Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 

Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 

Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 

jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 

kokos eller franske mansjetter. 

Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!

Silence of the Lammen

Lillesøster og ei hyttevenninne har lekt sammen i hele dag. De kunne boltre seg i ro og mak inne i annekset, sammen med kosedyret Lammen.

Nå begynner jeg å lure litt på hva de egentlig lekte. Og hvem av dem som eventuelt var Clarice.

Jeg får ta meg et lite glass chianti og ei skive med leverpostei mens jeg tenker over det.

To sjeler, én tanke

Forleden natt var overraskende og begivenhetsrik. Jeg hadde nemlig en ualminnelig heit stund med Karl Ove Knausgård på en golfbane på Skedsmokorset. Han var iført cowboystøvler og lite annet, og vi måtte stadig vekk rulle unna de mangefargede rakettene som falt over banen og ble til fotballer mens vi gjennomførte akten.

Dagen etter våkna jeg, pønska litt på hva som hadde foregått og rusla ut på kjøkkenet, der Mannen sto og lagde frokost. Jeg fortalte ham straks om drømmen, og han rista litt oppgitt på hodet:
- Høh, så tullete. Det finnes jo ikke noen golfbane på Skedsmokorset!

Og det var nøyaktig det samme jeg tenkte med en gang jeg våkna.
Ikke rart vi er gift.

Dette må være et tegn

I går kom jeg over et fabelaktig parti med barter. Vi var på en liten utflukt, og dro innom Østfoldhallen på veien. I en av butikkene fant jeg et helt brett med forskjellige typer ansiktsbehåring. Jeg er jo over gjennomsnittet glad i sånt, og i går kveld måtte jeg selvsagt prøve kolleksjonen.

Det endte som det måtte. I dag tidlig våkna jeg sånn.

Bart i panna - check.
Bedårende - utvilsomt.

Dette må bare bli en perfekt dag, det kjenner jeg på meg.

Når gjødsla du blomsten din sist?

Det er absolutt ingen grenser for hvor stappteite vi damer er. I hvert fall hvis kvinneretta reklame skal være noen indikasjon på hvordan det står til med våre kognitive evner. Vi er åpenbart så virkelighetsfjerne at vi kjøper hva det skal være av budskap og virkemidler, det er ikke mulig å undervurdere oss nok.  

Jeg har surmult om dette før, men på langt nær tilstrekkelig. Så la oss ta en bitteliten ny runde, dere. I dag snubla jeg nemlig over disse produktene på Tarapi-siden på Facebook. Det er Dr. Greve som står bak herligheten. Og den gode doktoren synes åpenbart at jeg burde pusle mer med hagestell:

Ta vare på blomsten din, hvisker dr. Greve og hans medsammensvorne innsmigrende.
Den sarte, delikate blomsten, som må vannes og godsnakkes med og som dufter så godt i hagen sin at....AAARGH, jeg klarer ikke å fortsette. For de snakker jo ikke om hageblogging eller stell av engelske roser. De snakker om MENSEN. Og TAMPONGER.

Og da lurer jeg på, Lilleborg: Har dere ingen menstruerende kvinner overhodet i markedsavdelingen deres? Hvor mange av dem omtaler kjønnsorganene sine som "blomsten sin"?
Den eneste jeg vet om er Monica i Friends, og selv hun gjorde det bare i den alternative tidslinjen i serien (den som gikk over to-tre episoder, hvor Monica var ekstra dorky og virkelighetsfjern).

Jeg vet at dere har enorme markedsføringsbudsjetter, og kan ikke annet enn å lure på om dere foretar markedsundersøkelser i en tilsvarende alternativ virkelighet?

Jeg skal slenge på et tips til dere, fordi jeg er så grei. Denne bør dere sette pris på. Hvis dere på død og liv skal gjøre om menstruasjon og underliv til en temafest, og samtidig vil nå ut til oppegående damer som ikke gidder å bli sammenligna med sarte blomsterpiker hver gang de menstruerer, vel å merke.

Jeg kan ikke ta kred for tipset selv, for jeg fant det i et Nemi-blad for et par år siden. Men dette er tamponger jeg ville kjøpt:

Om Hunger Games og vintage-svette

Tidligere denne måneden leste jeg Hunger Games-trilogien nesten uten å puste. Herlighet for noen bøker! Lørdag begynte Storebror (11) å høre den første boka som lydbok (på engelsk), og i dag var han ferdig. Dette er altså en fyr som aldri tidligere har klart å komme seg gjennom ei fiksjonsbok.
Nå skal vi på kino! Det er riktignok en del tøffe scener der, så det blir nok noen tårer og utbrudd. Jeg har imidlertid snakket med ham om dette,  og han er forberedt på at han må trøste meg en del underveis.

Men, og her kommer jeg til noe som med litt godvilje kan minne om et poeng: Plutselig slo det meg at denne Hunger Games-bølgen gir en av mine gamle eiendeler et slags nytt liv. Og ikke så rent lite kredd hos Storebror, viste det seg.

Jeg romsterte nemlig gjennom souvenirsamlinga mi (jeg har på ingen måte kastet alt jeg eier, viser det seg), og ta-daaa:

Jeg har håndkleet til selveste Cinna!
Komplett med gammel svette fra desember 1991 og alt (hans svette, altså. Ikke min).

Fnis.

...påsken er ikke over, for tenk!

Dette fant jeg da jeg skulle legge meg – noen drar den derre jula varer helt til påske helt ut. Helt til siste dag i påsken, åpenbart.
Men da er det også slutt, da låser vi ned nissestæsjet. Alternativt må vi arrangere en intervensjon. Noen må innse graden av sin egen avhengighet.

Den varer helt til påske, for tenk!

Vi skulle egentlig bake ostehorn og pizza. Men noen sliter litt med å gi slipp på enkelte høytider.

Er det potetpresse det heter?

Mannen skal på pokertur med kompiser i helga, og har fått ansvar for matlaging på hytta. Han står på kjøkkenet og fyller en hel ryggsekk med diverse kjøkkenredskaper fra skuffer og skap, litt sånn Olsenbanden-style. 
– Døh, tenk om jeg kommer til å få bruk for det der i løpet av helga? innvender jeg.
Han kikker lenge på meg.
– Hanne, sier han. Vennlig og kanskje litt medlidende.
– Hanne. Vi vet begge to at du ikke klarer å nevne én eneste ting som er borte fra kjøkkenet. Du kommer ikke til å merke at det mangler noe, engang. 

Hrmf. Bare fordi jeg ikke lager puré av hver eneste rotfrukt jeg kan grave fram fra hyllene til Meny.

Det aller mest irriterende er at jeg kommer til å vri hjernen som en tulling for å finne ut hva som mangler i løpet av helga. Jeg kommer til å snoke rundt i skuffer og skap som en desperat Kims lek-deltaker fra helvete.

Og jeg kommer ikke til å klare å finne det ut.

Snapshot (18)

Lillesøster Production AS presenterer en splitter ny oppfølger i Knerten-serien.

"Knerten kommer ut av skapet"

Like før jeg starter en folkeaksjon (eller i hvert fall en Facebook-gruppe)

Fredag etter arbeidstid, ved bakehyllene på Meny. Inne i Hannes hode. Dunkelt belyst (sistnevnte, altså):

– Skaviseee, sammalt hvete, sammalt rug, halvgrov spelt, havremel, grov blanding….Men hva pokker, hvor er det vanlige, siktede hvetemelet hen? Det er jo ikke her! Det finnes mer enn førti sorter mel i disse hyllene, og INGEN av dem er fint hvetemel.

Håh! Nå har det jaggu skjedd!

(Jeg kikker meg iltert rundt)

– Nå har de forbydd hvetemel, de derre dømrade helsefrikene som insisterer på spelt og nullkarbo og helst vil gresse på vidda og skal de spise noe annet enn gress, ja, skal de gnage kjøttet rett fra låret til villreinen som gresser fredelig ved siden av. De som prøver å overgå hverandre i kostholdstrender og "synes synd på" unger som får vanlige brødskiver i matpakka av og til. Hrmpf.

(På dette tidspunktet begynner jeg å gå fra inne-i-hodet-stemme til ut-av-hodet-stemme, og mumler iltert for meg selv og andre som slumper til å høre på)

– Jah, det var jo bare et tidsspørsmål. Før vi ble en jaget og illegal minoritet, vi som skal bake noen stakkars ostehorn til barna våre som fredagskos. Nå må vi vel ratt kjøpe hvetemelet på Plata, i sånne brukerposjoner, og trekke for gardinene før vi setter en deig. Jeg nekter å la meg kue. Vi er ikke mindreverdige mennesker! Jeg skal starte en aksjon, skal jeg.

Ta hvetemelet tilbake, folkens! Vi krever… Å.
Se der, ja.
På nederste hylle. DER var hvetemelet, ja.

Kremt.


Det er ikke rart at jeg liker å være sammen med folk. Det er fint å trives i sitt eget selskap, men av og til kan jeg ha litt uheldig innflytelse på meg.

Siden sist

..har Mannen vært på jobbtur i Amsterdam, og der beviste han en gang for alle hvem som er kona i dette ekteskapet. Han røyk på en shoppingsmell så alvorlig at han måtte kjøpe en koffert for å få med seg fangsten hjem.

Selv er jeg en skam for handlende mennesker, jeg mister tålmodigheten, pådrar meg snev av magesår og ender raskt opp på museum eller fortauskafé i stedet. Gjerne begge deler, egentlig.
Således resulterte min egen nederlandstur i fjor med ei kokebok til mannen, en Star Wars-bok til Storebror, en bamse til Lillesøster og solbriller til meg selv - sistnevnte kjøpt på ferja hjem (askefast, måtte busse).

Men se hva han derre shoppingkongen vendte hjem med:

Jøye meg! Det var bøker, oster, trøfler, whisky, kaffekopper, isbitformer, rødvin, slips, sko, sjokkis, tyggis, stroopwafels, aftershave, gensere til Storebror, fire kjoler til Lillesøster og to vesker til undertegnede. Ja, og ny koffert. Og da har jeg garantert glemt en hel del.

Hva morderkottet skjulte

Et av nyttårsforsettene mine var å se mer på TV ⁽¹⁾ , og det har jeg nok lykkes litt i overkant godt med. Drømmene mine er i hvert fall i ferd med å bære preg av en viss kryssklipping og øh…spenningsvri. De har til og med fått klare, sammenhengende (om enn litt snodige) plot. Og det er ikke en forbedring.

Forleden natt skjedde følgende:
Jeg bodde i et stort hus, i en leilighet i andre etasje i et skikkelig kråkeslott, og var relativt nyinnflyttet. Over alt fant jeg spor etter de tidligere beboerne: På loftet var det støvete kasser med juletrepynt og i bokhyllene sto det en og annen gammel bok. Huset var som sagt fullt av kroker og krinkler, så jeg var slett ikke ferdig med å utforske det ennå. I leiligheten i første etasje bodde det en mann som jeg ikke visste hvem var, annet enn at han var mystisk.

Merkelige ting begynt å skje i huset, og jeg mistenkte at beboeren i første etasje hadde noe med det å gjøre. Av og til hørte jeg rare lyder i oppgangen som forbandt etasjene. Av og til var det flyttet på ting i leiligheten. En dag, mens mannen min⁽²⁾ var ute, oppdaget jeg ei bod-dør inne leiligheten, og jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den døra før. Den var tross alt midt på stueveggen.

Da jeg dyttet opp døra, kjente jeg lukta av støv i nesa, og det lå døde fluer i vinduskarmen. Men veggene i kottet var fulle av uniformer, både gamle nazi-uniformer og mer moderne varianter. Og på gulvet sto det flere ferdig pakkede ryggsekker, komplett med soveposer og alt. På lokket til den ene sekken sto navnet "Brother Sinatra" og på den sto det "Saw-Trygve Gundersen".
Helt klare morder-aliaser (særlig det siste navnet var ganske avslørende).

Dette var åpenbart det hemmelig rommet til en gal, gal morder, og jeg hadde oppdaget det. Det var også ganske åpenbart at morderen bodde i huset – det hadde jo alltid vært noe rart med den mystiske beboeren i første etasje. Og nå var jeg alene i leiligheten!
Med bankende hjerte listet jeg meg ut av rommet. Jeg tenkte at hvis han ikke oppdaget at jeg hadde avslørt det hemmelige lageret hans, var jeg kanskje ikke i umiddelbar fare.

Og heldigvis, i samme øyeblikk kom mannen min hjem. Jeg pustet lettet ut og tok ham med til boden for å vise ham hva som var der, sånn at vi kunne ringe polititet og ikke minst komme oss til helvete vekk derfra. Idet boddøra svingte opp og støvet begynte å danse, snudde han seg mot meg, og ansiktet hans var helt forvrengt. Det ble grålig i fargen og grotesk i konturene rett foran øynene mine, og jeg kjente angsten bite seg fast i meg da alle brikkene falt på plass – det var han som var morderen.

Aaargh!
Jeg sverger på at jeg våkna på sånn klassisk filmvis, hvor hovedpersonen setter seg brått opp i senga med oppsperrede øyne og bankende hjerte. Bare at jeg lå musestille med bankende hjerte, da, men følelsen var den samme. Hvor ble det av de gode, gamle drømmene, de som var kaotiske, fragmenterte og ganske ubegripelige? Må. Slutte. Å. Drømme. Hele. Historier.


(1) Se mer TV som i å øke konsumet av gode TV-serier drastisk, ikke som i å bedrive mer mindless glaning på alt mulig dritt. Men uansett var jeg rimelig fornøyd med et såpass uortodoks nyttårsforsett.

(2) Ektemannen min i drømmen var forsåvidt Mannen, men samtidig ikke – en sånn snål logikk som det ofte er i drømmer. Dessuten hadde vi nettopp møtt hverandre.

Snapshot (14)

Innbyggerne på Skjetten er i seiersrus etter at Lammen har vunnet ullmedalje i VM.

Tygge først, så svelge

Har ikke amerikanere lært av mammaene sine at de skal tygge maten grundig? Dette lurer jeg fælt på, kjenner jeg.



Forrige dagen så jeg den episoden av The Simpsons hvor Homer og en trailersjåfør konkurrerer om å spise en gigantisk biff på en restaurant, og restauranten har sin egen Heimlich-manøver-automat for gjester som setter mat i halsen.
Siden har jeg gått og tenkt på at restaurantgjester utrolig ofte setter ting i halsen i amerikanske filmer og TV-serier. Det chokes rett og slett over en lav sko.

Rollefigurene har en hyggelig middag og diskuterer forholdene sine eller planetens framtid eller et mordmysterium på jobben, og plutselig, brak! så faller en av gjestene sammen og det ropes oh my God, is there a doctor here (og ekstra vanskelig blir det selvsagt de gangene en av folkene i serien har gitt seg ut for å være lege, noe som også skjer helt urimelig ofte, men det er en digresjon).

Og her er vi altså tilbake til det egentlige spørsmålet mitt: Setter amerikanere mat i halsen oftere enn folk ellers på kloden? Eller er dette en typisk film-og-TV-greie, tilsvarende sånne ting som at folk på film aldri sier ha det når de avslutter en telefonsamtale, mens i virkeligheten gjør de selvsagt det.

Noen som vet?

Snapshot-quiz

Juleferien er over, og sannelig var det godt å komme i gang med jobb og hverdag igjen. All play and no work makes Hanne a lazy girl. La oss skjerpe januarhjernen med denne finfine – og veldig vanskelige – bildequizen.


1. Hvem er dette?
A. En flamencosjørøver med lett nissefetisj
B. En figur fra NRKs nye julekalender "Jul i karnevalsland"
C. Lillesøster som har kledd seg om til julemiddag



2. Hvem er dette?
A. En glamorøs Hollywoodstjerne på vei til Oscar-utdeling
B. En figur fra den nye TV-serien "Frustrerte fruer som rosablogger, nå"
C. Hanne som har pynta seg til juleselskap



3. Hva er dette?
A. Et utsnitt av borddekninga ved siste offisielle middag på slottet
B. Frokostbordet til en typisk Skjetten-familie en vanlig tirsdag morgen
C. Et begeistret snapshot fra nyttårsmiddagen, et stykke ut på kvelden



4. Hva er dette?
A. Mitt siste håndarbeidsprosjekt: Ei myk filtpute i sjatteringer av grønt
B. Et satelittbilde av Finnskogen
C. Storebrors matpakke etter en hel juleferie i ranselen

Juleferien, oppsummert

Klikk på bildet hvis du (mot formodning) brenner for å finstudere nøkkelordene.
Og godt nytt år, dere.
Tjueelleve!

Tordenbloggen, sier du?

Oi, jeg er med i Tordenbloggen, tredje pulje – altså blant de du kan stemme på nå!

Jeg har egentlig lovt meg selv at jeg ikke skal bli så oppslukt i dette, men skitt au: Hvis du liker bloggen min og vil sjenke meg en stemme, blir jeg selvfølgelig hoppende glad.
Du går altså inn her, og kan stemme både i pollen (altså merke av de du vil se videre) og i kommentarfeltet. Kommentarstemmer veier tyngre, bare sånn til info.

Nå har det seg sånn at tredje pulje også har med mange av bloggfavorittene mine, blant andre Livet leker, Undreverset, Verden sett fra Sofienberg og ikke minst selveste Revolusjonært roteloft – ja, egentlig er det tjukt av brillefine blogger i den pollen. Jeg anbefaler et besøk hos dem alle sammen, for en bivirkning av Tordenbloggen er at man stifter nye og spennende bloggbekjentskaper.

Jeg har med andre ord ikke skyhøye forventninger, men trøster meg med at det er et staselig selskap å være i (og nei, jeg sier det ikke bare for å kokettere, kors på halsen).

For deg som eventuelt ikke finnes interessert i bloggkåringer og denslags fjas, har jeg selvsagt alternativer å tilby, sånn at besøket hos meg ikke er helt bortkasta:



Nesebrillebart blir aldri feil.
Aldri!

(...men jaggu har jeg tatt av på bartebruken i det siste)

Jeg deler mine erfaringer

Refleksjon er viktig, har jeg lært på HiAk-studiet mitt. Ja, det er sågar helt avgjørende for læringsutbyttet. Helga mi har gått med til skolesamlinger, lutefisklag på Sagene og julepynting i heimen. Nå som den er over, er det altså tid for et refleksjonsnotat.

Dette har jeg lært:

* Vi bruker nesten halvparten av vår våkne tid på: å lytte 45 %, snakke 30 %, lese 16 % og skrive 9 %. Likevel er vi stort sett dårlige lyttere. Akevitt bedrer ikke lytteferdighetene, men øker sannsynligvis snakkeprosenten betraktelig.

* Sinna blåmuggost og julebrus går utmerket sammen. Julebrus og brie er imidlertid en kombinasjon fra satans eget kjøkken, og kan på ingen måte anbefales. Tenk appelsinjuice og kaviar, så får du en anelse.

* Det viser seg at leverpostei og grapefruktjuice heller ikke er en sammensetning som får smaksløkene til å danse rhumba av begeistring. Vi snakker ekkelhetsnivå 3 (tørke tunga febrilsk med serviett).

* Det er ingen grunn til å drive med systematisk juleplanlegging når skippertaksmetoden fungerer akkurat like bra. Det tar bare et drøyt kvarter å tørke støv av julestjerna, slenge noen røde pynteremser over de hvite gardinene, skrelle en klementin og tenne en bråte stearinlys, og vips, så nynner hele familien julekveldsvisa på et blunk.

* Julekrybbe er tradisjon, men tradisjoner blir ekstra trivelige med en personlig vri. Derfor er det koselig å ta fram Jesusbarnet & co når de har selskap av giraffen Melman, et plastskjelett og andre figurer du ikke ante befant seg i Betlehem den aktuelle kvelden.


De alternative julekrybbedeltakerne ble introdusert av Lillesøster allerede jula 2008.

Forskning, bart og hatt

– Distrahere, digregere, prokrastinere (merk: leses med Gorgon vaktmester-stemme).
Jeg har registrert et snedig karaktertrekk ved meg selv: Jo travlere jeg har det, jo mer fjaser jeg. Ikke på bekostning av de ordentlige oppgavene, snarere tvert i mot. Jeg fjaser i tillegg til. Grafene går samme vei, så å si.
Dermed har jeg kunnet gjennomføre intet mindre enn to vitenskapelige forskningsarbeid de to siste ukene:


1) En Hanne med bart.

Forrige uke lagde elevene magasin, og parallelt med produksjonsarbeidet kunne jeg gjøre litt vitenskapelig arbeid og prøve ut hvorvidt menn automatisk har større autoritet i kraft av sitt kjønn.

Min hypotese var: Menn har bart, ergo bør bart gi autoritet.
Enter plastilinabart (den fungerte for øvrig som en slags botox samtidig, all den tid jeg måtte være dønn urørlig i ansiktet for å holde den på plass, urimelig slitsomt).

Konklusjon: Bart gir ikke mer autoritet. Elevene var faktisk påfallende respektløse.
Men dette bør i hvert fall få dette likestillingsgnålet til å stilne, en gang for alle. Alternativt må man lære seg å skille kjønn fra bart.


2) Cogito, ergo brillefin.

Petter Smart har tenkehatten sin. Mannen her i huset har for lengst funnet seg en vaskehatt som han bruker hver gang han gjør husarbeid. Begge deler ser ut til å fungere greit, riktignok med visse forbehold.
Hypotesen var: Hatten skaper mannen (eller, i dette tilfellet, Hanne'n).
Jeg er tungt inne i oppgaveskriving og denslags gjenvordigheter. Klart at jeg har bruk for en magisk oppgavehatt, som jeg ifører meg når jeg må tenke og produsere. Heldigvis hadde jeg en av Lillesøsters dukkehatter for hånden. I kveld har jeg brukt oppgavehatten med stort hell.
Konklusjon: Fiffig hatt = jobben gjort.

Forskning, dere. Hvem som helst kan gjøre det!