Og så fikk jeg pusten tilbake

Det er bare å tilstå at det som foregår nå tar litt mer av kreftene enn man skulle ønske. Denne rettssaken ligger der som et sånt dystert bakteppe hele tida og farger av på det meste i tilværelsen. Og jeg klager ikke på det, for det skulle da for pokker bare mangle. Klart den skal spise av både oppmerksomheten og kreftene mine, såpass må jeg klare. Tenk på hva de som er mer berørt må tåle, hva de har måttet stå i hver eneste dag de siste ni månedene, enten de vil eller ei. Noen av oss kan skru av TV-en og droppe nettavisene, ta en pause hvis vi vil. Andre har konstante påminnelser i form av minner, mareritt eller et skrikende tomrom etter noen som skulle vært her.

Men uansett, jeg går nå rundt og føler meg litt sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå nærmer vi oss høysesong både for lærere og studenter, altså dobbel høysesong for noen av oss. I dag var det fullt kjør med oppgavejobbing, eksamensforberedelser, lekseoppfølging, barn som brøt skoleregler og måtte snakkes grundig med, voksenmøter, gruppearbeid og whatnot. Utpå kvelden rakk jeg med tre minutters margin å komme meg fra en kollokvie på HiOA til det månedlige møtet i menighetsrådet. 

Jeg deisa ned på stolen med skuldrene i offside, fikla med iPad og møtedokumenter, tenkte på kaffe og andre ting, og så var det tid for åpning av møtet. Det går på rundgang, og vi står veldig fritt til å velge hva vi vil åpne med. Hun som hadde ansvar i dag, valgte å lese et dikt:

Ordet

Kva hjelp det å syngje


som elv i det aude?


Kva hjelp det å kyngje


med klokker for daude?

Kva hjelp det å skapa


all venleik i verda


når Ordet lyt tapa


for svolten og sverda?

Slik undrast og spør vi


i modlause stunder.


Men hugse det bør vi:


Eit ord er eit under.

Dei gløymest dei gjæve,


og alt det dei gjorde.


Men livet er æve.


Og evig er Ordet.
 
(
Tor Jonsson)

Som vanlig ble det stille en liten stund etterpå. Før vi småsnakka litt om Tor Jonsson og om ord og håp og denslags, og så sank skuldrene en smule før vi begynte møtet og gikk gjennom sakene, punkt for punkt. Trygt og fint og fast med de punktene. God tone mellom de som er til stede.

Et av punktene vi skulle gjennom var "ny lokal grunnordning for gudstjenesten". For også i kirken er det ymse reformer å forholde seg til. Vi som sitter i menighetsrådet har fått ei tjukk, fin bok som heter Gudstjeneste for Den norske kirke, og den inneholder såkalte liturgiske ordninger for hovedgudstjeneste og dåp.
Og så kan visst de lokale menighetene velge litt, da, mellom forskjellige tekster og modeller. I dag skulle vi snakke om hvilke(n) nattverdbønn(er) vi skal bruke i vår lokale menighet. Vi kunne velge mellom nattverdbønnene A-E. Før du ramler helt av lasset, skal jeg ile til og berolige deg med at jeg ikke kommer til å detaljbeskrive alle fem. Det overlater jeg til folk som forstår seg på sånt på andre nivåer, jeg er slett ingen teolog.

Men vår alldeles vidunderlige sogneprest Anne (som er akkurat sånn ethvert fornuftig menneske vil at en sogneprest skal være) leste opp det forslaget hun liker best, med akkurat den riktige, rolige, klangfulle stemmen. Og så satt jeg der og hørte på den innledende lovprisningen og innstiftelsesordene, begge er rimelig kjent materiale. Men så kom hun til dette stedet, hvor menigheten kan velge å si: 

Alle: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.
L (altså presten): Hellige Gud, gi oss brennende hjerter, så vi i undring og glede tar vare på ditt ord og viser barmhjertighet mot den som lider. Bli hos oss, også når vi tviler og sørger. Gå med oss, inntil savn og smerte har veket for evig jubel og lovsang.

Og jeg vet at du som leser dette sannsynligvis ikke kjenner presten min, men når du hører henne lese de ordene, er det altså så fint. Og jeg kjente at skuldrene sank den siste biten da hun sa at det om kjærligheten som er sterkere enn døden, og jeg ble helt blank i øynene av ønsket om brennende hjerter.
Og presten min så akkurat det. For hun ser folk. Og jeg fikk akkurat det løftet man trenger når man går rundt og føler seg sånn merkelig premenstruell og lett migrenebelagt mye av tida. Nå er jeg litt mer på plass i meg selv igjen. Og forhåpentligvis klarer jeg å gi noe av det videre på jobb i morgen.

Jeg vet at det er lett for folk å tulle med kirke og menighetsråd og denslags. Og jeg vet at det er stor forskjell på kirkelige miljøer. Men jeg vil bare si at jeg er så veldig glad for at jeg har min lokale, rause menighet, hvor det er lov å mene og mulig å puste. Hvor jeg får være meg, med alt det medfører, sammen med så mange jeg ellers ikke ville møtt. Så mange brillefine folk. En ganske så ironifri sone, midt oppi alt annet. Et pusterom.

Det var bare det.

Juleevangeliet 2.0

Tenk om Josef brukte Facebook og de tre vise menn fulgte betlehemsstjerna på Twitter.
Denne fiffige filmsnutten viser juleevangeliet med en vri, et slags juleevangeliet 2.0 om du vil.
Jeg vet at jeg har vist den her før. Men er det jul, så er det jul. La oss like gjerne kalle det en tradisjon.

Vold, hor og navnedropping

I dag skal jeg dele noen skikkelig juicy godbiter med dere fra selveste Bøkenes Bok, som jeg har tilbragt et par timer med å lese høyt fra i formiddag.

Nei, jeg snakker ikke om Harry Potter, tøysekopper. Jeg mener selvsagt Bibelen. Og det vil jeg bare ha sagt, at her er det bare å stålsette seg. HP og Ringenes Herre blir nemlig de reneste Knerten-fortellingene sammenlignet med de bloddryppende horrorhistoriene fra GT.
For å markere den nye utgivelsen av Bibelen arrangerer menighetene i Skedsmo bibelmaraton: Hele boka leses høyt fra perm til perm, og til sånt trengs det folk. Veldig fiffig arrangement, synes jeg. Så da jeg hadde et par timer undervisningsfri i formiddag ruslet jeg bort til Lillestrøm kirke, renset halsen og leste et par økter.

Jeg snubla inn i historien et lite stykke uti Dommerne. Riktignok har jeg lest tekster fra GT tidligere, men nå fikk jeg riktig fordypet meg i helheten, og det var - æh, interessant. Det var ikke fritt for at jeg satte teksten litt i halsen et par steder (og måtte kvele fnisingen andre steder).
Hør bare her:

Så sa Gideon til dem: «Jeg har en bønn til dere: at hver av dere gir meg en ørering fra det han tok som bytte.» For midjanittene gikk med øreringer av gull; de var ismaelitter. De svarte: «Dem gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet hver av dem en ring fra byttet sitt. Da han veide gullringene han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundre sjekel gull, i tillegg til halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen.
Av gullet laget Gideon seg en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene der kom og drev hor med den, og den ble til en snare for Gideon og hans hus. (Dommerne 8, 24-27)

Hæ? En efod i Ofra som isrealittene drev hor med, og som ble til en snare? Guri malla, jeg skjønner ingenting, jeg. Mest av alt tenker jeg på Falsk-Mathiesens julekalender, må jeg beskjemmet tilstå.

Og kvinnesynet. Kvinnesynet!
Her er en liten snutt med både gladvold og tvilsomt kvinnesyn, komplett med en heller lakonisk avslutning:

Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust. Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt.
(Dommerne 9, 52-55)

Og stakkars Jeftas datter, i Dommerne 11, som som blir ført fram som brennoffer til Herren fordi hun tilfeldigvis er den første Jefta støter på etter at han har seiret over ammonittene, og noe må jo Jefta gi som takk for seieren (noe annet ville strengt tatt vært uhøflig, ifølge gammeltestamentlig skikk og bruk).

Her har det vært navnedropping over en lav sandal i vers etter vers og time etter time, med Jefta, Gideon, Gilead, Moab og Shion og alle deres fettere, svogere, sønner og onkler. Men datteren, som må bøte med livet, har visst ikke noe navn, hun. Og såvidt jeg kunne forstå av sammenhengen, er det tristeste med hele historien visstnok at hun måtte dø som jomfru.

Samson er jo en relativt kjent figur, men jeg har først og fremst forbundet ham med historien om Dalila og at styrken hans satt i håret. Når man leser hele greia sammenhengende, virker han mildt sagt ustabil. Han dreper løver med bare hendene og spiser honning fra løvens råtnende skrott, lager gåter av hendelsen som folk må gjette på i dagevis mens han går rundt og er dystert hemmelighetsfull, og når kjæresten får ham til å røpe seg, blir han muggen og stryker på dør, mens troloveden må ta til takke med en kompis av ham. Hva med litt anger management, Samson? Komme i kontakt med egne følelser, lissom?

Men for all del, han var jo litt av en poet, også - og jeg går ut fra at den gang som nå tok selvhøytidelige kunstnere seg en del friheter. Dessuten har han jo satt spor etter seg i form av landemerker. Se bare her:

Da han kom til Lehi, sprang filisterne mot ham med høye rop. Da kom HERRENS ånd over ham. Da var det som reipene om armene hans var brent lintråd, båndene løste seg opp i trevler og falt ned fra hendene hans. Så fant han et friskt kjevebein av et esel; det grep han og slo i hjel tusen mann med det. Da sa Samson:

«Med kjeven av et esel
slo jeg en flokk, ja, to,
med kjeven av et esel
slo jeg tusen mann.»

Da han hadde sagt dette, slengte han kjevebeinet fra seg. Siden kalte de dette stedet Kjevebeinhaugen.
(Dommerne 15, 14-18)

…og da har jeg ikke engang begynt å snakke om Ugjerningen i Gibea. Den kan dere lese om selv, hvis dere på død og liv vil ha flere grovt diskriminerende voldspornoskildringer. Jeg garanterer i hvert fall at den lever opp til tittelen sin, på så mange måter.

Nå høres det sikkert ut som om jeg peker nese av hele Bibelen, men det er langt fra tilfelle. Jeg synes det er en villt fascinerende og tidvis genial bok. Noen bibelvers kan gi meg gåsehud og andre kan få meg til å gruble i dagevis. Jesus var på mange måter en briljant retoriker, som i historien om hvem som skal få kaste den første steinen. Dessuten er stedsnavnene alene som små ord-drops man kan smake på. Jeg er glad i Bibelen, og jeg tror på Gud.

Men det må jo være lov til å si at jeg lurer litt på hvordan noen kan gå rundt og insistere på at de (og de alene) lever hundre prosent etter Bibelens ord, med hud og hår og gammeltestamentlig galskap. For selv om jeg tror på Gud, stoler jeg ikke alltid på de som hevder å forvalte hans sannhet.

Den amerikanske skribenten A.J. Jacobs prøvde å leve fullstendig bokstavtro etter samtlige av Bibelens regler i ett helt år i New York. Det innebar blant annet at han måtte bære med seg en egen, liten stol rundt i byen, for ikke å risikere å sitte på samme sete som en menstruerende kvinne. Hvis du ikke har lest om opplevelsene hans ennå, anbefaler jeg det på det aller groveste. Du kan for eksempel lese denne Magasinet-artikkelen om ham.

Jeg for min del har uansett funnet et finfint tidsfordriv i mørke høstkvelder. Jeg skal straks kjøpe en splitterny bibelutgave og fordype meg grundig, for etter formiddagens historier er jeg ikke så rent lite hekta på å se hvordan det går videre med alle GT-gutta.

For øvrig synes jeg det er på sin plass å nevne at selverklært kristne som hytter med neven mot kvinnesyn og andre ting i Koranen kanskje burde bruke litt tid på GT først. Jfr Jesus og den første steinen, lizzm.

Julejulejul!

Julaften!!!



I dag skal jeg være tekstleser i kirken her på Skjetten, og ungene mine skal sette fram figurene i julekrybba. Jeg håper de klarer å gjøre det uten krangling. I fjor ble det en del kiving underveis, og en av de tre vise menn (muligens Melchior) er nok ikke fullt så vis lenger – jeg tror vi snakker varige mén. Jeg regner med at de to andre hellige kongene skjelver i kjortlene ved tanken på den store anledningen, men forhåpentligvis har ungene blitt mindre trettekjære i løpet av året som har gått. Alternativt kan jeg true med at nissen blir sur. Det har jeg brukt for alt det er verdt de siste ukene, og jeg er ikke flau for å gjøre det igjen.

Jeg benytter uansett anledningen til å tilby reprise på en egen julefavoritt, nemlig bloggposten Vettskremt er du blant kvinner (klikk på teksten for å lese hele):
Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker.
Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet.

Nå står Mannen i mitt liv og sukker henført over hvor god han er til å koke kraft (selv med redusert antall fingre), og jeg kan bare gi ham rett. Kan noen gi meg et sugerør?

For dere som lurer: Bildet er tatt fra bussen på vei til skolen her om dagen. Skjetten er ikke bare 2013 ghetto-skjetten. Vi har alt her på Skjetten. ALT, sier jeg. Røde låver og julestemning inkludert.

God jul!

Suppe og messe

En torsdagkveld for et drøyt års tid siden satt jeg i Lillestrøm kirke og gråt så snørr og tårer rant, sammen med en masse mennesker jeg aldri har møtt før (og noen jeg kjenner litt). Det var jaggu en fin opplevelse.

Det var altså en slik samling jeg deltok på. Og det var så fint, så fint. Kanskje særlig fordi opplevelsen tydeliggjorde et av ordene jeg har lyst til at kirken skal jobbe etter: inkluderende.
Jeg har et stort hjerte for Kirkens Bymisjon, men det er ikke bare bymisjonens faste brukere som av og til kan føle seg fremmede i kirkerommet. Jeg vet om mange mennesker som gjerne ville ta seg en tur i kirken, men som av ulike grunner synes at dørterskelen inn til en vanlig søndagsgudstjeneste er for høy.
Noen har ikke vært så mye i kirken før, og er beklemte og engstelige for å si eller gjøre noe feil. Noen føler at de ikke er "kristne nok", andre er redde for hvordan de vil bli møtt, eller for at de ikke kjenner noen der. Og så har vi selvsagt de som simpelthen synes at søndag formiddag er et elendig tidspunkt, og gjerne vil besøke Guds hus på andre tider av døgnet.

På Suppe og messe i Lillestrøm kirke møtes alle disse, pluss noen faste og halvfaste kirketravere. De spiser suppe og skravler i menighetssalen, før de deltar i en fin og stemningsfull hverdagsgudstjeneste i kirken. Og når jeg sier stemningsfull, er det ikke bare et tomt begrep. Alle som ønsker det, kan gå fram og tenne lys på et alter av brostein. Noen sier noen ord om hva de tenner lys for, andre vil være stille. Og uansett hva man måtte velge å tro eller tvile på, er det lett å få gåsehud når gode sangere og musikere får fylle kirkerommet med musikk.

Den tidligere nevnte torsdagskvelden var St.Laurentiuskoret på besøk. Jeg var litt sliten og veldig stressa, og satt nok mest med skuldrene godt oppunder ørene og et sideblikk på klokka. Etter én sang kjente jeg at skuldrene senket seg så smått. Etter to sanger klarte jeg å være til stede i opplevelsen og glede meg over gudstjenesten.
Og så kom avslutningen.
Vis meg det mennesket som klarer å høre en fantastisk korversjon av You'll Never Walk Alone i sånne omgivelser uten å bli det minste rørt.
Bare prøv!
Ingen av de tilstedeværende den kvelden klarte det, i hvert fall. Så satt vi der og gladgråt litt, alle sammen*. Og etterpå dro vi hvert til vårt, med en følelse av at verden sannelig har fine ting å by på av og til.

Jepp, jeg anbefaler med andre ord et besøk på "Suppe og messe". Selv må jeg ordne meg barnevakt hvis jeg skal klare å delta i morgen, men det kommer flere anledninger. Hvis jeg ikke tar helt feil, arrangeres det hver første torsdag i måneden.

* Noen av oss blir lettere rørt enn andre, og måtte ty til klype-seg-i-hånda-trikset for ikke å forstyrre koret. Noen dekorative gladrørt-tårer er én ting, høylytt ugly cry noe helt annet og langt mindre ønskelig. Men akkurat det er noen av oss veldig vant til, og noen av oss har altså våre metoder.

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

Feministteologi: Kvinner i kirken

Feministteologi er plutselig blitt et slags hot topic. Riktignok i de litt smalere deler av folk flest, men det blir i hvert fall diskutert. Det handler om gudstjenestereformen: Utkastene til ny liturgi går svært langt i kjønnsnøytral (eller kjønnsinkluderende) endringer.
"Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn" skal for eksempel kunne byttes ut med "I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver".
Klart dette skaper bølger, og jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i hva jeg tenker om dette her. Men uansett hva man måtte mene er det jaggu på tide at vi snakker om det.
Noen av oss har gnålt om feministteologi før, og nå er det betimelig at jeg publiserer intervjuet jeg gjorde med sokneprest Anne Dalen da hun ga ut boka om Norsk Kvinnelig Teologforenings historie (intervjuet er tidligere publisert i Kirken Vår nr 04/2008).

Kvinner i kirken

- Kirken har vært dominert av menn i 2000 år. I et slikt perspektiv er 50 år veldig kort tid, fastslår Anne Dalen.
Soknepresten i Strømmen har skrevet bok om Norsk kvinnelig teologiforenings historie fra 1958-2008.

Vi villblomster i Guds hage,
vi vet at vi visner en gang.
Men selv den mørkeste klage
kan du forvandle til sang.
Vi løftes mot lyset og dagen
med røtter i jordens fang.
All skapningen lover deg,
du viser den rette veg.

Disse ordene fra Åse-Marie Nesses salme "Du spenner ut stjerneteltet" fra 1990, er en salmestrofe mange kvinnelige prester og teologer synger med gjenkjennelse. Kvinnelige teologer og kvinnelige prester har de siste 50 årene i varierende grad erfart at de har vært "villblomster" i Den norske kirke. For 50 år siden var det ingen selvfølge at de skulle eller kunne ha sin tjeneste i kirken.
(fra boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje")

– Den første generasjonen kvinnelige prester hadde ingen konkrete og fysiske forbilder, og måtte forme sine egne roller fra grunnen av, forklarer Anne Dalen.
Hun har skrevet boka om Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som har fått tittelen "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje".
Foreningen feiret 50-årsjubileum i våres, og i høst kom boka om foreningens historie. Den forteller om kvinnelige teologer som ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv.

Faglig fellesskap
I dag har nyutdannede kvinnelige teologer mange muligheter. For kvinnene som hadde studert teologi på 50-tallet var det et åpent spørsmål hva de kunne bruke cand.theol.-graden til. Det var langt fra selvsagt at de skulle eller kunne bli prester. Så hva gjorde de på den tiden?
I Dalens bok kan man lese at de blant annet arbeidet som lærere, misjonærer og sekretærer i kristelige organisasjoner.

NKTF ble stiftet i 1958 fordi de kvinnelige teologene ønsket et faglig og kristent fellesskap.
– I så måte var foreningen en interesseorganisasjon. NKTF er en frivillig organisasjon som fra første stund ble drevet på fritiden. Medlemmene har hatt ulike meninger om kvinnesak, feminisme og betydning av kjønn, men i NKTF har det vært et ønske om at alle de ulike meningene skulle kunne løftes fram, forklarer Dalen.
– Satt litt på spissen kan man si at de kvinnelige teologene for 50 år siden ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv, men de ville gjøre det på en forsiktig måte og ikke trenge seg på. Som de selv sa: "Vi vil ikke splitte kirken".

Kun kvinner her
Anne Dalen har selv vært aktivt medlem siden hun var student for tjue år siden. Hun har vært styremedlem, innleder på seminar, medforfatter i boken "Presterollen" og forfatter av høringsuttalelser.
– Foreningen er et viktig sted for å få mot til å være kvinne og prest samtidig, mener hun.
– Men er det fremdeles vanskeligere å være kvinne og prest?
– Det avhenger nok litt av hvor i landet man befinner seg. Det finnes fremdeles områder hvor det er uvant å møte kvinnelige prester, eller hvor noen har teologiske begrunnelser for ikke å ha kvinner i prestetjeneste.
Her i området er det imidlertid mange kvinnelige prester. På landsbasis er andelen av kvinner i menighetsprestetjeneste på om lag 20 prosent, mens på Nedre Romerike er omtrent halvparten av prestene kvinner.
– Og her i Strømmen og Skjetten menighet ligger vi jo veldig langt over snittet, ler Dalen.
– Her er nemlig kvinneandelen på hele hundre prosent.

Språk og kjønn
– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner er prester?
– De individuelle forskjellene er store, uansett kjønn. Men foreningen gjorde en undersøkelse for noen år siden som tydet på at det allikevel er visse kjønnsmessige forskjeller. Hvis vi skal generalisere, kan vi nok si at kvinner er mer prosess- og relasjonsorienterte, og mer opptatt av det følelsesmessige i budskapet. Satt på spissen kan vi si at kvinnene lever budskapet, mens mennene overleverer det.
– Vi trenger prester av begge kjønn og mange personlighetstyper, fordi de sammen viser helheten og mangfoldet i det budskapet vi formidler og den kirken vi vil være.
– Når man leser om NKTF, kommer man over begrepet feministteologi. Hva er det?
– Det er en teologi som tar utgangspunkt i kvinnenes ståsted. Det handler om å lese og forstå bibeltekstene ut fra et kvinneperspektiv. Det handler også om en bevissthet omkring språkbruken vi har i kirkesammenhenger. Ordet far, for eksempel. Noen ganger kan det kanskje byttes ut med mor? Og når vi snakker om våre brødre, kan vi kanskje like gjerne snakke om våre søsken.

Fra minoritet til mangfold
Kjønnsperspektivet i språket har vært tema en stund. I en høringsuttalselse fra 80-tallet handlet mye av NKTFs uttalelse om kjønnsdiskriminerende språk i salmene. Foreningen var opptatt av at språket i salmene skulle være inkluderende, og at en revisjon av salmene burde gjøres på bakgrunn av dette prinsippet.
– Hvilken rolle har foreningen nå?
– NKTF er fremdeles viktig som en målbærer for kvinners røst i kirken. Likestillingsarbeidet er ikke fullført, derfor er vår rolle fremdeles viktig. Vi bidrar for eksempel fremdeles med vårt perspektiv i forskjellige høringsuttalelser, forklarer Dalen.
– Nå som vi kvinner i kirken går fra minoritet til mangfold, vil kanskje medlemmenes opplevelse bli en annen. Så ja, jeg tenker at foreningen og kvinneperspektivet fremdeles er viktig, men det blir spennende å se hvilket uttrykk dette får framover.


Kvinne- og kirkehistorie
noen viktige årstall

• 1811 Universitetet i Christiania åpner.
• 1884 Norsk kvinnesakforening stiftes.
• 1884 Kvinner får lovfestet adgang til å ta embedseksamen ved Universitetet.
• 1899 Valborg Lerche er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen i Norge.
• 1903 Kvinner får stemmerett ved menighetsmøter.
• 1904 Kvinner får stemmerett i Det norske misjonsselskap.
• 1911 Kvinner får adgang til å holde foredrag i kirken.
• 1912 Statens embeter åpnes for kvinner, men ikke embetene som statsråd, prester, militære og embetene i diplomatiet.
• 1913 Kvinner får alminnelig stemmerett i Norge.
• 1925 Kvinner får adgang til å forkynne i kirken utenom høymessen kl 11.
• 1929 Tora Helland er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen ved MF.
• 1938 Lov om å åpne alle statens embeter for kvinner blir vedtatt, men med en reservasjon om at "kvinner ikke bør ansettes som prester der menigheten av prinsipielle grunner er imot det". Loven kalles "Lex Mowinckel".
• 1956 Stortinget vedtar å oppheve loven om kvinners adgang til alle statens embeter fra 1938. Kvinner får samme rett som menn til å forkynne i de regulære gudstjenestene.
• 1958 NKTF blir stiftet
• 1961 Ingrid Bjerkås ble ordinert som Norges første kvinnelige prest.
• 1993 Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop.

Hva slags kirke vil DU ha?

Alle mener noe om været, men ingen gjør noe med det.
Det samme kan sies om Den norske kirke.

Kjenner du kantineklageren? Det er han som sitter i kantina på arbeidsplassen og klager over at ledelsen er treig og stemningen er dårlig, uten at det kunne falle ham inn at hans innsats også er med på å legge premissene. Det er hun som høylytt synser om at styret i borettslaget er en gjeng inkompetente tullinger, uten at hun møtte opp for å stemme på kandidater da styret ble valgt. Det er mye greiere å klage i ettertid, enn å medvirke i nåtid.
Du finner kantineklagere de fleste steder, og jeg er ganske sikker på at du kjenner igjen typen.

Det er mange som har sterke meninger om Den norske kirken.
Ikke så rart, ettersom kirken er en del av de store anledninger i folks liv:
Dåp, konfirmasjon, vielser og gravferd.

Kjærlighet, håp og død.
Og selv folk som ikke har satt sine bein i en kirkebenk siden de selv ble døpt, lar seg engasjere til hvitglødende raseri av de to store debattene: statskirkeordningen og ny ekteskapslov.
”Kirken er i utakt med folket”, lyder mantraet. ”Vi ønsker oss mer levende menigheter”, sier andre. ”Kirken bør være for alle”, lyder kravet.
Jeg har gode nyheter til dere:
Kirken ER for alle.
Det er ikke kirken mot folket: kirken er folket.

De lokale menighetene i folkekirken lever – takket være folk. Gamle og unge, konservative og liberale, permanentkrøller og hanekam, praktiske kakebakere og teoretiske synsere, faste kirkegjengere og sporadiske slengere. Det er behov for alle sammen, og sammen er vi med på å forme den kirken alle snakker om. Dersom menighetene skal fortsette å leve og være en viktig del av menneskers liv, trenger vi engasjement. For det er ingen hemmelighet at det er store variasjoner i det kirkelige klimaet. Noen steder er det en liten, intens gjeng som regjerer, andre steder er det en stor og variert gruppe som deltar.

Når du deltar i valget, er du med på å påvirke hva slags kirke du får.
Sammen med stortingsvalget 14.september er det kirkevalg. Da har du sjansen til å påvirke hvilke kandidater som velges til ditt lokale menighetsråd og til bispedømmerådet. Ikke la sjansen gå fra deg til å delta i det kirkelige demokratiet.

DU er kirken. Vi trenger deg.

Men hvem er de, og hva gjør de egentig?

Menighetsråd
Lurer du på hvem som er dine lokale kandidater, og hva de står for? Du finner kandidatene her (ved å klikke på kartet, og deretter velge menighet). Om du lurer på hva kandidatene mener, bør det finnes presentasjoner i menighetsblad, brosjyrer eller lignende. Der er det lokale variasjoner (du kan jo eventuelt google dem, så finner du kanskje noe gøyalt).
Her er (beskjedent nok) undertegnedes presentasjon:
(klikk på bildet for større versjon)

La oss ta en kikk på paragraf 9 i Kirkeloven, som er menighetsrådets "formålsparagraf". Der kan man blant annet lese følgende om menighetsrådets oppgaver:

«Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig hjelp avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet."

Det betyr egentlig at vi bestemmer om det skal satses mest på småbarn eller ungdom, gamle eller syke - eller alt sammen, og hvordan det skal gjøres. Her på 2013 Skjetten har vi blant annet et familiekor og en middagsordning, og vi har arrangert bruktsalg av barneklær og -utstyr, i tillegg til "vanlig" trosopplæring med babysang, konfirmantundervisning og lignende.

"Menighetsrådet avgjør om det skal tas opp offer eller foretas innsamling i kirken og forvalter de midler som blir samlet inn, bevilget eller gitt som gave til kristelig virksomhet i soknet, med mindre annet er fastsatt."

Offer (også kalt kollekt), er de pengene som samles inn i kirken. Noen ganger er det mange penger, andre ganger veksel og glansbilder. Men vi avgjør altså hvorvidt pengene skal gå til bibler eller bistand, barnekor eller bymisjon. I vår menighet har noen av oss for eksempel insistert på en del av pengene skal gå til Kirkens Bymisjon og til internasjonale bistandsorganisasjoner, særlig de med fokus på kvinner.

"Menighetsrådet medvirker ved utnevning og tilsetting i kirkelige embeter og stillinger etter de regler som gjelder til enhver tid. "

Hva slags folk skal døpe, vie, trøste og begrave folk i bygda di? Oh yes - vi får være med på å påvirke denslags også! Ganske viktige temaer, særlig når man står midt oppi dem.

Bispedømmeråd/Kirkemøtet:
Hva i alle dager driver de med, da? Denne faksimilen bør gi en pekepinn (klikk på bildet for større versjon):

Her kan du lese mer om dette.
Hvis du bryr deg om hva Den norske kirke styrer med offisielt og mener om ting, bør du bry deg om dette valget.
Du kan for eksempel velge å stemme homovennlig med anbefalinger du finner her.

Uansett hva slags kirke du måtte ønske deg: Er du medlem av Den norske kirke (og 15 år eller eldre), er kirkevalget DITT valg.
Du bestemmer.
Vil du være en kantineklager?

En trassig jomfru satt i lønn

... Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe.

Deretter ble Maria overveldet av trass. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet at hun slett ikke ville være med på dette.
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei for å gjøre noe morsommere.
Josef var blitt alenefar, og tok rollen på alvor. Han holdt tappert stand.

Slik lyder juleevangeliet når jomfru Maria gestaltes av en egenrådig treåring.
Og kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall:
"Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"
Jeg tipper hun følte seg dønn alene og livredd. Hun var på et fremmed sted, uten erfarne fødselshjelpere til stede, bare i selskap av med mer eller mindre ukjente menn og noen husdyr.
Men hun hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.

- Kan en gutt være prest, mamma?

De første årene av Storebrors liv ble han utelukkende utsatt for kvinnelige prester (her er en liten presisering på sin plass: Han ble utsatt for mange flere yrkesgrupper enn prester, men i den grad han forholdt seg til prester, var samtlige av dem kvinnelige). Det begynte med Margrethe prest som døpte ham, og fortsatte med blant andre Anne prest som hadde de fleste gudstjenestene han var tilstede på. Julaftener, familiegudstjenester og sånt.
Da den unge mannen nærmet seg fire år, dro barnehagen hans på julegudstjeneste.
Det var en fortørnet fyr som kom hjem den dagen.
Han hadde store nyheter:

- Presten var en gutteprest!
Ifølge de ansatte i barnehagen hadde han påpekt det snurrige avviket midt under kirkebesøket også, til stor munterhet for de voksne.
Og senere samme dag kom altså kontrollspørsmålet:
- Kan en gutt være prest, mamma?

Den lille hendelsen ga meg god anledning til å tenke på hvor langt vi er kommet siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, som den første kvinnen i Norge. På den tiden var motstanden mot kvinner i presteyket enorm. Nå skal man lete lenge i mørke kroker for å finne noen som for alvor synes at prester må ha skjegg og en viss mengde testosteron for å kunne formidle den rette tro.
Selv folk som ellers er mot prester, er for kvinnelige prester.
Og Anne Dalen, som har formet Storebrors bilde av selveste Presten, kommer i disse dager ut med boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje. Norsk kvinnelig teologforenings historie 1958-2008". Det er med andre ord gode tider for feministteologien.
Og er ikke feministteologi et fint ord, så vet ikke jeg.

Men ikke minst har hendelsen vært en fin påminnelse om hvor stor symbolverdi det er i de menneskene barna våre forholder seg til, enten det er i nærmiljøet eller i mediene.
Det vi er vant til å se, blir normen.
Og den normen forholder vi oss til, bevisst eller ubevisst. Når vi former selvbildene våre. Når vi trekker slutninger om andre, og når vi tar små og store valg i livene våre. Valg av utdanning og yrke, for eksempel. Eller valg av livspartner.
For øvrig leste jeg en veldig interessant post hos Virrvarr om habitus, som jeg anbefaler på det aller groveste.

Derfor vil jeg heller ikke undervurdere den enorme symbolverdien som ligger i at USA har fått sin første ikke-hvite president. Vi snakker om et land som formelt avskaffet de siste raselovene i 1964, altså tre år etter at Barack Obama ble født (og tre år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, uten at det har noen sammenheng).

Når jeg lurer litt på om det har noe å si for den oppvoksende generasjon, så tenker jeg på Storebror og guttepresten. Og når jeg blir melankolsk og litt mammanevrotisk engstelig for de tingene Lillesøster og hennes enorme selvbilde kan møte, trøster jeg meg med at verden går framover.
Noen ganger med solide, små museskritt, og noen ganger med luftige, symbolske steg. Begge deler er viktige. Men noen må gå opp løypa.
Det kan like gjerne være oss.

"You must be the change you wish to see in the world" (Mahatma Gandhi)

En landsby til glede og berikelse

"Det skal ein landsby til for å oppdra eit barn", sto det som tittel i invitasjonen vi fikk. Den hadde glade farger og et bilde av baby M, ei nydelig og smilende lita frøken. Videre sto det at baby M ønsket å invitere alle i hennes landsby til navnefest, og vi var altså blant dem. Det er en stor ære.

Jeg har alltid vært glad i dette uttrykket med landsbyen, som etter sigende skal være et gammelt, afrikansk ordspråk (1). Barn trenger forskjellige mennesker og forskjellige innflytelser i livet sitt. De trenger den litt eldre heltekusina, den rampete nabogutten, mammas tøffe og gærne venninne, tanta med de myke, fornuftige pakkene, nabokjerringa med den godmodige pekefingeren og den beleste, gamle onkelen med en forkjærlighet for latin. Bare for å nevne noen tilfeldige eksempler, altså.
Ungene mine nyter godt av at vi er så heldige å ha en landsby som består av familie, venner og naboer med nydelige mennesker. Det er en broket og morsom forsamling, og alle har noe å tilføre fellesskapet rundt ungene. Sist 17.mai hadde vi som vanlig åpent hus her, og dagen etter kom vi frem til at 31 voksne og 23 barn hadde vært her. Den yngste var nettopp baby M, som da var åtte uker gammel, og den eldste var svigermor med sine 62 år. Og i spekteret mellom var det småbarn, tenåringer, unge voksne og litt mindre unge voksne.

Men nå roter jeg meg bort, jeg skulle jo snakke om navnefesten. For jeg blir så glad når folk anvender den landsbytanken, og legger til rette for at barnet skal omgis av en rekke mennesker med forskjellige funksjoner. Og i disse tider hvor det virker som om religion og livvsyn er uoverstigelige kløfter blant ellers brukbare mennesker, blir jeg ekstra glad over å se baby Ms landsby. For der satt vi, troende norske kristne, pakistanske muslimer, urbane ateister, gamle og unge, rundt samme bord og feiret baby Ms human-etiske navnedag, og ønsket skjønne baby M og hennes to stolte mødre alt det beste.

Det får meg til å tenke at i noen landsbyer klarer man faktisk å leve godt sammen. Og at kanskje flere burde gå inn for å dyrke landsbylivet i storbyen. Det får åpenbart frem det beste i oss, og det lover godt for fremtiden til ungene våre. Og det er akkurat den glade fellesskapsfølelsen man trenger etter å ha rotet seg inn på et par hatfylte nettdebatter for mange og kløftene virker uoverstigelige. Noen ganger virker det rett og slett som om det er håp for verden!

----
(1)Det finnes visstnok ingen bekreftelser på at uttrykket faktisk stammer fra en konkret afrikansk kultur, men flere afrikanske språk har uttrykk som signaliserer det samme, og egentlig spiller det ingen rolle, for det er fint uansett hvor det kommer fra.

Påsken, den korte versjonen

På selveste skjærtorsdag og med helligdagene i kø kan det være betimelig å friske opp kunnskapene om hva som skjedde i de dager. La oss ta kortversjonen, slik Storebror sammenfattet den da han var fire år gammel:


"Jesus satt og spiste brødskive, og så kom det noen jegere og spikret han opp på korset, og der døde han, så pappaen hans passet ikke særlig godt på".


Enkelt og greit! God påske.

Søndagsposten: You Are Holy (Prince of Peace)

...en del av ironifri sone. Fordi man av og til trenger det. Fordi musikk er viktig. Og fordi når man har hørt nesten to hundre konfirmanter fremføre den i løpet av en snau ukes leir, er gåsehudfaktoren definitivt til stede.