Hva kom først, ballen eller egget?

Hahaha! Det er kontraband.com som setter begrepene på plass.

Helt nye dimensjoner av flau

Elleville toppidrettsutøvere som skal være sprøere enn flatbrød gjør meg som regel intenst flau.
Når fotballjentene krabber etter hverandre på gressmatta må jeg ta meg en timeout på kjøkkenet mens jeg nynner febrilsk.
Og når OL- og VM-helter synger folkelige sanger om hvordan de banker alle for å vise hvor lite selvhøytidelige de er, blir det så klam steming i her stua at det dugger på vinduene. Mannen har det akkurat på samme måten, og vi slåss om puter å gjemme oss bak og tilgang til fjernkontrollen.

Det er litt rart at jeg reagerer sånn, for jeg er den første til å forstå at folk ønsker fjas og tøys på jobben. Hvem har vel ikke brukt opp totalbeholdningen av teip på kontoret for å lage morsomme ansikter, for eksempel. Eller byttet ut kollegers telefonrør med en banan, fullt oppsatt med ledninger og det hele.
Litt moro i hverdagen trenger vi, enten vi dyrker sittesår ved en kontorpult eller halser rundt i naturen så snørra slenger.

Men herrejemini, så innmari pinlig det er å se langrennsjentene fjåse seg til med "horeklær".
Og det er ikke noen engangsforeteelse, heller.
"Langrennsjentene overrasket pressen med et nytt horeshow under dagens pressemøte på Beitostølen", kan vi lese i dag.

Horeshow, altså. Er det sånt vi skal le av nå for tiden (og muligens i laaange tider framover)?
Flautflautflaut - på så mange nivåer.

For øvrig er det to elementer jeg savner i denne saken:

1) En motefaglig analyse av hvor hårfine grensene åpenbart er mellom treningstøy og såkalt horetøy.
Her bør profetene bak motebibelen absolutt komme på banen med noen kloke vurderinger.

2) At de prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION) går ut og tar avstand fra den spekulative koblingen til langrenn.
Kan de virkelig leve med et sånt belastende skistempel på yrket sitt?

Liverpool's number nine

Akkurat nå gjør jeg noe jeg ikke trodde var mulig: Jeg griner fordi en viss Liverpool-spiller scorte mål på Ullevål.
Riktignok har jeg latt meg bevege av fotball tidligere (den som for eksempel kan minnes Rekdals mål mot Brasil i -98 uten å få så mye som tårer i øynene må jo ha et hjerte av stein). Men nå sitter jeg altså rørt som en tulling fordi Fernando Torres scorer mål mot Vålerenga.

Grunnen er enkel: Storebror.
Min store, lille snart-tredjeklassing som elsker Liverpool og forguder Fernando Torres. Som synger Torres-sangen fra han våkner om morgenen til han legger seg om kvelden. Som under finalen i fotball-EM gledesstrålende uttalte "Dette kommer jeg til å huske resten av livet!".
Og som sirlig la frem Liverpool-trøye i går kveld før han la seg, for å være sikker på at den var klar til han skulle på kamp i dag. Han sovnet sent i går. Det siste jeg så da han og pappaen gikk hjemmefra i ettermiddag, var at han danset og spratt ned mot bussholdeplassen.
Nå vet jeg at han sitter der på tribunen og får se sitt store, store idol score mål.

Det er så fint for en liten mann, og det er vel så fint for hans lettrørte mor, som sitter hjemme i stua og ser for seg de tindrende øynene hans.
Derfor nynner jeg altså halvkvalt for meg selv: "You'll never walk alone it said, Torres, Torres".
Sånn kan det gå når man er fotballfan by proxy.

Kjærlighet og fotball

Dagens fra Lillesøster:

- Pappa er glad i meg, og mamma er glad i meg. Og Storebror er glad i meg ...og Liverpool og Everton og LSK er glad i meg.


Jeg aner ikke hvor hun har fått Everton fra.

Det er lov å være blid

Det er interessant hvordan det åpenbart er klin, hakke umulig å lage en TV-reportasje om noen som helst form for sport med kvinnelige utøvere uten at (den mannlige) reporteren eller (det mannlige) ankeret gjør et stort nummer av hvor inderlig blide og glade utøverne er. Enten det er fotballjentene, håndballjentene, skijentene eller damer med gønnere, så må det understrekes: Disse jentene er GLADE, dere.
For noen minutter siden var det et innslag på TV2-sporten om serieoppkjøringen til Kolbotn på La Manga, og at Nils Arne Eggen øste av sin visdom til fotballjentene. Ettersom mannen og jeg mange ganger har harselert med pressens dekning av det gode humøret til våre kvinnelige sportsutøvere, begynte jeg nærmest automatisk å nynne på den gamle schlageren "Det er lov å være blid".

Og sannelig: Da reportasjen var over, avrundet det beslipsede sportsankeret med følgende kommentar: "Ja, fra blide jenter dere, og over til....".

Hvor ofte snakkes det om det fantastiske humøret til fotballgutta? At herrelandslaget i håndball er noen skikkelig gledesspredere og gladgutter?

Hadde man ikke vært relativt humoristisk anlagt, kunne man blitt sur av mindre.

Alle i kor nå:

Det er lov å være blid,
du kan si det du vil si.
Og fortelle fritt om alt,
det du følte falskt og galt.
Du kan reise deg og si:
Det er lov å være blid.

You'll never walk alone

Dette er en merkedag for en stolt far: Lillesøster kan si Liverpool!
Det er den minst like stolte Storebror som har terpet det inn i henne.
Mye tyder på at det er jeg som kommer til å bli outsideren i familien, gitt. Kanskje på tide å kikke nærmere på den derre offsideregelen?

Draktnummer 20

En stolt ung mann etter sin aller første fotballtrening for Skjetten.

Det oppsto en viss debatt da gutta (både de små og de store) skulle bli enige om navn på laget. Navnet skulle komme fra dyreriket, og blant de mer kreative forslag var Skjetten Pannekaker og Skjetten Stinkdyr. Ikke uventet holdt den avbildede spilleren en knapp på stinkdyralternativet.
De endte til slutt opp med grizzly - et kjent og kjært dyr i romerikesfaunaen, der altså.