And the Buffy staked Edward. The end.

http://www.cafepress.com

Tidlig i mars befant jeg meg i en TV-seriemessig ørken (jeg ser sjelden TV på TV lenger, men desto mer på nett og DVD). Jeg var i ferd med å slippe opp for gode serier, og måtte finne noen, fort. Jeg var litt i nostalgihjørnet og bestemte meg for å se om Buffy fremdeles tålte tidens tann. De første episodene gikk litt trått, men så! Du verden, som jeg har boltret meg i vampyruniverset Sunnydale. Jeg har slukt hele serien i store, grådige jafs, og underveis knotta jeg ned noen notater, mest fordi jeg ble så engasjert. I kveld så jeg den aller siste episoden, og her er (de relativt usensurerte, veldig usammenhengende) notatene fra serieopplevelsen:

Det er noe veldig befriende ved å se ei ung jente være helten og hovedpersonen som grisebanker vampyrer og demoner herfra til helvete. Folk også, for den saks skyld, for Buffy diskriminerer ikke når det gjelder bad guys. Og det må være lov å si at i noen tilfeller er det ekstra tilfredstillende når hun gjør det nettopp mot folk.
Som i episoden (med fiskefolka i s02) hvor hun er på date og sitter i bilen med en av idrettsheltene på skolen, og han mer enn antyder at hun bør være velvillig og medgjørlig – såpass fortjener han, som har tatt henne med på date og hun har blitt med! Han begynner å bli klåfingra, det begynner å bli en sånn desperat situasjon hvor man får klaustrofobi på offerets vegne, og ka-bonk! Så har Buffy dengt hodet hans mot rattet så nesa brekker, og hun gir ham beskjed om å se til pokker å ta seg sammen og vurdere handlingene sine.
Buffy the daterape slayer for the win, altså!

Major logisk brist: vampyrene snakker om at de ikke kan puste (som når Angel ikke får til å ta munn-til-munn-metoden på en person), men alle bad guy-vampyrene røyker. Hvordan klarer de det når de ikke puster? Veldig rart.

Spike er praktfull. Veldig, veldig morsom.

Jeg hare alltid likt sånne fish out of water-serier og -filmer. Kombinasjonen hverdagslige problemer (skole, jobb og sosialt liv) og seriøs vampyrslaying er underholdende. Sånn er det bare.

Serien har da vitterlig noen fine kommentarer om fordommer og stereotypier? En ting er selve high school-miljøet, det har vi sett mange ganger før (og det er til tider rimelig pappfigur-og sjablongaktig), men det andre er hvordan de forskjellige andre figurene agerer og blir behandlet. Vampyren som har en sjel, den klønete demonen, den tilsynelatende streite eleven som har skjulte dybder.

Og søte, fine Willow, en tenåringscomputergeek på nittitallet som etter hvert blir skikkelig powerful heks. Dessuten er det veldig moro å se hva som var high-tech computer skills på nittitallet. Jeg blir rent nostalgisk av tjukke, runde iMac-er og fancy skjermbilder som dette:

Jeg har registrert noen steder at folk ynder å sammenlikne Buffy og Twilight – og at noen sågar mener storylinen til Twilight er rappa fra Buffy. Næsj, det er den IKKE:

• Buffy kan ta vare på seg selv
• Buffy sier rett ut at stalking-atferd ikke er en god ting, i motsetning til denne Twilight-dama som fullstendig mangler varsellamper på det området
• Buffy venter ikke på å bli redda, tvert i mot er det hun som redder andre
• Vampyren hennes er ikke blodfattig og glitrende

Buffy er så innmari bad-ass! Go Buffy!

Men så (ses03) kan Buffy og Angel plutselig ikke ha seg mer, for da mister han sjela si. Hva er det for noe, da? Her har de hatt sex, og begge var fornøyde, men DET går ikke. Oooh nei, sånne folk må straffes. Hm. Jeg ser at det åpner for noe fiffig dramaturgi, men allikevel, da. Hun har en tøff jobb. Kunne de ikke unne henne såpass?

Og huff, det blir verre, for når de to da holder på med dette sølibatet sitt, så går de på kino og ser en film som er åpenbart erotisk. Og etterpå sier Buffy til Angel: "I don't like to get you worked up like that". Som om 1) mannen er den eneste i et parforhold som har behov og 2) hans eventuelle behov er viktigere enn hennes. Stor nedtur for serien. Virkelig.

Det er moro når de trekker inn varulver i historien, men særlig skremmende er det ikke. Varulvene tumler rundt som noen med drama valgfag som prøver å finne det indre dyret i seg. Og så viser det seg at det dyret er fetteren til Labbetuss.

Kjempehumor når Spike ikke får til å suge blod av offeret sitt (s04e07), og blir sittende på sengekanten, helt nedtrykt og bare: "I don't understand - that's never happened to me before".

OK, nå (s04e10) er det litt skummelt, omtrent for første gang. The Gentlemen er skikkelig ekle når de kommer glidende, kjenner jeg. Uæh. Det er noe med pantomimegreia som alltid har gitt meg dårlige vibber.

s04e18: Det er jammen hyggelig at Buffy endelig har en kjæreste hun faktisk kan ha sex med uten at noen verdener ødelegges. Good for her. Oi, det var visst litt i overkant good for her.

s04e22: Pleier å hate sånne drømmeepisoder, men denne er helt fantastisk. Den er virkelig som en drøm. Jeg er veldig fascinert. Godt utført.

Det må være lov å si at ikke alle visuelle effekter er helt top notch - som når Buffy slåss med et kjempedigert slangemonster, og de ser ut som begge to er lagd i plastilina.

I sesong fem blir det seriøst ganske mørkt. Og veldig mind-bending, det liker vi. Nesten litt Doctor Who-aktig til tider. Og ikke minst en hel del utforsking av hva det vil si å være menneskelig. Det er ganske interessant. Dessuten er det hele sorg-scenariet. Whedon går ikke av veien for å drepe viktige rollefigurer (noe jeg både elsker og forbanner ham for), og spesielt en av episodene tar for seg død og sorg på en ganske så sterk og tydelig og praktfull måte.

Og vips, så er det litt humor på bekostning av britene: "Oh, poor watcher, did your life pass before your eyes? Cup of tea, cup of tea, almost got shagged, cup of tea". Haha!

Noen ganger kler Buffy seg ganske så feminint, og i en epiosde har hun kledd seg møte-pent i skikkelig trangt skjørt og høye hæler, og må slåss med en demon. Hun oppdager at det er helt umulig når hun er kledd på den måten. Jepp, det er vanskelig å denge skurker på en damete måte. "Stupid skirt!" - og så kutter hun opp hele skjørtet med en papirkniv og begynner å sparke ræv igjen.

Åh! Musikal-episode ! Næmmen, den kan jeg slett ikke huske å ha sett før. Åh, så bra. Nesten som Dr. Horrible, dette her. Og Tara synger en nydelig sang (med bittelitt dirty undertoner) til Willow.

 
"Under Your Spell" received attention from Buffy studies writers because it presents a frank and unflinching expression of lesbian romance. Buffy the Vampire Slayer was the first show in U.S. television history to portray a long-term lesbian relationship among the core cast of characters.

Disse tre gutta som har så innmari lyst til å være Buffys onde erkefiender er et godt tilskudd til serien. De tilfører masse humor samtidig som de står for bøttevis med framdrift og trøbbel.

Jeg blir litt bekymra når de tre tulleskurkene bestemmer seg for å forhekse ei jente fordi de ikke klarer å sjekke damer selv. De blir framstilt som litt stusselige og det hele er litt humoristisk, og jeg tenker oi, dette er ikke bra. Men så kommer dama til seg selv underveis, og forteller dem klart og tydelig at det er snakk om rape. Voldtekt. Og alt blir alvor. Heldigvis blir det alvor, for hvis de hadde framstilt sånt som moro, ville det vært både feil og trist.

Nevnte jeg at jeg elsker Spike?

Aiaiai, der dukker Nathan Fillion opp også, i en alldeles brillefin rolle som den misogynistiske sørstatspresten Caleb som virkelig har gått over til den mørke siden. Skjønner godt at Whedon fortsatte å bruke ham.

Og næmmen, der var det brått slutt, gitt. Sju sesonger ned på høykant.
Hva skal jeg gjøre nå?
Gå løs på Angel, kanskje?

Seg selv og andre

– Hanne, har du sett Kongsvik ungdomsskole, flirer elevene.
– Ja, den er kjempemorsom, samtykker jeg.
Tenåringene fryder seg over Lene Kongsvik Johansens skoleparodier, og siterer allerede lærertypiske replikker fra serien.
– Hahaha, det er så LETT å kjenne igjen de lærerne, asså. Ansvar for egen læring, smilegeiper de.
– Ja, det er en del gjenkjennelse, sånn typemessig. Men hva synes dere om elevene, da?
– …..heh?
– For det er jo ganske lett å kjenne igjen dem også, eller?
– Næsj. Elevene er IKKE noe morsomme.

Og da måtte JEG le litt.

DuSaQ betyr skole

Jeg elsker lister og skjemaer. Helt sant. Men det er alltid fristende å være litt - uhm - uortodoks i utfyllingsøyeblikket.

Lillesøster begynner altså på skolen til høsten, og vi har fylt ut registreringsskjemaer. Det er godt å se at det norske skoleverket tar hensyn til unger med andre morsmål enn norsk. Nå er vi spent på hva de har å tilby av morsmålsundervisning.


(klikk på bildet for større versjon)

I heart Josh Groban

Ikke at jeg noensinne har hørt på et Josh Groban-album. Han er ikke min tekopp når det gjelder musikk, men når det gjelder morounderholdning tar jeg gjerne ei hel kanne.

Jeg er så heldig å ha Rikke som dealer (eller pusher eller hva det nå heter) av ypperlig populærkultur fra det store utland (særlig Storbritannia), og hun har introdusert meg for Never Mind the Buzzcocks. For den som er for lat til å klikke på lenka, kan jeg avsløre at dette er et engelsk gameshow om populærmusikk. Sånn rammemessig kan det ligne litt på Nytt på nytt, men de har forskjellige verter hver gang, og gjestene fra musikkbransjen – og det er generelt mye, mye mer underholdende enn den berømmelige gullrekka.

Uansett, Josh Groban har vært med noen ganger. Han har sågar ledet hele greia, og da skjønte vi at den unge mannen har mer å fare med enn stemme og klamme sanger. Han er jo morsom! Du kan se episoden her, det anbefales på det groveste.

Og er du ennå ikke overbevist, ta en titt på dette klippet fra Jimmy Kimmel: Josh Groban sings Kanye West tweets.


Haha!

Nå gjenstår det bare at han begynner å utgi god musikk, så har han sjans på meg. Og det er sannsynligvis målet hans her i livet.

Ønskeliste jula 2011

• tardis
• sonic screwdriver
• psychic paper
• K9

Ja, jeg vet det er litt tidlig med ønskeliste for neste år, men jeg er litt revet med etter 27 strake Doctor Who-episoder på veldig kort tid. Veldig, veldig kort tid. Time flies when you're with the Doctor.
Og for de som måtte mene at mine ønskelisteting ikke eksisterer i denne verdenen: Pilutta dere! For jeg har allerede fått en oppvask-tardis, og det må bety at de andre tingene er innenfor rekkevidde.

Rett før jul kom det nemlig noen ukjente menn og plasserte en maskin under kjøkkenbenken vår. Den ser ut som en helt alminnelig, stor, hvit boks, men når vi åpner den, er det større plass inni enn utenpå. Vi stapper den full med skittent servise og annet kjøkkenutstyr, stiller timeren på cirka en time, og allons-y, alonso:
Når vi åpner døra igjen, er kjøkkenutstyret helt rent!

Det kan bare bety én ting: At vi har reist tilbake i tid, til den tiden da disse kjøkkenredskapene var rene og ubrukte, og dermed kan vi plukke dem rett ut av oppvask-tardisen og sette dem i skapet, klare for bruk. Jeg kan ikke tenke meg noen annen forklaring på den slags fenomener, og jeg utfordrer hvem som helst av dere til å foreslå noe mer troverdig.

Så derfor, people of Earth, gir jeg dere altså ønskelista mi.

Spionen og journalisten

Den elleville gjenopplivningen av Treholt-saken fikk meg til å tenke på noe jeg skrev i forrige århundre. Jeg var på humorkurs for skrivende journalister på IJ da en annen spionaffære eksploderte: Svein Lamark og hans Kodenavn Havmåke. Blodtåka lå tungt over presse-Norge. Dermed gikk vi spion-bananas.
For de som ikke husker saken, har PFU (!) en brukbar oppsummering:

Norsk Telegrambyrå (NTB) sendte tirsdag 3. november 1998 ut en nyhetsmelding med tittelen "Tre utnevnelser - en spion?". Meldingen tok utgangspunkt i lanseringen av boken "Kodenavn Havmåke", skrevet av Svein Lamark. Lamark ble landskjent tidligere samme år, da han sto frem som norsk dobbeltagent i forbindelse med utvisningen av flere russiske diplomater fra Norge

Kursholder Are Kalvø (iiiihhh!) ga oss en oppgave: Skriv en humoristisk tekst basert på dagens nyheter. Her er min besvarelse:

Spionen og journalisten

Det er spion jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «Kalinka», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for rikets sikkerhet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare kontaktene mine fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i KGB, CIA, MI6 og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av James Bond.

Jeg ville ha sett journalister overalt, og vært redd for at de skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som spion».


Det er journalist jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «sikre kilder», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for demokratiet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare desken min fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i NHO, Ap, LO og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av Gunther Wallraff.

Jeg ville ha sett spioner overalt, og vært redd for at andre journalister skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som journalist».


(Publisert i Journalisten november 1998)

En femårig fashonistas viktigste råd

Lillesøster (5) viste seg tidlig som en kreativ og entusiastisk klesbruker. Vi er så heldige at vi har gode kilder til arvetøy, og når sånne bæreposer ankommer, er det jubel og skiftebonanza.
Jeg har forlengst gitt opp å styre dette. Det betyr at hun har ganske fritt valg innenfor rimelighetens grenser.

Noen tommelfingerregler har vi imidlertid, som feks:
– ingen bunad i barnehagen
– bruk fottøy når det snør
– maks tre klesskift om dagen
Kall meg kjip, men akkurat der bøyer jeg meg ikke (bortsett fra det med fottøy i snøen, som hun faktisk fikk lov til å kjenne grundig på selv, men det er en helt annen historie).

Uansett, Lillesøsters interesse har ført til mange fiffige antrekk. Noen av dem er tildigere omtalt i en egen motebloggpost, andre har blitt vist fram i forbifarten. Og man kan si hva man vil om småbarns smak, men påfallende ofte treffer hun blink på en litt sånn overraskende, gledevekkende måte.
Hvorfor skal man for eksempel på død og liv ha matchende sokker, når det er mye morsommere med én grønnblomstrete og én rosastripete? Hvem har sagt at det ikke er mulig å kombinere tre forskjellige hodeplagg på en gang? Og trenger fotballdrakter være så konservative? Alle ser jo at de blir mye friskere med ei bursdagskrone og noen smykker.

Lillesøster kler seg etter humør og innfall – hun kler seg energisk. Det håper jeg hun fortsetter med. Kanskje har noen hver av oss litt å hente på det området.

Hvis det gjør deg glad: Bruk det!
Hilsen Lillesøster.


Gif animator

Wat kyk jy?

Er du interessert i afrikarelaterte temaer, men lei av å lese de vanlige bistandssakene? Da har jeg et godt bloggtips til deg. I Craftprat-bloggen skriver Kjersti om sørafrikansk populærkultur, politikk, språk og handel.
Du får greie innføringer i relativt kompliserte temaer, friske syn på hva som er galt med vår måte å tenke bistand på og litt andre perspektiver på (det sørlige) Afrika enn hva som dukker opp i mainstreampressen. Og du får underholdning attpåtil.

Du kan for eksempel lese om Die Antwoord, en musikkgruppe fra Cape Town som gir zef-kulturen et ansikt. Hva zef er for noe? Kjersti forklarer det som en slags variant av det vi på godt norsk kaller "white trash". Men både zef og Die Antwoord er interessante saker, så jeg anbefaler at du leser hele bloggposten.



For gruppa er nemlig et eneste stort performance-nummer! Og de har slått an noe så innmari!
Håhå. Det kan jeg forstå, for selv om jeg både vet at det er en performance, ikke skjønner halvparten av hva de driver med og attpåtil synes de er både litt rare og litt teite, har jeg tatt meg selv i å se på flere av videoene deres flere ganger. Og gå rundt og gnåle Wat kyk jy. For det høres så morsomt ut.

Slap Happy Lion

For elskere av klassisk animasjonsfilm er selveste Tex Avery (1908-1980) litt av en gudfar. Mange forbinder ham kanskje med figurer som Snurre Sprett, Daffy Duck og ikke minst Droopy. Her er en av mine favoritter, en perle fra 1947: Slap Happy Lion.
Første gang jeg så den (på den noe interne Humorfestivalen "Humor-96" i Volda), lo jeg så jeg brakk meg.
Enjoy!

Dagens outfit

Åh, det er så mange morsomme t-skjorter der ute på internettet! Denne har jeg kjøpt på DJ tees. Midt i blinken som jobbantrekk, synes jeg.

En dag på Hogwarts

I dag har jeg (som tidligere nevnt) vært lærer på Hogwarts!
Vi har hatt temadag på MK-avdelingen hos oss, og det myldret av figurer fra Harry Potters univers i ganger og klasserom.
Harry selv var selvfølgelig der, i flere utgaver, sammen med Hermione og Ron. Men man kunne også treffe på mange andre elever ved den ærverdige trolldomsskolen, sammen med kloke ugler, kjælerotter og annen moro. Og sannelig dukket det ikke opp en og annen grøsseskummel dementor også!

Men hva med de andre elevene, de på ST (allmennfag, som det het før) og MD (musikk, dans, drama)?
De fikk ikke vite noen ting - for de var jo muggles!

Det var godteri og fjas, og en av elevene hadde bakt de grønneste muffinsene jeg noensinne har sett: De så giftige ut, men de smakte godt.
Vi hadde selvsagt vanlig undervisning gjennom dagen, men en temadag setter jaggu en uvurderlig spiss på tilværelsen. Jeg er imponert over hvor mye innsats noen av dem hadde lagt i kostymer og sminke.
Vi snakker farging av hår, sirlig teatersminke og forseggjorte kostymer. Andre hadde med svært få effekter fått til en snedig, subtil HP-effekt.
En interessant tendens er at vg2 og vg3-elevene var de ivrigste til å kle seg ut, mens blant vg1-elevene var det påfallende få som hadde tatt skrittet over i en magisk, tøysete verden. Er det sånn at de yngste (som altså er rundt 16 år gamle) er de som er mest redde for å virke barnslige? Eller er de ikke helt ferdig hjernevasket av den alternative virkeligheten på MK-linja ennå?

Elevene var delt opp etter hus, med flotte våpenskjold på dørene til klasserommene: 1.klassingene hørte til i Ravenclaw og Hufflepuff, 2.klassingene bekjente seg til Gryffindor, mens 3.klassingene var hjemmehørende i the house of Slytherin.
Jeg er kontaktlærer for en av 2.klassene, og da var det veldig naturlig å gestalte Minerva McGonagall, lederen for Gryffindor. Dessuten var det jeg som kom på hele temadag-greia, så jeg kunne egentlig velge rimelig fritt, haha.


I går måtte det lages skilt til alle klasseromsdører med hvert hus' våpenskjold på. Heldigvis har vi flinke elever, som tegner sånt uten problemer. Se, så fint!


De lagde andre skilt også, som dette: Room of requirements-skiltet var til utstyrslageret vårt, hvor vi oppbevarer kameraer og annet utstyr.
Selvfølgelig!


En av elevene utbrøt underveis: "Tenk om vi hadde jobba like effektivt med andre ting!"
Da hadde de fått gjort ekstremt mye, det er helt sant.


I Harry Potter-universet finnes det mange ugler, her representert ved en sjarmerende variant. Akkurat denne ugla bidro dessuten med de irrgrønne muffinsene.


Det var aldri noen tvil: Avdelingslederen måtte være selveste Dumbledore. Ettersom han heter Dagfinn, fikk han tilnavnet Dagfinndore.


AAAHHHH! Dementors!
"Expecto patronum!"



Vi hadde gjester utenfra, også: Rikke var på besøk fra The Department of Magical Communication for å holde foredrag om kommunikasjon og sosiale medier. Ikke la deg lure av det morske blikket, hun holdt et engasjerende og lærerikt foredrag, helt uten å være skummel.

Og ettersom det var planleggingsdag i barnehagen, måtte Lillesøster være med meg på jobben - komplett med kostyme. Hun hadde en strålende dag, skjønt jeg mistenker at hun får et vilt urealistisk bilde av hva videregående skole (eller skole i det hele tatt) egentlig dreier seg om.


P.S. Bildene er tatt med mobiltelefonen min, så vær (som vanlig) overbærende med den tekniske kvaliteten. Geniale bilder er det elevene som tar, ikke jeg.

Stating the obvious?

Førstkommende søndag kan Språkteigen på NRK P2 fortelle deg hvor uttrykket "å tenke koffert" kommer fra.

Da passer det ypperlig med et praktisk eksempel fra butikkhyllene nå i ettermiddag:

Hahaha!
For det er vel ikke bare jeg som er så barnslig at jeg ler av denne?

Mulig at dette kjekke produktet med sitt fengende slagord er velkjent for mange, men jeg har ikke andre husdyr enn akvariefisk og hybelkaniner, så jeg har aldri finstudert kattemathylla tidligere. Men i dag snublet jeg over den, nærmest ved en inkurie.
For det er altså kattemat det er snakk om. Sånn ser pakka ut:


*fnise*

Endring gjennom glede

Nå trenger vi jaggu noe oppmuntrende, dere! Og blir man ikke oppmuntret av Rolighetsteorin - ja, så vet ikke jeg. På nettsiden står følgende:
"Den här sidan är tillägnad tanken om att något så enkelt som glädje är det absolut lättaste sättet att få människor att ändra på sig."

Se for eksempel her, hvor de har lagd et spill for å få folk til å gjenvinne glass:

Åh, jeg fikk så lyst til å prøve det! Hadde ikke du også stått i kø til gjenvinningsstasjonen hvis du kunne få spille sånn?

Flere fiffige løsninger, som pianotrappa og verdens dypeste søplebøtte, kan du se her.
Og takk til Rikke, som distribuerte denne gladpilla på Twitter. Den trengte jeg!

We will We Will Promp You

Glem X-faktor og denslags, her i huset lager ungene fredagsunderholdninga sjæl. Og denne gangen klarte jeg faktisk å filme et av spontanshowene. Som vanlig er elementene rock og promp til stede, for det funker i alle aldersgrupper (ifølge en kjapp husgallup).
Og som vanlig har Storebror (8) en slags plan, mens anarkisten Lillesøster (4) denger på etter eget forgodtbefinnende.

Dagen derpå, uten sammenlikning for øvrig

Åh, trøtt i dag - noen av oss drev med iherdig telling av stemmer til langt på natt i går, og sørget dermed for å holde demokratiets hjul i gang, eller noe i den stilen.
Men jeg orker simpelthen ikke analysere eller reflektere nå, jeg er for trøtt.

På spørsmålet "Er du fornøyd med valget, da, Hanne?", nøyer meg meg med å svare:
- Mnjoda, når det gjelder Stortingsvalget kunne det absolutt vært verre. Men det kunne også vært bedre. Når det gjelder Kirkevalget, hadde vi god oppslutning.
Undertegnede fikk en bråte stemmer i Menighetsrådsvalget (flest stemmer, faktisk, hvis jeg skal være ubeskjeden) - men Bispedømmerådsvalget må jeg komme tilbake til når jeg har bedre oversikt.
Nok om det.

Borte i et kommentarfelt i den utmerkede bloggen Haralds strøtanker snublet jeg over denne hysterisk morsomme YouTube-snutten med den svenske komikeren Robert Gustavsson. Den vil jeg gjerne dele med dere:

For ansvarsfraskrivelse, trykk 1

Utdanning er skikkelig hot stuff i valgkampen i år, og det er interessant å høre alle de sterke meningene om hva som er galt med skolen fra folk som ikke har satt sine bein i ei tavle på tjue, tretti år - verken som elever, lærere eller foresatte.
Det er som om jeg skulle uttalt meg sterkt og påståelig om betongmiksen i nye skyskrapere, eller noe annet jeg ikke aner at jeg ikke vet så mye om.

Dette er imidlertid ikke et skolepolitisk innlegg - så langt derifra. Og ingen må finne på å tenke at det har med vurderingsforskrifter å gjøre!
Men morsomt, det er det. Jeg fikk den opprinnelig på mail med følgende tekst:

This is the message that the Maroochydore High School, Queensland, staff voted unanimously to record on their school telephone answering machine.
This is the actual answering machine message for the school.
It came about because they implemented a policy requiring students and parents to be responsible for their children's absences and missing homework.
The school and teachers are being sued by parents who want their children's failing grades changed to passing grades - even though those children were absent 15-30 times during the semester and did not complete enough school work to pass their classes.

Kjøpefella

Åh, det var nære på.
Jeg spankulerer rundt i nærbutikken min, aner fred og ingen fare. Bøyer meg ned for å ta en kartong appelsinjuice, og HUTTETU! - der holdt jeg visst på å gå i kjøpefella!
Den var bare noen desimeter unna. Også i disse finanskritiske tider, da gitt.

Men jeg er fremdeles ikke sikker på om synet var betryggende eller foruroligende.
Slett ikke.

Da kokken rømte hjemmefra

Søndag ettermiddag. Lillesøster (3) har vært en snartur ute i gata og kommer inn i stua. Hun ser seg forvirret rundt:

- Hvor er pappa?
- Pappa er på fotballkamp.
- Er ikke pappa hjemme? Men hvem skal lage middag til oss da???

Make your Stick Figure Family at FreeFlashToys.com

Festivalsommer: Halvøyafestivalen 2009

På denne årstida er det festivaler på hvert skjær. Alle steder med respekt for seg selv, og en del steder som med fordel kunne trengt litt selvrespekt, arrangerer festival. Vi er ikke dårligere:
For andre år på rad arrangerer vi den sagnomsuste Halvøyafestivalen - med slagordet "Sommern er herlig i Fredrikstad", og det litt mer uoffisielle slagordet "en festival på lavt nivå".

I fjor lagde Rikke flott logo, program og adgangskort. I år har hun vært opptatt med trivielle ting som flytting og jobb, og dermed har vi valgt å ta en slags økologisk tilnærming: Vi gjenbruker fjorårets stæsj. Det er ganske uproblematisk, for vi følger aldri programmet uansett. Det er der mest for underholdningsverdien, og for å minne oss om noen hovedpunkter. For øvrig tar vi alt mulig vær-, føre- og formforbehold.


Eksempel på festivalprogram (klikk på bildet for større versjon)


Eksempel på festivalprogram 2 (klikk på bildet for større versjon)

Tegn en giraff, da vel

Det er moro med veddemål. Denne karen har vedda på at han skal klare å samle inn en million håndtegnede giraffbilder innen 2011. Det er veldig, veldig mange bilder. Derfor er det hyggelig å hjelpe ham.


Her er mitt bidrag. En skjettengiraff med 2013-merke i pelsen og et kokett kniks med bakbeinet.

Vil du hjelpe en ukjent internettmann med å vinne et tøvete veddemål?
Tegn en giraff, du også!

P.S. Ja, jeg vet at egentlig skrives sjiraff nå for tiden, og i mange tilfeller applauderer jeg endringer. Men sjiraff ser bare teit ut, og giraff ser fint og riktig ut. Så derfor.
Sivil ulydighet på veldig lavt nivå.