Hvis livet mitt hadde vært i shuffle play

Jeg har alltid vært fornøyd med at jeg blogger etter lystprinsippet, for meg selv og egen skriveglede, ikke for annonseinntekter eller oppdragsgivere. Dette skal være et fristed, ikke en plikt. Så får det heller være at det av og til blir litt sjeldnere mellom innleggene. Det tar seg alltid opp igjen, har jeg tenkt. Men ærlig talt, det får da være grenser for unnasluntring, selv på dønn egosentriske lekeplasser som dette.

Her forleden snakket jeg med en tenåring som snart skal ha norskeksamen. Hun hadde lest en del om å skrive.
– Pff, det er som å lære å svømme via internett, utbasunerte jeg.
– Det er bare én ting som hjelper for å bli bedre til å skrive: Å skrive.

Jeg ble litt mindre kjepphøy da jeg kom på at det siste innlegget mitt her inne ble skrevet i begynnelsen av februar. Siden den gang har alle bokstavene mine gått med til noe annet: Formelle brev, undervisningsnotater, vurderingskriterier, planer og andre dokumenter som er akk, så nødvendige, men som knitrer litt tørt og lukter mer fylkeskommune enn fantasi.

Hvor ble det av ordleken og den gode flyten? Jeg vet sannelig ikke. Jeg har hatt mange gode setninger i hodet, men de stopper der. Jeg har ikke hatt snev av skriveglede i det hele tatt, for første gang på veldig, veldig mange år. Noen skriver bedre når de ikke har det så bra, men for meg har det ikke fungert helt sånn. Og etter som jeg er voksen og stort sett bestemmer selv (i fritida mi, vel å merke), har jeg ikke vært nødt til å gjøre så mye med det.

Men nå. Nå tar jeg meg selv i nakken og bruker litt mild egentvang. Jeg prøver det rådet jeg ofte gir til elever når de står fast: Ikke pønsk så mye, ikke sensurer deg selv unødvendig, ikke tenk at du skal skrive Store og Viktige Ting. Legg gjerne et ark foran skjermen så du kan knotte avgårde uten hemninger underveis. Noter ned en sangtekst eller en vits, for den saks skyld. Skriv hva som helst, bare du kommer i gang. Det viktigste er å komme i gang. Nu, jäklar.

Og når jeg først er tilbake på start, kan jeg like gjerne denge til med å gjenopplive en guilty pleasure-aktivitet fra riktig gamle bloggedager, vi snakker om tida før Facebook, da meme-er som dette gikk varmt fra blogg til blogg. Det er lavterskel og forbløffende morsomt å gjøre. Prøv selv, da vel!

The soundtrack of my life: 

• Put your music player on shuffle.
• Press forward for each question.
• Use the song title as the answer to the question - even if it doesn't make sense.
• NO CHEATING!

How am I feeling today?
Ingen neråtsång (Thåström)

Will I get far in life?
Existance Should Be Singing (Cumshots)

How do my friends see me?
Lang vei til himmelen (Oslo Ess)

What is my best friend's theme song?
Aftenbønn (Jokke & Valentinerne)

What is the story of my life?
Gett Off (Prince and the New Power Generation)

What was highschool like?
Dancing With Myself (Billy Idol)

How can I get ahead in life?
God Morgen (Oslo Ess)

What is the best thing about me?
Dirty Boots (Sonic Youth)

How is today going to be?
Noheart (The Cure)

What is in store for this weekend?
Blister in the Sun (Violent Femmes)

What song describes my parents?
The River (Bruce Springsteen)

To describe my grandparents?
Det brenner under beina mine (Oslo Ess)

How is my life going?
Know Your Enemy (Rage Against the Machine)

What song will they play at my funeral?
Høydepunkt (Raga Rockers)

How does the world see me?
School’s Out (Alice Cooper)

What do my friends really think of me?
Sweet Dreams Are Made of This (Marilyn Manson)

Do people secretly lust after me?
Nonversation (Cumshots)

How can I make myself happy?
Grind (Alice In Chains)

What should I do with my life?
Let There Be Rock (AC/DC)

What is some good advice for me?
Da har du driti deg ut igjen (Jokke & Valentinerne)

How will I be remembered?
Hönan Agda (Cornelis Wreeswijk)

What is my signature dancing song?
Take Your Mama (Scissor Sisters)

What do I think my current theme song is?
Rett opp og ned (Lars Vaular)

What does everyone else think my current theme song is?
Kärlek är for dom (Thåström)

What type of men/women do I like?
Come As You Are (Nirvana)

Dette handler om litt av hvert

– Altså, jeg kan virkelig ikke forstå mote! Storebror (11) stirrer vantro på TV-skjermen, hvor ei dame med et slags fruktfat på hodet synger i ekstremvær-vindmaskin. Han tilhører slett ikke den generasjonen som har et spesielt forhold til Melodi Grand Prix. Han kaller det sågar Eurovision.

Jeg sitter hvesende og snufsende ved siden av ham i sofaen. Ikke fordi jeg blir så inderlig rørt av denne sangkonkurransen, men fordi jeg er dønn, sylte forkjøla. Etter et en heidundrende søttendemaifeiring gikk jeg rett på en intens eksamenshelg. Jeg sov ikke i det hele tatt fra lørdag til mandag, bare leste og skrev, drøfta og greide ut om. Klokka 08.10 mandag morgen satte jeg punktum, dro på HiOA og leverte besvarelsen i tre eksemplarer, og så bar det rett på jobb. Jeg merka at halsen var litt sår allerede da. Og verre skulle det bli.

I går vurderte jeg meg fremdeles frisk nok til å dra på jobb. Det er tross alt siste innspurt før eksamenstid og sommerferie. Men i dag måtte jeg bare kaste inn håndkleet. Jeg prøvde virkelig, men når man må sette seg litt nedpå og hvile etter å ha vært på badet, er det et tegn på at man ikke har så mye på jobben å gjøre. Jeg knirka som ei gammel loftsdør da jeg ringte sjefen for å beklage meg. Det var jo så mye jeg skulle gjøre! I stedet ble jeg liggende hjemme og svette. Nydelig sommervarme ute, skyhøy febervarme inne. Snufs.

Men jeg fikk sove. Brorparten av dagen, faktisk. Nok et tegn på at man ikke er i form, men det hjalp virkelig å sove. Og å true Storebror (11) til å hente opptil flere is til meg fra fryseren, for jeg hadde så voohohondt i halsen. 

Utpå kvelden får jeg altså stabla meg til i sofaen med laptop på fanget og MGP på fjernsynet. Det som mangler av musikalsk kvalitet, oppveies langt på vei av kostymer, effekter, uttale og tekster. Aiaiai. Dessuten får jeg altså anledning til å gi Storebror en liten forelesning i Eurovision-historie. Om at alle måtte synge på sitt eget språk, og at det tidligere bare var vesteuropeiske land med. For dette er også en slags inngang til europeisk historie som sådan. Hvis man legger litt godvilje til.
Og det gjør Storebror, for han liker å snakke om sånt, og han er enormt fascinert av den kalde krigen.

Jeg prøver også å forklare hvor stort dette showet var for oss underholdningsdepriverte barn av 70- og 80-tallet. Men jeg kommer til kort, det er umulig for nåtidas unger å forstå.
Som da jeg underviste en vg2-klasse i mediehistorie, og snakket om NRK og monopolet. En av elevene fikk det ikke helt til å henge sammen, det jeg sa. Hun ble ganske frustrert:
– Monopol? Mener du spillet? Men hva har det med TV å gjøre?

Spøkelsestoget

I går ble jeg hypotisert på vei hjem fra jobben.
Bilradioen sto på P2 (jeg blir så aggressiv av sånne kjapp-kjappe friskusstemmer på radio, særlig om morgen, og da er P2 en oase), og jeg rakk akkurat å høre at de annonserte noe som hørtes ut som El Tren og Chris Watson. Ingen av delene sa meg noe som helst. Så begynte eh..lydsporet? Litt usikker på hva det kalles i sånne sammenhenger. Men hypnotisert, det ble jeg. Og det varte omtrent hele veien hjem.

Hør på dette.
Len deg tilbake, finn roen og hør ut hele sporet:


Er det ikke helt fantastisk?

Take the ghost train from Los Mochis to Veracruz and travel cross country, coast to coast, Pacific to Atlantic. Ride the rhythm of the rails on board the Ferrocarriles Nacionales de México (FNM) and the music of a journey that has now passed into history. 
It’s now more than a decade since FNM operated its last continuous passenger service across country. Chris Watson spent a month on board the train with some of the last passengers to travel this route. As sound recordist he was part of the film crew working on a programme in the BBC TV series Great Railways Journeys. Now, in this album, the journey of the ‘ghost train’ is recreated, evoking memories of a recent past, capturing the atmosphere, rhythms and sounds of human life, wildlife and the journey itself along the tracks of one of Mexico’s greatest engineering projects.
(Fra Touchmusics nettside)

Just Breathe

Jeg skal snart skrive mer. Må bare puste litt først.

Det har vært en tung dag. Det var tøft å si farvel til en venn. Nå hviler han under et tre på Østre Fredrikstad gravlund.

La oss puste litt, alle sammen – og høre på musikk mens vi samler oss.

Jeg lover å komme sterkere tilbake, snart. 

Året pønken brakk

Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!



Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.



Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden.
Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.

Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.

Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.

Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?

Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.

Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer!
Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på.
Rock on!

Jeg roper med siste pust av min stemme

Vi sto tett-i-tett på Youngstorget i dag, Storebror (10), jeg og flere tusen andre. Til minne om gutten som løp for livet med hatet i hælene.

For ti år siden satt jeg hjemme og så nyhetene med en ganske nyfødt guttebaby i fanget og gråt og gråt mens jeg lurte på hva slags samfunn han skulle vokse opp i. Jeg tenkte på ansvaret vi har, hver eneste en av oss, for å si ifra om at dette er ikke greit, dette angår oss alle sammen, uavhengig av farge på hud, hår og pass. Og at vi kan ikke leve med å holde kjeft, snu oss bort, glemme eller teoretisere hele problemstillinga. Det er så hjertet brister. En femten år gammel gutt.

Og nå, ti år etter, er det så mange andre som fremdeles kjemper for livet, selv om det ikke nødvendigvis er så tydelig og så grotesk som det som skjedde på Holmlia den kvelden for ti år siden. For hva med den såkalte hverdagsrasismen (rar betegnelse, synes jeg), den som ligger og lurer bak unnvikende blikk, grumsete vitser, overbærende smil og tankegangen bak “vi” og “dem”? Hva med alle hendelsene som blir bortforklart med at det umulig kan dreie seg om rasisme? Hva med alle som ikke defineres som seg selv, men som en del av en gruppe? For ikke å snakke om debattklimaet, som har hardnet betraktelig i løpet av de siste ti årene.

Altfor passende da, at mottoet for fakkeltoget var Glem ikke!
Jeg måtte søke opp diktklassikeren Du må ikke sove av Arnulf Øverland, og plutselig kom jeg over en versjon som gjorde enormt inntrykk, men som lenge var tapt for meg: Albino Slugs versjon av diktet, lest av Arnulf selv, men tonesatt av dette punkelektronikaprogmetalaktige bandet. Jeg fikk den på kassett av en studiekamerat i Volda (takk, Håvard!) men kassetten forsvant. Nå er versjonen plutselig her, på nett. Komplett med tung bakgrunnsmusikk og Arnulfs rare, skarrende riksmål.

Det er fint. På en skikkelig, skikkelig vond måte. Allerede i 1936 sa Arnulf Øverland at du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Og fremdeles, søttifem år senere, er det nødvendig å rope at du har ikke lov til å gå der og glemme!

Du har heller ikke lov til å la være å høre på absolutt hele denne (og det er en mild, men bestemt ordre):

I heart Josh Groban

Ikke at jeg noensinne har hørt på et Josh Groban-album. Han er ikke min tekopp når det gjelder musikk, men når det gjelder morounderholdning tar jeg gjerne ei hel kanne.

Jeg er så heldig å ha Rikke som dealer (eller pusher eller hva det nå heter) av ypperlig populærkultur fra det store utland (særlig Storbritannia), og hun har introdusert meg for Never Mind the Buzzcocks. For den som er for lat til å klikke på lenka, kan jeg avsløre at dette er et engelsk gameshow om populærmusikk. Sånn rammemessig kan det ligne litt på Nytt på nytt, men de har forskjellige verter hver gang, og gjestene fra musikkbransjen – og det er generelt mye, mye mer underholdende enn den berømmelige gullrekka.

Uansett, Josh Groban har vært med noen ganger. Han har sågar ledet hele greia, og da skjønte vi at den unge mannen har mer å fare med enn stemme og klamme sanger. Han er jo morsom! Du kan se episoden her, det anbefales på det groveste.

Og er du ennå ikke overbevist, ta en titt på dette klippet fra Jimmy Kimmel: Josh Groban sings Kanye West tweets.


Haha!

Nå gjenstår det bare at han begynner å utgi god musikk, så har han sjans på meg. Og det er sannsynligvis målet hans her i livet.

Musikk til arbeidet

I kveld sitter Storebror og jeg ved kjøkkenbordet, godt plantet i hver våre lekser. Storebror skriver en fortelling om det gamle Egypt. Innholdet er både spennende og detaljert, men når kreativiteten skyter fart hender det at håndskriften blir litt ... underordnet.
Da er det godt å ha en kjip mamma som maser om sånne kjedelige detaljer.

– Oi, nå må du holde bokstavene på linja. De er jo i ferd med å fly opp i himmelen, påpeker jeg. Storebror, dønn alvorlig, nøler ikke et sekund:
– Ja. Alla vill till himlen och åka limousine förstås.

Det skal ikke stå på allmenndannelsen.

Tirsdagslyd: Märk hur vår skugga

Forrige uke smatt jeg innom Hjerte til hjerte - spelet (pute-TV av dimensjoner, kan bare ses i svært små posjoner uten å flaue seg til døde), og der fikk jeg et gjenhør med en sang jeg kjente.
– Men er ikke den Thåström sin da, undret jeg høyt og søkte bekreftelse på nett.
Det viste seg å være både veldig feil og helt riktig.

For dette er den kjente Fredmans epistel nr 81, skrevet av selveste Carl Mikael Bellman og utgitt for første gang i 1790.
Litt pinlig da, å gjette på relativt nåtidige punkrockere, tenker du kanskje. Det har en logisk forklaring: Mange artister har spilt inn sangen, og jeg forbinder den først og fremst med Imperiets versjon. Den er så fin!



Siden torsdag har jeg altså gått og gnålt Märk hur vår skugga, märk, Movitz mon frère,
inom ett mörker sig sluta for meg selv. Døgnet rundt.

Samtidig holder jeg på å lese Kongefrykt - nest etter Gud, en historisk krimroman som skildrer livet på 1700-tallet ganske så detaljert, og sånn sett passer en Bellman-sang ypperlig som bakteppe og soundtrack. Selv i Imperiet-innpakning.

Enjoy!


Jeg introduserer med dette en ny, fast post her i bloggen. Den heter tirsdagslyd, og da sier det kanskje seg selv hva den skal inneholde og hvor ofte den kommer. Men i tilfelle noen føler seg litt tungnemme i dag (det kan virkelig skje den beste), forklarer jeg:
Hver tirsdag skal jeg dele en sang med dere. Enten fordi jeg liker teksten spesielt godt, eller fordi melodien er fengende, fordi den minner meg om noe, fordi den er aktuell eller fordi - ja, bare fordi jeg har lyst.

Home Taping is Killing Music

Mens vi venter på ukas fredagsdikt og jeg gjør unna ymse arbeidsoppgaver med svært varierende innsats (noen ganger må man ta seg selv i nakken og være skikkelig streng)
- se denne fiffige Youtube-snutten. Veldig bra! Jeg fant den inne hos Torill.

Først Øya, så hverdag

Det går mot siste helg i sommerferien, og jeg kjenner at jeg egentlig er glad til.
Jeg har ikke hatt så lang ferie siden jeg gikk på skolen selv. Det er uvant - og ikke bare av det gode. Når jeg har lite å gjøre, blir jeg nemlig så usigelig lat og får liksom ikke gjort noenting - jeg har jo ikke klart å blogge, engang!
Javisst er det godt å senke skuldrene og bare gjøre det man har lyst til, men alt til sin tid. Nå gleder jeg meg til å komme i gang, både med jobb, studier og alt annet hverdagsaktig. Jeg må visst ha det litt travelt for å fungere optimalt.

Men før jeg trekker på meg striskjorta på mandag, skal jeg altså iføre meg både regnjakke og solbriller (man har da vett på å helgardere) og nyte Øyafestivalen. Jeg unnet meg to dagers festivaldeltakelse i år, og det var ikke bare enkelt å velge dager. Man går jo alltid glipp av noe. Men til slutt endte jeg opp med fredag og lørdag, og det blir nok brillefint.
I fjor var det Sonic Youth som var det store, altoverskyggende trekkplasteret for meg - og de skuffet ikke.
I år er det ingen band i kategorien "jeg bare MÅ se dem før jeg dør", men derimot mange "åh, det blir fint å få med seg" og "oi, det må jeg sjekke ut".
Jeg gleder meg kanskje mest til å høre den gamle ringreven Thåström, som du for øvrig kan lese om hos Øyvind Holen.

Hvis du har Spotify og ønsker deg noen ørebiter av Øyamusikken, kan du jo ta en lytt på venninne Sirens utmerkede spilleliste. Den finner du her.

K'naan: rett i øret, rett i hjertet

Jeg har blitt litt hekta på Twitter, noe som fører mye godt med seg. Blant annet har jeg (takket være jorunn og astronewth) oppdaget en finfin artist som jeg falt hodestups for:
K'naan.
Hør på dette, da dere:


Wavin' Flag - K'naan
Er det ikke fint? Kjærlighet ved første..eh..lytt.
K'naan ble født i Somalia i 1978, og kom til Canada via USA i 1991.

In his new country, K'naan began learning English, some through hip hop albums by artists like Nas and Rakim. Despite speaking no English, the young K'naan taught himself hip hop and rap diction, copying the lyrics and style phonetically.

Og jaggu mestret han både språk og musikk etter hvert, gitt. Les gjerne litt mer av historien hans, den er fascinerende. Du kan for øvrig følge ham på Twitter også, du finner ham under navnet Iamknaan, og det ser ut som han er en rimelig engasjert twitrer.
Engasjement er dessuten et viktig stikkord for musikken hans:

Critics have said K'naan has "a sound that fuses Bob Marley, conscious American hip hop, and brilliant protest poetry." (...) according to K'naan, he makes "urgent music with a message", talking about the situation in his homeland of Somalia and calling for an end to violence and bloodshed.

Jeg synes musikken sitter rett i både øret og hjertet. Hør på denne også:

Somalia - K'naan

MGP - moro for alle

Hvordan forklarer man Melodi Grand Prix for et amerikansk publikum?
Prøv Ben Widdicombes beskrivelse i NYTimes People - den er hysterisk morsom.

A talent competition open to 41 European nations plus Israel, it’s a bit like three hours of “American Idol” sung in Esperanto, with choreography by your mother. But it’s also the most fun you can have on the Internet without a credit card.

Jeg må umiddelbart tilstå at jeg er dønn sjarmert av både unge Rybak og låta hans (på en sånn jeg vil feste ham på en nøkkelring og putte ham i lomma-måte), og at jeg for første gang på mange, mange år har fått tilbake gamle dagers entusiasme for denne konkurransen. Ikke skammer jeg meg noe særlig over det heller. Det er så deilig å være oppglødd, og jeg gleder meg til å vurdere alle bidragene 16.mai sammen med Rikke (du vet vel at vi har en date?).

Men oppglødd eller ei, det er morsomt når Widdicombe beskriver det norske bidraget sånn:

He looks about 14, grins like he’s been nipping from Grandma’s plum brandy and sings implausibly about a failed love affair from “years ago, when I was younger.” But his entry has the right confusion of pop, strings and backing dancers who think they’re in a Cossack aerobics video to make it a Eurovision classic.

Hahaha, kosakk-aerobic! Plommebrandy!
Gleder meg enda mer, nå.

Fredagsdiktet: Sonic Youth

Ukens fredagsdikt satt skikkelig langt inne. Jeg var både trøtt og uinspirert, og kom egentlig ikke på noe som helst.
Men etter at jeg leste det Idaho skrev om Karen Carpenter har jeg gått og nynnet på Sonic Youths sang "Tunic (song for Karen)" resten av dagen. Og ettersom jeg sjelden lar anledningen gå fra meg til å gnåle om Sonic Youth, bestemte jeg meg for å ta sjansen på å utlevere meg selv kraftig.
I min ungdomstid var jeg nemlig en ivrig hobbydikter, hvis hang til patos sannsynligvis overskred mine talenter ganske betraktelig. Men jeg skrev i hvert fall et dikt inspirert av favorittbandet mitt, og det akter jeg å tvangsdele med eventuelle lesere av denne faste fredagsposten. Rett og slett fordi det er et ærlig, lite dikt skrevet av ei knapt tjueårig jente på en studenthybel. Og jeg blir litt ømhjertet av å tenke på henne, der hun satt og ble kjent med seg selv.
Dessuten er det enda en anledning til å denge på med et Youtube-klipp med Kim & co.



SONIC YOUTH

Musikken er et lydtett rom
som jeg vil krype inn i
når kroppen ellers føles tom
og livsangstens disharmoni
tar kvelertak på sjelen min
hvor ensomheten strever
La da musikkens faste sinn
si til meg at jeg lever

La meg få søke tilflukt litt
- alternativ bevissthet
Gitaren kiler hjertet mitt
og rytmen slår slik at jeg vet
at vokalistens sang er grønn
i musikalsk forgrening
Det andre kaller støy og drønn
gir lindring, trøst og mening


(Hanne)

Sonic love

Epost sendt fra Skjetten til Bislett sist søndag.

--------------------

From: Hanne
To: Rikke

Date: Sun, Aug 10, 2008 at 11:20 PM
subject: Verdens kuleste rockedame!!

Jeg har alltid visst at Kim Gordon er sinnssykt tøff og kul, men på
Øya torsdag fikk jeg virkelig se at hun er verdens tøffeste og kuleste
rockedame EVER! Altså helt uten sidestykke eller konkurranse. Yay! Jeg
tok meg i å ønske at jeg hadde hatt et stort skilt med "Kim Gordon,
will you marry me (it's legal in Norway)" som jeg kunne holdt opp. Og
de unge gutta som sto rundt meg var veldig enige.

Altså, dama har gitt ut plater siden 1982 (!!!), og så kommer hun på
scenen med bassgitaren sin og ser ut som en jentunge, i en liten rød
kjole og høye hæler - og med kjempeballer! Hun spiller knalltøft,
hopper rundt på scenen, danser og synger og rocker. Helt utrolig.

Først må du se noen stillbilder fra torsdagen.

Og så MÅ du se litt på denne:



Og denne:



Og er du ikke enig da i at alle ungjenter bør se opp til Kim Gordon,
da vet ikke jeg. Dessuten har hun et superheltnavn. ;o)

Bill mrk "nesegrus på skjetten"
-------------------------------------------

Og slik gikk det altså til da Hanne endelig fikk se sin gamle favoritt Sonic Youth i levende live. Det var kjærlighet, dere.

PS: For ordens skyld: Youtube-snuttene er ikke fra Øya, men jeg la dem altså med i mailen for å understreke og utdype poenget mitt.

PPS: Det virket.

Jokke og jeg

Mitt forhold til Jokke startet for nesten tjue år siden og nådde et høydepunkt på begynnelsen av nittitallet, da jeg var i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Jeg hadde Jokke & Valentinernes ”Alt kan repareres” på kassett (en dings vi drev med på den tiden, spør mora di) og hørte på den om og om igjen i nattestillheten på studenthybelen min (vekselsvis med bl.a Kjøtt, Pixies og Sonic Youth), mens jeg skrev dagbok, tente røyk etter røyk og syntes det hele var genialt. Det var ikke klissete romantikk, det var ikke tilgjort.

I de tusen hjem
er kveldstrimmen over
kona er våken
og gubben sover
hun tenner en røyk og
lytter til regnet
lytter til regnet
mens hun venter på action

Snart skal hele denne byen gå på jobben
Hele byen unntatt jeg skal gå på jobben
Jeg tenner en røyk og
lytter til regnet
Lytter til regnet
mens jeg venter på action
(Action)

Venninne Siren og jeg drakk julen inn med Jokke & Valentinerne på Sentrum scene lille julaften 1992. Det var en genial konsert, skjønt jeg har vage minner om at Jokke et stykke uti konserten lå i en trillebår. Det er mulig at jeg har konstruert det minnet i ettertid. Selv våknet jeg med en blytung julaftenshangover og fire lovende visittkort i lomma på skinnjakka mi (ja, det var før mobiltelefonens tid, også). Og det ble en fin julaften med familien, man var tross alt ung og kom til hektene etter hvert.

ikke si at jeg er slem
ikke si at jeg er snill
jeg lever jo bare i nuet

(Nederlag)

På midten av nittitallet var jeg aktiv i studentsamfunnet i Volda. Vi hadde booket Jokke og Petter Baarli, og jeg hadde æren av å være ansvarlig den kvelden. En blandet ære, når sant skal sies. For det er ikke lett å være ansvarlig for både Jokke og et hav av hans tilhengere. Artistene endte først opp i Ørsta og deretter i ølkassa på bakrommet, noe som førte til en kraftig forsinket lydsjekk. Så fort den var ferdig, hadde det sterkt animerte publikumet sluppet inn og begynt å slåss og kaste opp i krokene. Det ble en lang kveld, hvor jeg tørket spy av sofaer, la nedslåtte fans i stabilt sideleie, kastet andre av scenen og sørget for at gutta på scenen hadde det de trengte av vått og tørt – men ikke for mye, de skulle jo tross alt klare å opptre. Kanskje ikke så rart at jeg har en relativt høy stressterskel når det gjelder barneselskap, det er bokstavelig talt barnemat i forhold.

Jeg veit ikke ha jeg venter på
men jeg venter
Jeg veit ikke hva jeg tenker på
men jeg trur jeg tenker

Jeg veit ikke hva jeg gjør
før jeg har gjort det
Jeg veit ikke hva jeg har
før det er borte

Ååå, hvor er du nå
Ååå, hvor er du nå-å
Ååå, hvor er du nå-å min lille &%%**£/&%£&£"£

(Hvor er du nå)

Fast forward: Tiden gikk, jeg ble voksen og Jokke døde.
Jokke ble genierklært. Han var en av de største poeter Norge har fostret.
NRK-sporten begynte å spille ”Her kommer vinteren” som promosang.
Kan man bli mer stuerein? Å jada, man kan spilles på selveste Nasjonalteateret!

Så hvis du treffer på Knugern og Kleggen
Gi dem en sjanse det fortjener dem begge
Dem har alt man over hodet kan forlange
Dessuten har dem en jævla kul gange
(Kleggen & Knugern)

Og det var altså der vi var på fredag. På hovedscenen på National. Med gullpynt og utskjæringer, og Ibsen bevrende i veggen. Men i benkeradene bevret det av et publikum som vanligvis er å påtreffe andre steder. De hadde t-skjorter med bandnavn og trange jeans, de hadde øl i ånden og opprørsnostalgi i blikket. Det så ut som køen utenfor en hvilken som helst rockekonsert for ti eller tjue år siden, pluss/minus noen kilo og grå hår, for enkelte av dem (undertegnede har selvsagt ikke endret seg det grann.. ...host).

Hvorfor må jeg være så negativ, hvorfor må jeg være så kald
Livet er fullt av godbiter, jeg har vel bare ikke sett dem

Jeg er redd
Hvor er det vi har tenkt oss hen
Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem

Jeg er redd
Jeg begynner å bli engstelig
Hvor er mine venner, hvor er jeg nå

(Jeg er redd)

Det var fantastisk. Det er flott når en oppsetning får deg til å le deg fillete - og så plutselig sette latteren i halsen. Og omvendt, lar deg sitte med gåsehud og bevrende leppe, helt til du plutselig oppdager at du ler så du griner av en forløsende replikk. Jeg er veldig fascinert av hvordan de hadde satt sammen rollefigurer, dialog og musikk. Og for en som ikke kommer seg ut så ofte, føles det som en kjempebonus å ha vært både i teateret og på rockekonsert på en gang. Legg til hjertelige gjensyn (og –hør), så har du et kinderegg av en kulturopplevelse.

... hvis jeg var deg så ville jeg gitt meg alt du eier
veldedighet er in for tida
gi meg alt du eier
tenk deg hvilken byrde som vil løftes fra ditt hjerte
og tenk deg hvilken byrde som vil løfte seg fra mitt

For jeg orker ikke tanken på å gå ned til min seng
ligge der i mørket og lytte til min by
En by som alle rømmer til
en kirkegård av drømmer
Og ingen veit helt hva dem vil
eller hvordan dem skal få det til

Men jeg kommer for alltid til å høre noen av sangene på en litt annen måte enn tidligere. “Narkoman” har aldri vært noe annet enn ekkelt sterk. Men uten å røpe for mye kan jeg vel si at fremføringen av “Nederlag” ga meg både gåsehud og pustebesvær.

Så til dere som ikke har sett mussikalen: Stakkars krek!

Amharisk hip hop

Sjekk ut Teddy Yo, en etiopisk hip hop-artist. Det er ålreit å kunne se litt andre sider fra Etiopia enn de som vanligvis vises gjennom norske medier.