Det er en vanlig maikveld i denne husholdningen, noe som innebærer at hele resten av familien gjør lystbetonte ting, mens jeg sitter ensom og naglet til kjøkkenbordet og vurderer prøver og innleveringer så tastaturet går varmt og kjeven spenner seg.
Neida, jeg klager ikke (så veldig mye), for jeg vet jo at jeg får igjen for de utallige vårkveldene og -helgene med hode og fingre fulle av vurderingskriterier og framovermeldinger og eksamensforberedelser i form av avspasering i slutten av juni. Men akkurat nå er det travle tider, baktusbror.
Lillesøster var såvidt hjemom til middag før hun strøk avgårde igjen, ut til kompisgjengen. Folk som snakker om at unger nå til dags aldri leker ute, bor åpenbart ikke på Skjetten. Her myldrer det av unger i stikkveiene, på lekeplassene og i skogholtene. Det går i sisten, fotball, gjemsel, trehyttebygging, sykling, rollerblades og annen moro – og garantert en del aktiviteter foreldre egentlig ikke vil vite om. Uansett har de det travelt, ungegjengen, og voksnes smålige forsøk på å begrense avkommets frihet med kjedelige ting som middagstider, leggetider og denslags, blir møtt med ymse varianter av diskusjon eller unnvikelse.
Der satt jeg altså og jobba for meg selv. Temmelig presis klokka 19.20 ringte telefonen min. Det var Lillesøster, som skulle vært hjemme klokka 19.15. Nå var hun på lekeplassen, det hørte jeg av lydene i bakgrunnen (både på telefonen og gjennom vinduet, i en fiffig stereoeffekt).
– Hei mamma!, utbrøt hun med sin mest entusiastisk-blide stemme.
– Hei jenta mi, sa jeg, litt mer avventende.
– Du mamma, kan jeg få lov til å være ute litt til, for du skjønner, jeg er kjempesvett!
– Uhm...hæ?
– Ja. Jeg er kjempesvett, og det er et klart bevis på at jeg har det skikkelig gøy!
Det er vanskelig å være firkanta i møte med så god argumentasjon og klokkeklare beviser.
Viser innlegg med etiketten barn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten barn. Vis alle innlegg
tirsdag 13. mai 2014
fredag 1. november 2013
Fredagsdiktet: Bare et barn
Da ungene var bittesmå syntes jeg tida gikk så sakte, den sto nesten helt stille. Jeg var hjemme i permisjon med Storebror og en dag kunne vare i tre måneder, vi hadde et hav av tid. Jeg gikk hjem fra butikken med Lillesøster som alltid ville gå selv, hun nekta å sitte i vogn. Vi brukte ofte mer enn en time på den drøyt 600 meter lange strekningen.
Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.
Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.
Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.
BARE ET BARN
Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.
Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?
Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.
Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?
Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?
Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?
Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?
Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.
Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.
(Trond Viggo Torgersen)
Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.
Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.
Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.
BARE ET BARN
Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.
Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?
Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.
Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?
Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?
Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?
Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?
Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.
Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.
(Trond Viggo Torgersen)
søndag 29. september 2013
Rapport fra den andre siden
For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.
Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.
I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.
Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.
Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.
Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!
Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.
Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.
Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.
lørdag 6. juli 2013
Snapshot (26): Listelykke
Etter ei snau ukes hyttemoro var Kusineklubben klar for nye eventyr: Lillesøster (7) og Nabokusina (6) ble henta av sistnevntes foreldre, og nå er de på vei til noen storartede dager med dyrepark og vannland i Kristiansand.
Lillesøster tok pakking av sekk på alvor. Skikkelig pakkeliste er viktig.
Det er så man blir rørt. Jeg innser at det kan henge sammen med at jeg er langt over middels interessert i lister selv, men allikevel, da?
Lillesøster tok pakking av sekk på alvor. Skikkelig pakkeliste er viktig.
Det er så man blir rørt. Jeg innser at det kan henge sammen med at jeg er langt over middels interessert i lister selv, men allikevel, da?
tirsdag 18. juni 2013
Om å svelge kameler – og velge privatskole
Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.
Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.
Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.
For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).
Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.
I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.
Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.
Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror)er at han har så mange sære interesser”. Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Jeg kan ikke leve med den holdningen.
De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.
Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett.
Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.
Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar.
I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre.
Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.
Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.
For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).
Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.
I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.
Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.
Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror)
De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.
Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett.
Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar.
fredag 31. mai 2013
Stort og stygt – og anbefalt
Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.
Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.
Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.
Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.
Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.
Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.
Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).
Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.
I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.
Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?
Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.
Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.
Voggesang for ein bytting
Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.
Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.
Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…
(Halldis Moren Vesaas)
 |
| (Foto: Erik Berg, Det norske teatret) |
Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.
Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.
Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.
Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.
Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.
Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).
Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.
I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.
Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?
Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.
Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.
Voggesang for ein bytting
Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.
Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.
Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…
(Halldis Moren Vesaas)
tirsdag 16. april 2013
Lillesøster velger boka
Ved leggetid i kveld ville Lillesøster (7) lese høyt for meg på sengekanten igjen. Okei, sa jeg, og foreslo at hun i så fall kunne lese Morgon og kveld av Jon Fosse eller 1975 av Jesper Halle, for de må jeg uansett ha lest ferdig innen torsdag.
Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.
For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.
Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.
Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.
Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.
 |
| Noen er åpenbart ikke interessert i å utvide horisonten sin. |
For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.
Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.
Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.
Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil.
mandag 25. juni 2012
Om myrull, rumpetroll og livets mysterium
Var på hytta i helga og lot meg begeistre over sånne ting som rumpetroll og myrull. Ikke bare fordi navnene er morsomme å si.
Ute på pynten ligger det nemlig en finfin dam. Foruten å være velegnet til å sjøsette egenlagde småfartøy, er den stappfull av rumpetroll på denne årstida. De myldrer og kryr, og ungene tar jevnlige turer bortom for å holde øye med utviklinga. Lever de fremdeles? Har de begynt å få bein ennå?
Det viste seg at de lever i beste velgående, og noen av dem hadde begynt å utvikle bittebittesmå, froskelignende bakbein som stakk ut. Veldig artig, synes Lillesøster.
Hun er i en fase hvor livets mysterium er ekstra interessant. Her forleden klaska hun ark og fargeblyanter i bordet. Mamma, tegn hvordan barn blir til! forlangte hun myndig. Jeg har det samme forholdet til tegning som til sang: Det jeg mangler i ferdigheter, tar jeg igjen i innsats.
Så Lillesøster har fått brukbar oversikt over prosessen, og ved rumpetrolldammen måtte vi visst snakke litt om den alldeles slående likheten med sædceller. Storebror var ikke begeistra. Utroolig pinlig!
Myrull er noe av det fineste jeg vet, og nå er det flust av de hvite bustehodene ute på halvøya vår. De står og svaier i den friske vinden som nesten alltid blåser der ute, og er liksom rampete og elegante på en gang.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på diktet av Hans Børli. Det hender vel at jeg ryker på en liten tvangsdeklamering, også, i det rette selskapet. Som her, for eksempel:
Myrulla på Lomtjennmyrene
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
(Hans Børli)
Hun er i en fase hvor livets mysterium er ekstra interessant. Her forleden klaska hun ark og fargeblyanter i bordet. Mamma, tegn hvordan barn blir til! forlangte hun myndig. Jeg har det samme forholdet til tegning som til sang: Det jeg mangler i ferdigheter, tar jeg igjen i innsats.
Så Lillesøster har fått brukbar oversikt over prosessen, og ved rumpetrolldammen måtte vi visst snakke litt om den alldeles slående likheten med sædceller. Storebror var ikke begeistra. Utroolig pinlig!
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på diktet av Hans Børli. Det hender vel at jeg ryker på en liten tvangsdeklamering, også, i det rette selskapet. Som her, for eksempel:
Myrulla på Lomtjennmyrene
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
(Hans Børli)
mandag 30. april 2012
Neinei, Carola! Hun har ikke kjent deg bestandig.
Jeg leser i tablåjdene at selveste Carola blir mamma via adopsjon. Hun er visstnok i Sør-Afrika for å hente hjem en 3 år gammel datter as we speak.
Jeg måtte straks lese ganske mye om dette. Ikke fordi jeg er så gruelig interessert i Carola, men fordi jeg alltid er nysgjerrig på hvordan adopsjon omtales i mediene. Det hender at det er ting å stusse over, for å si det sånn.
Dagbladet siterer et intervju med artisten i svenske Expressen, som har fått være med på storstilt feiring i Sør-Afrika:
"Selv om 45-åringen bare har vært sammen med sin nye datter i to uker, forteller hun at de to allerede har knyttet sterke bånd til hverandre.Og jeg bare: Neineinei, Carola!!!
- For oss er det som vi har kjent hverandre for alltid, men som at vi har vært borte på reise og nå møttes igjen, forteller Carola til Expressen."
Kanskje DU føler at du alltid har kjent henne, og det er forsåvidt vakkert og flott. Men jeg kan love deg så inn i granskauen sikkert at den splitternye datteren din IKKE har det samme perspektivet som du (45, forberedt, venta i fire år) har.
At hun ler og smiler til deg betyr ikke det samme som at hun har kjent deg bestandig og at hun innerst i sin lille sjel føler at du er mammaen hennes og at det var en større mening med det hele som nå først åpenbarer seg for dere begge.
Hun har levd i tre år. Hun har kjent deg i to uker. Hun har ingen kontroll over det som skjer nå, og ingen forutsetninger for å forstå det, verken fysisk, mentalt eller følelsesmessig. Hun er i full overlevelsesmodus, det er det hun er.
Nå er forsåvidt ikke hovedmålet mitt å henge ut Carola (selv om det ville være tøvete å si nei til sånne frynsegoder). Hovedmålet mitt er å påpeke at det nyfåtte barnets opplevelse er en ganske annen enn den nybakte forelderens – og at dette må vi være klar over og ta hensyn til. Det kan selvsagt hende at Carola er veldig klar over dette, og bare er blitt slurvete sitert av eksalterte journalister (i flere ledd).
Men uansett anbefaler jeg både Carola og alle dere andre å lese bloggposten I am the abductor, med en alldeles hjerteskjærende tydelig beskrivelse av hva de små superheltene gjennomgår når de helt plutselig skifter både liv og familie:
This might come off sounding awful,Og Carola, hvis du skulle ha behov for noen tips til hjemkomsten, er du hjertelig velkommen innom mine bloggposter om temaet. Æh, jeg diskriminerer ikke: Alle er hjertelig velkomne!
but here it goes.
When my new daughter comes into my arms, (18 days from today) I think it's ok if she cries. Screaming, wailing, flailing... it's all ok with me.And here's the awful part, part of me is hoping there will be "a reaction" of some kind. Part of me hopes it's a big awful horrible reaction.
You may have guessed that we hope that Mimi will be happy and smiling, and everything goes smoothly on that instant that she is passed to our arms. But we don't hope that at all.
Her er et greit sted å begynne: Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet.
Pussochkramfrånnårje!
torsdag 5. april 2012
...påsken er ikke over, for tenk!
Dette fant jeg da jeg skulle legge meg – noen drar den derre jula varer helt til påske helt ut. Helt til siste dag i påsken, åpenbart.
Men da er det også slutt, da låser vi ned nissestæsjet. Alternativt må vi arrangere en intervensjon. Noen må innse graden av sin egen avhengighet.
fredag 23. mars 2012
Den varer helt til påske, for tenk!
Vi skulle egentlig bake ostehorn og pizza. Men noen sliter litt med å gi slipp på enkelte høytider.
lørdag 11. februar 2012
Storebror ser på Skavlan
Jeg ser på Skavlan mens Storebror (11) spiller på PC-en, eller hva de nå driver med for tida, disse kidsa (mulig han mobber folk, legger ut bilder han ikke har rett til, chatter med førtisju år gamle menn og kjøper masse ting så vi går konk, for hva vet vel jeg om hva unger holder på med på nett, jeg kan jo ikke kontrollere sånt).
Uansett: Jeg ser på Skavlan, Storebror følger delvis med på det samme programmet. Han liker samtaler, Storebror.
Gahr Støre og Sahlin snakker om Gro Harlem Brundtland. Storebror våkner fra spilldvalen og følger oppmerksomt med. Han lurer på om jeg husker hva som skjedde i sommer?
Klart jeg husker: Mannen og Lillesøster (da 5) var på handletur i vår hyttelokale butikk. Lillesøster styrte handlevogna med myndig hånd. Plutselig sto ei dame i veien for vogna, og Lillesøster reagerte kontant: TUT!! TUT!! utbrøt hun med sin myndigste, dype stemme, og dama hoppet forskrekket til side og slapp den lille feltmarskalken forbi.
Storebror er fremdeles imponert: Selveste Gro Harlem Brundtland, kjent over hele verden, hoppet til side for lillesøstra mi!
Så dukket John Gray opp i Skavlan-studio (han derre Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus-fyren, gidder ikke å linke til ham, du får google det sjæl). Storebror glemte helt å følge med på PC-spillet. Han satt med åpen munn, og ble stadig mer rystet. Sa han virkelig det, mamma? Mener han virkelig at menn må få slappe av på sofaen, og at de hjelper konene når de gjør noe hjemme? Hvor er han egentlig fra?
Til slutt erklærte han at noen må skrive en ny bok. Den skal hete "Menn er fra Mars OG Venus. Kvinner er fra Mars OG Venus. Og Pluto, og Saturn, og Neptun. Hvis de vil."
– Men det blir kanskje en litt lang tittel, mamma?
– Jeg synes den høres helt fin ut, jeg.
Uansett: Jeg ser på Skavlan, Storebror følger delvis med på det samme programmet. Han liker samtaler, Storebror.
Gahr Støre og Sahlin snakker om Gro Harlem Brundtland. Storebror våkner fra spilldvalen og følger oppmerksomt med. Han lurer på om jeg husker hva som skjedde i sommer?
Klart jeg husker: Mannen og Lillesøster (da 5) var på handletur i vår hyttelokale butikk. Lillesøster styrte handlevogna med myndig hånd. Plutselig sto ei dame i veien for vogna, og Lillesøster reagerte kontant: TUT!! TUT!! utbrøt hun med sin myndigste, dype stemme, og dama hoppet forskrekket til side og slapp den lille feltmarskalken forbi.
Storebror er fremdeles imponert: Selveste Gro Harlem Brundtland, kjent over hele verden, hoppet til side for lillesøstra mi!
Så dukket John Gray opp i Skavlan-studio (han derre Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus-fyren, gidder ikke å linke til ham, du får google det sjæl). Storebror glemte helt å følge med på PC-spillet. Han satt med åpen munn, og ble stadig mer rystet. Sa han virkelig det, mamma? Mener han virkelig at menn må få slappe av på sofaen, og at de hjelper konene når de gjør noe hjemme? Hvor er han egentlig fra?
Til slutt erklærte han at noen må skrive en ny bok. Den skal hete "Menn er fra Mars OG Venus. Kvinner er fra Mars OG Venus. Og Pluto, og Saturn, og Neptun. Hvis de vil."
– Men det blir kanskje en litt lang tittel, mamma?
– Jeg synes den høres helt fin ut, jeg.
søndag 22. januar 2012
Til minne om Lala
Det er et anstrøk av sorg i heimen etter at Lillesøsters imaginære venn Lala ble revet bort fra oss, så altfor tidlig.
Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.
En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.
En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.
Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!
Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.
Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det erlitt ganske befriende åpenbare fravær i det siste, men da Lillesøster fortalte nyheten, falt alle brikker på plass.
Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre. Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.
Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.
En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.
En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.
Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!
Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.
Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det er
Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre. Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.
søndag 25. desember 2011
Lillesøster tar seg en prat med Gud
Lille julaften, midt på dagen. Lillesøster og jeg er i bilen på vei til kjøpesenteret for å plukke opp den aller siste gaven og litt julegodteri. Lillesøster synes ventetida begynner å bli rimelig drøy, og bestemmer seg for å ta seg en prat med Gud om saken. Jeg sitter i forsetet og kan lytte og smile så mye jeg vil. Og memorere den praktfulle bønnen, ikke minst. Her er den, og jeg sverger på at den er riktig gjengitt.
Kjære Gud,
eller hvem du nå er
La det gå fortere!
Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller.
(tenkepause)
Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.
(tenkepause)
Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen.
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg.
(tenkepause)
Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!
Kjære Gud,
eller hvem du nå er
La det gå fortere!
Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller.
(tenkepause)
Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.
(tenkepause)
Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen.
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg.
(tenkepause)
Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!
tirsdag 22. november 2011
Nissens IKT-strategi
Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.
– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!
Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.
– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!
Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.
tirsdag 4. oktober 2011
Musikk og butikk
Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.
– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…
…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.
Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.
– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…
…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.
Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.
torsdag 22. september 2011
Middagsmatte og kølesing
En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.
Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.
Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.
Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).
I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.
Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.
Learning by doing.
Jeg bare nevner det.
mandag 22. august 2011
Skolestart
Lillesøster (5) har endelig blitt skolejente, og er overivrig etter å lære nye ting. Snart er nok forskjellen mellom F og P på plass, også. Inntil videre får vi holde maska.
tirsdag 31. mai 2011
Elsker å lære, hater skolen
Dette fant jeg på spisebordet i ettermiddag:
– Huh? hva er dette? spurte jeg, litt desorientert.
Storebror (10) kikket på meg, uendelig overbærende:
– Men mamma, har du aldri hørt om Einstein og relativitetsteorien?
– Kremt...joda, for all del. Men det er vel ikke noe du driver med på skolen, famlet jeg, mens jeg krysset fingre for at han ikke kom til å avkreve meg noen detaljer om emnet.
– Neida! Det er bare noe jeg liker å drive med på fritida, det.
Og det er da jeg (igjen) begynner å pønske på dette med skole og læring og sånt. Jeg kan nemlig ikke annet enn å undre meg over det enorme misforholdet mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte, femteklassingen.
Vi snakker om en fyr som altså pusler med relativitetsteorier etter skoletid og som har sett en 10 timer lang, ubegripelig kjedelig dokumentarserie om den amerikanske borgerkrigen, hvor eldre herrer snakker om troppeforflytninger, ressursfordeling, det politiske spillet mellom nord og sør og Europas rolle i det hele. Nevnte jeg at den var uten norske undertekster?
En som begeistret forteller at det er mye fysikk og matte i trefelling, mamma! og som hver kveld sovner med nesa i et leksikon eller i en gammel utgave av bladet Astronomi.
En tiåring som tegner kart når han skal kose seg, og som stadig vekk grubler over hvordan Hitler kunne få så stor oppslutning i trettitallets Tyskland, og hva som hadde skjedd hvis von Stauffenberg hadde lykkes med attentatplanene sine. En som raser over at de menneskene som rammes av naturkatastrofer ofte er de samme som har så lite fra før, og som tålmodig prøver å forklare sin mor litt om universet. En som sier jeg føler meg så britisk når jeg drikker te, kan vi dra til England en gang, tror du? En som hopper av glede når han får delta på et kveldskurs med forskerfabrikken.
Det er vanskelig å forstå at dette er den samme tiåringen som stadig glemmer bøker og må bråsykle tilbake til skolen flere ganger i uka for å hente ting. Den samme tiåringen som opplever at ingen andre i klassen er interesserte i det han snakker om, og som veier opp for det ved å være klovnete og fjasete (akkurat det er forsåvidt kjent – selv kastet jeg snøball og sørget dermed for å få gjensitting for å veie opp for karakterene mine på ungdomsskolen).
Den samme tiåringen som sukker tungt hver eneste gang han tar fram sekken for å gjøre lekser. Altfor ofte ender det med sinte tårer over øvelser som skal gjentas og gjentas i det som virker som en uendelighet. Skrivebøker som krever at linje på linje skal føres med sirlig skrift – noe han slett ikke har. Skriften krøller seg nemlig alle veier, blyanten er teit og tankene flakser gjennom fjerne universer, langt fra detaljerte lekseplaner og pragmatiske læreplanmål.
Andre ganger er frustrasjonen enorm fordi han rett og slett ikke skjønner oppgaven. Og det er ikke alltid vi foreldre kan hjelpe, heller – selv om den ene av oss er lærer i videregående skole og den andre har jobbet med kommunikasjon i femten år. Det er vel ikke ubeskjedent å antyde at vi burde ha forutsetninger for å tolke oppgavetekster. Jeg tar meg i lure på hvordan dette oppleves for foreldre og foresatte som har en mer komplisert fortid i skolen, eller som kanskje mangler skolegang her til lands i det hele tatt?
Denne tiåringen har uansett foreldre med et positivt skolesyn, som hele veien har prøvd å formidle en glede over å gå på skole og å få lære. Allikevel jubler han over hver eneste dag han slipper å gjøre lekser. For da kan han heller bruke tiden på faktabøker, dokumentarfilmer, oppslagsverk, internett og tegneblokker –på læring, altså. Jeg prøver å fortelle hvor interessant og gøy det egentlig er å gå på skolen.
Kanskje det blir morsommere når jeg begynner på videregående, mamma?
Jeg vet ikke. Jeg vet hvor vondt jeg får i magen av at tiåringen min biter tennene sammen og sikter mot videregående. Jeg vet at han elsker å lære, men misliker å bli undervist.
Men hva gjør vi med det? Hva gjør jeg med det som forelder, hva gjør jeg med det som lærer? For han er ikke den eneste.
– Huh? hva er dette? spurte jeg, litt desorientert.
Storebror (10) kikket på meg, uendelig overbærende:
– Men mamma, har du aldri hørt om Einstein og relativitetsteorien?
– Kremt...joda, for all del. Men det er vel ikke noe du driver med på skolen, famlet jeg, mens jeg krysset fingre for at han ikke kom til å avkreve meg noen detaljer om emnet.
– Neida! Det er bare noe jeg liker å drive med på fritida, det.
Og det er da jeg (igjen) begynner å pønske på dette med skole og læring og sånt. Jeg kan nemlig ikke annet enn å undre meg over det enorme misforholdet mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte, femteklassingen.
Vi snakker om en fyr som altså pusler med relativitetsteorier etter skoletid og som har sett en 10 timer lang, ubegripelig kjedelig dokumentarserie om den amerikanske borgerkrigen, hvor eldre herrer snakker om troppeforflytninger, ressursfordeling, det politiske spillet mellom nord og sør og Europas rolle i det hele. Nevnte jeg at den var uten norske undertekster?
En som begeistret forteller at det er mye fysikk og matte i trefelling, mamma! og som hver kveld sovner med nesa i et leksikon eller i en gammel utgave av bladet Astronomi.
En tiåring som tegner kart når han skal kose seg, og som stadig vekk grubler over hvordan Hitler kunne få så stor oppslutning i trettitallets Tyskland, og hva som hadde skjedd hvis von Stauffenberg hadde lykkes med attentatplanene sine. En som raser over at de menneskene som rammes av naturkatastrofer ofte er de samme som har så lite fra før, og som tålmodig prøver å forklare sin mor litt om universet. En som sier jeg føler meg så britisk når jeg drikker te, kan vi dra til England en gang, tror du? En som hopper av glede når han får delta på et kveldskurs med forskerfabrikken.
Det er vanskelig å forstå at dette er den samme tiåringen som stadig glemmer bøker og må bråsykle tilbake til skolen flere ganger i uka for å hente ting. Den samme tiåringen som opplever at ingen andre i klassen er interesserte i det han snakker om, og som veier opp for det ved å være klovnete og fjasete (akkurat det er forsåvidt kjent – selv kastet jeg snøball og sørget dermed for å få gjensitting for å veie opp for karakterene mine på ungdomsskolen).
Den samme tiåringen som sukker tungt hver eneste gang han tar fram sekken for å gjøre lekser. Altfor ofte ender det med sinte tårer over øvelser som skal gjentas og gjentas i det som virker som en uendelighet. Skrivebøker som krever at linje på linje skal føres med sirlig skrift – noe han slett ikke har. Skriften krøller seg nemlig alle veier, blyanten er teit og tankene flakser gjennom fjerne universer, langt fra detaljerte lekseplaner og pragmatiske læreplanmål.
Andre ganger er frustrasjonen enorm fordi han rett og slett ikke skjønner oppgaven. Og det er ikke alltid vi foreldre kan hjelpe, heller – selv om den ene av oss er lærer i videregående skole og den andre har jobbet med kommunikasjon i femten år. Det er vel ikke ubeskjedent å antyde at vi burde ha forutsetninger for å tolke oppgavetekster. Jeg tar meg i lure på hvordan dette oppleves for foreldre og foresatte som har en mer komplisert fortid i skolen, eller som kanskje mangler skolegang her til lands i det hele tatt?
Denne tiåringen har uansett foreldre med et positivt skolesyn, som hele veien har prøvd å formidle en glede over å gå på skole og å få lære. Allikevel jubler han over hver eneste dag han slipper å gjøre lekser. For da kan han heller bruke tiden på faktabøker, dokumentarfilmer, oppslagsverk, internett og tegneblokker –på læring, altså. Jeg prøver å fortelle hvor interessant og gøy det egentlig er å gå på skolen.
Kanskje det blir morsommere når jeg begynner på videregående, mamma?
Jeg vet ikke. Jeg vet hvor vondt jeg får i magen av at tiåringen min biter tennene sammen og sikter mot videregående. Jeg vet at han elsker å lære, men misliker å bli undervist.
Men hva gjør vi med det? Hva gjør jeg med det som forelder, hva gjør jeg med det som lærer? For han er ikke den eneste.
“Personally, I'm always ready to learn,
although I do not always like being taught.”
(Winston Churchill)
although I do not always like being taught.”
onsdag 19. januar 2011
Nå er scenen klar og jeg tar mikrofonen
– Mamma, jeg trenger et sugerør.
– Jasså, er du tørst?
– Nei, jeg skal synge!
Det er slutt på å synge med hårbørsten foran speilet. Småkidsa nå til dags opptrer med sugerør og teip, og gjennomgår glansnumrene på dataskjermen etterpå.
Selv er jeg (som vanlig) litt usikker på om jeg skal reagere med framtidssoptimistisk begeistring eller med reaksjonær gamlis-surmuling.
Det er absolutt moro at verden går framover. Men samtidig blir jeg av og til litt satt ut av at det er så MYE som er komplett annerledes enn i min oppvekst. For den gangen var det jo mammas og pappas oppvekst som var gamle dager. Og vi fniste nedlatende av hvor annerledes alt var i gamle dager. Haha, de hadde jo verken TV, video eller kassettspiller, stakkars krek. De hadde knapt telefon. Samtidig var vi grunnsikre og selvgode på at sånn kom det ikke til å være med oss i forhold til våre barn, for endringene kunne umulig bli like store. Hvordan skulle det kunne skje, liksom?
Jeg var åpenbart ikke et fullt så oppvakt barn som jeg liker å hevde. Heldigvis er ungene mine hakket hvassere, selv om de også møter på retro-relaterte utfordringer iblant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
