjære vene. Se den. Den anbefales på det aller groveste.
Deretter kan du svare på om det er så nøye.

OPPDATERING (28.01):
Jeg fikk mail fra min godeste svigermor, som også er i målgruppa til disse bladene. Se hva hun skriver om saken. Go svigermor!

"Jeg må si det er forstemmende at presumptivt intelligente mennesker, som man jo vanligvis mistenker redaktører for å være, kan uttale seg slik som du gjengir. Det er en fornærmende undervurdering av intelligens og kulturell horisont hos blonde, blåøyde bestemødre i ”målgruppen” som vitner om holdninger som jeg trodde tilhørte en forgangen tid. Og dessuten – hva er det i vegen med mørkhudede voksne damer som medlemmer i målgruppen? Mine naboer med pakistansk, irakisk, tyrkisk, vietnamesisk og sikkert flere etniske tilhørigheter som jeg ikke kjenner er da lesekyndige alle sammen og bruker klær og kosmetikk og hva det nå er disse bladene reklamerer for. Jeg har fått med meg at de fleste ukebladene sliter tungt med opplagstallene, så kanskje det kunne være en god ide å søke å utvide målgruppen til også å omfatte nordmenn med fremmedkulturell bakgrunn.

Min indignasjon er nok ikke sterk nok til at jeg vil si opp abonnementet på Hjemmet og mine kryssord, men jeg gremmes.

Hilsen Torhild"

How To Tell People They Sound Racist

Noen av oss har undret oss litt over akkurat hvor mye diskriminerende oppgulp folk kan klare å lire av seg og samtidig insistere på at "jeg er ikke rasist, altså, men....".
Bystyremedlem og nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, tar utfordringen og tester ivrig akkurat de grensene.
Han omtaler afrikanere som halvaper og påpeker at de må ha flere generasjoner på å tilpasse seg, for de henger litt etter. Derfor har ikke kronprinsparet noe i Afrika å gjøre.

Sagt på nachspiel over et par-sju solide norgesglass med konjakk, tenker du kanskje? Åneida, hr Madsen skrev det på den nye Facebook-sida til kronprinsparet.
Og når han blir konfrontert med drittpraten, er han altså rask med å bedyre at "neida, det var ikke rasistisk ment".

Det er naturligvis fristende å gå inn i en "Roger Madsen er rasist, nei det er han ikke, jo det er han det så"-debatt, men stopp en hal. Ta en titt på denne filmsnutten først:



Og deretter kan vi gi et hett tips til Hr Madsen:
- Roger, du uttrykte deg rasistisk. Slutt med det!

... og så kan vi hviskende legge til "din forbanna vattnisse!" for oss selv, men vi ville ikke drømme om å skrive det på internettet.
Å, neida.

Ooops.
Ljugekors!

Det var ikke vondt ment, altså.

Oops.
Ljugekors igjen, gitt!

Jaja, du vet vel hvordan det er, Roger.

-----------------------
Oppdatering: Roger vet virkelig hvordan det er, for dette har han gjort før, viser det seg.
Roger er flink til å bruke Facebook, han. Men er det for mye forlangt at han lærer seg norsk?
En tilfeldig (hel)ape med skrivemaskin kan sannsynligvis stave bedre.

Tell us your secrets, Tore!

"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål" - Tore Strømøy, i Redaksjon EN i kveld

Jeg ser på Redaksjon EN , hvor gårsdagens Tore på sporet blir diskutert. Der hjalp den alltid like uselviske Tore en koreansk biomor med å gjenfinne sin bortadopterte sønn.

Det er utrolig mye å si om Tore Strømøy, det klamme programmet han lager og de merkelige premissene han lager det på. Noe av det blir gjentagelser av gammel irritasjon.
Fascinerende nok er min mer enn tre år gamle frustrasjon fremdeles gyldig, selv om Strømøy bedyrer at gårsdagens episode var en enhelthendelse, og at de ikke pleier å oppsøke adopterte. Noe sier meg at redaksjonen er veldig flinke til å legge ting bak seg.

Nok om det (akkurat nå). Jeg stusser imidlertid spesielt over én ting i kveldens debatt:
Tore tilbakeviser at han og redaksjonen noensinne har tatt direkte kontakt med adopterte på vegne av bioforeldre.
De kontaktet adoptivforeldrene, presiserer han, og understreker videre at de slett ikke ville tatt kontakt med hvem som helst blant a-foreldre, heller.
"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål", beroliger han oss altså med.

Og da blir jeg nysgjerrig, altså. Hva i alle dager slags undersøkelser er det han og redaksjonen har gjort for å få disse skussmålene?
Har de sjekka med kolleger?
Forhørt seg hos naboer?
Snust hos sosialkontor?
Googlet familien? Skattelister?
Lapp på lokalbutikken?
WHAT???

Kjære Tore, nå må du dele med oss andre: Hvordan gjør man slike diskrete undersøkelser i forkant?
Sånne som med stor sikkerhet avslører hvorvidt folk er skikket og velegnet til gjenforening i beste TV-tid?
Do tell!

Scener fra en parkeringsplass

Hvis du var ei eldre dame som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, ville du ha sett ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og brøle "FORBANNA DRITTUNGE!" til sjåføren.
Og du ville sagt deg hjertens enig.

Jeg kjører ofte bil til jobben, særlig når jeg har litt knapp tid mellom A og B. Som i dag, da jeg skulle rett fra skolen (A) til et møte et annet sted (B), ti minutters kjøretur unna. Møtet skulle begynne klokka 13.30. Klokka 13.15 kunne jeg konstatere at bilen min var fullstendig innparkert bak en (jada, du gjettet riktig) hvit Mitusubishi. Se bare her:

Bilen min er den svarte stasjonsvogna med diskret gaffatape på sidedøra (rett under det tynne laget av skitt). Der står den pent på rad, med en bilrad bak.
Bilen til venstre for meg kommer seg ut. Bilen til høyre for meg har rolig bygd seg en snøhule for vinteren. Begge radene har fri utkjørsel på hver sin side - så lenge ingen parkerer rett foran dem!



Jeg brukte litt tid på å banne og fryse, for kuldegradene var rause i dag. Deretter tok jeg affære. Noen telefonmanøvre senere fikk jeg sendt avgårde en SMS med REGNR til 2282, en prima tjeneste som straks leverer navnet på eieren av bilen.
La oss kalle ham "Kenneth".
Håhå, kanskje dette ordner seg greit, tenkte jeg overmodig, og ringte til "Kenneth", som ganske riktig kunne bekrefte at han sto parkert akkurat der, midt i veien for min bil.

- Kan du brennkvikt flytte bilen din, spurte jeg.
- Øøøøøh, ja....men det blir ikke med én gang, svarte han fraværende.
- Nehei? Hvorfor ikke?
- Ja, jeg er jo på JOBB da, sa han. Med ettertrykk. Som om jeg var helt teit, lissom.
- Det er vel for pokker jeg også! Og jeg skulle vært i et møte som begynner NÅ. Du kommer hit med en eneste gang, forlangte jeg med min strengeste lærerstemme.
Det lød et oppgitt sukk i den andre enden av linja.
- Okei daa, jeg får komme.

Der sto jeg og hutret i snøen.
Minuttene gikk.
Jeg slo ihjel litt tid med å banne. Og da jeg var lei av å banne for meg selv, ringte jeg Mannen og bannet litt til ham, også. Da jeg ikke kunne kjenne fingrene mine lenger, la jeg på og puttet hendene i lomma. Og sparket litt i snøen.
Langt om lenge vurderte jeg å ringe kommunen eller politiet eller hvem det nå er man ringer for å fikse borttauing/bøtelegging/fengsling uten rettergang.
Da så jeg en skikkelse komme sorgløst slentrende mens han snakket i mobiltelefonen. Han halvflirte til meg og satte seg inn i den hvite bilen for å kjøre avgårde, fremdeles med telefonen i øret.

Ikke pokker.

Ikke i huleste heiteste om han skulle slippe unna uten så mye som et lite "beklager at jeg parkerte deg inne/at du måtte vente så lenge/at du mistet alle fingrene i en lei forfrysningsulykke på grunn av meg".
Hvor blir det egentlig av folkeskikken?

Dermed kunne den eldre dama som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, se ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og spørre sjåføren hva i &%$& han tenkte da han parkerte akkurat der.
Videre kunne hun høre sjåføren flire litt og si:

- Slapp av, a'. Er'e så farlig? ...mens han fremdeles hadde telefonen til øret.
Noe som førte til at kjerringa ga sjåføren et lynsnart kræsjkurs i parkering og folkeskikk.
På dette tidspunktet har den oppmerksomme leser kanskje gjettet at sinnakjerringa var meg.

Og da guttung...eh..sjåføren fremdeles bare flirte, endte det altså med at jeg brølte "FORBANNA DRITTUNGE!" det beste jeg kunne og strekte en frostskadd langfinger mot ham i en befriende umoden gest.


Diskuter aldri med idioter. De bare drar deg ned på sitt nivå og slår deg på erfaring.


PS. Den forbipasserende dama sa seg virkelig hjertens enig med meg. Hun viste seg å være en utmerket, liten enkvinnsheiagjeng.

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

SCENE 1:
Jeg er fjorten år og skal på teatertur med skolen. Ettersom vi bor på landet, er en busstur til hovedstaden stor stas, og vi pynter oss. Jeg har fått helt ny kjole, med flaggermusermer og knapper i ryggen, som seg hør og bør for en åttitallsfjortis.
Jeg føler meg skikkelig fin.
Vi fjaser på bussen. Gutta i klassen finner ut at det er moro å dra i knappene på kjolen.
Sporten tar av, gutta blir veldig ivrige, latteren forsvinner. Snart ligger jeg bakerst i bussen med fem-seks gutter som drar i kjolen min (og bare for ordens skyld: samtlige av dem er såkalt etnisk norske, fra gode trygge hjem, med lomma full av spenn).

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen.
Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker.

Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.
Den middelaldrende Læreren ser en gjeng oppkavede gutter.
Han ser en fresende, halvhikstende Hanne som retter på kjolen. Han ser Kenneth med tre blødende render på kinnet.
- Ho klora meg, sier Kenneth forurettet.
- De prøvde å kle av meg, freser jeg.
- Nå må du styre temperamentet ditt, Hanne. Du kan ikke ty til vold.
Læreren ser strengt på meg. Så går han fram i bussen og setter seg igjen.

Han har ordnet opp i leken.
Og Hanne kan skamme seg over temperamentet sitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.



SCENE 2:
Jeg er tjueseks år og skal på byen med venner etter arbeidstid. Vi begynner kvelden på en halvbrun sentrumspub i hovedstaden.
Da jeg står ved bardisken, kjenner jeg en hånd som griper meg i rompa. Nei, den graver meg i rompa, på en måte jeg knapt ville tillatt fra verken elsker eller gynekolog.
Jeg snur meg, og ser en en singletkledd fjonebart som flirer forventningsfullt.
Kompisene dulter oppmuntrende bak skuldrene til fjonebarten. Haha, Frank er alltid så jævla rå, asså. Han leverer alltid.
Frank skræver selvtilfreds på barkrakken:
- Likte du det?

Jeg tar et resolutt grep midt i den skrævende selvtilfredsheten hans.
Og jeg holder grepet, fast og fint og lenge, mens fliret hans stivner og kompisene blir storøyde.
- Hvis du skal gå rundt og krafse på damer på den måten, bør du sørge for å ha mer å vise til enn dette her.
Så slipper jeg.
Tar ølen min og går til bordet.
Kompisene hyler av morskap. Muligens også av lettelse over at det ikke var dem. Haha, der fikk du den, Frank!

Jeg har ordnet opp i leken selv.
Og jeg kan glede meg over temperamentet mitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.


PS.
Denne posten er inspirert av flere gode poster hos andre bloggere i det siste, først og fremst denne.
Men også denne og denne, og sikkert flere, men dem kan dere finne fram til selv ved å følge lenkene videre.

Voldtekter loddrett, negerlandsby vannrett

4 vannrett:
Rasisme på 19 bokstaver.
Løsningsord: Aftenpostenkryssord.

Kanskje er du en av dem som koser deg med kryssord? Kanskje kommer du til 4 loddrett og grubler litt over følgende ledetråd: Nesten tre av fire av slike i Oslo begås av «flerkulturelle». Etter å ha bitt litt i blyanten og funnet noen flere ord, kommer du til slutt frem til løsningsordet, og klasker deg selv i panna. Selvsagt måtte det være VOLDTEKTER! Hvor dum går det an å bli, lissom?
Så går du videre til neste kryssord og kan bryne deg på godbiter som Negerlandsby.
Du fryder deg over å løse nok et koselig kryssord, i maiutgaven av en avis som skal dekke størsteparten av Oslos mangfoldige befolkning.

Takket være Kristiane ble jeg gjort oppmerksom på dette innlegget av Haddy Jatou N'Jie. Først måtte jeg gni meg litt i øynene. Så måtte jeg sjekke datoen innlegget ble publisert. Var det fra 1.april i år? Eller kanskje det var fra nittenfemtiåtte? Men nei. Det var fra i dag.

N'Jie lurer på hvorfor ingen har reagert. Kristianes teori er at kryssordløsere er ekstremt dølle og saktmodige. En annen mulighet er at absolutt ingen faktisk løser kryssordene i Aften. Det siste kan vi selvsagt håpe på. Men det er vel grunn til å anta at selve avisen har en eller annen form for kontroll på hva de slipper til? Uansett får det meg til å lure på hva som egentlig formidles rundt i landets kryssordspalter, som vi ikke-kryssordløsere er lykkelig uvitende om.

Uansett: Dette går for pokker ikke an. Jeg mangler ord, så jeg må stoppe her.
Eller okei da, et lite budskap til Aftenpostens kryssordmaker:



Oppdatering:
Det ER åpenbart en skjult rasistisk kryssordkonspirasjon på gang. Moroa fortsetter nemlig her.

Hva tilbyr vi jentene?

Hun sto lett tilbakelent med en liten knekk i hoftene og et livstrøtt ansiktsuttrykk. Det lange, blonde håret hennes nådde helt ned til beina. Beina utgjorde to tredjedeler av den sylslanke kroppen, med andre ord en tredjedel av verdens omkrets, sånn omtrent. Strømpene dekket to tredjedeler av beina igjen, fra de grønne pusestøvlene og opp til den bare huden mellom de milelange lårene og det ikke-eksisterende skjørtet.
Nei, jeg fant aldri skjørtet hennes, men til gjengjeld hadde hun høye pupper og rikelig med tilbehør. For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.

Dette er hva hun sa:

"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."

Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år, ifølge Toys'R'Us. Jenter fra 6 år og oppover, ifølge produsenten. Barn, ifølge alle. Nærmere bestemt jentebarn.
Jeg snakker om Hi Glam Fashion-dukken "Pam", som jeg var så heldig å møte på i leketøyshyllene i går, mellom Barbie og Pokemon. Her er hun (klikk på bildet, så får du detaljene):



Vi var på tur, og snille mormor hadde sendt ungene litt penger til påskeferien, så de fikk lov til å velge seg ut en leke hver. Storebror (7) fant fort sin greie: Et innviklet Lego Star Wars-byggesett med mange deler, som krever konsentrasjon og kreativitet. For Lillesøster (2 1/2) var det ikke så enkelt.

"Nå har vi gjort unna aktivitetsleken, la oss finne noe søtt og passiviserende til jentungen", sa mannen og trodde han var et snev ironisk. Det var han slett ikke.
Mannen og jeg har ofte harselert over kjønnsdelingen i lekebutikkene, men sjelden (eller aldri) har det vært så tydelig som i går. Guttelekene var aktiviserende, detaljerte, utfordrende og relativt fargenøytrale. Riktignok mante de ikke til verken empati, omsorg eller ettertanke, men flesteparten av dem ga i hvert fall inntrykk av å henvende seg til noen som ønsket å handle fremfor å bli (be)handlet.

På jentefronten var situasjonen en ganske annen. Myke tøydyr i sarte farger, pene pastellbokser for søte hemmeligheter, lekre vesker for tilbehøret - og dukker. Noen av dem i babyformat, for å fremelske omsorgsfølelsen. Men først og fremst langbente, mykhårede, høybrystede, shoppende dukker.

Jeg er ikke noen hysterisk motstander av dukker til jenter, og jeg prøver ikke å insistere på nazinøytralitet i leketøysverdenen. Riktignok var jeg ei lite dukkeinteressert jente selv, som først og fremst likte bøker, Lego, biler, klatring i trær og vennskapelige slåsskamper. Samtidlig hadde jeg mine perioder med lidenskapelig Barbie-interesse, og jeg tror ikke det skadet meg særlig mye.

Men jeg vokste opp i en tid hvor kjønndelingen i lektøysmarkedet ikke var i nærheten av det den er nå. Der har vi faktisk tatt et skikkelig skritt bakover. I tillegg vokste jeg opp i en tid hvor tilbehør var noe vi lagde selv. Dermed sov mine Barbie-dukker i senger jeg snekret på sløyden, iførte seg antrekk jeg sydde selv og hadde et utrolig kreativt liv (ikke minst på det kjønnsmessige plan, hvor ingen av dem var beskjedne, men det er en litt annen historie).

Heldigvis tar dagens leketøysfabrikanter ansvar, slik at dagens småjenter slipper å tillegge dukkene sine sånne detaljer som personlighet. Det kommer fiks ferdig, og dermed kan jentene forholde seg til viktige ting som lakkering av negler. For å sitere nettsiden: "Join the girls as they take their Hi Glam lifestyle global! You can really use the nail polish on yourself or your Hi Glam doll."


Og la meg nok en gang sitere Pam (la oss et øyeblikk glemme at det er en anatomisk umulighet at hun kunne stått oppreist, langt mindre pustet eller snakket): "I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Jammen, da er jo saken klar. La jentungene få Hi Glam-doll før universitetet eller egenviljen tar dem. La oss håpe at våre døtres (åpenbart medfødte) shopping-, sminke-, og forsidepikedrømmer blir virkelighet.

Og la dem for Guds skyld ikke få snusen i at det er forskjell på et shoppende menneske og et handlende menneske.

Rasisme til hverdags og fest

Jeg har grublet over og smakt på begrepet hverdagsrasisme lenge, og jeg må tilstå at jeg slett ikke har sansen.

Jeg vet at hverdagsrasisme er et velbrukt og stuerent uttrykk, som først og fremst brukes av de jeg ser på som ”the good guys”; altså de som vil diskriminering til livs. Men jeg kan ikke la være å undre meg over om ikke betegnelsen virker mot sin hensikt? Når man setter hverdag foran et annet ord blir det unektelig litt tannløst og trygt, kanskje sågar en slags norm.
Hverdagsmiddag. Hverdagsklær. Hverdagsrasisme.

Og jeg kan ikke hjelpe for å tenke at det også innebærer en slags gradering.
Hverdagsrasisme må nødvendigvis stilles opp mot andre rasismebegreper. Høytidsrasisme? Eller festrasisme, kanskje?

For når er det egentlig snakk om denne såkalte hverdagsrasismen?

Er det hverdagsrasisme når en bekjent av koreansk opprinnelse nektes adgang til utesteder, mens hans tre rotnorske kamerater vinkes inn?
Er det hverdagsrasisme når fotballfans skriker «shoot the fucking nigger»?
Er det hverdagsrasisme når den hyggelige hyttenaboen forteller at hun låste bildørene sist hun kjørte gjennom byen fordi ”det er jo så mange utlendinger der”?
Er det hverdagsrasisme når en SFO-ansatt spør i skolegården om datteren min er HIV-smittet?

Min egne og høyst uærbødige påstand er at ordet hverdagsrasisme bidrar til å ufarliggjøre rasismebegrepet. For med det kan vi trygt ta avstand fra sånne rablende, rabiate gærninger som Hvit Valgallianse eller Vigrid, og heller lene oss trygge og velmenende tilbake og messe om uvitenhet, ubetenksomhet og andre evfemismer som begynner på u.

Beklager. Så enkelt synes jeg ikke vi skal slippe unna. Det er på tide å sette navn på elefanten i rommet. Den heter rasisme. Enkelt og greit. Og skal vi gjøre noe med den, må vi ha vett og mot til å kalle den ved dens navn.

Vokt deg for kjerringa

Her myldrer det av barn i alle aldre. Bittesmåttinger som vingler fortrøstningsfullt avgårde med engstelige foreldre halsende bak, førskolebarn som tar sine første, stolte tråkk på tohjuling, rabbagaster med grus i luggen og skateboard under skosålene og fnisende skolebarn som leker en slags flørtesisten rundt hushjørnene. De reker rundt i store horder, og smetter møkkete og andpustne hjemom for å få ei brødskive i neven eller forhandle om innetidene. Skjettenbyen er et barneparadis, på en litt sånn søttitallsaktig måte.

Mye av tryggheten ligger i at borettslaget vårt er såkalt bilfritt. Vi har en bilvei med 30-grense som deler oss sånn cirka i to, med oddetallsrekkehusene på den ene siden og partallsrekkehusene på den andre. Ungene skal nå et visst ansvarlighetsnivå før de får besøke venner på den andre siden uten tilsyn. Alle andre veier i boligområdet er i utgangspunktet bilfrie, og må man av nødvendige grunner kjøre inn, skal det skje i gangfart.

Det er ingenting som avdekker min indre kjerring raskere enn hodeløse tullinger som råkjører i stikkveiene. Hva som er gangfart kan alltids diskuteres, men når du aksellererer og skifter gir både en og to ganger, er det IKKE gangfart.
Jeg kjenner at jeg foretar et slags hamskifte à la Supermann, bortsett fra at jeg stikker innom boden for å iføre meg forkle, hårruller, fornuftige sko og verdens største kjevle (vi snakker i overført betydning, men jeg tror virkelig jeg skal vurdere den kjevla - eller kanskje et balltre).

I dag kommer jeg gående med Lillesøster i vogna for å hente Storebror på skolen. Plutselig blir jeg avskåret av en rød, rånete Opel som rygger innover stikkveien i en fart som ville fått Solberg-brødrene til å fremstå som engstelige søndagskjørere. Og vi snakker rygging!
Innerst i stikkveien hopper ei jente i 19-årsalderen kjekt ut, tar opp en jevnaldrende passasjer og er på vei ut igjen. De har sett meg. Jeg signaliserer at de skal stoppe. De gir gass. Jeg stiller meg foran bilen. De vrenger harrymobilen sin ut forbi meg og vogna (vi er fremdeles på en smal gangvei og det er hårfine marginer) og GIR GASS! Mens de ler!

Så hør her, du altfor dumme sjåfør med den altfor store selvtilliten. Du som ikke skjønte at jeg var iferd med å gjøre deg en tjeneste, ved å advare deg mot å råkjøre på gangveien og risikere å få barnedrap på samvittighet og rulleblad. En ting er at du råkjørte i første omgang. Noe helt annet er at du utviste en sånn skammelig mangel på innsikt.
Jeg vet hvem du er. Det tok meg atten minutter å finne ut. Jeg vet hvor du bor. Jeg vet hvem foreldrene dine og storebroren din er. Jeg har snakket med folk som kjenner deg. Jeg har bilnummeret ditt, og i morgen får politiet en telefon. Kanskje foreldrene dine også, for du bor fremdeles hjemme.

Jeg har kjerringlisens og nøler ikke med å bruke den.

Politimenn og imamer - foren dere

Mye er allerede sagt om Kadra Yusufs uttalelser om tolkninger av Koranen, om kvinners rettigheter i islam og ikke minst om det nedrige, skammelige overfallet hun ble utsatt for.
Men sannelig klarer jeg å sette kaffen i halsen i dag igjen, når jeg leser hva en representant for ordensmakta sier om saken.

Med mindre politimannen er blitt grovt feilsitert er dette en uttalelse som virkelig ikke bør få gå upåaktet hen. For hva signaliserer han egentlig? Jo, at politiet har så mye å gjøre at det er traurig for dem å bruke sparsomme ressurser på en storkjefta jentunge som strengt tatt er skyld i vanskelighetene selv.

Det er alvorlig og skremmende når politiet uttrykker slike holdninger, direkte eller indirekte. Skulle Kadra liksom bare holdt kjeft da, og sluppet å bli overfalt? Det er ikke veldig langt derfra til Forstanderen for Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, hvis reaksjon er å spørre om hva Kadra gjorde ute i byen om kvelden i det hele tatt.

For alle vet jo at flinke piker sitter stille og holder kjeft. Og den holdningen er åpenbart ikke begrenset til visse reaksjonære krefter i moskeene.

Kanskje likestillingsministeren burde invitere oslopolitiet til en dialog om saken? Det er jo så moderne for tiden.

Negeren og sinnataggen

Jeg er så inderlig lei av å høre på sinnatagger som tramper i gulvet og roper "jeg vil si neger, jeg vil, jeg vil jeg vil si neger". Hvorfor er det så inderlig viktig for den jevne nordmann å tviholde på dette ordet? Hvorfor har noen denne innbitte motstanden mot å lytte til folk som faktisk føler seg støtt av det?

Jeg ser debatten på Standpunkt og registrerer at Frps Ulf Erik Knudsen slår om seg med billige, populistiske poenger og konklusjoner som om de skulle gå av moten i morgen (men så heldige er vi naturligvis ikke). Knudsen mener at neger ikke er negativt for ham, og han er i sin soleklare rett til å kalle folk akkurat hva han vil. Betyr det at jeg kan kalle ham en helsikes møkkaræv og en kukskalle og påberope meg nøytralitet?

Afrikan Youth in Norway (AYIN) har mange gode artikler. Dette en de fleste bør ta en titt på. Den heter "Kunsten å forsvare ordet neger". Les den, vær så snill.

Det vi egentlig vet …men ikke liker å tenke på

Da jeg kom til skolen med Storebror i dag, så vi en politibil – til stor glede for den unge mannen, som selv drømmer om en lignende yrkeskarriere.

På nettavisene kunne man lese hvorfor politiet var der. En mann hadde antastet flere småjenter på vei til skolen i dag. En åtteåring ble befølt og slått i ansiktet. Det er vanskelig å finne dekkende ord for hva jeg føler i forhold til de stakkars barna som ble utsatt for dette, og for hva jeg gjerne ville gjort med fyren om jeg fikk tak i ham først. Det involverer i hvert fall et balltre.

Da jeg hentet guttungen på skolen, fikk vi beskjed om at møkkamannen var blitt pågrepet i sitt hjem, her i nabolaget.
Jeg ble lettet. Men den lettelsen varte ikke lenge. For det er så mange tanker som følger av en slik hendelse.

Akkurat denne ble tatt. Men hva skjer når han slipper løs igjen og skal tilbake i leiligheten sin her? Hvor mange slike potensielle overgripere finnes det i nabolaget vårt – i ethvert nabolag? Og hvordan skal vi klare å beskytte barna våre, uten å skremme dem sanseløse eller bure dem inne til de er voksne?

Vi vet at det skjer. Vi vet at risikoen er der. Vi vet at møkkamennene går rundt blant oss og ser til forveksling ut som folk flest. Men vi blir så inderlig svimle av angst og avsky når det kommer så tett på oss.

Æsj.

Naive Norge - og dumme dokumentarer

Noen som så den såkalte dokumentaren ”Naive Norge” på TV 2 tirsdag?
Jeg var lattermildt vantro de første ti minuttene, halvveist overbevist om at dette var en avansert spøk. Noe à la Kristopher Schous stunt fra 90-tallet, da han lurte et samlet norsk pressekorps til å tro at han var en anerkjent britisk kunstner. De har jo til og med nesten samme fornavn.

Men nei – nok en gang er det slik at virkeligheten overgår fantasien (eller parodien). Her får en fascinerende fordomsfull kar ture frem med kamera og sterke meninger, subjektivt og uten nevneverdig dokumentasjon for påstandene sine.

Innvandrere lukter, mener Christopher. De er mange. De lager mat – opptil TO ganger om dagen. Og de snakker høyt. Fyttirakker´n. Her flytter man inn i et tettbygd, urbant strøk som består av rekkehus og blokker, og så hører man lyder og har folk rundt seg. Tenk det!
Ikke mindre interessant er TV2s omtale av programmet. Jeg sakser friskt fra kanalen:
”Første dag i Christofers fotostudio på Holmlia blir det sirkus. To familier dukker opp samtidig. Fire pakistanere og ni afrikanere!”
Tenk det. FIRE pakistanere og NI afrikanere. Utropstegn. Her er det åpenbart duket for trøbbel. Er det rart mannen får hetta?

At den såkalte dokumentaren er en ”personlig og subjektiv fortelling”, er det liten tvil om. Problemet er at den engasjerte Christopher hevder å ”se miljøet fra innsiden”. Men her begår han kardinaltabben, ja, nettopp det samme han anklager sine fremmedkulturelle naboer for å gjøre: Han bor der riktignok, men han deltar ikke.

Han står elegant på sidelinjen og betrakter sine naboer med ironisk distanse og en god porsjon nedlatenhet. Han bruker begreper som ”neger” og smiler overbærende når unge, oppegående jenter på flytende norsk forklarer at de føler seg integrerte. Hvor ble det av det åpne sinnet kanalen bruker i omtalen sin? Mannen er jo ravende forutinntatt. Han samtaler ikke, han foreleser.

For ordens skyld: Jeg anerkjenner at vi har utfordringer i intereringspolitikken her til lands. Jeg anerkjenner også at det finnes krefter her til lands som slett ikke er villige til å tolerere andres levesett og individets rett til å definere seg selv. Men det gjelder både de som kan spore anene sine tilbake til Harald Hårfagre og de som kom over med siste fly til Gardermoen. Og Christofer Owes såkalte dokumentar bidrar dessverre ikke til noe som helst konstruktivt i den sammenhengen.

Vi skal kjempe for mangfold, toleranse og frihet. Ikke for retten til å slippe karrilukt fra nabogangen.


P.S. Når naboen min lager fårikål, lukter det på vaskerommet mitt. Jeg liker ikke fårikål. Men jeg liker naboen min. Og jeg har selv valgt å bo i rekkehus.

P.P.S. Den såkalte dokumentaren kan sees på TV2s web-TV.