I kveld var vi på postkontoret post i nærbutikk for å sende en liten bunke julekort som skal av gårde til ymse deler av Norge og verden. Det går evigheter mellom hver gang jeg faktisk sender et brev (i fjor ble det for eksempel ikke produsert noen julepost herfra), så jeg var nesten litt rusten der jeg sto og kjøpte frimerker og måtte spørre hvor konvoluttene egentlig skulle puttes når de var ferdig frankert (den derre luka var ikke påfallende synlig, det må jeg understreke).
Lillesøster (8) hadde også tegna og skrevet et kort. Det skal sendes til ei venninne i Bergen, og hun syntes hele prosessen var praktfullt eksotisk. Da kortet var trygt plassert i postluka, trakk hun meg ivrig i armen: – Kom! Nå må vi forte oss hjem og høre om brevet er kommet fram! – Det går nok ikke så fort, jenta mi. – Hæ? Hvor lang tid tar det egentlig å sende et sånt brev, a? – Du må huske på at brevet ikke blir trylla dit. Det skal faktisk reise helt til Bergen. – OI! Skal det reise HELE veien?
Lillesøster ble både stum og storøyd da det gikk opp for henne hvor mye som skulle skje med brevet hennes underveis. Og det var da det gikk opp for meg at i en verden hvor email og sms og alle slags kjappe trykk-på-en-knapp-løsninger er det hverdagslige for ungene, er det nesten helt umulig å forestille seg den fysiske turen et konkret og håndfast brev skal ut på. Det var nesten så jeg ble litt flau – her har jeg åpenbart forsømt meg.
På hjemveien prøvde jeg å forklare brevets reise trinn for trinn, helt fra noen låser opp boksen på den lokale butikken vår og til det havner i bergensvenninnas postkasse. Men jeg må tilstå at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene prosessen selv. Jeg er tross alt ikke så stø i dette lenger, for alt jeg vet kan posten ha endra fraktprosedyrene sine både tre, søtten og femhundre ganger siden jeg lærte om denslags i forrige århundre, den gang da jeg fremdeles hadde brevvenner over hele verden og alltid gikk med frimerker i lommeboka.
– Drar brevet med pasientfly? lurte for eksempel Lillesøster på underveis i den noe vage beskrivelsen min. Det viste seg at hun tenkte på passasjerfly, uten at det hjalp noe særlig på svaret. En litt overflatisk leteaksjon på postens nettsider kunne heller ikke gi meg noe svar, der var det mest snakk om porto og merkevarer og kjerneverdier.
Så nå lurer jeg på følgende: Finnes det noen sånne litt informative filmsnutter på internettet om hvordan et brev reiser fra A til B her i landet? Det kunne vi visst trenge, både Lillesøster og jeg.
P.S. Alt dette brevgnålet mitt fikk meg forresten til å tenke på denne finfine petiten om skummel papirteknologi som en av de daværende elevene mine skrev for noen år siden. Den føles stadig mer aktuell.
Det er pre-søttendemaitider og vi vasser i russ. I lokalavisa vår leste jeg tidligere i vår noen intervjuer hvor vg3-elever fortalte om forventningene til russetida. De var jevnt over skyhøye. Ei jente sa noe sånt som "Jeg satser på å se tilbake på russetida som den aller beste tida i livet mitt".
Jeg lo og lo. Og da jeg var ferdig med å le, tenkte jeg huff da. Du regner altså med at alt du opplever etter 18 blir en nedtur? Snakker om å legge lista lavt for resten av livet!
Og jeg ser dem jo overalt, på skolen og butikken, jeg hører dem i gatene om natta. De prøver vel forsåvidt å være både sprø og kreative, men sant å si er det ikke overvettes imponerende, det de driver med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk.
For all del, jeg synes de er fullstendig bedårende og fine. Men det er all mulig grunn til å håpe at det ikke er høydepunktet i livene deres vi bevitner nå. Særlig fordi allmentillstanden til de mest iherdige russefeirende elevene begynner å bringe tankene over på klassikere som tæring, sott og skjørbuk. Det hostes og hveses, haltes og jamres i korridorene. Og da snakker vi bare om de som faktisk er friske nok til å møte opp.
Og med den gammeldamegneldringa er det på tide å skule
skue litt bakover. Nærmere bestemt til Moss i mai 1991, da undertegnede og
vennene hennes løp rundt med rød kjeledress (ja, vi hadde hele
kjeledresser, den gangen) og følte oss sprøere enn flatbrød.
"Kom ikke og si at berlinmuren er revet - hold deg til pensum! (Sponsa
av norsk lærerlag)" Åjada, fanen vår i russetoget-91 var både tidsriktig og satirisk. Pilutta lærerne, lissom.
Vi hadde gleda oss til russetida siden barneskolen. Russetida! Ooooæææh! Den lå der i enden av 12 års skolegang (ja, vi hadde tolv års skolegang, den gangen) som en skimrende, magisk periode da alt var ellevilt og vidunderlig, og vi skulle finne på de mest crazy ting.
Selvfølgelig ble det ikke sånn. Vi prøvde riktignok, vi også, men sant å si var det ikke overvettes imponerende, det vi drev med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk fra skikkelig middels bilstereoer.
Det viste seg at russetida rett og slett var litt oppskrytt, og heldigvis har jeg hatt både ellevillere og mer vidunderlige perioder senere i livet. Hele tida, faktisk.
Så jada, jeg skjønner jo greia med forventninger og alt det der.
Men allikavæl, da. Burde de ikke ha lært noe på alle disse årene?
Tidligere denne måneden leste jeg Hunger Games-trilogien nesten uten å puste. Herlighet for noen bøker! Lørdag begynte Storebror (11) å høre den første boka som lydbok (på engelsk), og i dag var han ferdig. Dette er altså en fyr som aldri tidligere har klart å komme seg gjennom ei fiksjonsbok.
Nå skal vi på kino! Det er riktignok en del tøffe scener der, så det blir nok noen tårer og utbrudd. Jeg har imidlertid snakket med ham om dette, og han er forberedt på at han må trøste meg en del underveis.
Men, og her kommer jeg til noe som med litt godvilje kan minne om et poeng: Plutselig slo det meg at denne Hunger Games-bølgen gir en av mine gamle eiendeler et slags nytt liv. Og ikke så rent lite kredd hos Storebror, viste det seg.
Jeg romsterte nemlig gjennom souvenirsamlinga mi (jeg har på ingen måte kastet alt jeg eier, viser det seg), og ta-daaa:
Jeg har håndkleet til selveste Cinna!
Komplett med gammel svette fra desember 1991 og alt (hans svette, altså. Ikke min).
Tidlig i mars befant jeg meg i en TV-seriemessig ørken (jeg ser sjelden TV på TV lenger, men desto mer på nett og DVD). Jeg var i ferd med å slippe opp for gode serier, og måtte finne noen, fort. Jeg var litt i nostalgihjørnet og bestemte meg for å se om Buffy fremdeles tålte tidens tann. De første episodene gikk litt trått, men så! Du verden, som jeg har boltret meg i vampyruniverset Sunnydale. Jeg har slukt hele serien i store, grådige jafs, og underveis knotta jeg ned noen notater, mest fordi jeg ble så engasjert. I kveld så jeg den aller siste episoden, og her er (de relativt usensurerte, veldig usammenhengende) notatene fra serieopplevelsen:
Det er noe veldig befriende ved å se ei ung jente være helten og hovedpersonen som grisebanker vampyrer og demoner herfra til helvete. Folk også, for den saks skyld, for Buffy diskriminerer ikke når det gjelder bad guys. Og det må være lov å si at i noen tilfeller er det ekstra tilfredstillende når hun gjør det nettopp mot folk.
Som i episoden (med fiskefolka i s02) hvor hun er på date og sitter i bilen med en av idrettsheltene på skolen, og han mer enn antyder at hun bør være velvillig og medgjørlig – såpass fortjener han, som har tatt henne med på date og hun har blitt med! Han begynner å bli klåfingra, det begynner å bli en sånn desperat situasjon hvor man får klaustrofobi på offerets vegne, og ka-bonk! Så har Buffy dengt hodet hans mot rattet så nesa brekker, og hun gir ham beskjed om å se til pokker å ta seg sammen og vurdere handlingene sine.
Buffy the daterape slayer for the win, altså!
Major logisk brist: vampyrene snakker om at de ikke kan puste (som når Angel ikke får til å ta munn-til-munn-metoden på en person), men alle bad guy-vampyrene røyker. Hvordan klarer de det når de ikke puster? Veldig rart.
Jeg hare alltid likt sånne fish out of water-serier og -filmer. Kombinasjonen hverdagslige problemer (skole, jobb og sosialt liv) og seriøs vampyrslaying er underholdende. Sånn er det bare.
Serien har da vitterlig noen fine kommentarer om fordommer og stereotypier? En ting er selve high school-miljøet, det har vi sett mange ganger før (og det er til tider rimelig pappfigur-og sjablongaktig), men det andre er hvordan de forskjellige andre figurene agerer og blir behandlet. Vampyren som har en sjel, den klønete demonen, den tilsynelatende streite eleven som har skjulte dybder.
Og søte, fine Willow, en tenåringscomputergeek på nittitallet som etter hvert blir skikkelig powerful heks. Dessuten er det veldig moro å se hva som var high-tech computer skills på nittitallet. Jeg blir rent nostalgisk av tjukke, runde iMac-er og fancy skjermbilder som dette:
Jeg har registrert noen steder at folk ynder å sammenlikne Buffy og Twilight – og at noen sågar mener storylinen til Twilight er rappa fra Buffy. Næsj, det er den IKKE:
Buffy kan ta vare på seg selv
Buffy sier rett ut at stalking-atferd ikke er en god ting, i motsetning til denne Twilight-dama som fullstendig mangler varsellamper på det området
Buffy venter ikke på å bli redda, tvert i mot er det hun som redder andre
Vampyren hennes er ikke blodfattig og glitrende
Buffy er så innmari bad-ass! Go Buffy!
Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?
Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.
Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.
Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".
OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.
s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.
s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.
Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.
I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.
Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!
Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.
Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.
Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.
Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.
Nevnte jeg at jeg elsker Spike?
Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.
Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?
Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.
Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.
Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester.
Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.
Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra.
Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.
Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.
I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå. Det er berre det: no når du er sløkt sansar òg vi kor kaldt det kjennest ikring oss. Det var just deg vi ville hatt med oss i kveld, og frysande, einsame søker vi inn mot det du har skapt av eld.
Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det.
Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.
Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.
Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.
...and until we meet again May God hold you, May God hold you Ever in the palm of his hand.
Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!
Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.
Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden. Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.
Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.
Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.
Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?
Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.
Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer! Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på. Rock on!
I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.
Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken? Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.
Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen. Syng litt da, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.
Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.
Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.
Gartnerløkka
Der lå en pjokk og lukte i turnipsåkerns gress. Han hadde ingen lue og ikke noen dress. Han hadde bare bukser, og de var lyseblå. Og denne enden var det som solen skinte på.
Han lå på alle fire med fjeset vendt mot jord, for det var flust med ukrutt, og åkern var så stor. Og den må slite orntli som driver på akkord og har som mål i livet å kjøpe sig en Ford!
Han hadde bare bukser med hyssingseler til. Og ryggen var som kobber med glans fra solens ild. Han løftet undertiden en liten jordsvart hånd, strøk håret vekk fra pannen fordi det klødde sånn.
Men det var midt på dagen, og solen strålte hett. Og åkern var så diger. Og pjokken var så trett. Han gjespet langt og lenge Og sovnet slik han lå. Og solen skinner vennlig på En ende, lyseblå!
– Mamma, jeg trenger et sugerør. – Jasså, er du tørst? – Nei, jeg skal synge!
Det er slutt på å synge med hårbørsten foran speilet. Småkidsa nå til dags opptrer med sugerør og teip, og gjennomgår glansnumrene på dataskjermen etterpå. Selv er jeg (som vanlig) litt usikker på om jeg skal reagere med framtidssoptimistisk begeistring eller med reaksjonær gamlis-surmuling.
Det er absolutt moro at verden går framover. Men samtidig blir jeg av og til litt satt ut av at det er så MYE som er komplett annerledes enn i min oppvekst. For den gangen var det jo mammas og pappas oppvekst som var gamle dager. Og vi fniste nedlatende av hvor annerledes alt var i gamle dager. Haha, de hadde jo verken TV, video eller kassettspiller, stakkars krek. De hadde knapt telefon. Samtidig var vi grunnsikre og selvgode på at sånn kom det ikke til å være med oss i forhold til våre barn, for endringene kunne umulig bli like store. Hvordan skulle det kunne skje, liksom?
I fjor bestemte jeg meg for å bli vgs-lærer på ordentlig, og begynte således på et deltidsstudium ved HiAk – temmelig nøyaktig tolv år siden sist jeg kunne kalle meg student.
Det viser seg at det har skjedd en del i løpet av de årene. Det er forsåvidt ingen bombe at jeg sletter mailer om studentkroer, jeg har timeplaner å passe og lager mine egne vin-kollokvier helt uavhengig av studiesirkler. Men jeg skjønner at det uansett er veldig lenge siden sist jeg var student.
Tidligere denne uka kom en spørreundersøkelse fra OAS, og jeg elsker jo skjemaer, så jeg deltok. Men da jeg skulle velge fødselsår, fikk jeg en pekepinn om hvor jeg ligger i landskapet (klikk på bildet for større versjon):
Jepp, du kan velge alle år fra nittiognoe til søttitre. Deretter er det "før 1972" som gjelder. Vi som er født i den gyldne årgangen 1972 (og før) er en stor, grå (!) masse i statistikken. Gamliser'r'us.
Nå holder vi på med de betydningsfulle teoretikerne, og jeg tenkte at dette har jeg jo holdt på med før, her er det mye å hente. Jeg gravde fram notater og lærebøker fra den gang jeg studerte psykologi ved UiB, og sannelig ble det en tidsreise.
I gamle dager skrev vi nesten alt for hånd, og tegnet fiffige tegninger. Vi samlet fagstoffet i en perm, for det var ikke noe internett å søke det fram på dersom vi rotet bort notatene (høres jeg ut som Monty Pythons four yourkshiremen ennå?).
Jeg må nesten understreke at jeg tilhører de mer teknologipositive lærerne, men jeg liker å gruble litt på sånt. Dessuten ble jeg så gruelig nostalgisk av de håndskrevne notatene som fremdeles har i seg et snev sigarettrøyk fra en studenthybel.
Noen av oss var cutting edge. Jeg var så heldig å bo sammen med en fyr som hadde datamaskin, og kunne etter hvert imponere kollokviekamerater med dataskrevne notater. Jeg husker godt at jeg delte ut fancy sammendrag, men jeg hadde fullstendig fortrengt hvordan de så ut. Au!
Da jeg skummet gjennom den gamle læreboka i utviklingspsykologi fikk jeg imidlertid virkelig spikeren i kista. Se bare her:
Det er den gamle rakkeren fra forrige århundres skolebøker: År 2000-scenariet. Jeg husker ikke hva jeg tenkte da jeg satt der i 1994 med en lærebok som først ble utgitt i 1983 (min utgave var fra 1992), og jeg har ikke notert noen sirlige refleksjoner rundt temaet i permen min. Det verste er at jeg fremdeles sliter litt med å svare på spørsmålet.
I høstferien trampet vi rundt i østfoldskjærgården, snarere bestemt på halvøya der hytta vår ligger. Der er det mye stein. Noen av dem ligger naturstrødd her og der, andre er blitt slept møysommelig på plass, til både nyttige og pene formål. Jeg tok en del bilder underveis. De er knipset med iPhone i forbifarten, så det bildetekniske er ikke all verdens, men jeg har lyst til å dele. Fine, gamle steinene.
Noen har bygd ei finfin trapp opp til hytta si. Om sommeren blomstrer det rundt trappetrinnene.
Flere steder er stien markert eller gjort mer farbar av hjelpesteiner. Ikke så elegant, men veldig hendig.
Vi fant en bålplass - av stein - vi kunne bruke. Det er ikke vanskelig å se at mange har gjort det før oss. På en av steinene sitter litt av pekefingerhuden min igjen nå. Varm rakker. Klønete meg.
Her har noen gjort et skikkelig stykke lempe- og løftearbeid en gang i tida.
Naturen har også møblert en del. Denne svære steienen bare ligger der, sånn omtrent halvveis til hytta, og heter selvfølgelig halvveis-steinen.
Evighetstrapp med løv og mose. Den ser ut som den ikke er blitt brukt på årevis, men fører opp til ei ganske så nyrenovert hytte.
Andre steiner har virkelig fått stå i fred en stund. Denne muren har naturen tatt tilbake. Lurer på hvem som bygde den i første omgang, og hvorfor? Det er ikke noen hytte i umiddelbar nærhet.
Jeg har som nevnt blåst støvet av gamle dagbøker og annet krams. Sånt tar tid å komme seg gjennom, for jeg må hele tiden stoppe opp for å mimre, kjenne litt på gamle følelser og generelt la meg lede med på ymse krumspring bortover minneveien.
Noen ganger ler jeg heldigvis så jeg får vondt i magen (og bittelitt i selvfølelsen, men det er en annen historie). Se på denne søte her:
Hahaha! Lurer på hva jeg mente at jeg egentlig kunne ha prestert?
Du kan påstå at du ikke har noe forhold til filmklassikeren The Wizard of Oz, men du blir utsatt for den daglig, enten du vil det eller ikke. De siste søtti åra er nemlig stappfulle av referanser til Dorothy & co.
LILLESTRØM KINO, AVATAR: Da Jake Sully setter sine hjul på Pandora første gang, får han og de andre ferskingene beskjed om at de slettes ikke befinner seg i Kansas anymore. Mannen og jeg kikket megetsigende på hverandre, og klokket fornøyde inn Oz-referansen til finfine fem-sju minutter inn i filmen. DING!
For det har blitt litt av en sport å spotte referanser til The Wizard of Oz i filmer og TV-serier. Det er en veldig takknemlig interesse, i den forstand at vi belønnes ofte og rikelig. Det finnes nemlig ingen annen film i verden som refereres til oftere i populærkulturen enn denne klassikeren fra 1939.
I ettermiddag, for eksempel, zappet jeg innom Will & Grace på TVNorge. Jeg så bare noen minutter mens jeg ventet på at fiskekakene skulle bli varme, men det var alt som skulle til for å se Jack klippe i stykker de tre kredittkortene sine. Gråtkvalt tar han farvel med dem, og da han kommer til det siste, hulker han: I'll miss you most of all. DING!
Så enkelt er det, altså. For det vrimler, myldrer, ja, fosser over av referanser. Alt fra hele episoder i TV-serier laget som Oz-scener, til mer eller mindre subtile referanser i form av replikker og rekvisitter. TV-serien Fame fra tidlig åttitall introduserte meg for (foruten leggvarmere og bruk av etternavn på venner) det første møtet med Oz-referanser. En hel episode var viet til filmen, og Doris (hun lille med krøllene) spilte Dorothy. Leroy (den svarte danseren) var Scarecrow, Bruno (den sjelfulle pianisten) var Tin Man og Danny (komikeren) var Cowardly Lion. Sannelig fant jeg ikke noen snutter fra episoden på Youtube, og det må være lov å si at åttitallet gjorde seg best på åttitallet. På tide å gi slipp, nå.
The Muppet Show har selvsagt gjort sitt, blant annet med denne vidunderlige sammenblandingen av Alice i eventyrland og Wizard of Oz (legg merke til en skikkelig ung Brooke Shields som Alice/Dorothy) og denne egne Muppet-versjonen. Og Scrubs baserte hele sin 100.episode på The Wizard of Oz.
La oss like gjerne fortsette med mer nåtidige serier: I første sesong av Mad Men røyker Don Draper marihuana med elskerinnen sin og de frigjorte beatnik-vennene hennes, og utbryter: I feel like Dorothy: everything just turned to colour. DING!
Den mildt sagt dysfunksjonelle sjefen Michael i The Office (am. versjon) ønsker i en episode at Kelly skal få en hjerne, Angela et hjerte og at Pam skal få det motet hun trenger. DING!
Og vi må ikke glemme Sopranos, hvor doktor Melfi (jepp, den flotte psykologen) drømmer at Tony dør i en kollisjon, nydelig akkompagnert av en munchkin-sang (Out of the Woods), og Phil Leotardo omtaler Rusty Millio som "the Mayor of Munchkinland". DING! DING! Og dette er bare noen få eksempler.
Har du ikke sett The Wizard of Oz, sier du? Sannsynligvis har du allerede sett mesteparten av den, stykkevis og delt. Men om du ikke kjenner til filmen, er det altså mange referanser som vil gå deg hus forbi. Hvis du for eksempel spotter noen av disse begrepene i en film eller serie, er det knyttet til Oz (og det finnes langt flere):
we're not in Kansas anymore
follow the yellow brick road
there's no place like home
the wicked witch of the east
ding dong the witch is dead
I'll miss you most of all
ruby slippers
click your heels together
the Emerald City
munchkins
somewhere over the rainbow
pay no attention to that man behind the curtain
Når vi først er kommet så langt, synes jeg det er viktig å understreke at Oz-referansene ikke begynte med filmen fra 1939. For filmen er selvfølgelig basert på boka ved samme navn, skrevet av L. Frank Baum allerede i 1900.
Veldig mange har lest boka (det er en av de mest leste barnebøkene i USA), men det er først og fremst filmen som har blitt allemannseie og en av de største fellesreferansene i amerikansk populærkultur - og dermed også en fellesreferanse for oss utlendinger som konsumerer amerikansk populærkultur som om det skulle være tyggegummi.
Jeg har riktignok lest boka, men det var i tiårsalderen. Jeg kan ikke si stort annet enn at det var en stor leseropplevelse den gang. Noen ting er imidlertid endret fra boka til filmen: Fargen på Dorothys sko er annerledes. I boka er de av sølv, men dette ble endret til rødt (ruby slippers) for virkelig å dra nytte av det fantastiske Technicolor-formatet i filmen. Og ikke minst er Dorothys rolle omdefinert. I boka er hun langt mer aktiv og handlende, mens i filmen inntar hun den mer klassiske "prinsesserollen" hvor hun er avhengig av hjelperne sine for redning og framdrift.
Er du fremdeles ikke overbevist om at Oz-referanser er verdt å legge merke til? Her er noen flere eksempler:
Reservoir Dogs (knallgode filmen!): Mr.Blonde heller bensin på den torturerte politimannen og sier: How 'bout some fire, scarecrow? (akkurat det samme som The Wicked Witch of the West sier til Scarecrow - verken Mr. Blonde eller heksa overlevde, forresten)
L word: Samtale mellom Shane og Jenny: Shane: - Ding dong, Niki's dead? Jenny: - She's like the Wicked Witch.
Sex & singelliv: Carrie refererer i en episode til at there's no place like home og et annet sted snakker hun om sine dyrebare ruby slippers (sko-gæern med referanse, der altså).
Lost: navnet Henry Gale er en referanse (navnet til Dorothys onkel). Henry Gale i Lost sier at han kom til øya i en luftballong (som the Wizard bruker). Og siste episode i sesong 4 heter There's no place like home.
The Simpsons: Ned og Rod Flanders synger velkomstsang til the Simpsons: We Welcome You to the Neighborhood til melodien til We Welcome You to Munchkinland. I en annen episode synger Homer & Bart Ding Dong the Witch is Dead på vei til begravelsen til Marges tante.
Og la oss ikke glemme musikkperler som Elton Johns album Goodbye Yellow Brick Road og Ozzie Osbournes album Blizzard of Oz.
Sånn, nå kan du lete etter referanser til The Wizard of Oz i filmer og serier, du også, sannsynligvis enten du vil eller ei. Og hvis du ikke har sett selve filmen: Gjør det! Ikke fordi den vil imponere det blaserte tjueti-blikket ditt, men fordi den vil gi deg nyttig og morsom innsikt i amerikansk populærkultur og -historie. Det handler om å kjenne sin egen virkelighet.
Da 1979 ble 1980, hadde jeg nettopp blitt sju år og skolejente. Vi feiret vår første nyttårsaften i nybygd hus på boligfelt i Østfolds dype skoger. Jeg var litt betuttet over at jeg ikke hadde mistet noen tenner ennå, og ønsket meg langt hår. På den tida var det kort og lettstelt som gjaldt, til nød med ei spenne i luggen, og jeg ble rett som det var tatt for å være gutt. Jeg husker at jeg kjente litt på at det var noe ekstra ved at vi var på vei inn i et nytt tiår, og kusine A og jeg skrev "1980" på selvlagde papirvimpler vi viftet energisk med. Jeg husker også at læreren vår (som vi den gang kalte frøken), fortalte oss at i år 2000 ville vi bli hele 28 år gamle. Det var svimlende langt unna, og jeg syntes det var litt synd at når selveste framtida en gang kom, ville jeg være altfor eldgammel til å ha noen glede av den.
Da 1989 ble til 1990, var jeg nettopp blitt 17 år og gikk på videregående skole i Moss. Berlinmuren hadde falt samme høst, og vi følte at vi opplevde noe virkelig historisk. Noen av de tøffere elevene på skolen kastet seg på et tog til Berlin for virkelig å stå midt i det som skjedde, og jeg var så misunnelig på de som bare klare å gjøre noe sånt - og få lov til det, attpåtil. Selv ante jeg ikke hvem jeg var, og det var vanskelig å finne det ut, jeg fant i det i hvert fall ikke i Moss. Videregående var som et slags vakuum, jeg var i limbo mellom det som var og det som skulle bli, jeg lengtet ut. Jeg husker ikke hva jeg gjorde akkurat denne nyttårsaftenen, det var nok en hjemme alene-fest av mer eller mindre kleint kaliber, hvor vi lo høyere enn nødvendig for å vise at vi hadde det morsommere enn noensinne og desperat prøvde å finne noen å kysse eller i det minste klemme ved midnatt. Det var en slags sosial stol-lek, hele tiden. Utmattende, og vi trodde at det måtte være sånn.
Da 1999 ble til 2000, var jeg nettopp blitt 27 år og følte meg slett ikke i nærheten av så eldgammel som jeg fryktet da jeg var barn. Tvert om, jeg følte meg ung og trygg på samme tid - en uslåelig kombinasjon. Ung nok til å kunne erobre verden, trygg nok til å gi faen om akkurat det ikke fungerte. Mannen og jeg var nygifte, barnløse og bodde i en toroms på Grünerløkka, sågar med hageflekk og garasje. Ferdig utdannede og i jobb, begge to, levde vi det glade DINK-livet (double income, no kids). Det var kafeer, konserter, middager, museer, venner, venner, venner og venner. Mobiltelefon var relativt fersk som allemannseie og PC-en var stor, grå og i høyeste grad stasjonær. Internettbruken sparte vi på, for vi betalte per tellerskritt. Nyttårshelga tilbragte vi i en stor sveitservilla i Arendal sammen med et titalls venner. Vi hadde langbord og drinker, sang og musikk, og jeg husker at verten på et tidspunkt ble så revet med at han begeistret ropte "Åh, dette er akkurat som i den Last Christmas-videoen til Wham!", og vi var skjønt enige. Bortsett fra at det ikke var noe snø, da. Så vi ble enige om at nok var mer som gjengen i Friends. Fint hadde vi det, i hvert fall, og glade var vi.
Og nå har 2009 blitt til 2010, og jeg kan med hånda på hjertet si at dette tiåret varte omtrent tre uker. Det er da ikke lenge siden vi måtte venne oss til å skrive årstallene med et totall først? Men i løpet av disse ti årene har jeg flyttet inn i et rekkehus i suburbia, fått to barn, byttet arbeidsplass noen ganger, tatovert meg, feiret ti års bryllupsdag og ombestemt meg med hensyn til hva jeg vil bli når jeg blir stor. For sannelig er jeg ikke tilbake på videregående igjen, men denne gangen heldigvis som lærer. Og jaggu rakk jeg ikke å begynne å studere igjen før tiåret var over, men denne gangen på deltid. Jeg har nettopp fylt 37 år, men hvor gammel føler jeg meg? Et sted mellom søtten og søttifem. Akkurat passe.
Og når jeg ser på denne overflatiske oppsummeringen av de siste tiårsfeiringene, innser jeg at jeg antageligvis er en ganske typisk representant for min generasjon. Vi som vokste opp under Keegan og den kalde krigen. Vi som sløser der foreldregenerasjonen vår sparte (klart man må unne seg skikkelig vin og hyppige restaurantbesøk), men som samtidig hytter med en moralsk og påpasselig pekefinger der de hadde løse tøyler (sykkelhjelm! røykelov! kildesortering!).
Vi som gikk fra svart-hvitt TV-monopol og tegnefilm en gang i året til multimedialt mangfold 24/7. Vi blogger manisk, tvitrer vilt og boltrer oss i spillkonsoller, men når det butter, er det barna våre som må trå støttende til. Senest forrige uke måtte Storebror hjelpe meg med noe på Wii. Barna våre er født inn i denne virkeligheten. Lurer på hvordan oppsummeringen deres kommer til å se ut om noen årtier. Jeg håper at jeg får henge rundt her en god stund til, for jeg er jaggu spent på fortsettelsen.
Jeg er ikke noen stor sjokoladeperson (riktignok er jeg stor, men altså ikke på sjokkis), men noen ganger er det allikevel ingenting som er så godt og riktig som en smak av sjokolade. Som i dag, da jeg svingte innom butikken for å hanke inn en superrask middag mellom jobb og - ja, mer jobb. Da lå den der i hylla, rett foran øynene mine, og bød seg fram i all sin skamløse lekkerhet: Melkedrøm, kalte den seg. Fylt med bringebær og yoghurt. Med ordet bringebær var jeg pirret, og med yoghurt var jeg solgt. Jeg måtte bare ha den.
Fig.1: Sjokolade som byr seg fram
Den minnet meg om en gammel flamme fra nittitallet. Soho, sjokoladen med den pussige fasongen og det deilige yoghurtfyllet. Den som dukket opp med brask og bram og massiv markedsføring (målgruppa var visstnok unge, urbane mennesker med sans for design eller noe sånt), og forsvant igjen før jeg visste ordet av det. Den etterlot seg et tomrom.
Fig. 2: faksimile fra Nidar.no
Naturligvis måtte jeg google Soho straks jeg kom hjem, og dermed oppdaget jeg at det selvfølgelig finnes en egen interessegruppe på Facebook som kjemper for å få Soho tilbake i produksjon. Og da må jeg være veldig rask med å påpeke at nei, jeg er ikke medlem av Facebook-gruppa for relansering av Soho. Der går grensa, synes jeg. Jeg lærer altså stadig nye ting om meg selv. Det er interessant å oppdage at grensa mi for godteriengasjement åpenbart går et sted mellom blogging om det (fullstendig sunt og akseptabelt) og interessegrupper på Facebook (trist og kleint, få deg et liv). "Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point", som den godeste Pascal sa. Eller på godt norsk: Fins ikke fornuft i sånt, men jeg mener det visst allikevel.
Nok om det, tilbake til smakingen. Kunne Melkedrøm erstatte den svake, men langvarige lengselen etter Soho? Yess søri bob. Dette var nammenam-sjokkis, med frisk bringebærsmak og syrlig yoghurtsmak på én gang. Nå vet jeg du er nysgjerrig på hvordan den ser ut inni, for det er jo innsiden som teller.
Fig. 3: Tverrsnitt av sjokkis, med yoghurtfyll og fragmenter av bringebær. Nam.
Det var alt jeg ville si for denne gang. Morn igjen!
Farmor og farfar hadde en blå tøyhund som het Fido og et kurongspill som pappa hadde lagd på sløyden. Den nederste kjøkkenskuffen var full av tegnesaker, og farmor sto opp tidlig med barnebarna og steke vafler. Da trallet hun sanger som "Det lå en pjokk og lukte". På loftet bugnet det av skatter fra gamle dager, men der fikk vi ikke gå alene. Kusine T og jeg prøvde å snike oss opp dit, men vi ble alltid oppdaget. Farmor pakket aviser. Jeg fikk være med på jobben, og satt på pakkebenken med dinglende bein mens hun pakket fine bunker med Indre Smaalenene og fortalte om da pappa var liten. Lukta av trykksverte var besnærende.
Hjemme hos bestefar og tante Kirsten hadde osteskivene riflete mønster, og på veggen i kjellerstua hang selveste sjuende far i huset. Bestefar drakk kaffe fra skåla, slurpet den i seg med en sukkerbit mellom tennene. Når det nærmet seg jul, kom mølleren fram. Han var lagd av tre og papp, og sto over vedovnen og kvernet i vei når den varme lufta satte igang møllehjulet hans. Det med varmlufta skjønte ikke vi, for oss var det ren magi. I garasjen sto en rød sparkesykkel i OleDoleDoffen-stil som vi kjørte fort nedover bakken. "Geitebein", brummet bestefar til oss, og sørget for å lære oss viktige ting som å takke høflig og skåle korrekt. Alle småjenter var "geitebein", gutta var "beksmørere". Om sommeren fikk kusine A og jeg være med bestefar og tante Kirsten på museumsturer i vestfoldområdet.
Jeg har massevis av minner om glade lyder, gode smaker, spennende gjenstander og små, trygge ritualer. Jeg bærer dem med meg som nostalgiske sukkertøy fra barndommen. De ligger i et bortgjemt rom i veska, men jeg merker vekten av dem. Av og til tar jeg fram ett, fjerner papiret og sutter litt på det. - Sånn var det, ja! - Og husker du at...? En trygg barndom er et så stort privilegium at det nesten er uanstendig - og en stor fordel når de kjipe tingene som verden byr på dukker opp etter hvert.
Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg har barn selv. At vi skaper minner for ungene våre, gir dem bagasjen de skal ha med seg videre. Og det er ikke bare vi foreldrene som pakker reiseveska deres. En annen ting jeg tenker på, er at det ikke er de store, elleville anledningene jeg henter fram. Det er de små tingene, ritualene og de hverdagslige hendelsene. Jeg husker ikke mye av selskapslokalene fra runde dager, søttendemaitoget eller programmet fra nyttårsfeiringene, men jeg kan når som helst beskrive hver kvadratmeter av de to besteforeldrehusene.
Derfor blir jeg litt ømhjerta når Storebror vil ha mormors rundstykker hver gang vi er på besøk der, og Lillesøster alltid tigger sigarettpapir å leke med (jada, jeg vet det er lite PK, men ungene leker med det, de røyker det ikke - slapp av litt, da). Jeg lurer på om de kommer til å huske den gammeldagse rokken som står i gangen, eller kanskje de kommer til å snakke om hvordan mormor alltid tok dem med på besøk til naboene i oppgangen, som nesten fungerer som flere ekstrasett med besteforeldre.
Og derfor blir jeg glad for at både Storebror og Lillesøster har farmor rett nedi veien - en besteforelder i gangavstand har jeg aldri hatt selv.
Storebror har lenge fått lov til å rusle ned på besøk alene. Jeg vet at de to spiser brødskiver med sjokoladepålegg, ser på tegnefilm (farmor så på tegnefilmer lenge før hun fikk barnebarn), leser bøker og snakker om Livet og Vitenskapen - men stort mer vet jeg ikke, annet enn at de koser seg begge to, velsignet fritt for mellomgenerasjonen. Nå er Storebror avgårde på miniferie hos grandonkel og -tante i Holmestrand sammen med jevnaldrende tremenning (siste rapport defra lød på makrellfangst, bading og ellers alt vel), og Lillesøster har fått lov til å bedrive farmorbesøk på egenhånd.
Da jeg kom for å plukke henne opp i går kveld, dumpet jeg rett opp i et bittelite kaffeselskap - visstnok det andre på to dager. Farmor har nemlig verdens søteste lekeservise fra hun selv var liten (du ser det på bildet helt på toppen). Dette 60 år gamle koppestellet får Lillesøster lov å leke med, noe hun gjør med fryd og innlevelse. Hun heller "kaffe" fra den bittelille kanna opp i bittesmå kopper, serverer "kake" og beordrer farmor til å spise og drikke med soleklar autoritet. Og i går hadde farmor vært føre var og kjøpt inn bittesmå mini-Oreos som passet til det bittelille serviset. I tillegg har farmor massevis av skatter fra reisene sine, og ungene får lov til å leke med dem (hvis noen av babusjkadokkene ser litt bleke ut, er det fordi Storebror suttet av fargen da han var liten):
Det er så jeg formelig ser godminnekofferten pakke seg mens vi sitter der. Litt misunnelignostalgisk blir jeg også. Heldigvis har farmor rom for svigerdøtre også, og en raus slant med kjølende vin i glasset en varm sommerkveld. Det viser seg at det fremdeles er plass til massevis av fine ting i minnebagasjen, selv om man er voksen.
Hvis Gud opererer som et lavprisflyselskap og dermed krever inn bagasjeavgift ved den berømmelige perleporten, havner jeg jaggu i trøbbel når jeg dør. Snakker om overvekt.
Noen ganger har jeg skikkelig gamlissmak i matveien. Ikke på en sånn jordnær og rotnorsk Kaffistova- og husmannskostmåte, for jeg er virkelig ikke glad i verken fårikål, grøt eller ting med poteter og kokte grønnsaker.
Nei, gamlissmaken min går mer i retning av gammel dame som skal slå seg løs og unne seg noe godt. Jeg liker terteskjell med fiskepudding- og rekefyll, snitter med roastbeef og bladpersille, konfekt med likørfyll og et wienerbrød til kaffen. Joda, jeg liker massevis av nyere og spenstigere mat også, men dette er typiske ting som gjør at folk fniser og kommer med nesevise kommentarer om å være litt i utakt.
For en stund siden skulle Mannen trøste meg, og serverte meg Anthon Berg-klassikeren plomme i madeira, som ifølge ham har en nedre aldersgrense på noenogåtti. Det virket finfint for meg. Jeg måtte leve med noen dagers tyn da vi var på Ikea og stakk innom kafeteriaen. Ikke bare insisterte jeg på et wienerbrød etter kjøttbollene. Men da jeg etter å ha tatt en liten bit, utbrøt spontant: "Det smaker liksom ikke det samme uten en kopp kaffe!", fikk jeg mitt pass påskrevet. Og ifølge det passet var jeg straks i ferd med å runde søttitre.
Og da har jeg ikke engang ymtet frampå om den gangen jeg trampet avgårde til et møte i menighetsrådet (sic!) med fornuftige sko og ei rullekake i ryggsekken (det var hålkeføre, ryggsekk virket som et smart valg), mens enkelte her i huset sto tvekroket av latter.
Vel, jeg lever greit med min hang til gårsdagens mathits, og kan sågar finne på å servere noe av det i (halv)festlig lag. Er selvstendig kvinne, trygg på egen smak. Hever meg over hån. Men jeg benytter stadig vekk sjansen til å gnåle om at før vi vet ordet av det, kommer terteskjell og snitter på moten igjen, og jeg er retrodronninga i matveien. Moahahahaha!
Derfor ble jeg oppglødd da jeg snublet over smushi-konseptet i København. The Royal Café serverer tradisjonelle, danske smørrebrød med en moderne vri, derav navnet (smørrebrød + sushi = smushi). Og jeg har gått og ventet i mange og lange måneder på at noe tilsvarende skal skje her, sånn at jeg kan slå meg på brystet og le sist.
Men ennå har det ikke dukket opp noen trendy terteskjell-barer eller råe rullekake-lounger i hovedstaden. Eller kanskje det har det? Jeg må selvsagt ta høyde for at jeg ikke følger helt med.
Del tre i den svært smale kultføljetongen "jeg rydder i gamle bilder, kaster all skamrødme på båten og publiserer snapshots fra fortiden". Her finner du for øvrig del en og del to.
Året er 1992. Det er sommer, jeg er nittenogethalvt og har nettopp kommet hjem fra et studieår i Aix-en-Provence, Frankrike. Det er bare noen uker siden jeg landet på Fornebu med rastafletter og veldig svarte, veldig slitte klær, imponerende blek til å ha bodd i Sør-Frankrike. Og jeg tilbringer mesteparten av sommeren med å gruble selvhøytidelig over at det slett ikke er på utsiden jeg har forandret meg mest. Jeg lengter meg syk etter studentkroa i Aix, etter vennene jeg har fått og ikke minst etter en troløs og utagerende polsk-canadisk rocker som har gitt meg tidenes kjærlighetssorg. Det er begynnelsen på en mangeårig hang til mørke, bleke og berusede rockegutter (inntil en blond skravlefant kommer skliende inn på et nachspiel og bryter den forbannelsen).
Men det vet jeg ikke da. Jeg vet bare at jeg holder på å klikke av å være tilbake på hjemstedet mitt, at det føles som verdens mest kvelende sted og at jeg må videre. Den høsten skal jeg flytte til Bergen. Mens jeg venter på høsten og skolestart ved NHH, skriver jeg selvsentrerte innlegg i dagboka (en slags personlig papirblogg vi drev med i forrige århundre, spør mora di), uler mot månen (pinlig og så godt som sant, i hvert fall billedlig) og drar på Kalvøyafestivalen for å oppleve Nirvana live. Det er en stor opplevelse.
Dette hører jeg på:
"Smells Like Teen Spirit" med Nirvana. Alt med Nirvana, egentlig. Jeg slet ut Nirvana-t-skjorta mi den sommeren og var helt svimeslått av glede over å få oppleve dem live.
"Kiss Off" med Violent Femmes. De ga ut albumet (som også het Violent Femmes) allerede i 1982, og ti år etter skrålte vi oss hese på I take one one one cause you left me and two two two for my family and three three three for my heartache and four four four for my headaches and five five five for my loneliness and six six six for my sorrow and seven seven for n-n-no tomorrow and eight eight I forget what eight was for and nine nine nine for a lost god and ten ten ten ten...for everything everything everything EVERYTHING. Som en mirakuløs bonus spilte de også på Kalvøya det året. Halleluja!
"Coma" med Guns N'Roses. Jeg fikk mye tyn for denne. Popmusikkvennene syntes den var bråkete og fæl, mens credrockevennene syntes hele bandet var håpløst harry. Jeg ga blanke og nøt den for meg selv. Og jeg merker at jeg fremdeles har en betydelig soft spot for denne låta. Den har..tja..dramaturgi og intensitet.
Folk klager så innmari på denne snikislamiseringa. Som om det var et nymotens fenomen. Det var mye verre på søttitallet, skal jeg si dere. Da ble til og med toogethalvtåringer tvangspåført hijab, da!
Selv ikke uskyldige, små badegjester på Costa del Østfold slapp unna. Ikke at det så ut til å plage dem nevneverdig.
Året er 1989. Jeg har nettopp fylt 17 år og poserer for et skolebilde på Kirkeparken videregående skole i Moss. Håret er blitt en anelse lavere og pastellene er fraværende, noe som gir oss et tydelig hint om at åttitallet er på hell. Men hva er greia med den uniformsaktige jakka jeg har på meg? Spennende kombinert med en jukserussisk genser og et middels våpenskjold i øret.
Jeg har nettopp begynt i 2.klasse, og nyter at jeg har valgt språklinja og endelig er kvitt matten for evig og alltid (senere skal jeg ta den opp, med brukbart resultat, men det aner jeg ikke her). Jeg har slått opp med kjæresten jeg fikk i niende klasse (vi hadde ikke noe til felles lenger) og har nettopp kastet meg ut i den første av en rekke av mer eller mindre dønn ulykkelige forelskelser.
Jeg henger på røyketrappa i friminuttene og drikker kaffe på utestedet Madonna i fritimene. Noen ganger skulker vi neste time og drikker enda mer kaffe og snakker om alt som er feil med verden generelt og livene våre spesielt. I helgene blir vi eksperter i å snike oss inn på byens utesteder, mye takket være ei venninne som har et stort tegnetalent innen falske stempler-segmentet. Vi spleiser på inngangsbilletten for den av oss som er over atten, og når han eller hun går ut for å lufte seg, får vi kopiert kveldens stempel med tusj på hendene. Så slentrer vi inn med verdensvante miner og sommerfugler i magen, og venter på at noe vidunderlig skal skje. Jeg skriver dagbok nesten hver dag. Jeg aner ikke hvem jeg er, og det er vanskelig å finne det ut. Videregående er som et slags vakuum, jeg er i limbo mellom det som var og det som skal bli, jeg lengter ut.
Dette hører jeg på:
"Splitter Pine" med DumDum Boys. Alle hørte vel på den? Vi var sjeleglade og ikke så rent lite stolte over at det kunne lages god, norsk rock. Jeg var på konsert med dem på Momarken. Prepple var så kul.
"I Want Your Love" med Transvision Vamp. Åh, den var tøff, og så var det ei dame som sang! Jeg synes fremdeles den er tøff og energisk, men musikkvideoen var nok litt tøffere i minnet mitt.
"Let Love Rule" med Lenny Kravitz. To år senere var jeg på Kravitz-konsert i Montpellier, noe som resulterte i at jeg ble den heldige eier av et håndkle med Kravitz-svette, i beste Elvis-stil.
Jeg brukte en del av vinterferien til å rydde arbeidsrommet. Der fant jeg en eske med gamle bilder, brev og andre nostagiframkallende effekter. Det var en øyeblikkelig tidsmaskin. Jeg ble sittende uforholdsmessig lenge og mimre (på bekostning av den faktiske ryddetiden). Hvem var jeg? Hva gjorde jeg? Det ble noen overraskende gjensyn. Så nå kaster jeg all skamrødme og bluferdighet på båten, og publiserer noen av bildene som små snapshots fra fortiden, komplett med beskrivelser av hvem jeg var akkurat da. Musikken var viktig og betegnende, så den får stor plass.
Her er altså del én: 1987
Året er 1987. Jeg er temmelig nøyaktig fjortenogethalvt år gammel - og mer allvitende enn jeg noensinne har vært verken før eller senere. Jeg tenker dypere tanker og føler mer intenst enn noen noensinne har gjort. Bildet er tatt av venninne Monica på pikerommet hjemme, og den observante leser legger sikkert merke til den uttrykksfulle og akk så triste klovnen som henger i bakgrunnen (foruten de åpenbare stilmessige tegnene på at vi befinner oss i Madonnas storhetstid).
Jeg har et veldig tidsriktig rom, med vannseng, rosa vegg-til-veggteppe, speilfliser på veggen, dobbel kassettspiller og en sånn hvit porselensvase formet som en hånd. Undommen anno 1987 har ikke fancy teknologi, men Pusurboka mi fungerer som kombinert laptop/mobiltelefon/dagbok, og strutter tjukk og innholdsrik av dype sangtekster, tullete tegninger, bildeklipp av kjekke kjendiser, telefonnumre, karakterer og hilsener fra venner. Det er mye frustrasjon mellom permene. Jeg får et dikt på trykk i Det Nye, under signaturen "teardrop-87".
Jeg drømmer om verdensfred, Jørgen, mindre rumpe og større pupper, og å slippe å bo langt inni granskauen. I karakterboka mi skriver læreren at "Hanne kunne tjene på å konsentrere seg mer om skolearbeid og mindre om gutter og fjas". Jeg synes det er urimelig, for jeg får utmerkede karakterer og leser flere bøker enn de fleste av mine skolekamerater. Men jeg skjønner forsåvidt poenget, for jeg prøver veldig hardt. Jeg piercer sågar nesa mi med stoppenål. Samtidig er jeg livredd for det meste.
Dette hører jeg på:
"Ten Thousand Lovers" med TNT (jeg hadde en kjempecrush på Ronni Le Tekrø).
"You Give Love A Bad Name" med Bon Jovi. Jeg hørte hele albumet åtte milliarder ganger, og husker fremdeles sånne pinlige ting som når Jon Bon Jovi har bursdag (2.mars!).
"Love Bites" med Def Leppard. Jeg øvde meg på å tegne band-logoen, og tilbragte mange hjerte-smerte-stunder med denne såre sangen. Den sa liksom alt. Hulk.
Lurer du forresten på hvorfor jeg var så alvorlig? For det første var dette et svært selvhøytidelig tiår. Ironien var ikke moderne, mens svulstighet var desto mer poppis. For det andre hadde jeg tannregulering.
