Guttetenner og jentetenner, som naturen skapte dem

Guttelus og jentelus har jeg selvsagt hørt om, men jeg ante virkelig ikke at det fantes guttekaries og jentekaries også. Tenk det! Her har man altså spasert rundt i livet i over førti år, pussa tenner morgen og kveld, uten å ane at det er grunnleggende forskjeller på jentetenner og guttetenner. Det er en skam. En skam, sier jeg.

Heldigvis tar noen ansvar. Kjønnsdelte tannbørster! Dermed kan gutta få tøffe seg med Galaxy Saber, mens jentene kan tindre med GlamGirl. Og hvis du trodde forskjellen bare ligger i designen og navnet, tar du grundig feil.

De to tannbørstene har nemlig forskjellige funksjoner også. Fordi guttetenner og jentetenner er så grunnleggende forskjellige. Det kan man se av salgsteksten på plastpakkene.
Galaxy Saber: Power away evil germs that cause bad breath. 
Glam Girl: Power away stains for a dazzling smile.

Jepp, det er visst en biologigreie. Nå gjelder det bare å passe på at ikke jentungen begynner å bruke den upassende guttebørsten. Da risikerer vi nemlig at hun pusser bort onde bakterier uten å få et dazzling smile. Og det er jo bare å tukle med naturen.


Thank you, Colgate. You shouldn't have.
No, really.

Kjønnsrollene i garderobeskapet vårt

Det er påskeferie. Venninne Rikke er på besøk, og vi bygger garderobe i andre etasje. Den dekker nesten hele endeveggen på foreldresoverommet og skal ha massevis av fiffige oppbevaringsløsninger og praktfulle skyvedører. Vi lemper og måler, hamrer, skrur og lirker. Vi har fått på plass selve stammen og skal til å begynne med dørene da Lillesøster (7) kommer innom sammen med Nabokusinebestevenninna (6). De to småjentene bråstopper og stirrer imponert på det vi har gjort. Er det ikke fint, spør vi? Åjo, det er helt sikkert.

– Jeg trodde det bare var gutter som bygde ting, utbryter Lillesøster.
Jeg mister nesten hammeren i ren forskrekkelse. Hæ?

Vi forsikrer dem om at alle som liker å bygge ting kan gjøre det, enten de er gutter eller jenter. Det handler om interesse og øvelse, ikke om kjønn. Etter en stund fyker de rastløse små ut i vårsola igjen, og vi fortsetter arbeidet vårt mens vi lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor i all verden har hun fått det fra at bare gutter gjør sånne ting?

Dagen før fikk jo Lillesøster lov til å hjelpe oss med å male det samme soverommet, samt peisen i første etasje – mens faren hennes sto på kjøkkenet og lagde middag til alle sammen. I fjor hang hun rundt oss mens vi pussa opp stua på hytta. I forfjor var det Rikke og jeg som lagde Lillesøsters nye soverom. Jeg kunne fortsatt med eksempler, men du skjønner sikkert hva jeg vil fram til: Lillesøster er slett ikke uvant med å se jenter og damer som bygger, maler, bærer, flytter, planlegger og jobber (hun er heller ikke uvant med å se gutter og menn som lager mat, passer barn, handler og henter). Dessuten pleide hun da vitterlig å snekre mye i barnehagen?

Allikevel hadde hun en klar oppfatning av at bygging er en guttegreie. Har hun fått det fra venner, skolen, bøker, filmer, reklamer, eller de til tider ufattelig irriterende TV-seriene hun ser på? Jeg tipper ja. Til alt.

Det er vel ikke så farlig. La nå jenter være jenter hvis de vil, er det mange som sier. Og selvfølgelig skal jenter få være jenter. Hvis de vil. Jeg synes forsåvidt at hvem som helst bør får være jenter (eller gutter) hvis de vil. Utfordringa er imidlertid at det valget sjelden er fritt og uhildet. Når for eksempel ei lita jente har en idé om at bygging for gutter, er det grunn til å anta at det kan påvirke valgene og preferansene hennes framover.

Og det er bare ett eksempel – av mange. Her er et annet. Les gjerne hele bloggposten det er hentet fra, den heter Jente, gutt eller menneske:

Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende.

Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle.

Altfor ofte definerer og defineres vi ut fra kjønn, og det påvirker prioriteringene våre. Vi velger nemlig som regel de tingene som gir oss positiv respons fra omgivelsene. Og det er, pussig nok, de samme tingene som stemmer overens med kjønnsstereotypiene. Og så har vi det gående. Med mindre vi er klar over disse mekanismene, da. For det går faktisk an å gjøre noe med det, og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor ikke alle er interessert i å bli møtt som de personene de først og fremst er, ikke som representanter for et sett med kjønnsroller.

Utpå kvelden samme dag begynner garderoben å bli ferdig. Lillesøster og Nabokusinebestevenninna kommer løpende inn igjen med tre plankebiter under armen.
– Kan vi få bruke disse plankene, mamma?
– Hva skal dere bruke dem til?
– Vi har fått låne hammer av tante, vi skal snekre!

Klart de får lov til å snekre. Og så gjør de det. Ikke bare har vi fått verdens fineste garderobe (den er virkelig helt praktfull, kors på halsen!). Lillesøster har fått en viktig erfaring hun kan legge til i verktøykassa si, den som rommer kjønnsroller og identitet. Det er kanskje det beste med hele garderobeprosjektet.

Til sommeren tror jeg sannelig vi skal mure utepeis.

Fredagsdiktet: Til kvinne er du født

"Til kvinne er du født". Det lå en gang
forbannelse og angst i disse ord.
"Med smerte skal du føde dine barn
og evig tjene mannen her på jord."

Til kvinne er du født. - Fra mor til datter
steg som et sukk opp gjennom tidens sjakt:
"Vær svak og listig. Og la gråt og latter
være ditt vern mot skjebnens overmakt."

Vi tapte alltid, også når vi vant.
På mannens alter måtte kvinnen ofre
den vakre sin forstand, den grimme hjertet.
Men langsomt var det noe som vi lærte.

Med ryggen bøyd mot vold og overgrep
fikk de som ikke stumme bukket under,
en trass i blodet, flammende og het
mot dumhet og mot urettferdighet.

Og langsomt, langsomt lærte vi å se
at også menn var med på hundevakten,
at nesten hele verden lå på kne
for dumheten og ondskapen og makten.

                       ----

Til kvinner er vi født! Vi ser i dag
tilbake på en tid i blod og flammer,
på seir som kanskje blir til nederlag
og hurrarop som kanskje blir til jammer.

Det drønner hult i jorden når vi går.
Vi kan gå under neste øyeblikket.
Vi vet det ikke! Denne jord er vår
og siden våre barns. Vi vil det ikke!

Vi vil at livets gode ting skal skje,
at styrken skal gi svakheten sin hånd,
og menneske skal hjelpe menneske.
Vi vet at livet selv vil ha det sånn.

                       ----

Til kvinner er vi født! Vi lever nær
alt levende. Vi bærer barna frem
mot morgendagen. Og vi vil at der
skal tryggheten og gleden møte dem.


(Inger Hagerup i Friheten, 11 mars 1947)

Kvinnedagen. Hva skal vi med den?

Det er kvinnedag. Jeg er på jobb og har dårlig tid, og i kveld skal jeg skrive oppgave. Derfor gjør jeg det enkelt og fiffig: Jeg slår på stortromma og tilbyr en feminisme-kavalkade fra egen blogg, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere.

Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr (mange mener jo det har gått for langt allerede):

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka. 

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var gruelig ironisk. Hvis du leste både innlegget og lenkene og allikevel ikke skjønte det, men heller ville rose meg for at jeg "har skjønt det", kan det hende du henger for mye i nettavisenes kommentarfelt og/eller lider av for tidlig kommentaravgang.

For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det:

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.
For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? To boktips. 

1. Egalias døtre av Gerd Brantenberg.
Et retro-feministtips (1977) til evig underholdning og forargelse. Forfatteren skildrer det oppdiktede samfunnet Egalia, hvor kvinnene har toppjobbene, definisjonsmakten og pengene. Menn passer barn, steller hus og gjør seg attraktive for å bli tatt vare på av en kvinne. Hovedpersonen er den usikre tenåringsgutten Petronius, som drømmer om å bli sjøkvinne og snart må begynne å bruke PH, for det gjør dam. Dagligspråket i Egalia avspeiler kjønnsrollene og maktbalansen, og Brantenberg har konstruert et omfattende vokabular. Jeg leste den første gang på ungdomsskolen og fikk en AHA-opplevelse av de helt sjeldne. Jeg leste den (foreløpig) siste gang for noen uker siden i forbindelse med en litteraturoppgave på HiOA. Jeg ble ikke mindre engasjert, for de språklige maktstrukturene har selvsagt ikke gått noe sted. Det kommer jeg for øvrig til å skrive en egen bloggpost om snart.

2. Half The Sky av Nicholas Kristof & Sheryl WuDunn. 
Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner over hele verden utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende. Du kan jo begynne med å gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du selvsagt også kan bestille boka ved samme navn.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Når gjødsla du blomsten din sist?

Det er absolutt ingen grenser for hvor stappteite vi damer er. I hvert fall hvis kvinneretta reklame skal være noen indikasjon på hvordan det står til med våre kognitive evner. Vi er åpenbart så virkelighetsfjerne at vi kjøper hva det skal være av budskap og virkemidler, det er ikke mulig å undervurdere oss nok.  

Jeg har surmult om dette før, men på langt nær tilstrekkelig. Så la oss ta en bitteliten ny runde, dere. I dag snubla jeg nemlig over disse produktene på Tarapi-siden på Facebook. Det er Dr. Greve som står bak herligheten. Og den gode doktoren synes åpenbart at jeg burde pusle mer med hagestell:

Ta vare på blomsten din, hvisker dr. Greve og hans medsammensvorne innsmigrende.
Den sarte, delikate blomsten, som må vannes og godsnakkes med og som dufter så godt i hagen sin at....AAARGH, jeg klarer ikke å fortsette. For de snakker jo ikke om hageblogging eller stell av engelske roser. De snakker om MENSEN. Og TAMPONGER.

Og da lurer jeg på, Lilleborg: Har dere ingen menstruerende kvinner overhodet i markedsavdelingen deres? Hvor mange av dem omtaler kjønnsorganene sine som "blomsten sin"?
Den eneste jeg vet om er Monica i Friends, og selv hun gjorde det bare i den alternative tidslinjen i serien (den som gikk over to-tre episoder, hvor Monica var ekstra dorky og virkelighetsfjern).

Jeg vet at dere har enorme markedsføringsbudsjetter, og kan ikke annet enn å lure på om dere foretar markedsundersøkelser i en tilsvarende alternativ virkelighet?

Jeg skal slenge på et tips til dere, fordi jeg er så grei. Denne bør dere sette pris på. Hvis dere på død og liv skal gjøre om menstruasjon og underliv til en temafest, og samtidig vil nå ut til oppegående damer som ikke gidder å bli sammenligna med sarte blomsterpiker hver gang de menstruerer, vel å merke.

Jeg kan ikke ta kred for tipset selv, for jeg fant det i et Nemi-blad for et par år siden. Men dette er tamponger jeg ville kjøpt:

And the Buffy staked Edward. The end.

http://www.cafepress.com

Tidlig i mars befant jeg meg i en TV-seriemessig ørken (jeg ser sjelden TV på TV lenger, men desto mer på nett og DVD). Jeg var i ferd med å slippe opp for gode serier, og måtte finne noen, fort. Jeg var litt i nostalgihjørnet og bestemte meg for å se om Buffy fremdeles tålte tidens tann. De første episodene gikk litt trått, men så! Du verden, som jeg har boltret meg i vampyruniverset Sunnydale. Jeg har slukt hele serien i store, grådige jafs, og underveis knotta jeg ned noen notater, mest fordi jeg ble så engasjert. I kveld så jeg den aller siste episoden, og her er (de relativt usensurerte, veldig usammenhengende) notatene fra serieopplevelsen:

Det er noe veldig befriende ved å se ei ung jente være helten og hovedpersonen som grisebanker vampyrer og demoner herfra til helvete. Folk også, for den saks skyld, for Buffy diskriminerer ikke når det gjelder bad guys. Og det må være lov å si at i noen tilfeller er det ekstra tilfredstillende når hun gjør det nettopp mot folk.
Som i episoden (med fiskefolka i s02) hvor hun er på date og sitter i bilen med en av idrettsheltene på skolen, og han mer enn antyder at hun bør være velvillig og medgjørlig – såpass fortjener han, som har tatt henne med på date og hun har blitt med! Han begynner å bli klåfingra, det begynner å bli en sånn desperat situasjon hvor man får klaustrofobi på offerets vegne, og ka-bonk! Så har Buffy dengt hodet hans mot rattet så nesa brekker, og hun gir ham beskjed om å se til pokker å ta seg sammen og vurdere handlingene sine.
Buffy the daterape slayer for the win, altså!

Major logisk brist: vampyrene snakker om at de ikke kan puste (som når Angel ikke får til å ta munn-til-munn-metoden på en person), men alle bad guy-vampyrene røyker. Hvordan klarer de det når de ikke puster? Veldig rart.

Spike er praktfull. Veldig, veldig morsom.

Jeg hare alltid likt sånne fish out of water-serier og -filmer. Kombinasjonen hverdagslige problemer (skole, jobb og sosialt liv) og seriøs vampyrslaying er underholdende. Sånn er det bare.

Serien har da vitterlig noen fine kommentarer om fordommer og stereotypier? En ting er selve high school-miljøet, det har vi sett mange ganger før (og det er til tider rimelig pappfigur-og sjablongaktig), men det andre er hvordan de forskjellige andre figurene agerer og blir behandlet. Vampyren som har en sjel, den klønete demonen, den tilsynelatende streite eleven som har skjulte dybder.

Og søte, fine Willow, en tenåringscomputergeek på nittitallet som etter hvert blir skikkelig powerful heks. Dessuten er det veldig moro å se hva som var high-tech computer skills på nittitallet. Jeg blir rent nostalgisk av tjukke, runde iMac-er og fancy skjermbilder som dette:

Jeg har registrert noen steder at folk ynder å sammenlikne Buffy og Twilight – og at noen sågar mener storylinen til Twilight er rappa fra Buffy. Næsj, det er den IKKE:

• Buffy kan ta vare på seg selv
• Buffy sier rett ut at stalking-atferd ikke er en god ting, i motsetning til denne Twilight-dama som fullstendig mangler varsellamper på det området
• Buffy venter ikke på å bli redda, tvert i mot er det hun som redder andre
• Vampyren hennes er ikke blodfattig og glitrende

Buffy er så innmari bad-ass! Go Buffy!

Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?

Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.

Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.

Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".

OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.

s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.

s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.

Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.

I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.

Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!

Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.

Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.

 
"Under Your Spell" received attention from Buffy studies writers because it presents a frank and unflinching expression of lesbian romance. Buffy the Vampire Slayer was the first show in U.S. television history to portray a long-term lesbian relationship among the core cast of characters.

Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.

Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.

Nevnte jeg at jeg elsker Spike?

Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.

Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?

Menn er fra Confex, kvinner er fra forstanden

Er du en leder, typen mannlig (vel, duh!), som sliter med å lede? 

Opplever du at dine ansatte dobbeltkommuniserer, baksnakker, skaper konflikter og er lite motiverte? 
Frykt ikke, du er ikke alene!

Du har nemlig ikke et ledelsesproblem. Du har et kvinneproblem. Kanskje arbeidsplassen din rett og slett er infisert av jentelus – og hva skal du gjøre med det?
Taram–ta–tam (faksimile, klikk for større utgave):

Med dette kurset kan du lære deg å lede dine østrogenbefengte undersåtter inn på fornuftige veier. Bare se på disse fengende kulepunktene:

• Kunsten å motivere dine kvinnelige medarbeidere (for vi er jo Pavlovs takknemlige tisper, hele gjengen, vi responderer på akkurat den samme bjella)
• Unngå konflikter - bli forstått og unngå feiltolkninger (det holder åpenbart ikke å være konkret, saklig og lydhør, man må ha egne østrogen-knep – stryke hønene litt med fjøra, så å si)
• Lær deg å tolke de non-verbale signalene – hva sier hun egentlig (det holder åpenbart ikke å oppmuntre til en konkret, saklig og lydhør kommunikasjon. Dessuten er det jo bare damer som driver med kroppsspråk, det vet jo alle)
• Bli en mer tydelig leder – unngå baksnakking og usikkerhet i avdelingen (se her ja, her kom tydeligheten inn. Var ikke det litt i seneste laget?)

Jeg blir litt matt av at sånne kurs ikke bare arrangeres i 2012, men at kursarrangørene kan forlange relativt ublu priser for det. Men for all del, kurset kommer jo med rikelig dokumentasjon.

Som dette (du kan lese dette, samt det praktfulle programmet hvis du laster ned brosjyre):

70 % av mannlige norske ledere sier de ønsker å bli bedre ledere for kvinnelige medarbeidere!

(hvordan denne undersøkelsen er utført, og blant hvem, framgår pussig nok ikke av materialet. Dessuten: Hvor mange prosent av norske ledere ønsker å bli bedre ledere for mannlige medarbeidere? Hvor mange ønsker å bli bedre ledere generelt? Hvor mange ønsker å bli verre? Og hvor representativt er utvalget? Så mange spørsmål! Typisk kvinnfolk, så jeg beklager selvfølgelig)

Skulle du fremdeles nøle, vipper nok dette deg over kanten:

Som leder vet du at menn og kvinner ikke kan ledes likt.

(Vårs ledere imellom, nudge-nudge, så veit du at du må forskjellsbehandle etter kjønn. Ellers er du ingen leder)

Og denne forskningsmessige juvelen:

Undersøkelser viser at menn og kvinners motivasjon for å yte maksimalt på jobb er ulik.

(Jeg lurer fremdeles på kilder og dokumentasjon for disse undersøkelsene: Sparer arrangørene dem til selve kurset? Kanskje er det en slags cliffhanger for betalende kunder?)

Og til slutt, rett under signaturen til selveste sjefen for det hele (som for øvrig ser fram til å ønske oss velkommen):

PS: Programmet er anbefalt og utviklet i samarbeid med ledere.

(Ooooooh! Ja, DA er jeg overbevist. Ledere, du! BÅDE anbefalt og utviklet. Tenk det!)

OK, nå har jeg vært veldig flåsete. Med rette, for i valget mellom å le og å gråte, velger jeg ofte å forkaste begge og peke nese i stedet. 

Men la meg få være seriøs et øyeblikk:

Ja, det er riktig at det på gruppenivå finnes noen forskjeller mellom kvinner og menn. Stikkordet her er gruppenivå.

De individuelle forskjellene er imidlertid så store at det er vanskelig å se noen gevinst i et sånt kurs. Snarere tvert om: De sementerer kjønnsroller og lærer ledere å se på ansatte som representanter for kjønnsstereotypier framfor enkeltpersoner. Er dette veien å gå for samspill på arbeidsplassen? At sjefen min tenker at jeg motiveres på samme måte som Magda, fordi vi begge er kvinner, selv om vi ikke har noe annet (ikke et pokkers fnugg!) til felles. Mens Arne, han er mann og har dermed helt andre måter å kommunisere på (tydelig! direkte!) enn damene, selv om han bruker alle pauser til å analysere hva noen egentlig mente med det de sa i et møte og synes at sjefen bør ta mye mer hensyn til ham, mens han griner på do. Jeg kan ikke se at verken Magda eller Arne har noe å tjene på at lederne deres tar dette kurset (men jeg tilstår at jeg nok gled litt ut i flåseri og stråmenn her, helt mot slutten).

Hva med et kurs som lærer ledere å lede - punktum. Lærer dem å lede en mangfoldig, variert gruppe med vidt forskjellige motivasjonstriggere og stort spenn i kommunikasjonsmetoder. Uavhengig av kjønn. Et kurs som lærer ledere å gjenkjenne uheldige tendenser i arbeidsmiljøet, enten det dreier seg om baksnakking eller ryggklasking, og som viser dem at deres egne stereotypier ofte kan skygge for forståelsen av hva som egentlig foregår. Et kurs som øver ledere i å være tydelige og lydhøre, uavhengig av kjønnet til den de kommuniserer med. Et kurs som lærer dem å gjenkjenne (og unngå) hersketeknikker og å håndtere nedsettende og diskriminerende ytringer som "bare er for moro, din gledesdreper".

Det er et kurs jeg ville betalt gode penger for. Men jeg innser at jeg ikke er i målgruppa til Confex.

Først tenkte jeg at jeg burde meldt meg på dette kurset. Bare sånn for underholdningas skyld. Men det er ikke verdt de fullstendig urimelige prisene. 

Min neste tanke er at jeg bør begynne å holde kurs selv i stedet. 

Kurs nr 1: Slutt å være tett i kålen!

Her er opplegget mitt: 

Kursavgiften setter jeg til 6000 kroner, cash. Og når deltakerne kommer med pengene, tar jeg seddelbunken, rister den kraftig foran nesa deres og skriker SLUTT Å VÆRE TETT I KÅLEN! 

Og så er det kaffe og oppsummering.





PS. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale Beates bloggpost om samme tema. 

Nesten som ekte damer og herrer!

 

Forrige dagen kom Storebror (11) hjem fra skolen med en lapp. På den lappen sto det at han og de andre ungene på sjette og sjuende trinn skulle bli tidsreisende. Whoopee!

"Kl 17.50 møtes guttene nede ved samlingssalen for å trekke borddame mens jentene går inn i gymsalen.
Kl 18.00 starter polonaisen. Det blir videre koldtbord med mye god mat, damenes og herrenes tale, dansekonkurranse, fridans og kåring av ballets Konge, Dronning, Prins og Prinsesse."

– Jasså, dere skal ha vinterball på 50-tallet? var den umiddelbare kommentaren som glapp ut av meg.

For all del, vi hadde også klassefester og skolefester på barneskolen. Vi møttes i gymsalen, det var underholdning og disco – og sågar en og annen form for halvhjertet knuging som med litt godvilje kunne kalles klinedans, for dem som var interessert i sånt (og ja, jeg tilstår at jeg var veldig interessert).

Men det var fest for barn som ville fjase, tulle og danse.
Det var ikke et ball for små damer og små herrer.
Det var ikke en fest hvor små mennesker ble presset inn endra mindre båser.

Jeg kikka på lappen og prøvde å tenke fordomsfritt og åpent over følgende spørsmål:
Når er det hensiktsmessig med kjønnsdeling på fester i barneskolealder?
Det er ikke helt åpenbart, nemlig. For meg som voksen er det én logisk grunn jeg kan tenke meg for å sortere og kategorisere folk etter kjønn i festøyemed, nemlig å se hvem jeg kan og vil ha sex med. Jeg går umiddelbart og uten videre ut fra at det aspektet er utelukket for 6. og 7.klassingene på skolen her.
Så hva gjenstår da, tenkte jeg høyt (jeg gjør ofte det). 

– De skal jo danse, da, sa Mannen lett mens vi ryddet kjøkkenet (det er greit for ham å trekke dansekortet, han som ble kåra til Coca Cola Disco King 1988). 

– Danseargumentet suger, repliserte jeg. Jenter kan godt danse med jenter, og gutter kan danse med gutter. Ja, det er sågar sånn at i den alderen er det mange som foretrekker å danse med noen av samme kjønn. Uhøytidelig forskning viser faktisk at unger foretrekker å velge dansepartner helt på egen hånd (og at den dansepartneren ofte er dem selv).

– Det er jo en veldig praktisk måte å organisere det på, innvendte en kompis halvhjertet på chat.
Jepp, jeg skjønner at det er praktisk når man først har bestemt seg for å pare opp to kull (om lag hundreogfemti) barneskoleelever. Men la oss stille det evige kontrollspørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor MÅ vi dele dem inn etter kjønn i første omgang? Kan de ikke bare få lov til å være seg selv?

For blant de hundreogfemti elevene er det garantert noen som forelsker seg i noen av samme kjønn, men som får enda en bekreftelse fra samfunnet og skolen om at de helst bør pares sammen med noen av motsatt kjønn.
Blant de hundreogfemti er det kanskje noen som slett ikke identifiserer seg med det kjønnet samfunnet og skolen mener de tilhører, men som får enda en bekreftelse på at det gjelder å innordne seg.
Og blant de hundreogfemti er det veldig mange som på ingen måte vil forholde seg til noe av dette her og nå, fordi de er barn, og de bør få være barn. Men vi velger å trykke kjønnsrollemønstrene godt og grundig inn i dem. Så er det gjort, en gang for alle.

La oss et øyeblikk godta at det bare er sånn: På fest her til lands deles folk inn etter kjønn. Gutter og jenter deles inn over en lav (alternativt halvhøy) sko: Vi setter dem sammen i par.
På denne barneskolefesten skal altså gutta møtes for å trekke borddamer.

Gutta. Skal trekke. Borddamer.
Det er nok velegnet til å dempe enhver gnisning i gruppa, tenker jeg.
Og jeg tenker at hvis noen på død og liv skulle trekke noen andre i et slags parlotteri, kunne de ikke i det minste la jentene få trekke bordkavalerer? For å være litt elleville med kjønnsrollene, lissom? Det hadde vært forfriskende, i den forstand at jentene kunne få være de aktive.

Ikke at det hadde spilt så stor rolle uansett. Det er lett å se for seg rollespilet som foregår etter kveldens lottotrekning:
Den tøffe gutten som rynker på nesa og gjør halvdiskrete brekke-seg-grimaser til kompisene fordi han har fått hun derre kleine jenta med de rare faktene som borddame. Den kule jenta som fniser megetsigende mens øyenbrynene morser febrilsk til venninner gjennom hele middagen fordi hun pares opp med han derre nerdete kjempetaperen.
Hvem er det som tror at sånt ikke merkes (smertelig og tydelig) av den uønskede parten?
Kjempestas å få lov til å danse sammen etter noe sånt, gitt. Som å vinne i lotto. Bare at lottogevinsten er bæsj – på de nye ballklærne.

Og hva med jentene som blir til overs fordi det alltid (alltid! det er en naturlov!) er flere jenter enn gutter på sånne tilstelninger. Når flokken pares sammen gutt-jente, gutt-jente, gutt-jente, skal overskuddsjentene attpåtil føle litt ekstra på at de ble til overs? For de fleste andre jentene blir jo valgt eller trukket ut av en person av typen hankjønn. La nå endelig jenter i elleveårsalderen føle litt på at de ikke fikk seg en (bitteliten, sannsynligvis utilpass) mann. Sånn gjør vi ungene til gagns mennesker, helt i tråd med den generelle læreplanen.

Nå er ikke min intensjon med dette å henge ut de ivrige sjelene som har jobbet med dette på skolen til Storebror, virkelig ikke. Jeg ser at de har gjort en fabelaktig innsats og at de gidder mer enn snittet. Jeg tror virkelig ikke noen mener noe vondt, og de har heller ingen lumske kjønnskonspirasjoner på lur – så vidt jeg vet. De opererer etter gode, trygge, veletablerte normer i samfunnet vårt.

Men skal vi virkelig sementere de normene hos ungene våre før de har rukket å bli kjent med seg selv?
Poenget mitt er at her gjør vi det mye vanskeligere enn vi trenger.

Kan ikke ungene våre få lov til å definere seg selv?

Kvinnedagen? Trenger vi den, da?

Det er kvinnedag. Jeg slår på stortromma og tilbyr en aldri så liten kavalkade, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere. Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr:

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka.

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.
Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var ironisk. For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det, som i denne bloggposten:

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.

Hva tilbyr vi jentene?

For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? Da kan du for eksempel gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du også kan bestille boka ved samme navn. Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Hun er fri (hun har ikke sko på)

– Iiiihhh, din dust, hyler tre bikinikledde tenåringsjenter henrykt og sprinter lattermildt over gresset med en jevnaldrende gutt på slep.

Vennegjengen sitter i en klynge på plenen og skravler mens den lille kampen pågår. I akkurat denne gjengen er to av de mange jentene iført hijab og ellers en tekkelig mengde tekstiler, til tross for solvarmen. Hijabjentene sitter avslappet bakoverlent og ler høyt. Den ene bøyer seg framover og kommer åpenbart med et godt poeng, for hun understreker det med å klaske seg jovialt på låret, og resten av gjengen hyler av latter. De har det bra, alle sammen.

Jeg ligger på friluftsbadet Nebbursvollen og nyter solvarmen og boka mi i et par timers pusterom mellom jobb og sommerfest i barnehagen. Det er bare tenåringer og lærerpakk som har tid til sånt på denne tiden av ettermiddagen. Lyden av hylende og småkranglende jenter og gutter, vannsprut og latter gjør meg glad og sommeravslappet. Dette er lyder jeg kjenner og husker. Jeg hører sommer og fellesskap.

Men når jeg myser gjennom solbrillene på de hylende hordene, begynner jeg å huske. Jeg ser på alle jentene, løpende og slentrende forbi meg.

Flotte, nydelige, vakre tenåringsjenter som drar i bikinikanten, holder en arm "tilfeldig" over magen, kaster stjålne blikk rundt seg og dekker til innbilte problemområder med håndklær, skjerf, bager og hva som ellers finnes for hånden. Den glade hylingen ligger som et tynt ferniss over følelsen av å være for mye av noe eller for lite av noe, over frykten for ikke å strekke til, frykten for å være feil på et vis. Og hendene deres, de unge, flagrende hendene deres, er overalt, prøver å avlede, dekke til, reparere noe som ikke er feil i utgangspunktet.

Sånn var det, ja.
Nå husker jeg det.

– Youth is wasted on the young, hvisker jeg for meg selv (jeg husker ikke der og da hvem som sa det, men jeg har senere googlet meg fram til at det er George Bernard Shaw). Det virker unektelig som sløsing: Så mye skjønnhet, så mange komplekser. Så liten mulighet til å nå fram til dem med et budskap om å slappe av litt.

– Slapp av litt, er nettopp det jeg vil si til dem.
– Senk skuldrene og slipp den ikke-eksisterende magen din ut. Drit i om han-med-den-blå-badebuksa liker deg eller ikke. Gjør dine egne ting. Du er fin.
Men de ville ikke hørt på meg. Klisjeer blir ikke skikkelig sanne før man har erfart dem selv.
Så jeg nøyer meg med å se på hijabjentene og bikinijentene, og tenke mitt.
Jammen er de fri, gitt. Begge grupper.
Jenter er jenter.

Selv er jeg langt over hylealder og velter meg med stor selvfølgelighet utover et badehåndkle, dobbelt så tung som dengang og fire ganger så trygg og tilfreds. Jeg tar plass.

Jeg er den ekte rebellen. Modenhet er min hijab.

Little Miss Perfect Magazine

Jeg ble stående og myse litt foran bladhylla i butikken. Det er visst komplett umulig å pushe blader på barn uten at det følger med en (mer eller mindre ubrukelig) lekedings og masse plastemballasje, og helhetsinntrykket kan være ganske...eh...overveldende.

Nå var det dette Tingeling-bladet som fanget oppmerksomheten min. Se hva som er lokkegaven: En rosa, hjertepyntet tåskiller - for førskolejentenes sirlige pedikyraktiviteter. De kan jo ikke leke skjønnhetssalong, heller. Ingenting skal være uprøvd før de når pubertetsalder. Det er tross alt mye å sette seg inn i, så det er bare å komme igang.

Nå er jeg gresselig spent på hva som følger med neste gang. Er småjentene ordentlig heldige, blir det en liten batch med voks, sånn at de kan øve på å gi seg selv en skikkelig brazilian.

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

Feministteologi: Kvinner i kirken

Feministteologi er plutselig blitt et slags hot topic. Riktignok i de litt smalere deler av folk flest, men det blir i hvert fall diskutert. Det handler om gudstjenestereformen: Utkastene til ny liturgi går svært langt i kjønnsnøytral (eller kjønnsinkluderende) endringer.
"Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn" skal for eksempel kunne byttes ut med "I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver".
Klart dette skaper bølger, og jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i hva jeg tenker om dette her. Men uansett hva man måtte mene er det jaggu på tide at vi snakker om det.
Noen av oss har gnålt om feministteologi før, og nå er det betimelig at jeg publiserer intervjuet jeg gjorde med sokneprest Anne Dalen da hun ga ut boka om Norsk Kvinnelig Teologforenings historie (intervjuet er tidligere publisert i Kirken Vår nr 04/2008).

Kvinner i kirken

- Kirken har vært dominert av menn i 2000 år. I et slikt perspektiv er 50 år veldig kort tid, fastslår Anne Dalen.
Soknepresten i Strømmen har skrevet bok om Norsk kvinnelig teologiforenings historie fra 1958-2008.

Vi villblomster i Guds hage,
vi vet at vi visner en gang.
Men selv den mørkeste klage
kan du forvandle til sang.
Vi løftes mot lyset og dagen
med røtter i jordens fang.
All skapningen lover deg,
du viser den rette veg.

Disse ordene fra Åse-Marie Nesses salme "Du spenner ut stjerneteltet" fra 1990, er en salmestrofe mange kvinnelige prester og teologer synger med gjenkjennelse. Kvinnelige teologer og kvinnelige prester har de siste 50 årene i varierende grad erfart at de har vært "villblomster" i Den norske kirke. For 50 år siden var det ingen selvfølge at de skulle eller kunne ha sin tjeneste i kirken.
(fra boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje")

– Den første generasjonen kvinnelige prester hadde ingen konkrete og fysiske forbilder, og måtte forme sine egne roller fra grunnen av, forklarer Anne Dalen.
Hun har skrevet boka om Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som har fått tittelen "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje".
Foreningen feiret 50-årsjubileum i våres, og i høst kom boka om foreningens historie. Den forteller om kvinnelige teologer som ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv.

Faglig fellesskap
I dag har nyutdannede kvinnelige teologer mange muligheter. For kvinnene som hadde studert teologi på 50-tallet var det et åpent spørsmål hva de kunne bruke cand.theol.-graden til. Det var langt fra selvsagt at de skulle eller kunne bli prester. Så hva gjorde de på den tiden?
I Dalens bok kan man lese at de blant annet arbeidet som lærere, misjonærer og sekretærer i kristelige organisasjoner.

NKTF ble stiftet i 1958 fordi de kvinnelige teologene ønsket et faglig og kristent fellesskap.
– I så måte var foreningen en interesseorganisasjon. NKTF er en frivillig organisasjon som fra første stund ble drevet på fritiden. Medlemmene har hatt ulike meninger om kvinnesak, feminisme og betydning av kjønn, men i NKTF har det vært et ønske om at alle de ulike meningene skulle kunne løftes fram, forklarer Dalen.
– Satt litt på spissen kan man si at de kvinnelige teologene for 50 år siden ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv, men de ville gjøre det på en forsiktig måte og ikke trenge seg på. Som de selv sa: "Vi vil ikke splitte kirken".

Kun kvinner her
Anne Dalen har selv vært aktivt medlem siden hun var student for tjue år siden. Hun har vært styremedlem, innleder på seminar, medforfatter i boken "Presterollen" og forfatter av høringsuttalelser.
– Foreningen er et viktig sted for å få mot til å være kvinne og prest samtidig, mener hun.
– Men er det fremdeles vanskeligere å være kvinne og prest?
– Det avhenger nok litt av hvor i landet man befinner seg. Det finnes fremdeles områder hvor det er uvant å møte kvinnelige prester, eller hvor noen har teologiske begrunnelser for ikke å ha kvinner i prestetjeneste.
Her i området er det imidlertid mange kvinnelige prester. På landsbasis er andelen av kvinner i menighetsprestetjeneste på om lag 20 prosent, mens på Nedre Romerike er omtrent halvparten av prestene kvinner.
– Og her i Strømmen og Skjetten menighet ligger vi jo veldig langt over snittet, ler Dalen.
– Her er nemlig kvinneandelen på hele hundre prosent.

Språk og kjønn
– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner er prester?
– De individuelle forskjellene er store, uansett kjønn. Men foreningen gjorde en undersøkelse for noen år siden som tydet på at det allikevel er visse kjønnsmessige forskjeller. Hvis vi skal generalisere, kan vi nok si at kvinner er mer prosess- og relasjonsorienterte, og mer opptatt av det følelsesmessige i budskapet. Satt på spissen kan vi si at kvinnene lever budskapet, mens mennene overleverer det.
– Vi trenger prester av begge kjønn og mange personlighetstyper, fordi de sammen viser helheten og mangfoldet i det budskapet vi formidler og den kirken vi vil være.
– Når man leser om NKTF, kommer man over begrepet feministteologi. Hva er det?
– Det er en teologi som tar utgangspunkt i kvinnenes ståsted. Det handler om å lese og forstå bibeltekstene ut fra et kvinneperspektiv. Det handler også om en bevissthet omkring språkbruken vi har i kirkesammenhenger. Ordet far, for eksempel. Noen ganger kan det kanskje byttes ut med mor? Og når vi snakker om våre brødre, kan vi kanskje like gjerne snakke om våre søsken.

Fra minoritet til mangfold
Kjønnsperspektivet i språket har vært tema en stund. I en høringsuttalselse fra 80-tallet handlet mye av NKTFs uttalelse om kjønnsdiskriminerende språk i salmene. Foreningen var opptatt av at språket i salmene skulle være inkluderende, og at en revisjon av salmene burde gjøres på bakgrunn av dette prinsippet.
– Hvilken rolle har foreningen nå?
– NKTF er fremdeles viktig som en målbærer for kvinners røst i kirken. Likestillingsarbeidet er ikke fullført, derfor er vår rolle fremdeles viktig. Vi bidrar for eksempel fremdeles med vårt perspektiv i forskjellige høringsuttalelser, forklarer Dalen.
– Nå som vi kvinner i kirken går fra minoritet til mangfold, vil kanskje medlemmenes opplevelse bli en annen. Så ja, jeg tenker at foreningen og kvinneperspektivet fremdeles er viktig, men det blir spennende å se hvilket uttrykk dette får framover.


Kvinne- og kirkehistorie
noen viktige årstall

• 1811 Universitetet i Christiania åpner.
• 1884 Norsk kvinnesakforening stiftes.
• 1884 Kvinner får lovfestet adgang til å ta embedseksamen ved Universitetet.
• 1899 Valborg Lerche er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen i Norge.
• 1903 Kvinner får stemmerett ved menighetsmøter.
• 1904 Kvinner får stemmerett i Det norske misjonsselskap.
• 1911 Kvinner får adgang til å holde foredrag i kirken.
• 1912 Statens embeter åpnes for kvinner, men ikke embetene som statsråd, prester, militære og embetene i diplomatiet.
• 1913 Kvinner får alminnelig stemmerett i Norge.
• 1925 Kvinner får adgang til å forkynne i kirken utenom høymessen kl 11.
• 1929 Tora Helland er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen ved MF.
• 1938 Lov om å åpne alle statens embeter for kvinner blir vedtatt, men med en reservasjon om at "kvinner ikke bør ansettes som prester der menigheten av prinsipielle grunner er imot det". Loven kalles "Lex Mowinckel".
• 1956 Stortinget vedtar å oppheve loven om kvinners adgang til alle statens embeter fra 1938. Kvinner får samme rett som menn til å forkynne i de regulære gudstjenestene.
• 1958 NKTF blir stiftet
• 1961 Ingrid Bjerkås ble ordinert som Norges første kvinnelige prest.
• 1993 Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop.

Derfor bør du gå søndagstur

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere.
Det er oppmøte søndag 18.oktober på Gjellerås skole kl 16.00

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Les mer om CARE og om TV-aksjonen.

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her, eller ved å ringe 02025.

Storebror vet hvordan ting skal være

She ain't heavy, she's my sister

I går tilbrakte altså ungene og jeg en høstferiedag på Mysen. Vi gikk tur sammen med mormor, sparket i høstløvet, leste inskripsjonene til gravstøttene på den gamle kirkegården og inspiserte det flotte biblioteket de har fått (på den gamle skolen jeg nevner litt lenger nede).
Ungene ble fullstappet med vafler og godteri og spant rundt i sukkerrus, høye som drager.

I et rolig øyeblikk ved kjøkkenbordet avslørte Lillesøster (4) at hun hadde tatt armbåndet til dokka som bor på mormors kjøkken, og festet det rundt sitt eget håndledd. Det var rosa og altfor lite for Lillesøster.

- Jenter skal være litt jålete, sa mormor bifallende.
Da kikket Storebror (8) opp fra tallerkenen. Han satte et rolig og overbærende blikk i mormor:
- Jenter kan velge selv om de vil være jålete eller ikke. Gutter også.

Ah. Det virker!

Trøstehandling av feminist-stash

Etter en forrykende bursdagsfeiring gikk jeg fullstendig ned for telling, med tiltagende feberfølelse og halsvondt. Nå er jeg dausjuk på andre dagen. Svetter og fryser om hverandre, øynene mine føles som hardkokte egg som damper i skallen, og halsen er så vond at jeg tror noen må ha smughøvla litt nedi der med et rivjern eller noe.
I tillegg sliter jeg med en ulmende, underliggende følelse av dårlig samvittighet, for jeg har jo slett ikke tid til å være syk nå.
Jeg prøver å snakke fornuft til meg selv - er jeg syk, så er jeg syk. Jeg sover mye, og trøster meg selv i våkne øyeblikk med å lese True Blood-bøkene (TV-serien er mye bedre, men bøkene er mystisk fengende allikevel, på en sånn kioskromanaktig måte) og surfe litt på nett.
Eller rettere sagt, handle litt på nett. Det er veldig oppkvikkende!

Denne har jeg kjøpt til Lillesøster (4):

Her kan du se flere fine T-skjorter fra Stickersisters.com.

De har stickers og buttons også, som denne:

Her kan du se flere buttons.

Nå har jeg to ting å glede meg til:
1) At jeg blir frisk, og 2) at pakka mi kommer.
Wohoo (hark).

Stille! Sinna feminist taler

Hvis du bare skal lese en sinnafeministbloggpost i år,
...er du sannsynligvis altfor lite opptatt av feminisme.

Det uler en antifeministisk vind over landet. Kvinner som vil sinte feminister til livs. Kvinner som vil at feminister skal kjenne sin plass. Kvinner som tror at deres medsøstre vil bli som menn, at feminister mener at kvinns skal være menn og at menn er de nye kjærringene. Vi snakker likestilling via avliving av feminismen. Antifeminister, glitterfitter og annet pakk, jeg må innrømme at jeg tenker at dere er aldri så lite dumme i hodet!

Jeg må anbefale denne bloggposten, borte hos Undreverset.
Den sparker røv, for å si det på godt dansk. Utsøkt og medrivende sinna.
Sånn skal det jaggu gjøres.

Dora utforskeren blir Dora the material girl

Barne-TV-favoritten Dora kommer i ny versjon. Nå skal hun lære døtrene våre å shoppe.



Dora the explorer er tittelfiguren i en TV-serie for barn i barnehagealder. Hun er en aktiv problemløser som drar på eventyr sammen med vennene sine, utforsker mysterier og snakker to språk. I den originale versjonen snakkes engelsk og spansk (Dora er latinamerikansk), mens på norske TV-skjermer heter hun Dora utforskeren og snakker norsk og engelsk.

Serieskaperne Valerie Walsh og Chris Gifford sier at Dora er en rollemodell for småjenter fordi hun er løsningsorientert og ikke gir opp når hun møter hindringer.
- Hun er en god venn som alltid er klar for å hjelpe der det trengs, og hun er en nysgjerrig eventyrer som utforsker verden, sier Walsh på seriens hjemmeside.
Ifølge Gifford er serien basert på Howard Gardners ideer om flere typer intelligens, og hver episode er designet slik at ungene skal få trent alle typene. De hopper, løser gåter, synger, forhandler, regner og oversetter.

Lillesøster elsker Dora, og deltar med liv og lyst og hele seg. Jeg må tilstå at jeg av og til får litt mark av den prektig-pedagogiske tonen, men det er i hvert fall en type barne-TV jeg klarer å overvære uten å få lyst til å rive av meg mine egne øyne og ører og sylte dem i ei stor krukke, og det er egentlig langt bedre enn det meste.
For jeg ser jo at den godeste Dora er en av svært få, handlekraftige hovedpersoner i et hav av passive prinsesser.
Legg til at hun er mørkhåret og brunøyd, uredd og tospråklig, så har du en rollefigur du utmerket godt kan presentere for småjenter.

Men jentungene blir altså ikke særlig gamle før de vokser fra Dora. Allerede i femårsalderen begynner de visstnok å se seg om etter andre heltinner og leker, og når de nærmer seg åtteårsalderen er den utforskende barndomsvenninnen forlengst kassert. Da entrer ungene den mest attraktive målgruppa som finnes i markedet: tweens.
Aldersgruppa 8-12 får stadig mer penger mellom fingrene og større innflytelse over familiens innkjøp, samtidig som de mister interessen for tradisjonelle leker.
Her er det med andre ord kjempegevinster å hente for den som klarer å fange inn kidsa. Og får du dem hekta på merkevaren din tidlig nok, øker sjansen for at du klarer å holde på dem inn i tenåra.

Heldigvis har TV-produsenten Nickelodeon og leketøysgiganten Mattel slått seg sammen for å tilby et alternativ for tweenåringene, sånn at de ikke plutselig bruker alle de deilige pengene sine andre steder: En eldre versjon av Dora skal nå lanseres. Hun har blitt tweenåring selv.
"Det var fint", tenker du kanskje. "Det var jammen fint at den aldersgruppa også kan ha en rollefigur som er tenkende, handlende og problemløsende".
Men stopp en hal.
Tween-Dora har ikke mye mer enn merkenavnet til felles med sin yngre versjon. For der lille-Dora brukte tiden sin på gåter, kart og villmarksliv, satser store-Dora mer på mote, shopping og urban livsstil.

The companies have introduced a whole new way to look at Dora for girls five years and up. This groundbreaking initiative, featuring fashion dolls and accessories, is a completely new brand extension that empowers girls to influence and change the lives of Dora and her new friends.
As tweenage Dora, our heroine has moved to the big city, attends middle school and has a whole new fashionable look.

Gina Sirard (vice president of marketing, Mattel) forklarer det sånn:

“Girls really identify with Dora and we knew that girls would love to have their friend Dora grow up with them, and experience the new things that they were going through themselves. The brand captures girls’ existing love of Dora and marries it with the fashion doll play and online experiences older girls enjoy.”

Det geniale med fashiondokka Dora (accessories sold separately) er at hun kan plugges til datamaskinen. Slik kan tweens-jentene delta i Doras splitternye interaktive verden, som selvsagt oppdateres kontinuerlig. Og dermed kan produsentene selge bøttevis av Dora-dilldall samtidig som de sørger for at den mest attraktive målgruppa deres henger på Mattels hjemmesider hvert våkne øyeblikk. Og ettersom den nye Dora ikke oppfordrer til selvstendighet og kritisk tenking, slipper de å bekymre seg for at målgruppa skal vende seg mot dem.
Kjempesmart!

The cornerstone of the entire line is the Dora Links fashion doll. By plugging the doll into the computer, girls can access Dora’s brand-new interactive online world. This exciting innovation in computer-connected play offers girls a unique interactive experience: as girls are playing online they can customize their doll and watch as she magically transforms right before their eyes. For example, by changing Dora’s hair length, jewelry, and eye color on screen, the Dora doll magically changes as well.
(...)
“The doll really taps into a tween’s love of fashion and empowers girls to influence and change the ‘lives’ of Dora and her friends,” explains Ms. Sirard. “The instant gratification that girls receive as they change Dora online and watch as the doll magically transforms right before their eyes is groundbreaking in today’s toy market.

Det er interessant å se et begrep som øyeblikkelig behovstilfredsstillelse (instant gratification) brukes så eksplisitt som en positiv egenskap i forbindelse med leketøyssalg. Sånt pleide å være forbeholdt interne notater tidligere, men det er vel et tegn i tiden når man står på toppen av behovspyramiden og prøver å ta et ekstra hopp.

Selv synes jeg det er trist at Dora the explorer skal vokse opp til å bli Dora the material girl (accessories sold separately). For om det er vanskelig å finne alternative rollemodeller for barnehagejentene, er det bortimot umulig for tween-gruppa.
Tenk, så fint om store-Dora kunne vært en ørliten motvekt til flommen av strømlinjeformede Disneystjerner og glossy fashiondokker.

Men snart kan altså tween-jentene plugge Dora til datamaskinen, endre utseendet hennes så det matcher markedsidealene og være lykkelige debutanter på den livslange forbrukerfesten.

Er barna først og fremst mors ansvar?

- Men hvem passer barnet ditt?
- Eh...han har jo en pappa. Han er hjemme sammen med pappaen sin.
- Tør du det, da?

Storebror var omtrent åtte uker gammel, og jeg hadde tatt meg en tur ut på egen hånd. Noen jeg møtte syntes tydeligvis det var i overkant uansvarlig å overlate en baby til en skarve pappa.
Det ironiske er selvsagt at i dette tilfellet hadde Mannen jobbet både i barnehage og på bolig for psykisk utviklingshemmede da han var yngre, og hadde dermed mange års bleieskift og til dels krevende omsorgsarbeid under vesten, mens undertegnede, den nybakte mor, skiftet sitt livs aller første bæsjebleie da babyen var to dager gammel (og hun var livredd for å gjøre noe galt).
Allikevel var det åpenbart i dristigste laget å overlate ansvaret til han med skjeggvekst.

I föräldragruppen träffas mammor och får information om barnsäkerhet, babymassage och tillvänjning av barnmat. Efteråt brukar de gå ut och fika ihop.

I pappagruppen träffas man – gärna över en öl – och pratar om papparollen och sex efter förlossningen.

Är det någon som ser skillnaden?

Föräldragrupp = mammor med ansvar för barnet. Pappagrupp = pappor med ansvar för sitt välbefinnande.

Och sen undrar folk varför morsorna blir familjens projektledare.

Terri Herrera Eriksson er fast spaltist i svenske Aftonbladet. Les mer om hvorfor hun mener at BVC (helsestasjonen) er en mammasentral som holder fedre på armlengdes avstand her.

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka.

Jeg er så glad for at vi lever i en kultur hvor kvinner ikke presses inn i roller som virker undertrykkende.
Det er forbilledlig og bevaringsverdig.
Tenk om vi hadde følt at vi måtte kle oss og te oss på en bestemt måte for å bli akseptert. For et mareritt det hadde vært.
I andre kulturer enn den vestlige er det nok av eksempler på klesskikker og andre krav til kvinner som gjør dem mer ufri. Ikke alltid direkte, noen ganger er det indirekte press og forventninger om en viss atferd og en viss kleskode som gjelder.
Men sånn her det heldigvis ikke her.
Våre kvinner, de frie og vestlige kvinnene, tar frie og vestlige valg og bedømmes ikke utfra hvilke klesplagg de ifører seg eller hvorvidt de viser avholdenhet overfor enkelte laster.
Takk og pris at døtrene våre vokser opp i denne kulturen, så de ser at de kan bli akkurat hva de vil.

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.
Look to Norway!
Our work here is done.