Today, almost all parents who adopt internationally try to cultivate some kind of connection to their child’s birth land. Efforts range from throwing some ramen noodles in a salad to remodeling the interior of their homes to an Asian motif and spending thousands of dollars to send their children to language schools and heritage camps on another continent.
Parents do these things hoping to help their children adjust to the sometimes tricky duality of their existence. Yet I worry that some parents are now taking things too far: Going to extremes to idealize the native culture might be as damaging to an adoptee as ignoring it.
Her berører Mei-Ling Hopgood en diskusjon som til stadighet ruller og går på adopsjonsnettsider og blant bekjente, både av sorten adoptivforeldre og adopterte:
Hvor mye skal foreldrene dyrke forholdet til barnas fødeland? Utdraget er hentet fra en veldig interessant artikkel i The Boston Globe:
Another country, not my own (og jeg snublet naturligvis over den via bloggen
Anti-racist Parent).
Jeg kjenner voksne adopterte som ble kledd opp i opprinnelseslandets festdrakter ved enhver anledning og gremmet seg gjennom hele oppveksten, de ønsket jo bare å være som alle andre.
Samtidig vet jeg om barn som verket etter å få snakke om opprinnelseslandet og diskutere en følelse av annerledeshet, men som visste at dette var et tabu-tema i hjemmet.
Man kan vel trygt si at ingen av delene er noe å trakte etter - men hvor ligger egentlig løsningen?
Noen av oss er nok litt i overkant betatt av barnas fødeland, mens andre er redde for å fremmedgjøre ungene. For mye og for lite skjemmer alt, det kan være litt av en balansegang.
Jeg er veldig begeistret for Ane Ramms bok
Adoptert og har flere ganger
anbefalt den på det varmeste.
I et av kapitlene skriver hun om "juletrefest for de rare":
"Som barn gikk vi noen år på juletrefestene i det som den gang het Korea-foreningen. Foreldrene mine tok meg med på festen slik at jeg skulle få treffe andre barn som lignet på meg. Allerede i utgangspunktet var jeg skeptisk. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle gå på egen juletrefest, men jeg gikk, tanken på nok en ekstra godtepose var jo forlokkende. Et rom fylt av barn som så akkurat ut som meg, var også spennende.
Da vi kom fram til juletrefesten, fant jeg imidlertid ingen som lignet på meg. I mine øyne så alle de andre barna helt like ut. Det var litt forvirrende det hele. Jeg så utover forsamlingen med norske øyne. Da jeg var blitt vant til alle disse fremmede barna, oppdaget jeg smått om senn at de andre barna også så forskjellige ut. Det vi hadde til felles, var at ingen av oss så ut som nordmenn. Var det dette foreldrene mine hadde ment da de sa jeg skulle få treffe barn
som lignet på meg? Jeg lengtet hjem. Det føltes som om de hadde tatt meg med på juletrefesten for de rare, de som ikke så ut som nordmenn. Sjelden har jeg følt meg mer annerledes enn på disse festene, og sjelden har jeg følt meg mer usikker på hvem jeg var."
Betyr det at vi som adopterer fra utlandet sporenstreks bør rydde bort souvernirer fra hentereisa, holde oss langt borte fra adopsjonsrelaterte treff og insistere på at ingenting er annerledes i familiene våre?
Mnja, ikke nødvendigvis.
En klok dame jeg kjenner bruker ofte uttrykket: "
På seg selv kjenner man ingen andre".
Som adoptert selv har jeg tidvis blitt oppgitt over det enorme maset fra omgivelsene om mine "ordentlige" foreldre og spørsmål om hvorfor jeg ikke vil finne ut mer om de såkalte røttene mine. Jeg har nærmest følt meg unormal som ikke var så opptatt av akkurat det, og derfor var det en befrielse da blant andre Geir Follevåg og Hanne Eide Andersen åpnet for den debatten. Førstnevnte med boka "Adoptert identitet" , sistnevnte med
denne glimrende artikkelen.
Men så er det dette med nyansene og mangfoldet, da.
Selv om jeg personlig kjenner meg veldig godt igjen i Follevåg/Andersen/Ramm sine tanker og erfaringer, vet jeg jo at mange andre har det på andre måter. Og selv om jeg alltid vil fnyse av biosentrisme og påstander om at vi adopterte umulig kan bli skikkelige folk uten å kjenne vårt opphav og blablabla, merker jeg jo at jeg har et spesielt forhold til Lillesøsters opphavsland. Og uansett hvor mye vi vil fremheve likheter, er det sånn at omgivelsene kan finne på å
påpeke andre ting.
Da vil jeg gjerne at hun skal være stolt av hele seg - inkludert den såkalte annerledesheten.
Her i huset har vi hatt noen runder rundt temaet, særlig da det i fjor ble spørsmål om å delta på såkalt Etiopiatreff. Det er bare å tilstå at Mannen i huset var rimelig skeptisk. Han så for seg en en gjeng med afrikafetisjistiske følere som ikke hadde noe som helst annet til felles enn barnas fødeland, og fryktet at dette ville bli i overkant klamt og konstruert.
Etter ti års ekteskap er han heldigvis vant til å skifte mening. Det ble med andre ord etiopiatreff i fjor, og i år gledet vi oss like mye, både han, ungene og undertegnede.
For oss voksne handler det om å kunne utveksle erfaringer og opplevelser - og ikke minst kose oss sammen med brillefine folk. For barna våre handler det i første omgang mye om utagerende lek med en hel haug andre unger.
At de andre familiene også er blitt til ved hjelp av adopsjon, er en kjempebonus.
Vi møter andre adoptivfamilier fordi vi har adopsjon til felles.
Vi møter andre fjerdeklasseforeldre på skoleavslutning fordi vi har skolebarn til felles.
Vi tilbringer tid med naboer på stikkveisfest fordi vi har gatenavnet til felles.
Ungene mine blir tatt med i selskaper med unger de ikke kjenner så godt fordi jeg studerte sammen med foreldrene deres i forrige århundre. Det ene er ikke noe merkeligere enn det andre, så lenge vi ikke gjør det merkelig overfor barna våre. Vi trenger ikke tute ørene deres fulle med at "
de er sånn som deg" eller "
dette gjør vi for din skyld".
Vi kan tilby dem slike treff som et av mange forskjellige fellesskap. Så kan de selv velge hvilken vekt de vil legge på det senere.
Så er det også slik, at man alltid treffer noen man kommer bedre overens med enn andre i alle slike sammenhenger. Vi ville nok vært venner uansett. For vi liker jo hverandre!
En ting er jeg uansett ikke i tvil om verdien av: At barna våre får ta del i forskjellige typer fellesskap, og at de får treffe mennesker som speiler at ikke alle her til lands er hvite, heterofile kjernebiofamilier. Jada, jeg maser om mangfold igjen.
Når vi først omgås hyggelige folk, synes jeg absolutt det er verdifullt (for begge ungene mine) at de kjenner til andre adoptivfamiler, eller norskfødte barn med afrikanske foreldre, eller barn samkjønnede foreldre - og til og med noen som snakker bergensdialekt (og la oss innse det, sistnevnte stikker seg virkelig ut her på sentrale østlandet).
Har jeg noe poeng her, tro? Det er kanskje at alle erfaringer og innspill er nyttige og valide for oss som prøver å navigere gjennom våre barns oppvekst på en best mulig måte. Jeg vil absolutt ikke prakke på Lillesøster en masse følelser for Etiopia dersom hun ikke ønsker det.
Samtidig må jeg være åpen for at hun kan bli glødende interessert i dette selv. Og da har hun mange kjente med samme bakgrunn - noen av dem har hun sågar bodd på barnehjem sammen med. Det er fint å tenke på.
Selv om datteren min aldri blir opptatt av Etiopia, vil landet alltid bety noe spesielt for MEG. Fordi det var der jeg ble mammaen hennes. Det var der vi opplevde noe av det største i verden, og vi hadde et fantastisk opphold i et land som grep oss sterkt. I Etiopia måtte noen oppleve et tap som etter hvert ble til vårt livs lykke. Klarer man som forelder å være uberørt av slikt, bør man kanskje rote litt dypere ned i følelseskista si.
Men det er
mine følelser, det er ikke dermed sagt at jeg bør overføre dem til datteren min.
It can be tough to maneuver the multiracial dynamics inside, and outside, the confines of a family, but what I tell parents is: “Relax.” There is a healthy middle ground that I think my own family more or less found.
Vi har ikke fasitsvarene, noen av oss - for det å være forelder er en risikosport.
Men vi har noe forrige generasjons (adoptiv)foreldre ikke hadde: En rekke varierte erfaringer å høste av og dette vidunderlige internettet, hvor vi får brynt våre egne tanker og holdninger.
Og vi har et oppriktig ønske om å gjøre det beste for barna våre.
Det er ikke det verste utgangspunktet man kan ha.
----------------------------------------------------------------------------------
P.S. Huff, dette ble langt og springende. Jeg får si som
mange har gjort før meg:
Jeg beklager at denne teksten er så lang. Jeg hadde ikke tid til å skrive kort.
